Og så jeg som trodde at jeg hadde syn som en ørn. Det er jo mulig at jeg har det fortsatt. Ørner trenger nok ikke lesebriller.
28.09.2007
Brillejesus
Og så jeg som trodde at jeg hadde syn som en ørn. Det er jo mulig at jeg har det fortsatt. Ørner trenger nok ikke lesebriller.
27.09.2007
Jeg besøkte byråkratiet
Og jeg kjente det igjen. Jeg husket godt på både godt og vondt fra et tidligere liv og jeg tenkte på bussen hjem. Jeg tenkte mens Oslo ble Akershus og Akershus ble Østfold og mens høstforkjølte medpassasjerer slynget smittestoff i dråpe- og vifteform.
Den gang da var jeg fersk fra skolen og gikk rett inn i makten og kontrollens tjeneste. Eller var det egentlig rette veien? En liten omvei om universitetet hadde jeg vel, men universitet lå nå allikevel på veien. Omkjøringsvei javel, men ingen blindvei. Hvis da ikke byråkratiet i min store sammenheng var en omvei.
I byråkratiet bor kunnskapen, redselen og sikkerheten.
For samfunnsamatørene og ryggmarksreflekskommentatorene er byråkrati og byråkrat negative ord, men et godt byråkrati sørger vel for at demokratiet fungerer? Demokratiet er ikke bare politikerne. Ikke bare politikerne. Demokratiet er velgerne selvsagt, men også byråkratene. Ofte kan det synes som om disse står mot hverandre, men siden politikerene heldigvis i liten grad utfører så er det byråkratiet som omgjør politikk til handling eller ikke-handling. Og uansett om politikken ved de tusner dyktige byråkratpenner blir forvandlet til handling eller nye strømmer av ord så vil noen reagere sterkt. I de 1000 hjem og på de 1000 fora så er det alltid mange som reagerer sterkt. Og sterkest reagerer de som får ”nei”.
Politikere under falskt flagg eller med manglende forståelse proklamerer at forvaltningen skal ”si Ja!” eller være ”medmenneskelige” i sitt møte med ”private” som vil bygge ut, selge, dumpe, sette opp gjerde osv. Et positivt feilaktig budskap hvis det proklamerer at alle kan få. For et ja til noen vil som oftest bety et nei til andre, og de andre burde jo også få et medmennesklig ja?
Men uansett flagg så er en positiv holdning sentral og langvarig opphold i byråkratiet kan medføre negativistiske skavanker. Et ja krever ofte oppfølging og kan også indikere manglende oppgaver, mens et nei bør være absolutt og uten behov for etterarbeid. Langvarig ansettelsesforhold i administrasjone kan gjøre at det blir lettest å si nei, mest sikkert å si nei, for da skjer det jo ingen ting og skjer det ingen ting så kan det jo ikke få negative følger? Eller? Nei.
Så kanskje sier byråkratiet for mye nei? Kanskje blir vi ikke et bedre samfunn av å tviholde på mønehøyden for garasjer i boligområder som uansett ser like grusomme ut? Kanskje det. Kanskje 10 minutter coretrening og 50 ja-øvelser om morgenen hadde gitt bedre ytelse i byråkratiet?
I byråkratiet bor kunnskapen, redselen, sikkerheten og idiotiet. Vi var mange som kom fra landets skoler og universitet og rett inn til byråkratiet. Vi kom rett inn. Vi kjente virkeligheten fra bøker, barbesøk og barndommen. I politikken går småspirene partiskolen og i byråkratiet gikk vi den ikke utalte byråkratskolen. Byråkratiet har mange gode sider i seg, men kan i sin struktur institusjonalisere angst og redsel. Borgeren kan oppfatte byråkratiet som skremmende og et velsmurt byråkrati på ville veier er en angstmaskin, men byråkratiet skaper angst også for byråkraten.
For byråkratiet er og må være hierarkisk. Det bygger på samme prinsipper som militæret og militæret må være renform av en eller annen type byrårkati. Jo flere stjerner og striper eller jo større kontor og skrivebord, jo flere under deg og jo mere makt og ansvar. Er du så langt oppe at outlook-kallenderen gjør deg skjermet fra å bli innkalt til møter er du helt sjef eller helt konge.
Men klokskap og kunnskap øker ikke med nærhet til toppen. Pyramiden fungerer ikke slik, ikke i virkeligheten. Men de som sitter ved toppen kan bestemme hva den lille byråkraten skal mene og gjøre i arbeidstiden. Og det gjør han. Når sjefen skifter mening så skifter byråkraten ofisiell mening. Innerst inne i bryårkatiselvet vet vi lite om hva som skjer, kanskje skiftes meningen så mange ganger at jeg ingen mening hadde? Ble jeg meningsløs, men med mange velformulerte nei i min munn?
Og så blir byråkratien slik på fritiden også. Mitt byråkrati har rett. For det har sjefen min sagt. Byråkrati og sann kunnskapsproduksjon hører ikke sammen. Den kunnskap som byråkratiet produserer er kombinasjonen av politikk og kunnskap. Og det kan være klokskap. Det kan være det som er riktig nå. Det som er mulig nå. Men sannhetssøkende er ikke byråkratiet. Selv ikke vi som er så utviklet at vi har et Kunnskapsdepartement. Ministry of Truth and Knowledge.
Og så kom jeg frem til Fredrikstad og så tok jeg på meg løpesko og løp i høstsolen. Langt fra nei og makt. Bekreftende løpetur i en positiv formutvikling. Litt lavere puls. Litt høyere fart. Litt lettere ben. Så blir det stort rungende ja på målstreken på søndag? Ja!
Tvilen er tilbake i dag. Den kom med trang hals. Så kanskje fikk jeg med meg noe fra Oslobesøket eller bussturen. Nei!
Den gang da var jeg fersk fra skolen og gikk rett inn i makten og kontrollens tjeneste. Eller var det egentlig rette veien? En liten omvei om universitetet hadde jeg vel, men universitet lå nå allikevel på veien. Omkjøringsvei javel, men ingen blindvei. Hvis da ikke byråkratiet i min store sammenheng var en omvei.
I byråkratiet bor kunnskapen, redselen og sikkerheten.
For samfunnsamatørene og ryggmarksreflekskommentatorene er byråkrati og byråkrat negative ord, men et godt byråkrati sørger vel for at demokratiet fungerer? Demokratiet er ikke bare politikerne. Ikke bare politikerne. Demokratiet er velgerne selvsagt, men også byråkratene. Ofte kan det synes som om disse står mot hverandre, men siden politikerene heldigvis i liten grad utfører så er det byråkratiet som omgjør politikk til handling eller ikke-handling. Og uansett om politikken ved de tusner dyktige byråkratpenner blir forvandlet til handling eller nye strømmer av ord så vil noen reagere sterkt. I de 1000 hjem og på de 1000 fora så er det alltid mange som reagerer sterkt. Og sterkest reagerer de som får ”nei”.
Politikere under falskt flagg eller med manglende forståelse proklamerer at forvaltningen skal ”si Ja!” eller være ”medmenneskelige” i sitt møte med ”private” som vil bygge ut, selge, dumpe, sette opp gjerde osv. Et positivt feilaktig budskap hvis det proklamerer at alle kan få. For et ja til noen vil som oftest bety et nei til andre, og de andre burde jo også få et medmennesklig ja?
Men uansett flagg så er en positiv holdning sentral og langvarig opphold i byråkratiet kan medføre negativistiske skavanker. Et ja krever ofte oppfølging og kan også indikere manglende oppgaver, mens et nei bør være absolutt og uten behov for etterarbeid. Langvarig ansettelsesforhold i administrasjone kan gjøre at det blir lettest å si nei, mest sikkert å si nei, for da skjer det jo ingen ting og skjer det ingen ting så kan det jo ikke få negative følger? Eller? Nei.
Så kanskje sier byråkratiet for mye nei? Kanskje blir vi ikke et bedre samfunn av å tviholde på mønehøyden for garasjer i boligområder som uansett ser like grusomme ut? Kanskje det. Kanskje 10 minutter coretrening og 50 ja-øvelser om morgenen hadde gitt bedre ytelse i byråkratiet?
I byråkratiet bor kunnskapen, redselen, sikkerheten og idiotiet. Vi var mange som kom fra landets skoler og universitet og rett inn til byråkratiet. Vi kom rett inn. Vi kjente virkeligheten fra bøker, barbesøk og barndommen. I politikken går småspirene partiskolen og i byråkratiet gikk vi den ikke utalte byråkratskolen. Byråkratiet har mange gode sider i seg, men kan i sin struktur institusjonalisere angst og redsel. Borgeren kan oppfatte byråkratiet som skremmende og et velsmurt byråkrati på ville veier er en angstmaskin, men byråkratiet skaper angst også for byråkraten.
For byråkratiet er og må være hierarkisk. Det bygger på samme prinsipper som militæret og militæret må være renform av en eller annen type byrårkati. Jo flere stjerner og striper eller jo større kontor og skrivebord, jo flere under deg og jo mere makt og ansvar. Er du så langt oppe at outlook-kallenderen gjør deg skjermet fra å bli innkalt til møter er du helt sjef eller helt konge.
Men klokskap og kunnskap øker ikke med nærhet til toppen. Pyramiden fungerer ikke slik, ikke i virkeligheten. Men de som sitter ved toppen kan bestemme hva den lille byråkraten skal mene og gjøre i arbeidstiden. Og det gjør han. Når sjefen skifter mening så skifter byråkraten ofisiell mening. Innerst inne i bryårkatiselvet vet vi lite om hva som skjer, kanskje skiftes meningen så mange ganger at jeg ingen mening hadde? Ble jeg meningsløs, men med mange velformulerte nei i min munn?
Og så blir byråkratien slik på fritiden også. Mitt byråkrati har rett. For det har sjefen min sagt. Byråkrati og sann kunnskapsproduksjon hører ikke sammen. Den kunnskap som byråkratiet produserer er kombinasjonen av politikk og kunnskap. Og det kan være klokskap. Det kan være det som er riktig nå. Det som er mulig nå. Men sannhetssøkende er ikke byråkratiet. Selv ikke vi som er så utviklet at vi har et Kunnskapsdepartement. Ministry of Truth and Knowledge.
Og så kom jeg frem til Fredrikstad og så tok jeg på meg løpesko og løp i høstsolen. Langt fra nei og makt. Bekreftende løpetur i en positiv formutvikling. Litt lavere puls. Litt høyere fart. Litt lettere ben. Så blir det stort rungende ja på målstreken på søndag? Ja!
Tvilen er tilbake i dag. Den kom med trang hals. Så kanskje fikk jeg med meg noe fra Oslobesøket eller bussturen. Nei!
21.09.2007
Jeg vil skifte dekk
Skifte dekk er ikke det beste jeg vet. Men det slår helt klart microbiologi. Har sikkert noe med kunnskap å gjøre.
18.09.2007
Veien mot Roth (versjon 1)
Jeg har tenkt meg om en gang til. Jeg har tenkt godt og grundig og redusert planlagt treningsmengde fra 500 t til 450 t i året i forhold til tidligere planer. Det blir ca 100 timer mer enn i år og det er sterk nok økning det. Mulig å gjennomføre, men krever innkjøp av en del selvdisiplin på Smart Club til bruk i vintermørke og iskald motvind. Holder ikke det blir det pisk.
450 t i året gir en grovskisse som ser slik ut:
Knapt har jeg rukket å sette opp førsteutkastet for "Veien mot Roth" før jeg har lokalisert noen av problemukene. 11.februaruka skal jeg trene 10,5 timer, 18.februaruka skal jeg trene 12 timer, 10.marsuka skal jeg trene 11,5 timer og 17.marsuka 12,5 timer. Etter det blir det forhåpentligvis bedre selv om timene blir flere.
Etter hvert blir jo dagene lysere og varmere og asfalten vakker og tørr, men februar og mars er ikke vanligvis kjent for å bringe lys, glede, mange plussgrader og bare veier.
Løpingen skal gå greit hvis det bare ikke blir minus 15 grader uke ut og uke inn. Svømmingen skjer inne og er en frostløs fryd. Styrketreningen også. Men hva med syklingen, hva med 3 timers sykkelturer i februar? Hvordan inn i huleste svingete hakkebakkeskogen skal jeg få til nok timer på sykkelen uten at jeg tørner på rulla, hopper ut av vinduet og truer naboen med en avsaget drikkeflaske? Mulig det kan løses med å kombinere f.eks 1,5 time ute med piggdekk og frostveske i blodet og så sykle 1,5 time på rulle etterpå mens skjegget tiner?
12 timers treningsuker i midten av februar, vil jeg dette? Virkelig? Dypest sett? Jadda. Tror egentlig det hvis jeg bare går dykker dypt nok.
Av mindre problematiske problemer så har jeg også lokalisert et "navnproblem". Jeg prøvde å oversette Preparation, base, build og peak til norsk av grunner som noen kan grunne på hvis noen gidder. Det gikk greit til "build" egentlig. Noen som kan dikte opp et norsk uttrykk som på en entydig måte gir kvintessensen av "build"-perioden? Finner jeg ikke det får det bli new-norwegian igjen og det er kanskje like dumt.
Og mens jeg venter på gode forslag, meninger, heiarop og at alt dette systematiske skal komme nært og virkelig skal jeg trene 5-7 timer i uka. Jeg skal igjen bli vant til å sitte på sykkelrulle, jeg skal prøve å gå i bassenget klokken 0630 en gang i uka, løpe i nattemørket og trekke kald luft i lungene og trene styrke på gymmen.
Og jeg skal glede meg.
Glede meg til juli 2008
450 t i året gir en grovskisse som ser slik ut:
Knapt har jeg rukket å sette opp førsteutkastet for "Veien mot Roth" før jeg har lokalisert noen av problemukene. 11.februaruka skal jeg trene 10,5 timer, 18.februaruka skal jeg trene 12 timer, 10.marsuka skal jeg trene 11,5 timer og 17.marsuka 12,5 timer. Etter det blir det forhåpentligvis bedre selv om timene blir flere.
Etter hvert blir jo dagene lysere og varmere og asfalten vakker og tørr, men februar og mars er ikke vanligvis kjent for å bringe lys, glede, mange plussgrader og bare veier.
Løpingen skal gå greit hvis det bare ikke blir minus 15 grader uke ut og uke inn. Svømmingen skjer inne og er en frostløs fryd. Styrketreningen også. Men hva med syklingen, hva med 3 timers sykkelturer i februar? Hvordan inn i huleste svingete hakkebakkeskogen skal jeg få til nok timer på sykkelen uten at jeg tørner på rulla, hopper ut av vinduet og truer naboen med en avsaget drikkeflaske? Mulig det kan løses med å kombinere f.eks 1,5 time ute med piggdekk og frostveske i blodet og så sykle 1,5 time på rulle etterpå mens skjegget tiner?
12 timers treningsuker i midten av februar, vil jeg dette? Virkelig? Dypest sett? Jadda. Tror egentlig det hvis jeg bare går dykker dypt nok.
Av mindre problematiske problemer så har jeg også lokalisert et "navnproblem". Jeg prøvde å oversette Preparation, base, build og peak til norsk av grunner som noen kan grunne på hvis noen gidder. Det gikk greit til "build" egentlig. Noen som kan dikte opp et norsk uttrykk som på en entydig måte gir kvintessensen av "build"-perioden? Finner jeg ikke det får det bli new-norwegian igjen og det er kanskje like dumt.
Og mens jeg venter på gode forslag, meninger, heiarop og at alt dette systematiske skal komme nært og virkelig skal jeg trene 5-7 timer i uka. Jeg skal igjen bli vant til å sitte på sykkelrulle, jeg skal prøve å gå i bassenget klokken 0630 en gang i uka, løpe i nattemørket og trekke kald luft i lungene og trene styrke på gymmen.
Og jeg skal glede meg.
Glede meg til juli 2008
17.09.2007
Kribler og klør
Det er lite lus på kortklipt kæll, men mye spent forventing i kroppen til en halvgammel gubbe. Så det kribler og klør etter å prøve noe nytt. For i går sto det en pakke i døra og sa hei. En pakke med rulleski og asfaltpigger.
De fleste typer idrett har jeg aldri bedrevet og en av disse er å renne på ski. Jeg har rett og slett en fraværende fortid som langrennsløper. I barndommens Svelvik gikk ikke jeg på ski om vinteren. Ikke mye. Om vinteren sto jeg på dudler/jet-ski i hasardiøse nedoverbakker og gikk på tryne i snøen og dukket opp etter fire minutter med snøplugger i nesa.
Vinterstid fikk jeg kondisjonstreningen min i nattlige fluktløp. Om sommeren fikk jeg ingen trening.
Jeg bodde langs en landsvei som het Svelvikveien. Rett nedenfor barndommens heim gikk veien under en skjæring. Oppe på den kunne man ligge, sitte eller stå alt etter behov. Vinterfluktløp foregikk etter at snøen hadde lagt seg og det var stupmørkt. Vi var tre eller fire gutter som lå der oppe med et lager av snøballer og ventet på at byttet skulle komme. Rutebussen. Eller en billist fra Drammen eller Svelvik. Rundt svingen kom lyskjeglene først og så kom bilen halsende etter. Raskt måtte vi vurdere om det var en bil som kunne være en mor eller far eller nær nabo og så ….. haglet snøballene. Og noen traff. Dunk. Dunk.
I biltak og på panser dunket det og hjertene våre også. De fleste vi traff kjørte videre upåvirket. Noen vinglet i skadeskutt flukt noen hårreisende tiendels sekund. Men noen få bråbremset, rev opp døra og startet et brølende motbakkeløp i djupsnø for å få takk i jævelungene på knausen.
Da løp vi. ”Vi sprer oss” ropte vi og løp. I vilt sprang mellom eiker og i steinrøys med forederisk glatt snø, løp vi så hjertet sprengtes i små guttekropper. Vi løp og vi løp. Beina ble sure og halsen sår. I sinnssvake sikksakkmønster og mye lenger enn vi visste var nødvendig.
Strengt tatt visste vi at forfølgeren ville besinne seg etter 10 meter motbakke, banne så det lyste i Svelviknatta og påkalle onde ånder over Tangenhavnarampen. Så ville han, alltid han, gå tilbake til bilen og kjøre av gårde i sin grønne metallic Ford Granada. Men vi hørte ikke det. Vi løp. For sikkerhets og moro skyld.
De fleste ganger ble det med et slikt løp i løpet av en kveld. Vi var sjelden tøffe nok til å komme tilbake til åstedet, sinnataggen kunne jo komme tilbake. Og om natten drømte vi om politiet. Og om gråtende foreldre som så pøblene sine slept av gårde til vann og brød. Og selv om vi våknet med litt dårlig samvittighet, var den alltid borte om kvelden. Klar for ny fluktløp.
Senere i livet har jeg sluttet med snøballkasting og fluktløp. Men helt uten at det har vært meningen har jeg irritert bilister med joggesko, joggevogn, hund, sykkel, sykkelvogn og nå endelig skal jeg forsinke framferden deres med to tiendels sekunder og rulleski.
Jeg er spent. Dette er noe nytt. Dette er noe jeg ikke kan og som kan ha potensiale for moro, støle muskler og skrubbsår og mer til.
Om dette siste: Mer senere.
Om min kriminelle løpebane: Case closed.
De fleste typer idrett har jeg aldri bedrevet og en av disse er å renne på ski. Jeg har rett og slett en fraværende fortid som langrennsløper. I barndommens Svelvik gikk ikke jeg på ski om vinteren. Ikke mye. Om vinteren sto jeg på dudler/jet-ski i hasardiøse nedoverbakker og gikk på tryne i snøen og dukket opp etter fire minutter med snøplugger i nesa.
Vinterstid fikk jeg kondisjonstreningen min i nattlige fluktløp. Om sommeren fikk jeg ingen trening.
Jeg bodde langs en landsvei som het Svelvikveien. Rett nedenfor barndommens heim gikk veien under en skjæring. Oppe på den kunne man ligge, sitte eller stå alt etter behov. Vinterfluktløp foregikk etter at snøen hadde lagt seg og det var stupmørkt. Vi var tre eller fire gutter som lå der oppe med et lager av snøballer og ventet på at byttet skulle komme. Rutebussen. Eller en billist fra Drammen eller Svelvik. Rundt svingen kom lyskjeglene først og så kom bilen halsende etter. Raskt måtte vi vurdere om det var en bil som kunne være en mor eller far eller nær nabo og så ….. haglet snøballene. Og noen traff. Dunk. Dunk.
I biltak og på panser dunket det og hjertene våre også. De fleste vi traff kjørte videre upåvirket. Noen vinglet i skadeskutt flukt noen hårreisende tiendels sekund. Men noen få bråbremset, rev opp døra og startet et brølende motbakkeløp i djupsnø for å få takk i jævelungene på knausen.
Da løp vi. ”Vi sprer oss” ropte vi og løp. I vilt sprang mellom eiker og i steinrøys med forederisk glatt snø, løp vi så hjertet sprengtes i små guttekropper. Vi løp og vi løp. Beina ble sure og halsen sår. I sinnssvake sikksakkmønster og mye lenger enn vi visste var nødvendig.
Strengt tatt visste vi at forfølgeren ville besinne seg etter 10 meter motbakke, banne så det lyste i Svelviknatta og påkalle onde ånder over Tangenhavnarampen. Så ville han, alltid han, gå tilbake til bilen og kjøre av gårde i sin grønne metallic Ford Granada. Men vi hørte ikke det. Vi løp. For sikkerhets og moro skyld.
De fleste ganger ble det med et slikt løp i løpet av en kveld. Vi var sjelden tøffe nok til å komme tilbake til åstedet, sinnataggen kunne jo komme tilbake. Og om natten drømte vi om politiet. Og om gråtende foreldre som så pøblene sine slept av gårde til vann og brød. Og selv om vi våknet med litt dårlig samvittighet, var den alltid borte om kvelden. Klar for ny fluktløp.
Senere i livet har jeg sluttet med snøballkasting og fluktløp. Men helt uten at det har vært meningen har jeg irritert bilister med joggesko, joggevogn, hund, sykkel, sykkelvogn og nå endelig skal jeg forsinke framferden deres med to tiendels sekunder og rulleski.
Jeg er spent. Dette er noe nytt. Dette er noe jeg ikke kan og som kan ha potensiale for moro, støle muskler og skrubbsår og mer til.
Om dette siste: Mer senere.
Om min kriminelle løpebane: Case closed.
14.09.2007
Nye muligheter
Har kjøpt meg ny mobiltelefon etter at den forrige løste seg opp. Men den har holdt to år med mange teksmeldinger og vært med på løpe- og sykkelturer som har blitt audiovisuelt distribuert så det er med et ømt klapp på et oppløst tastatur jeg sier: "Hvil deg nå".
Min nye mobil er en slik kameratype med 3.2 megapixler og sånt. Den tar faktisk ganske flotte bilder. Og så kan jeg blogge med den. Sånn som med bildet av Åse. Blogget i oppkjørselen.
Jeg føler meg veldig sikker på at jeg skal få brukt den egenskapen.
Og i morgen får jeg noe som er enda mer spennende og rart.
Og som kan bli så tøft at det synes på røntgen.
Følg med. Her kan det etter hvert komme bilder direkte fra skadestedet!
13.09.2007
Hit the Road Jack!
På mandag kom vinteren til Fredrikstad og de fleste gikk glipp av det.
Vinteren kom tidligere til meg enn til de fleste andre i Kongeriket Sør for Sinsenkrysset. En årstid manifesterer seg på så mange måter og for meg er den store overgangen å ha sykkelen i hus. Ha sykkeltreningen i hus. Det var derfor bare de nærmeste naboer som oppdaget vinterens komme. Det var de nærmeste naboene og tilfeldige forbipromenerende som så meg fra veien og bare de som hørte meg. Hørte musikken min.
Pusten min hørte de ikke selv om jeg pustet påfallende tungt. Pustet tungt i blåsvart tidlig vinterkveld. Pustet tungt fordi formen er langt fra fullendt en måned siden jeg sluttet å sykkeltrene.
Og jeg gjenopplevde at rullesykling er god trening, men syklingen på stedet hvil med blikket mot en skjerm, det tapper meg for energi. Hvert minutt på rulle føles som et sugerør inn i godfølelselageret. Det lageret som har blitt bygget opp i solvarme spanske bakker og på rullende Fredrikstadveier i vårsol.
Jeg har bestemt meg. Jeg skal trene på rulle i vinter, jeg skal være flink og jeg skal være målrettet. Klokken 0630 til morgenen i dag startet jeg endog å morgensvømme, så målrettet er jeg. Men skal jeg komme meg gjennom og frem til neste vår med sinnets helse så noenlunde i vater så må jeg gjeninnføre høsten.
Det er for tidlig å bli en innepingle.
Hit the Road Jack!
Vinteren kom tidligere til meg enn til de fleste andre i Kongeriket Sør for Sinsenkrysset. En årstid manifesterer seg på så mange måter og for meg er den store overgangen å ha sykkelen i hus. Ha sykkeltreningen i hus. Det var derfor bare de nærmeste naboer som oppdaget vinterens komme. Det var de nærmeste naboene og tilfeldige forbipromenerende som så meg fra veien og bare de som hørte meg. Hørte musikken min.
Pusten min hørte de ikke selv om jeg pustet påfallende tungt. Pustet tungt i blåsvart tidlig vinterkveld. Pustet tungt fordi formen er langt fra fullendt en måned siden jeg sluttet å sykkeltrene.
Og jeg gjenopplevde at rullesykling er god trening, men syklingen på stedet hvil med blikket mot en skjerm, det tapper meg for energi. Hvert minutt på rulle føles som et sugerør inn i godfølelselageret. Det lageret som har blitt bygget opp i solvarme spanske bakker og på rullende Fredrikstadveier i vårsol.
Jeg har bestemt meg. Jeg skal trene på rulle i vinter, jeg skal være flink og jeg skal være målrettet. Klokken 0630 til morgenen i dag startet jeg endog å morgensvømme, så målrettet er jeg. Men skal jeg komme meg gjennom og frem til neste vår med sinnets helse så noenlunde i vater så må jeg gjeninnføre høsten.
Det er for tidlig å bli en innepingle.
Hit the Road Jack!
07.09.2007
Aristoteles som trener?
I dag. Gøteborgkursets siste forelesning gikk som siste ukers løpeturer. Sakte og tungt. En ny finsk-svensk kvinne snakket om sin forskning. Och om Lidande. Och Dygden. Som jag inte er helt säker på vad är, men jeg aner at dyd er en karakteregenskap som påvirker eller er grunnen for moralsk holdning og handling. Tøft å våkne opp til uten kaffe.
Jeg liker finsk-svensk, om det ikke er direkte muntert så kan det være rent ut sagt vakkert og det er i hvertfall veldig mye bedre enn finsk-engelsk, men i dag fanget hverken ord, språk, fremføring eller innhold meg.
Hun skulle berette om "Dygden i et helsefrämmanda perspektiv". Hun baserte fremføringen på egne studier av finska pappersarbetare og hadde en tøff jobb i sterk motvind. På tirsdag leverte vi vår individuelle oppgave, i går var vi ferdige med vår gruppeoppgave og det ble et glass øl på kvelden. Og det var dagens første og siste forelesning. Det skal mye kraft til for å hindre at det blir et lidande. Kraft hun ikke hadde.
Når hun mistet de andre vet jeg ikke, jeg vet bare at de ble mistet, jeg forsvant da hun snakket om Aristoteles, dygden og middelvegen. Endelig en tråd jeg kunne følge, hodet mitt sporet av og jeg forsvant inn i en fundering på om Aristoteles og hans evindelige middelvegsmas ville vært en god triatlontrener.
September: (5 ganger 7 min)
1. 15:02 min 06:06/km 143 bpm
2. 07:01 min 06:01/km 150 bpm
3. 01:01 min 11:44/km 139 bpm
4. 07:03 min 05:51/km 151 bpm
5. 01:01 min 14:22/km 148 bpm
6. 07:00 min 06:00/km 155 bpm
7. 01:01 min 11:51/km 149 bpm
8. 07:00 min 05:56/km 157 bpm
9. 01:01 min 11:01/km 149 bpm
10. 07:01 min 05:48/km 159 bpm
11. 07:30 min 06:29/km 157 bpm
Jeg trenger ikke Aristoteles som trener og jeg trenger ikke en middelvei. Jeg trenger en snarvei. Og jeg trenger den nå.
Jeg liker finsk-svensk, om det ikke er direkte muntert så kan det være rent ut sagt vakkert og det er i hvertfall veldig mye bedre enn finsk-engelsk, men i dag fanget hverken ord, språk, fremføring eller innhold meg.
Hun skulle berette om "Dygden i et helsefrämmanda perspektiv". Hun baserte fremføringen på egne studier av finska pappersarbetare og hadde en tøff jobb i sterk motvind. På tirsdag leverte vi vår individuelle oppgave, i går var vi ferdige med vår gruppeoppgave og det ble et glass øl på kvelden. Og det var dagens første og siste forelesning. Det skal mye kraft til for å hindre at det blir et lidande. Kraft hun ikke hadde.
Når hun mistet de andre vet jeg ikke, jeg vet bare at de ble mistet, jeg forsvant da hun snakket om Aristoteles, dygden og middelvegen. Endelig en tråd jeg kunne følge, hodet mitt sporet av og jeg forsvant inn i en fundering på om Aristoteles og hans evindelige middelvegsmas ville vært en god triatlontrener.
Dyden har å gjere med kjensler og med handlingar. Både for mykje og for lite er galt, medan mellomtingen blir rost og utgjer det rette, og begge delar fylgjer med dyden. Dyden er altså ein slags middelveg, sidan den er retta mot mellomtingen.Trygt og godt, men ville han gått med på episke treningsuker og annet morro? Jeg tviler. Og ville han fått meg klar til Oslo halvmaraton? Nei, men siden det er 30. september og formen stinker så tror jeg at ingenting kan klare det.
I mai var jeg konge, i mai løp jeg sterkt. På onsdag løp jeg igjen terskelintervall og nå er jeg ingen konge, knapt nok sviskeprins.
Januar: (4 ganger 8 min)
1. 15:27 - 06:36/KM - 141 BPM
2. 08:01 - 05:52/KM - 152 BPM
3. 01:01 - 10:46/KM - 145 BPM
4. 08:01 - 05:45/KM - 155 BPM
5. 01:01 - 10:43/KM - 149 BPM
6. 08:01 - 05:51/KM - 156 BPM
7. 01:01 - 11:01/KM - 148 BPM
8. 08:05 - 05:54/KM - 157 BPM
9. 14:19 - 06:25/KM - 151 BPM
Mai: (4 ganger 10 min)
1. 15:01 - 05:50/km - 136 BPM
2. 10:02 - 05:20/km - 148 BPM
3. 01:02 - 10:49/km - 140 BPM
4. 10:02 - 05:12/km - 151 BPM
5. 01:01 - 11:00/km - 143 BPM
6. 10:02 - 05:11/km - 155 BPM
7. 01:00 - 10:55/km - 144 BPM
8. 10:02 - 05:18/km - 155 BPM
9: 15:32 - 06:14/km - 144 BPM
September: (5 ganger 7 min)
1. 15:02 min 06:06/km 143 bpm
2. 07:01 min 06:01/km 150 bpm
3. 01:01 min 11:44/km 139 bpm
4. 07:03 min 05:51/km 151 bpm
5. 01:01 min 14:22/km 148 bpm
6. 07:00 min 06:00/km 155 bpm
7. 01:01 min 11:51/km 149 bpm
8. 07:00 min 05:56/km 157 bpm
9. 01:01 min 11:01/km 149 bpm
10. 07:01 min 05:48/km 159 bpm
11. 07:30 min 06:29/km 157 bpm
Jeg trenger ikke Aristoteles som trener og jeg trenger ikke en middelvei. Jeg trenger en snarvei. Og jeg trenger den nå.
03.09.2007
Ensomhet
Jeg kjøpte meg ensomhet pakket i papp og microplast. Prisen var 25.90:SEK. Det er første gang jeg har kjøpt og spist microbølgemat og det føltes som om jeg startet på en rutsjebanetur ned i den sosiale avgrunnen.
Det gjorde det ikke bedre at dagen startet med fire timers finsk-svensk foredrag om helseproblemer på Nord-Karelen.
Så en dag som går slik …. hvorfor ikke slutte med dyna rundt seg i sengen og se ”Persuasion”, britisk drama fra 2007. Fra vaskeseddelen: ”Anne Elliot bor sammen med søsteren og faren som begge er svært snobbete. Åtte år tidligere krevde de at hun skulle si nei til sin store kjærlighet. Han var verken rik eller av adelig slekt. Filmatisering av Jane Austens roman fra 1817.”
Nei, hvorfor ikke?
Jeg syntes til og med reklamen for Norrlands Guld Jeans var fristende.
Bingo? Noen?
Det gjorde det ikke bedre at dagen startet med fire timers finsk-svensk foredrag om helseproblemer på Nord-Karelen.
Så en dag som går slik …. hvorfor ikke slutte med dyna rundt seg i sengen og se ”Persuasion”, britisk drama fra 2007. Fra vaskeseddelen: ”Anne Elliot bor sammen med søsteren og faren som begge er svært snobbete. Åtte år tidligere krevde de at hun skulle si nei til sin store kjærlighet. Han var verken rik eller av adelig slekt. Filmatisering av Jane Austens roman fra 1817.”
Nei, hvorfor ikke?
Jeg syntes til og med reklamen for Norrlands Guld Jeans var fristende.
Bingo? Noen?
Abonner på:
Innlegg (Atom)