31.05.2007

Avstandsforelsket i svensker

Jeg skulle løpe 10 km i Blodomloppet og jeg skulle løpe fortere enn jeg før hadde gjort, og jeg fikk gjort det, men jeg fikk så mye mer. Jeg fikk stå på en plen og bli vilt og hemningsløst avstandsforelsket i svensker.

Hvetebakst og kjærlighet

Skal man dømme et land og et folk så skal man gjøre det på basis av viktige kriterier, men man skal være forsiktig med å basere seg på kun en. Selv om et land og et folk kan feile grusomt på et område, så kan de ha andre kvaliteter som veier opp.

Brød. Svensker kan ikke lage brød. Svensk brød er vondt og etter to uker i Göteborg blir jeg kvalm av smaken på svensk brød. Brød er viktig for meg og ut i fra fraværet av kvalitet her burde Sverige kunne dømmes ned og nord. Brødet er søtt og brødet er mykt og brødet er krydret og det gjør meg kvalm nå. Jeg er enig med Åse. Jeg vil ha norsk brød (eller brød fra skikkelige brødbakerland).

Og så sitter jeg på rommet mitt i Göteborg, det er sen kveld, jeg er totalt utkjørt og jeg kaster i meg brød, bananer, rosiner, cashewnøtter og sjokolade. Drikker vann, juice og te. Og så sitter jeg og er forelsket. I svensker. Ikke i en blond, frodig, langbent og blåøyd en, ikke noe så banalt, men forelsket i hele hurven.

Jeg sitter på rommet mitt og ser ut på elven og lurer på hvordan svenskene klarer å få selv produksjonsanlegget til Göteborg Energi til å se ut som et varmt og koselig rom i Folkhemmet. Jeg har lyst til å stige inn og si god aften, slik at de SER at jeg er HER. Hva er det med svensker?

Hva har hendt?

Og hva har hendt med meg? Positiv og glad, det er meg i kveld. Det er en sterk forbedring fra trøtt, syk og lei for noen timer siden. Men så har jeg nettopp kommet tilbake fra ny PB på 10 km og fra stevnemøte med Sverige i parken. Jeg blir opprømt av slikt.

Konkurransen var Blodomloppet (www.blodomloppet.se ) som er en serie av løp i Sverige som arrangeres bl.a fordi ”… ni hjälper oss att uppmärksamma den livsviktiga blodgivningen. För utan blod och blodgivare kan inte sjukvården fungera.”. I dag hadde turen kommet til Göteborg og Slottsskogen.

I går ble jeg syk og i dag morges var jeg syk. Jeg sov to timer midt på dagen og da jeg våknet opp følte jeg meg litt bedre. Ikke bra. Bedre. Så jeg var ikke sikker på at jeg skulle klare mitt mål. Å krype ned mot, eller aller helst under 50 min på 10 km. Jeg var usikker og rett og slett litt urolig.

Stevnemøte

Fremme i Slottsskogen fikk jeg plantet et smil i ansiktet og en bitteliten folkehelsegledeståre i øyenkroken. I Slottsskogen så jeg virkelig at Sverige er et joggeland. Et smilende løpeland. Slottsskogen, som ikke er en skog, men en praktisk og lagom vakker park, ble full av mennesker i alle former og fasonger og jeg skjønte at i dag kommer jeg ikke sist. Dette blir borteseier! Og etter tre obligatoriske dokøer foran rikelig med porta-doer så var jeg klar! Sammen med over 5000 til start på 5 km og 10 km.

Jeg har ikke vært med på veldig mange løp i Norge, men flere har hatt oppvarming ledet av jenter fra det lokale helsestudio. Og det har aldri tatt helt av. Men i Slottsskogen nærmest løp alle til startområdet når oppvarming startet og alle var entusiastisk og smilende med. Bortsett fra Norgesimporten. Det ble for sterkt å være med på, men rørende vakkert var det å observere.

Løpet

Det er rart hvordan startnummer og menn med pistol kan endre andres planlagte atferd. Det skrev jeg etter Halden bruløp. Og det smalt nå også og jeg gikk knallhardt ut. Jeg stormet forelsket forbi mine kjære, mens blodet bruset og hjertet banket en sikkert alt for rask puls. Som ikke ble registrert. Pulsbeltet gikk i stykker.

To runder var det og to harde og ikke helt like runder ble det. For heller ikke denne gangen klarte jeg å løpe siste del raskere enn første del. Det ligger nok ikke helt for meg å løpe med hue. Det er rart med det, det er så mye rart hue skal brukes til om jeg ikke skal løpe med det også.

Det var noen små kneiker i løpet og en var like før vending og da også like før mål. Jeg løp andre runden med den bakken i hodet. Andre gangen skulle jeg prøve å forsere den skikkelig løpende, fordi jeg merket første gangen hvor mye tid som gikk tapt der.

400 meter igjen og pulsen dunket i ørene mine, jeg klarte å løfte beina og jeg klarte å komme meg over og kan igjen kunne jeg prøve å få beina til å øke takten. Jeg måtte få taktskifte til en nedoverbakkespurt. Jeg kunne klare det, men jeg visste at marginene var små.

Nydelig oppløp, nydelig målområde og fantastisk målgang.

”Ja da!” skriker en nordmann som går i mål på 49:47.

Etterpå – fortsatt avstandsforelsket

Etterpå finner svenskene frem partytelt, pledd og poser fra ICA og er vakkert sosiale også etter konkurransen. Jeg klapper litt sammen og ser matt, alene etter hvert hutrende kald på livet rundt meg. Så tar jeg meg sammen og går til sol, vame og mat.

Bak så vondt brød dere bare vil kjæreste svensker, så lenge dere har så lysende moro før, under og etter mosjonsløp er alt tilgitt.

Neste gang skal jeg være med på oppvarmingen også. Dere er advart!

29.05.2007

K(d)=FAS(d-1)

Jeg visste det.

Jeg visste i går at jeg ville føle meg syk i dag. Jeg visste for to uker siden at jeg ville føle meg syk i dag. Jeg har en bombesikker modell som kan predikere det. Modellen baserer seg på tilstedeværelsen av en faktor, kun en faktor og ikke noe mer enn en faktor. Den faktoren vil komme etter i dag. I vanlige årsak/virkning-kjeder kommer årsaken først og virkningen etterpå, men ikke i denne modellen.

Modellen er utviklet ved hjelp av et batteri av metoder i både kvalitative og kvantitative studier.

P-verdien er i hvert fall <0.0000001 og kanskje innmari mye bedre hvis jeg tenker etter. Jeg og Tenkende August.

Modellen kan uttrykkes så her:

K(d)=FAS(d-1)

K betyr Konkurranse og (d) står for ”dag”, mens FAS står for ”Følelse av syk” og (d-1) står for ”dag minus 1 dag". Eller dagen før med andre ord.

Denne gjelder for meg. Alltid. Om det er en modell som kan predikere FAS hos andre subbemosjonister, mosjonister og super ….

Supermosjonist? Jeg? Ta deg sammen no skikkelig ellers sender jeg Deltagjengen på deg, og de er vesentlig større og tøffere en A -gjengen, B-gjengen og B Rhesus minus-gjengen.

Denne mnd har jeg jo bare trent 37 timer til nå og siden 17. mai har jeg trent:

17.mai: Løping på sti 1t10min/10km
18.mai: Løping tredemølle, terskelintervall 45 min
19.mai: Sykling 1t:51/ 51 km
20.mai: Sykling 4t 40/ 127 km
21. mai: Løping 1t05/ 10 km
22. mai: Løping 1t/ 9,6 km
23. mai: Løping terskelintervall, 1t14/ 13 km
24. mai Løping 1t /9,6 km
25. mai: Løping 51 min/8 km
26. mai: ”Shopping Varvet” – treningsfri!
27. mai: Løping 1 t/ 10,2 km
28. mai: Løping 40 min/ 6,5 km
29.mai: FAS
Selv om dette ikke akkurat er supermosjonisttrening, innrømmer jeg at jeg kanskje må ta to skritt til venstre fra subbemosjonisttronen og ut i det tomme meningsløse intet. Tre inn i rekken av vanlige mosjonister. Men følelsen av sammenheng har jeg allikevel fordi jeg er trygg i forvisningen om at jeg er turtriatlet, på det punktet viker jeg ikke.

I morgen skal jeg løpe Blodomloppet og samtidig som jeg er usikker på min mosjonistlegning, er jeg sikker på at det skal bli stas å få nummerlapp på igjen. Like sikker som jeg i går kunne være sikker på at jeg i dag skulle være preget av FAS.

Tilsvarende tegn i tiden som beskriver min transisjon vekk fra subbemosjonistrekkene, er at jeg plutselig er opptatt av om løpet er riktig langt. Altså jeg vet at det kommer til å bli mer enn langt nok, særlig hvis jeg starter for hardt og spesielt hvis FAS faktisk er S (syk), men dette er noe annet.

Det viktige ordet: Kontrollmålt. Det ville jo være fortærende om løypa var 9.8 eller 10,14 km, det har jeg lært på kondisjonsforum at løpeglede kan defineres som en kontrollmålt løype og alt annet er roten til det onde og fordervelse.

Andre tegn i tiden er at jeg finner glede i å skrive opp rekker med datoer, treningskategorier og tids- og avstandsenheter tilbakelagt. Selv om jeg vet av egen erfaring og vennlig korreksjon at det ikke har interesse for noen andre enn knapt meg selv.

Men det med at jeg føler meg syk har altså ikke noe med forandringens milde bris, det er samme gamle.

Fortærende, men jeg blir sikkert frisk til i morgen og da kan det jo hende det har vært av det gode? Hvile er ikke nødvendigvis et onde.

Jeg har litt vondt i leddene, jeg visste det!

25.05.2007

Nu går jag och gräver upp yxen

Tribent N'Guru er språkforvirrad. Han er för tiden i et annat land enn sitt eget och han börjar tala nogot midt i mellan sitt eget och de andras språg. For det er så der va, at man blir påverckad lite av omgivningen. Lite mer varje dag.

Tribent N'Guru är icke bare språkforvirrad, han är mer enn normalt forvirrad. Och forbannad. Så inn i helvete forbannad.

För det handlar faktiskt om respekt, omtanke og vennskap tenker Tribent'N Guru.

Det är så här hva, krigerne fra dom ulika Klanane tycker faktisk mycket om varandra. Och dom bryr sig inte det dugg om Nasjonen och den Stora Skuggefyrsten, Gamla elaka narren och hans hof, men dom tycker godt om varandra. Och är villiga at gå til strid för deras skuld. Även för dom som kommer frå en annan Klan.

Det fattar inte Skuggefyrsten och hans hof, och det kan kosta dom dyrt. Nu. Eller kanskje om et lite tag.

Först måste Tribent N'Guru komma ihåg var han grävde ned stridsyxken.

Och komma i håg hur den andvändas.

Det kan ta tid.

Men han tenker "Nu ta mig tusan, nu går jag ut och gräver upp yxen".

Och glömmer at han är i et annat land.

23.05.2007

Fremad og ikke tvile

I bloggen til en som hevder å trene bør det en gang i blant være plass til litt treningstall, talltull og tallmagi. Det kan bli litt for mange fine ord, kos og hygge. Og siden jeg går på kurs i kvantitativ og kvalitativ metode her i Göteborg, så faller det meg høyst naturlig og ingenting er bedre, enn å kombinere beinharde pulsdata, med mine myke og avslørende ord etter et ustrukturert dybdeintervju med meg selv.

I januar, rett etter at jeg fikk terskelen min påskrevet og den var 160, løp jeg en terskelintervalltrening som er beskrevet her .

Jeg hadde ikke løpt mye før det og Ketil ble dypt bekymret når jeg ymtet frempå om å putte uka full av slike treninger. De tørre tallene sa det slik:

Januar: (4 ganger 8 min)

1. 15:27 - 06:36/KM - 141 BPM
2. 08:01 - 05:52/KM - 152 BPM
3. 01:01 - 10:46/KM - 145 BPM
4. 08:01 - 05:45/KM - 155 BPM
5. 01:01 - 10:43/KM - 149 BPM
6. 08:01 - 05:51/KM - 156 BPM
7. 01:01 - 11:01/KM - 148 BPM
8. 08:05 - 05:54/KM - 157 BPM
9. 14:19 - 06:25/KM - 151 BPM
Det var jo ikke verken fart eller puls som får noen som helst til spontant å felle gledestårer, men jeg skal ha for gjennomføringen! Målet er altså å løpe samme fart på første og siste intervall. På slutten av siste intervall skal pulsen nærme seg terskel. Det gjorde den.

Skal jeg si det som det er, så har det seg slik at jeg har trent ganske mye denne våren, ganske så mye mer enn jeg pleier, men ikke veldig mye løping.

Tidlig i mai løp jeg en ny terskelintervall på 4 ganger 8 minutter, i en løype som ikke er helt sammenlignbar fordi den er mer kupert. ”Januarløypa” er bortsett fra en liten klump etter 2 km, helt flat. Og resultat ble slik:

Mai: (4 ganger 8 min)
1. 10:01 - 06:18/km - 134 BPM
2. 04:59 - 05:54/km - 138 BPM
3. 08:00 - 05:47/km - 146 BPM
4. 01:01 - 11:10/km - 132 BPM
5. 08:01 - 05:37/km - 147 BPM
6. 01:01 - 10:47/km - 140 BPM
7. 08:01 - 05:25/km - 150 BPM
8. 01:00 - 11:29/km - 141 BPM
9. 08:01 - 05:19/km - 154 BPM
10. 09:57 - 06:52/km - 142 BPM
Dette var den første klare indikasjonen på at jeg løper raskere, med lavere puls og at pulsen går raskere ned i pausene.


Så er vi i slutten av mai, jeg er tilbake i mitt elskede Göteborg og kan løpe i samme løypa som januar. Planen er å løpe fire ganger ni minutter, men jeg blingser på klokka første intervallet og ender opp med fire ganger ti minutter.


Mai nummer 2 (4 ganger 10 min)
1. 15:01 - 05:50/km - 136 BPM
2. 10:02 - 05:20/km - 148 BPM
3. 01:02 - 10:49/km - 140 BPM
4. 10:02 - 05:12/km - 151 BPM
5. 01:01 - 11:00/km - 143 BPM
6. 10:02 - 05:11/km - 155 BPM
7. 01:00 - 10:55/km - 144 BPM
8. 10:02 - 05:18/km - 155 BPM
9: 15:32 - 06:14/km - 144 BPM
Det ble tungt på slutten, det gjorde vondt i låra, pusten raspa litt nede i halsen, men det kan jo være mangelen på hviledager jeg kjenner? Til tross for at trening av og til er litt vondt, var det en sann glede å løpe langs elva og rett og slett kjenne at det var mer fart i kroppen enn det det har vært på det jeg kan huske.

For å rote litt mer rundt med tallenes klare tale så hadde jeg i dag raskere oppvarmingstempo enn jeg hadde intervalltempo i januar! Med mye lavere puls!

Jeg vet ikke hva du kaller det, men jeg kaller det fremgang selv om jeg selvsagt er veldig skeptisk til enkle tallbevis. Men den kvalitative undersøkelsen av meg selv styrker tallbeviset og jeg tror nå. Og for å være helt ærlig så gjør det meg mer enn litt fornøyd.

Hoppende ekstatisk tror jeg er mer passende.

Hva jeg tror på?

Under 50 minutter på Blodomloppet (10 km) neste onsdag kanskje?

22.05.2007

Åpent brev til Hr/Fru Pripps

Beste Hr/Fru Pripps

I går kjøpte jeg to flasker av produktet Pripps Energy - Double Impact. Drikken skal være en "Isotonisk Sportsdryck med dubbel effekt. Motverkar fysisk och mental trötthet".

Jeg må desverre informere om at det er en feil i innholdsdeklarasjonen på flasken. Nesten alt faktisk, det er bare de to første som er riktige. Jeg vet nemmelig hva denne svært vonde sportsdrikken er laget av.

Jeg ber derfor om at det som står på flasken endres til:

Ingredienser: Vatten, socker och Zalo.

Endres ikke innholdsdeklarasjonen med en gang ser jeg ingen annen mulighet enn å kontakte advokat. Og Dukkelise.

21.05.2007

Sykle til jobben er død!

I dag har jeg registrert mine treningsminutter på nettsiden til Sykle til jobben-aksjonen. 64 minutter har jeg løpt i regnet i Gøteborg og det gir 64 poeng. En ansatt i "Bortre Vestfold Grill og Biloppretting BIL" har i dag gått til jobben i 25 minutter og det gir 25 poeng. Tanta til Hepstars som kanskje jobber i "Buskerud bedriftsidrettskrets BIL", spilte golf i tre timer i helgen og det ga 180 poeng. Andre gikk tur i skogen i 6 timer i helgen og det ga 360 poeng.

Og alt ble sikkert registrert i basen til "Nye Sykle til Jobben". Fordi vi alle var en av de 4284 betalende deltagere på de 464 deltagende lag og i "Nye Sykle til Jobben" er det ikke bare det at vi må betale for å være med som er nytt. Vi kan registrere rubbel og bit av pulshevende aktiviteter også.

Kranglet med naboen? To timer? Fikk du høy puls? Hey, få registrert det så rykker laget opp på lista. Treningsopphold i Spania, instruktør på SATS, Gateslag i København og Ro Ro til Fiskeskjær? Alt er like registrerbart.

At vi skulle betale ca 200 kroner pr person for å få lov til å delta i Sykle til jobben, var første signal på at det i år ikke var et vinnerkonsept på gang. Og mange falt fra allerede der, men deltageravgifta var kanskje nødvendig. Fordi penga fra "sentrale myndigheter" aldri kommer slik man håper, måtte "Sykle til jobben" legge om konseptet eller dø. Ekspandere eller dø.

Og så døde den allikevel. "Sykle til jobben" ble en fiasko som "Sykle til jobben"-aksjonen. Aksjonen bør nå hete "Skriv opp all aktivitet til og fra og før og etter jobben-aksjonen 2007". Om den kan overleve som det? Tja, et lag i hver kommune og like mange deltagere som det bor i Svelvik er jo litt tynt, men kanskje det blir bedre til neste år? Eller ikke. Og hvem bryr seg egentlig?

Han som leder i dag har 5655 poeng. Deler vi det på 19 aksjonsdager så blir 297 minutter pr dag. Gjør vi om det til timer så blir det 4 timer 57 min trening. Hver dag. Hvis jeg ikke har regna feil da. Det var dette med meg og matte igjen.

Poenget er ikke at dette ikke er mulig. Det er det. Sikkert bokførte treningsminutter alt sammen. Det er ikke det. Det er også mulig at han eller hun sykler 2t30 min tur-retur til jobben. Det er ikke det.

Poenget er heller ikke at likt og ulikt teller likt. Det er ikke det. Ikke alle kan lære av vår cybertreningsleir, vekte de ulike disipliner og finne det 100% rettferdige poengsystem. Det er bare et mildt irritasjonsmoment for de av oss som bare kan holde kjeft, men aldri gjør det.

Problemet er at konkurransemomentet slik det er nå fjerner motiveringsmomentet for de som burde være den prioriterte målgruppa.

Den største helsegevinsten ved fysisk aktivitet får den som går fra å være inaktiv til å være aktiv 30 minutter om dagen. Den gamle "Sykle til jobben" var med å motivere til det. Den nye? Helt uinteressant for de aller, aller fleste.

Hvorfor skal han på nabokontoret ditt registrere sine 24 minutter, eller 30 minutter eller 60 minutter når noen registrerer 5 timer hver dag?

Og betale 200 kroner for det?

Jeg aner ikke. Noen andre?

Hvis noen bryr seg, så kan vi godt spleise på en krans til "Sykle til jobben", hvis bare noen forteller hvor den skal sendes.

Det var bårekrans. Ikke klatrekrans.

19.05.2007

5.dag. Flagget reddet mitt liv (Bent, 42 år)


Turen: ”Dårlig planlegging” på 5 timer og 20 sek.

Ved 4 timer og 16 minutter ute i sykkelturen og på 1160 meters høyde har jeg det ganske varmt og fint. Det går oppover og det går sakte. Jeg utvikler varme, fordamper og jeg er ikke regnvåtere enn at det går. Vi er på turen i Parque Natural Sierra Espuna. Den er vill, vakker, vindfull og våt.

Ved 4 timer og 25 minutter og på 1096 meters høyde så er livet vesentlig verre. Jeg har bikket det høyeste punktet på turen. Det punktet kom på 1190 meter over et salt og varmt hav som kunne vært et godt alternativ.

Derfra og ned til den siste olje i byen Totana har jeg skrudd over på overlevelsesmodus. En bratt sving av gangen nå. I full fart nedover pakket inn i en varm god klubbfølelse, med flagget nærmest en kald kropp og et bankende harrahjerte.

På toppen tok jeg lærdom av erfaringene til de gamle sykkelguder, de virkelige landevegens helter. Når de gamle konger av Tour de France kom til toppen av fjellpasset så spiste de en is og isolerte med aviser før de styrtet ned i dalen med stålsykler, ”tåbinding” og dødsforakt.

Jeg hadde ikke avis eller is, men jeg hadde Oslofjordflagget. Det ble ikke avbildet denne gangen heller, men det reddet livet mitt.

Oppoverbakker er ille, men nedoverbakker er døden for en dårlig syklist. Jeg var iskald og jeg bremset for hardt. Jeg så rett foran hjulet mitt og når jeg ikke gjorde det så jeg rett ut i avgrunnen. Med den bittelille delen av hjernen min som ikke var opptatt med å kontrollere sykkelen ned hårnålssvinger i fritt fall, startet jeg å lengte til bake til oppoverbakkene,.

Bremsene var nye på toppen og utskiftingsklare på bunn.

Det verste var kulda. Til tross for at jeg var innrullet i klubbvarme så rista kroppen av bremsekramper og våt frost. På tampen behøvde jeg ikke lenger å tenke på å bremse, det håndgrepet satt godt fast og brystmuskulaturen ristet av kramper og jeg pumpebremset i spasmetakt.

Punger jeg nå tenkte jeg, i en sving, punger jeg nå så vil følgende skje: Jeg vil gå av sykkelen, jeg er for rystende kald til at jeg skal klare å skifte slange, jeg vil legge meg ned og så … hvor lang tid tar det før man fryser i hjel i 15 grader og regn? Ikke lenge nok.

”Man down, Man down”!

Så ville jeg i hvert fall vært ferdig innpakket i flagget.

Mennesker skal jo kunne lære av erfaringer, men kan alle mennesker det? Jentene i oppgang 12 var i vår planlegging av turen til Parque Natural Sierra Espuna ikke så god på å anvende erfaring. (På dette stadiet av turen inkluderer ”jentene” meg. Berit. Jeg har vært fange for lenge og gått over til fienden. Som sag, Stockholm-syndromet…)

Men vi skal for forsøket. Ikke mye, men litt skal vi ha. En liten sjokolade croissant og en kopp espresso på verandaen kanskje? Hadde vært både godt og hyggelig. Og så kan vi lakke neglene, mens vi beundrer solnedgangen.

For noen gjorde en feil dagen før vi skulle bestige og beseire bjergene. Det kan ha vært minstejenta på tur som la grunnen. Ikke bevisst, men idioten oppunder eller over skylaget som var satt opp på væravdelingsvakt den kvelden tok kanskje litt feil? Minstejenta vår danset ikke regndans skjønner du, hun bare var så hoppende glad og utålmodig og gledet seg til at det skulle bli neste dag og til noe nytt og spennende skulle skje. Kan se litt ut som regndans for et utrent øye. Men det var det altså ikke.

Men regn ble det.

Dagen før var det fint vær. I fjor var det fint vær. Men på morgenen for sykkeldagen i fjellene er det dårlig vær. Så hvordan kler vi oss?

Adeleid lurer på å bruke tritoppen. Den er tynn, kort og uten ermer og lar solen slippe til. Trine sier kloke ord først. Nei ikke bruk den. Men så kommer det … Bruk sykkeltrøye så blir du ikke solbrent på skuldrene – Husk vi skal sykle i 5 timer.

Ingen, ikke jeg heller, tenker: Se ut av vinduet og ta med deg alt du har av varme og regntette klær. Ta det med i bilen, så kan vi vurdere senere.

Vi får forsvare oss med at vi hadde hørt at bilen var så j.. undermotorisert og at vi ville spare vekt.

Og så fortjener vi å fryse. Og har godt av det. Det bygger karakter det. Og forkjølelse.

Og så var de andre menn og hadde klær som de delte med småjentene.

Gentlemen.

17.05.2007

Skrive suppe på en spiker

På NRK i dag måtte sykkelkommentatorene svare på et spørsmål som gikk omtrent som dette: ”Hvordan tror dere syklistene i Giro d'Italia hadde klart seg i Trondheim – Oslo”. De måtte jo svare at det hadde de nok klart rimelig bra. At rekordene til norske stoltheter som Rye og BOC ville blitt knust og forstøvet. Selvsagt. Jesus Kristiansen, det er rart hva folk kan få seg til å spørre om.

Til tross for at det diskuteres og tiskes i fjorder og på knauser, så måtte ikke NRK Sporten svare på om de visste hva som er årsaken blogstillheten på tribent.blogspot.com. Men til alle dere i de 1000 hjem, jeg har ikke glemt La Manga og oppdraget mitt, det bare virker slik akkurat nå. Ikke glemt det helt i hvert fall.

Avslutningsetappen på treningsoppholdet: etappen La Manga – Fredrikstad, er unnagjort for lenge siden, og den 24,5 t lange treningsuken blir stadig fjernere. Selv om det er mange små historier igjen å fortelle, så blir det vanskeligere å huske, konsentrere og motivere seg for sagaskrivingen.

Det kan være slik at det som oppleves som veldig viktig der og da, mister noe av det imperative preget når de nære og ferskere opplevelsene trenger seg på. De små Spaniating kommer nok tilbake, de er i den analoge bloggen og jeg kan ta frem det ufortalte når det nok en gang er hendelsestørke. For all erfaring tilsier at det er klart lettere å skrive ”noe” når jeg har opplevd noe. Det er rett og slett vanskelig å skrive suppe på en spiker. Bare prøv selv. De ruglete er veldig vanskelige.

I tillegg til småplukk, gjenstår tre sykkelturer som ikke har fått noen ord, og siden det var syklingen som var beveggrunnen for å dra, må det misforhold justeres. Det er de turene som kan få overskrift ”Kappløp med været” på 3 timer, ”Dårlig planlegging” på 5 timer og ”Naboen til det perfekte” på 5t45min. Pluss noen ørsmå pauser.

Disse vil komme, ganske snart, men i mellomtiden bringer tribent ferske bilder av hoppende og smilende Gressvikjenter. Kan være fint det også. Veldig mye finere en 17.mai-klovner.

11.05.2007

4 timer i sone 3

”…og så skal vi løpe 4 timer i sone 3”. Minibussen ryster og rister. Vill jubel og støyende latter av stand up på sitt ypperste. Stand up for triatleter. Dette er den beste vitsen vi har hørt og skjønt hele uka. Vi er triatlonnerder som revner av glede over vår egen humor. Vi er lykkelige i sekten vår.

Altså. Humor er kontekstavhengig, så ikke prøv den vitsen på jobben. Det vil ikke funke. Hvis du ikke jobber på NIH.

Første løpedag var tirsdag og jeg løp ikke fire timer i sone 3, men mer sånn 1t10 i sone 2. Eller sagt på en annen måte så var jeg ut mot havet og løp på et skråstilt plan av sandstein. En fots bredde fra fallet mot avgrunnen. Det er samme sted som vi løp fredag og da løp jeg 1t36min. Det fantastiske stedet er et naturreservat som heter Cobaticas.

Det er ganske mange langdistanseløpere på La Manga og ikke vanskelig å skjønne hvorfor. Det er rett og slett veldig fint å løpe her. I fjor ble jeg igjen på landtunga og løp der. Jeg vet ikke hvorfor.

Eneste forklaring er at gutta gjorde en dårlig salgsjobb, for det er jo slike steder jeg liker og drømmer om. Liker det faktisk bedre en lange klatreetapper, franske puppesteder og argentinsk biff av den store typen. Men i fjor tror jeg løpeturen ble solgt som en tretimers støvete tur i et helvete av oppoverbakker, firfirsler, buskas, steikende sol og ormebol. Selv om det ikke er rosemaling eller akvarellmaling som er favoritthobbyen deres, så har gutta har en svak tendens til å farge beskrivelsene noe. I skarpe og mandige farger.

Både tirsdag og fredag løp vi. Fine, rolige turer for meg og henholdsvis terskelltrening og kjempelangtur for de andre. Sol over og ingen foran, bak eller ved siden. Her kunne jeg løpt hver dag og hadde jeg gjort det hadde jeg kanskje vendt meg til at det plutselig løper kjempefirfirsler over stien rett foran meg og at de krasler på en svært slangete måte. Adeleid hevder at hun så en Tyrannosaurus Rex. Jeg tror hun overdriver.

Hadde jeg løpt der hver dag hadde jeg kanskje ikke følt at skrenten trakk meg ned. Og så hadde jeg blitt radmager og bronsebrun. Jammen bra jeg ikke bor der.

Vi løper sammen ut på fredagen, men jeg følger ikke med på farten. På fredagen er jeg tung i beina og jeg koser meg med ensomhet, sti og sol. På treningsleir er det jo meningen å gjøre mye sammen, men ensomhet er også en fantastisk treningsvenn.

Åse mente det var palmer i ”syden”, det hun mente uten å vite det var at palmer definerer syden. Jeg på min side trodde ikke det var autentiske palmer i Spania. Jeg trodde de vi så langs promenaden og ellers, var eiendomsutviklerens forsøk på å flytte østkysten av Spania til en karibisk ø.

Men jeg løp blant palmer i denne nasjonalparken. Jeg kan selvsagt tro at jeg løp gjennom en tidligere utgave av La Manga. La Manga version 1.0. Grunnlagt og beplantet av Lamangus Cæcar Aurelius i 420 e.kr for å lure vikinger på tokt med billig sangria og flesk. For så å klubbe dem i hodet og helde flytende kobber ned strupen på dem.

Eller jeg kan innrømme at jeg har tatt feil og at Åse hadde rett. Det er lettere det.

Den eneste som ikke tar feil er store fører. Det går mot selve konseptet store fører. Nesten. Vi har satelittbevis på det motsatte. Sånn er livet. Perfekt hele uken og så glemmer du å ta til venstre i et kryss og så har du det gående. Var det ikke noe slikt med Napoleon i Russland også? Eller var det Cristóbal Colón?

Samma det, poenget er som sjefen min pleier å få oss til å si i talekor: Sjefen har ikke alltid rett, men sjefen er alltid sjefen!

10.05.2007

Hvor er godteriet?

Hvor er godteriet? Innerst i butikken!
Hvor er brusen? Innerst i butikken
Hvor er isdisken? Innerst i butikken
Hvor er oppvaskmiddelet? Ved kassa!

Stakkars spanske barn som må gråte seg til zalo ved kassa. Få sendt ned Rimihagen med harryhandelskapitalismen sin, slik at varene kan få sin rette plass og fedmeepidemien kan skyte fart. Vi har sett det. Grunnlaget er allerede lagt.

Men 8 barn spiller fotball til langt på kveld rett utenfor. Rop og smell. Og ingen frue fra Bærum eller nabo fra Nabbetorp sier hysj og får stengt fotballbingen klokken 18 pga støy.

Så det er håp

09.05.2007

Slave av kronologien og rytmen


Det er lett å falle inn i vanen og forventningene om repetisjon. Det er lett å gjenskape repetisjon på godt og vondt. På vondt er det er noen som alltid styrer forhjulet ned i det samme hullet i asfalten. Gang på gang, både konkret og abstrakt, men la det ligge.

Jeg finner rytmen på vår treningsleir i repetisjon og progresjon. Sykle igjen og igjen og stadig mer. Rulle ned landtunga på La Manga, gjennom lyskryss og over fartsdumper som HMS-avdelinga i Fredrikstad Rutebillag ville fått fjernet 10 sekunder etter at den første bussjåfør hadde klagd på vondt i nedsittet korsrygg. Progresjonen i landtungeforseringen går fra forventning, til vane og så til lettere nonsjalent irritasjon.

Så er vi endelig ferdig med transportetappen og fra saltutvinningsdemningene (Salinas) spiller vi hver dag urytmisk sykkeltrekkspill i det spanske landskapet. Samlet på flatene og fortettet inn mot rundkjøringer og kryss, akselerasjon ut av rundkjøring og plutselig må ”halen” jobbe som svarte for å ta igjen en ivrig forsvinnende front. Repetisjon får dagene til å gro sammen og jeg må allerede nå tilbake til treningsdagboka for å finne hva jeg gjorde når.

Jeg startet historien med lørdag og fortsatte med søndag. Fortelling kan også bli kronologi og repetisjon, det faller lett, men er ikke alltid naturlig. Tiden hopper frem og tilbake når oppgavene er få og tiden er min. På et hvert sted har jeg fortid og nåtid med meg. Tiden hopper frem og tilbake mellom tanker, fortid, forventninger, erfaringer, virkelighet og nåtid. Det er mye som kan fortelles som ikke har en spesiell dag som ankerfeste, men mange eller ingen.

Er jeg frustrert fordi jeg ikke klarer å holde følge er det ikke bare en nåopplevelse, frustrasjonen har en forhistorie og en fortsettelse. Frustrasjon er også deja vu og deja hendt. Kan jeg hente meg inn, legge meg bak og på siden av Marit, Ola, Arnstein eller Trond, få hvile litt, da koser jeg meg med å se de andre på siden av meg og foran meg. Det blir sykkelsolidaritet, en samopplevelse av forbedring og restitusjon i 35 km/t.

Opplevelse av mestring er viktig. Ikke bare for barn.

Når 10 minutter bak har tatt meg opp fra den dypeste treningsavgrunn og gitt meg kraft, så kan jeg på den siste treningsdagen trekke meg selv opp av luftlomma og ligge foran Marit og Trond og tråkke tungt, rundt og raskt. Jeg vet at de kan passere meg når som helst. Parkere meg. Men jeg er takknemmelig fordi jeg får ligge foran og hjelpe til. De siste 10 minuttene på en lang uke og en veldig lang sykkeltur, blir for meg en nydelig og glad konklusjon på rytme og progresjon. Jeg sitter foran dem i sola og tråkker med godklump i halsen, klumpete legger og gleder meg til middag med franske silikonpupper. I de siste ti minuttene ligger hele uka oppsumert.

Det kunne lett blitt en vane å sitte på verandaen i La Manga. Sitte slik jeg satt dag to eller var det tre eller var det begge? Sitte og skrive og se og lytte. Være sammen med og skrive og være for meg selv og skrive. Sitte og se på Løven av La Manga når solen går ned og erstattes av sitrongrønne lyskupler. Kuplene er maskeringsskiver og lager hull i Mar Menor og visker slagg vekk fra hjernen min.

Løven av La Manga er en haleløs katt som er ved bassenget.

Men den er lei nå. Seks spanske barn leker med katten og jeg sitter urolig og ser på. Katten er lei, men når er det barna går lei og gjør noe vondt? Jeg mistenker dem ikke fordi de er spanske barn, men fordi de er barn. Gjenkjennelse og repetisjon. Been there…

Katten er en løve ved vannhullet og i vannhullet er det en plastflaskegnu. Stille kryper katten sammen, sniker seg hårfint fremover, skifter vekt fra side til side. Før den glemmer hele greia. Og barna.

I kronologien er det en symmetri. Vi kom. Vi var der. Og vi dro. I opplevelsen min er den symmetrien nærværende. Jeg vet fra første dag at snart er det over, men det forringer ikke opplevelsen. Det er slik det er med det meste. Og så er det noen ting som varer.

Fortellingen om La Manga og oss slutter ikke der. Vi har delt den, vi har hver vår bit og den fortsetter. Min historie er ikke den samme som din, men du er viktig for min og jeg er en del av din.

Frykt ei, kronologien har annonsert sin tilbakekomst. Men nå er det natt. Kald norsk natt i mai. Det er repetisjon det og. Natta.


Deres erbødige slave

Tribent N'Guru

08.05.2007

Søndag - 3t48 min sykling og et lite bad

Svenskens høyst hypotetiske bortgang ga oss en litt treg start og en veldig sen middag første dag. Jeg vet ikke hvordan du har det med tidsriktig foring, men klokken 23 er sen middag for meg og natten ble derfor ikke fylt bare av kvalitetssøvn.

Men vi i lokallaget er laget av sterkere stoff og ved motgang blir vi bare enda mer oppsatt på å løse oppgavene sånn rimelige etter oppsatt plan.

Og "vi" var:

Marit: Ung, vakker, blid og klok kvinne. For første gang med på oppdrag utenlands.

Trine: Ung, vakker, blid og klok kvinne. For første gang med på oppdrag utenlands.

Adeleid: Ung, vakker, blid og klok kvinne. For andre gang med på oppdrag utenlands. Bill mrk "Ikke tyrefekting".

Trond: Høy, mørk og kjekk leder. En gigant blandt dverger og dekorert veteran. A.k.a "Dukkelise".

Arnstein: Blond og kjekk førstebillist, sjefsmekker og sykkelslangetemmer. Dekorert veteran. A.k.a ”Sjuko”.

Ola: Høy, mørk og kjekk. For første gang med på oppdrag utenlands. A.k.a ”Patrick”

Steve: Blond og kjekk. Veteran. A.k.a ”Mr Portman”

Jeg: Høy, blond, blåøyd, bredskuldret og kjekk. For andre gang med på oppdrag utenlands. Skulle leve blant fienden i en uke (jenteleiligheten), maskulin back-up mange hundre meter unna og måtte regne med å bli utsatt for kaldtvannstortur og femiterror av typen ”kos og hygge”. Stockholmsyndromet var en mulig utgang. A.k.a ”Guru”. Eller ”Berit”.

Etter hvert kom også:

Mathias: Sydlandsk og kjekk. Lokalkjent, god tilgang til medikamenter og med egen dekkleilighet.

Det å sykle i Spania er ikke som å sykle i Norge og det er de små forskjellene som en våken observatør legger merke til. Blandt annet ble vi nesten ikke tutet sint på en eneste gang. Dette til tross for at vi ikke syklet som vi var tatt ut av en opplæringsfilm i "Trygg sykling" fra Vegdirektoratet. Tvert i mot var syklingen vår pepret med lettere ureglementert forsering av lyskryss og andre mindre og større trafikkforseelser. Til tross for det. Nesten ikke et lite *tut* og knapt en eneste langfinger var å se.

Men det finnes andre farer langs spanske veier. Lukt. Vi som har vært der tidligere vet hvorfor så mange spanske syklister er noen trådsmale hyssingrumper. De spiser som oss, langer innpå, overspiser med jevne mellomrom, koser seg stort med is og sjokolade, men næringen blir ikke værende innabords lenger enn til første søppelfylling, griseforbrenningsanlegg, petroleumsstankspreder eller kattelik. What goes down, must come.... Dette forklarer også hvorfor spanjoler trener så mye på klatring. Det lukter mindre der oppe hvor ørnene og gribbene flyr..

Lukten av død og forråtnelse vekket sikkert Morgan Kane, Franco og Pol Pot til dåd, men de fleste er glad for færrest mulig dager som starter eller fortsetter med den parfymen i nesa. Fjortisser som har dynga på alt for mye Karl Lagerfeld etterbarberingsvann og gamle damer med kølnvann er å foretrekke fremfor Au de Morte og forråtnelse.

Av godlukter har jeg forøvrig helt øverst lukten av sjokoladecroissant, espresso, sol og salt sjø. (SESSS).

Som vi startet hver morgen med. Kos og hygge. Pøh! Jeg er tøff og hadde min egen lille maskuline hule. Et rom der bare jeg kunne rote og være meg. Og så gikk jeg ut og koste meg med SESSS.

På delt førsteplass med SESSS kommer lukten av varm asfalt og svett sykkeltrøye.

Den første dagen kom svaret på prøven. Den kom ikke fra laberatoriet og fortalte at jeg var gravid og den kom ikke i posten og fortalte at jeg hadde strøkket i kvantefysikk. Den kom i den første bakken. Jeg elsker ikke bakker høyere enn min mor, min familie og den hellige madonna, jeg er ikke omformet til Ørnen fra Toledo, jeg er fortsatt den samme gamle nøtteskrika fra Svelvik, men jeg er i vesentlig bedre form enn jeg var i fjor.

Det hjelper selvsagt at Trond er flink til å sette farta korrekt slik at jeg ankom bakkene med krefter igjen, men jeg tror det var litt meg også. Og så var klatrekransen verdt hver eneste sent betalte krone.

Adeleid er et vanemenneske. Til tross for at vi brakk oss gjennom denne turen i fjor, så var hun full av argumenter for at årets første tur i La Manga-traktene skulle gå i de samme stinkende sporene som vi tråkket opp i fjor.

Og var det ikke så ille i år. Jeg spøy nesten bare en gang.

Av andre farer langs spanske veier kan nevnes store feite slanger som bukter seg over veien og mellom syklister. Snor seg mellom felgbånd, dårlig justerte griskiftere og syngende hjul.

En undersøkelse gjort av det Spanske Vegvesen konkluderer med at 9 av 10 spanske billister vil, i de tilfeller de må velge mellom å kjøre over en slange og en gruppe norske syklister, kjøre over slangen.

Vi møtte heldigvis en av de 9.

07.05.2007

Hvor er svensken?

Det hele startet i lyset, men vi mangler svensken og derfor går alt så ulidelig sent.

Vi vet jo ikke om han er svensk, det er det kanskje bare opperasjonsleder Trond som vet. Trond K. Travel. TKT. Vi andre kjenner denne mystiske og mytiske person kun som "svensken", men vi merker alle at han er borte. Eller har gått bort. Kanskje blitt spist opp.

Vi stoler ikke på mammaschæfer, pappaschæfer og bittelillesøte hvalpeschæfer med knekk på det ene øret som ligger i et stort bur. Hodet litt på skakke. Og mette. Bittelillesøte hvalpeschæfer med hodet på hofta til mammaschæfer. Magre, men runde i buken.

Mannen vi kjenner som svensken, har vært pålitelig, vi har brukt hans tjenester tidligere, men denne gangen har han ikke levert varene slik han lovte. En minikrise segler opp for fulle segl og krise får frem underlige og svært ulike atferdsmønstre hos folk.

Trine klatrer i lysmaster og slår hjul.

Marit står med store øyne og observerer. Forundret.

Jeg løper rundt med et stort blått og grønt badehåndkle. Når du reiser må du aldri glemme håndkleet ditt. Det står det skrevet i boken. Jeg veksler mellom å leke den forhatte toreador og bare løpe i ring mens håndkleet flagrer i vinden.

Og mammaschæfer, pappaschæfer og bittelillesøte hvalpeschæfer sier …. Vov! Bov! Og et bittelite vaff!

Rundt oss blir det mørkt og rundt oss er det et høyt spansk gjerde og en diger elektrisk port.

!Cinqo Minuto! Sier han som vi tror kan hjelpe oss når svensken nå er borte. Han er spansk og holder fem fingre opp og vi tror vi forstår.

Håpet stiger og om fem minutter har vi en bil til og vi kan få plass til oss og alt utstyret.

Svensken hadde lovet Dukkelise en bil og en bil i reserve hvis den ene diskret varebilen ikke var stor nok til forsendelsen av lycra, neopren, carbon, stål, titan og aluminium. Men den bilen er ikke her og det er ikke svensken heller.

Denne opperasjonen, som alle andre opperasjoner står og faller på at logistikken ikke svikter.

Hundene reiser seg, strekker seg, klørne skraper mot betongen. Og så deiser de over på siden igjen. De ser snille ut. Mette og snille.

Svensken er ikke her.

!Cinqo Minuto! Sier den spanske vakten, stikker fem fingre under nesa vår, setter seg inn i bilen og smetter ut av porten før den glir gnissende igjen.

Vi står alene igjen på parkeringsplassen. Cinqo M til hva da? Til hundene slippes løs? Får vi et forsprang på fem minutter slik at vi kan gjemme oss? Da er det ikke trygt å gjemme seg i lysmasta Trine, for Schæfere kan klatre i stiger og lysmaster. Vi kan vår "Dogs"-bok.

Da vi startet forhandlingene var det lys dag, men nå skjærer lyskasterne stykker ut av en svart spansk natt. Og vi venter. Ikke i fem minutter. Vi har knekt koden. !Cinqo Minuto! og fem fingre under nesa betyr 25 minutter på vaktmannspansk. Kommer han ikke snart er det ikke bare koden vi knekker.

Og så er han der og han ser skrekkelig forundret ut over å se oss, men så sakte, sakte…. Tannhjul snurrer….. en indre prosess har startet. Skal han på do… nei, se han tenker! Kanskje vi er her fordi porten er igjen? Kanskje er vi her fordi bilen vi har kvitert for er for liten? Kanskje vi ønsker å ha med oss hele troppen, alle ryggesekkene og koffertene våre? Kanskje vi ikke har tenkt å kaste noen til hundene for at det skal holde med en bil?

Vakten går inn i vaktbua og Deltagjengen følger etter for å forhandle bil. Det tar tid. Blant annet fordi det ikke finnes noen kopimaskin og førekortene må kopieres ved hjelp av frihåndstegning og akvarellmaling. Det tar tid.

Jentene og jeg blir igjen ute i natten med hundene. Vi leker tyrefekting. Trine og jeg.

Hundene ser på og timinuttene går og forhandlinger og akvarell fortsetter.

Men se så, like plutselig som det tidligre har gått så ulidelig tregt, like plutselig er alt det vonde over og vi kan kaste oss inn i klargjort bil og sette ferden mot La Manga.

Spanish Mission Impossible Completed.

Mammaschæfer, pappaschæfer og bittelillesøte hvalpeschæfer ruller seg over på siden og drømmer om svensken, dansken og nordmannen. Vi er glemt, men vi husker dere.

Vi husker at nasjonen som fostret den spanske inkvisisjonen fortsetter den ærerike tradisjonen, nå i form av bilutleie og popmusikk.

Denne bloggposten ble skrevet uten inntak av psychopharmica og uten at svensker eller andre dyr ble spist eller spiste eller på andre måter led overlast

06.05.2007

Oppdrag La Manga

Tidsrom: 29.04.07-06.05.07

Start: Ulike steder i Norge. Ta seg frem til Gardermoen med forskjellige typer befordringsmidler.

Utstyr: Diverse sportsutstyr og et undertøyskift.

Samlingssted: Innsjekkingsskranken til Sterling.

Transport: Fra Gardermoen reise som vanlig turist med fly fra Sterling til Alicante. Fra Alicante med bil til La Manga

Plassering i flyet: Ved nødutgangene.

Oppgaver på stedet:

1. Trene, spise, drikke og sove. Mye. Kose seg. Sånn passe.
2. Overleve og skrive rapport

Rapporten har kommet trygt tilbake til hovedkvarteret. Rapporten er skrevet på analog blogg og selvsagt kodet. Rapporten offentliggjøres etter at den er leseliggjort og ikke lenger hemmeligstemplet.

00 0 Olsen