30.04.2006

I'm back baby!

"Avreise på lørdag. Hjemreise søndag en uke etterpå. Syklet over tretti mil og 3000 høydemeter. Løpt 30 km. Svømt to og en halv time. Spist. Sovet. Drukket. Gått på do. Pusset tennene. Vrøvlet med klubbvenner til Trond ble svett i øra og gikk for å trene. Satt opp dødslister til langt på kveld. Flekkvis solbrent".

Sånn kan og bør det kanskje sies/skrives fra oppholdet på La Manga? Knapt og konsist. Men det skulle tatt seg ut.

Vi var tre politimenn, en politijuristmann, en politijuristdame og en folkehelsekoordinator fra Fredrikstad som den siste uka til La Manga dro for å trene og bare være oss selv nærmest. Og det klarte vi! Det var kjempemorro og jeg skylder Trond en stor takk som lot meg være med og en stor takk også for at han og de andre gadd å vente på meg på de "rolige" langturene med "litt" oppoverbakker.

Den dagen vi dro var det oppslag i avisene om at partieier Carl Ivar "Rotta" Hagen, fra sitt sterkt forelengede opphold hos lokallaget i Spania, meldte i fullt alvor at spanjoler som skulle pleie partikammerater på sykehjem i Spania burde lære seg norsk. Vi er jo også gode nordmenn og liker også å være i konflikt med øvrigheta og representerer de breie og breiale lag av triatlonbefolkningen, så turen ble litt i CI"Rotta"H sin ånd. Litt i hvert fal. OK da, kanskje ikke så mye, men det var et poeng som jeg prøvde å få brukt. Uten særlig hell

Klokken var sent på kvelden på den første lørdagen da "Ørnen fra Svelvik" (en ukjent og uekte slektning av "Ørnen fra Toledo") sammen med det øvrige følget landet på Aeroporto Alicante. Og der traff virkeligheten oss med full og skummamelkfarget kraft og høyt volum. Rundt samlebåndet sto engelskmennene fra Newcastle som skulle på drømmetur til Benidorm.

Noen av oss triatlonmosjonister liker karbon bedre enn vår egen mor (ikke jeg), men disse karbonbaserte livsformer som sto rundt bagasjebåndet forbigår vi i stillhet. I stillhet, fordi de ikke trenger mer spalteplass og ytterligere beskrivelse, fordi de engelske solhungrige horder ikke skiller seg vesentlig fra lokalpartilagsmedlemmene fra Norges mest misfornøyde parti. Anglo-saxerne er bare litt blekere og litt flere av gutta har tatoo, ellers er det samme stammen. En stamme som kjennetegnes av at "De eldste" har kraftig pusteproblemer, er lilla i fjeset og har øyne som er fylt til randen av "Upper Ten" fra plastflaske.

Avføring og fordøyelse er ofte et tema i det løst definerte og flekkvis avgrensede "Syden". Og vår første biltur var sterkt preget av diaré. Munndiaré. Erik og jeg hadde nok ikke spist så mye som vi burde og dette medførte at kjeften gikk i 110 hele tiden. Men vi er jo så gøyale! Med fine ord som "Kvisthauger", "Hyssingræver" og det som mye værre er puttet inn i samtalen for å gjøre kjøreturen lettere for oss selv og en blid medbragt bussjåfør som vel i sitt stille sinn så livet slik vi kjenner det passere i revy. Men vi kom frem. Og vi kom frem til et vanvittig møkkavær. Det blåste stiv kuling og det regnet katter og små stygge bikkjer i bånd med teite pensjonister på slep og det var i det hele tatt pyton den første natta. Vi bodde i første etasje i en stor blokk, og jeg lå og hørte på regnet som trommet på taket som om jeg skulle vært på telttur!

"La Manga" er en turistmaskin som ligger på en landtarm som strekker seg ut som en slags lagune. Alle bygningene er ikke like vakre, men det er fordi mange er er "tegnet" av tidligere bløtkakebakere som har gått på AMO-kurs etter et krakk i bløtkakemarkedet i '96 og nå har fått nytt liv som arkitekter.

Men altså, La Manga ligger på en landtarm som er 50 cm høy. Når det blåser der så kjenner du det helt ut i spissen av røttene dine. Veien er ca 40 cm over havet og vinden får derfor lidderlig godt tak i sykkelen. Mer om det senere.

Eller mer om det nå. Søndag skulle vi ut på første tur. Det blåste fortsatt no helt for jævlig, men vi hadde vinden ca skrått inn bak fra og det gikk jo fort og greit. Alle, bortsett fra Jan Åge som ikke var oslofjording, hadde på seg klubbtrøya og vi var vakre og samlet og så skikkelig proffe ut. Og så møtte vi bakkene. OK. Jeg har syklet på rulle i hele vinter, men jeg veier fortsatt 95 kg. De andre veier 95 kilo til sammen. Med sykler og vannflasker. Dvs at jeg ble hengende litt etter.

Men i nedoverbakkene.... i nedoverbakkene er jeg ei pyse. Så der tapte jeg også. Men vi syklet da til Cartagena og tilbake. I nedoverbakkene på vei tilbake fikk vi oppleve no skikkelig stas. Bakkene var som sagt veldig bratte, og like bratte var de nedover som oppover, men nå hadde vi vinden mot oss. Så vi tråkket på tyngste giret i nedoverbakke så det det svei i låra. Og fikk farten opp i 15 km/t!

På vei ut de siste km til "heimen" sprakk feltet totalt. Dvs jeg sprakk. Igjen. Farten var nå oppe i svimlende 12-13 km/t på flatmark, men det var fordi vinden kom så vanvittig sterkt skrått forfra. Enkelte ganger var det bare å stoppe å trå og klamre seg fast for ikke at sykkelen skulle vrenges som en bergensk paraply.

Jeg vil gjerne fortelle litt om dyrelivet der nede også. Jeg så en Siberian Huskey med puddelklipt hale. Polarhunder er av en eller annen grunn populært i Spania. De er jo så godt tilpasset et inaktivt liv i 40 varmegrader. I seg selv er det nok til at eierne havner et stykke opp på dødslista. Men når de er så utrolig vulgære at de barberer halen på dyret, javel, det er bare å ligge å vente på at vi kommer en mørk natt. En natt vil spanjakken høre noen plystre "Sov dukkelise". Og så er det slutt. Natta.

Men vi så flere dyr. Adeleid og jeg gikk sammen langs strandkanten og der fikk vi se et trist syn. For det uøvde øye kunne det se ut som en veldig stor kvinne som veltet seg ut over det hele, og svært indiskret fant det mest synelige punkt på strandpromenaden for å sole sitt svulmende legeme. Men denne likhet lurte ikke oss erfarne kryptomarinbiologer, vi gjenkjente straks fenomenet. Dette var en hval som hadde svømt opp på stranden for å dø. Vi prøvde å dra henne ut i vannet igjen og sprutet vann over pustehullet hennes, sjekket om det var golfballer i det, men hun motsatte seg alle forsøk på å reddes. Adeleid og jeg satt oss så ned for en liten "pow-wow" og kom frem til at dyr ofte vet best selv og at hun hadde valgt dette sted og denne tid og at hun nå skulle få lov til å dø, når hun selv ville og med så mye verdighet som hun hadde igjen.

Det er mye mer som kunne skrives fra en ukes opphold, men når man ikke er Ari Behn så er det vanskelig å finne de riktige ordene. Ari Behn er forresten på en liste han også.

Men det var altså en fantastisk uke med mye fin trening og god mat. Tirsdagens sykkeltur gikk for eks over 11 mil og 2000 høydemeter i et fantastisk fint naturområde. En rute som hadde vært brukt i Vueltaen ved et par anledninger. Når alt er tomt er det faktisk inspirerende å se "Valverde" og de andre heltenes navn skrevet i asfalten. Pussig.

Klubbens penger har vi forresten brukt på et lite kontorbygg som skal disponeres av styret. Det er det bilde av her. Vår egen lille borg i Spania. I denne borgen er det vel plass til ca fire stykker som står oppreist. Vi falt pladask for dette symbolske huset. Her kan lokallaget kose seg med norsk mat og norsk prat og stå i mot alle fremmede impulser og kongelige dekret som krever vintertriatlon på La Manga! Dette blir siste skanse. Og den holder vi.

!No Pasaran!

Til dere som drar neste år: Det blir glimrende, helt sikkert, La Manga og områdene rundt er bra for løping, svømming og sykling. Og Trond er en glimrende fyr som har et flott opplegg.

21.04.2006

La Manga, for de bortskjemte

Det er jo masse slike fotballspillere som har vinteropphold i La Manga. Og fotballspillere er jo bortskjemte. No så inn i h.... bortskjemte også! Skulle ikke forundre meg om det har kommet så langt at fotballspillere i 1.divisjons får lønn!! Hørte på jobben at fotballforbundet har eget senter der nede? Forundrer meg ikke. Kanskje en idé for NTF, så kunne man flytta forbundskontoret ned ditt om vinteren. Da hadde det kanskje ikke vært så fristende å klekke ut vintertriatlonplaner, da hadde man kanskje tenkt lysende, solgule og sommerhimmelblå triatlonplaner? Og så tror jeg det kunne ført til litt fres over valgkampen, gjort det hele litt mer fristende å stille til valg.

Men jeg mente egentlig ikke fotballspillere eller triatlondignitærene når jeg nevnte "de bortskjemte". Jeg tenkte på meg selv. Jeg er 41 år, lettere overvektig og peiler meg inn på siste eller nestsiteplassen i noen lokale stevner i Norge. I triatlon. Og så får jeg lov av omgivelsene mine og meg selv til å dra på treningsleir en hel uke og bare tenke på meg selv og beina mine og hvor solbrent jeg blir og hvor bratte bakkene er og hvem den idioten er som har valgt denne ruta.

Jeg er bortskjemt jeg!

Og jeg gleder meg no så innmari. Tror jeg skal gå å pakke om en gang til!

19.04.2006

I går fant jeg passet!

I en bag som jeg brukte for 10 mnd siden. Tok litt tid. Rotete jeg? Tull. Reisefeber? No så veldig da du!

17.04.2006

Snart klar for Spania


Så er det kun noen dager til jeg skal reise med Trond K, Arnstein, Adeleid, Erik J og andre flotte folk til La Manga. La Manga er stedet, men målet for turen er å kose seg på et deilig smalt sykkelsete i km etter km.

I dag prøvde jeg å pakke sykkelen. Og det gikk til slutt. Jeg var litt skeptisk til å ha hjula liggende slik, men det så ut som det ble bra, kan ikke skjønne at det blir no press på hjula no sted. Ikke så mye at de tar skade av det i hvert fall. Men pakke sykkel var jo en øvelse og jeg er glad jeg ikke ventet med den prøvelsen til lørdag morgen. Tips: husk å skru av bakskifteren også, ellers kan det bli lite presisjonsskifting hvis den får et slag.

I samme kuffert ligger:
  • Hjelm
  • Sykkelsko
  • Verktøy
  • Slanger
  • Pumpe
  • Løpesko
I tillegg skal jeg ha med:
  • Triatlonbukse til løping/svømming
  • singlet til løping
  • Solkrem faktor rikelig
  • Mp3spiller+lader
  • Svømmebriller
  • Garmin forerunner + lader
  • Sykkelsokker
  • 2 sykkelbukser
  • 2 sykkeltrøyer
  • løse ermer
  • løse bein
  • 2 drikkeflasker til sykkel
  • shorts type fritid
  • undertøy og sokker
  • 3 t-skjorter
  • en skjorte
  • en genser
  • Pass
  • Penger
  • Pilletter
Erik J bør i tillegg til noe av dette pakke ørepropper. Ryktene skal ha det til at vi skal dele rom. Og rykter fra andre steder skal ha det til at jeg snorker!

Klarer ikke å bestemme meg for om jeg skal ha med meg våtdrakt eller ikke. Mye drass hvis det ikke blir mer enn en eller to ganger man får tid eller lyst til å hoppe ut i det.

Vamos a la playa! Oh oh oh oh oh!

14.04.2006

Triatlon Zombie

Fra tirsdag er vi noen som har prøvd å leke eliteutøvere. Eller "elite light/heavy". Oslofjord triatlon arrangerer denne påsken, som vi gjorde påsken 2004, en cyber treningsleir. 2004 var en ganske anstendig sak, med ganske moderate treningsmengder hvis jeg husker riktig. Men i år har vi økt mengden litt kan det virke som. Det har fått en liten lukt av "epic camp" og en liten stenk av konkurranseånd.

Jeg er selvsagt hevet over den slags. Jeg har veldig dårlig konkurranselyst. Det er ikke derfor jeg:
  • Svømte 45 minutter og syklet 95 minutter på rulle på tirsdag.
  • Syklet 105 minutter på rulle på onsdag.
  • Syklet 90 minutter på rulle, trente 10 minutter styrke og løp 60 minutter på torsdag.
  • Syklet 166 minutter ute på fredag.
På ingen måte, det bare ble slik. Og nå er jeg litt sliten i beina. Rart det der. Hadde det vært no skikk på med skulle jo både onsdag og fredag hatt en økt til, men nå dreier det seg mer om å holde ut til mandag kveld.

Vanligvis ville jeg jo minst hatt en fridag her og aldri to økter. Kjenner jeg blir veldig fokusert på å spise og drikke. Og sove. Og spise. Rett og slett en Triatlon Zombie. "I must run, I want to ride my bicycle, I must sleep, I want to have flesh, flesh, flesh...... or brødskive med brunost og sukker under"

Noe som er rimelig anstendig i forhold til "Flesh for Frankenstein" : "To know death, Otto, you have to fuck life - in the gall bladder!"

Har jeg godt av å være alene, uten korrektiv i så mange dager? Jeg bare spør!

12.04.2006

Norge mangler Kalmar triathlon!


Rett og slett, sånn er det. Det er en slik konkurranse vi mangler. Lang og flat, godt arrangert, i vakre omgivelser og med entusiastisk lokalbefolkning som bærer arrangementet.

Hårek, han telemarksoslofjordingen som klekket ut Norseman Xtreme Triathlon (www.nxtri.com) oppe i det søte rare lille hodet sitt, han maste om Kalmar i flere år. Tror faktisk han maste om Kalmar før vi ble kjent med mannen, før han selv hadde deltatt og før vi hadde begynt å tenke på triatlon.

Vi ble med Hårek i fjor. En stor oslofjordgjeng, som der nede traff på en litt mindre Ryegjeng. Det er jo sånn at hvis du bare sier ting lenge nok og høyt nok og bydende nok så hører folk på deg til slutt. Det vet alle. Fra vi er bittesmå vet vi det, det er sikkert da vi lærer det. Og av og til, ja kanskje som oftest, skal du høre på folk når de entusiastisk sier: " Ja kom alle sammen bli med! Vi flakser og bakser av sted, til eventyrland for å se" eller no slikt. Da har du i hvert fall blitt med på noe som andre liker og lært noe om dem. Og ofte har folk rett når de er entusiastiske. Men slett ikke alltid, det finnes som kjent entusiaster som har brukt entusiasmen sin på mindre fine ting enn Kalmar triathlon. Men nok om det. Bla, bla, bla, bla....

Selv om det ikke har noe med dette å gjøre, så kom jeg til å tenke på en tidligere kollega. En som ikke var av de skarpeste knivene i skuffen, men hyggelig og veldig skravlete. Utrolig skravlete, snakket på innpust og utpust og ikke nødvendigvis om det alle andre snakket om. Vi nevnte det for henne en gang og da sa hun at hun gjorde det helt bevisst "en eller annen gang må dere andre trekke pusten, eller tenke dere om litt og da må dere høre det jeg sier". Akkurat! Vi var ikke bare snille mot henne. La beskjed på pulten hennes om at hun skulle ringe opp Dr.Mabuse, Dr.Faust og Dr. Jonas Fjeld. Stor fortvilelse når hun ikke fant dem på Gule Sider. Så slemme kan barn og voksne være.

Vi ble med Hårek til Kalmar og det er det vel ingen som angrer. For det første er Kalmar en utrolig fin by, en by som er fin for bakkemannskapet og kvinnskapet. Og så er sydsvenskene trivelige folk. Og så har de arrangert triatlon i årevis, og alle vi traff før, under og etter var bare positive til disse raringene som beveget seg rundt i byen deres. De som beveget seg litt nervøst før, mer eller mindre atletisk under og haltende etter konkurransen. Masse publikum, stor stemning, flott og flat løype, kjempetrivelige med-lidende konkurrenter og medlidende tilskuere. Og ikke minst den fantastiske opplevelsen det var å gjøre dette sammen med mange andre likesinnede.

Så altså: Kalmar. Ditt skal jeg i 2007. Jeg vil nok en gang kose meg på torget og se på bilene som kommer med sykler på taket, kjenne på stemningen, gruglede meg kvelden før og tidlig om morgenen skal jeg forhåpentligvis stå på startstreken sammen med en stor gjeng triatlonvenner fra Norge.

Det eneste som er bedre ville vært om vi kunne gjort dette i Norge. Hatt vårt egen Kalmar Triathlon i Norge. Det hadde vært stas det.

09.04.2006

Avhengighet

Jeg har lett for å bli avhengig av ting. PS2-spill, kaffe, musikk....webting... jeg har ikke egentlig klart å bli avhengig av trening ennå, men kanskje en gang. Kanskje en gang.

Cola. Det har jeg drukket mye av i mitt liv. Amerikansk kildevann. Imperialistbrus. Jeg har nesten vært avhengig av den ekte sorten, den med 40 sukkerbiter i. Jeg skjønner ikke hvordan det kan være 40 sukkerbiter i en flaske brus. Tenk deg 40 sukkerbiter, det er mange det. Og så løser du det opp i litt vann og setter til litt farge og litt smak og så stapper du det ned i en flaske. Men hvordan i hakkebakkeskogen skal du få stappet 40 sukkerbiter ned i en flaske. Selv uten smak og farge? Men folkehelsevennene mine sier at det stemmer og jeg tror dem så gjerne.

I dag drakk jeg nesten en og en halv liter cola etter å ha syklet. Og så spiste jeg is. Det var sikkert veldig lurt siden magen min ikke tåler melk og sikkert ikke trenger å få tilført syre fra brus heller.

Men her jeg sitter og har kost meg med min nye avhengighet, så kjenner jeg at jeg har klart å kompensere for de usle kaloriene jeg mistet ved å sykle to timer i dag.

Hva som er min nye avhengighet? Jeg har fått satt opp sånn "treffteller" på både www.oslofjordtri.com og på denne bloggen. Så nå må jeg stadig vekk innom for å sjekke hvor mange som har vært innom. Og hvor de kommer fra. Det siste er det som er mest gøy. Så avhengig har jeg blitt at jeg står for de fleste treffene. På denne bloggen. På min egen blogg. Med klar margin.

Patetisk.

Kanskje jeg skal skaffe meg en treffteller i navlen min også? Og kanskje en kalloriteller?

06.04.2006

Ting er ikke alltid slik de ser ut del 2

Dette bildet med meg som kommer opp av vannet. Fortellingen jeg ga der er vel ikke 100% sannheten og intet annet enn sannheten så hjelpe meg gud.

Dette var altså Oslo triathlon og egentlig var det alt for varmt i vannet til at man skulle bruke våtdrakt den dagen. Men for å sikre at noen elitetriatleter som nesten ikke er flytedyktige uten våtdrakt og tydeligvis svært ikteredde, skulle komme seg både uti og opp av vannet, så puttet man termometeret i kjølebagen og ikke i den varme suppa som var Sognsvann august 2004.

Jeg fyller ut våtdrakta mi bedre nå, enn da jeg kjøpte den. Det skal sies. Og så har den blitt mindre elastisk med årene. Og kanskje den har krympet litt? Trang i halsen og over bringa er den rett og slett. Og så hadde jeg ikke svømt så mye i 2004. Så det er slett ikke sikkert det var noen andres feil enn min egen det som videre skjedde.

Dette var altså OL-distansen og der er som kjent svømminga på 1500 meter. På Oslo triathlon er dette tre runder a 500 meter med vending på land. Vanligvis er ikke jeg no glad i det vending på land greiene. Men i 2004 var det jo fint at det var slik. Ellers hadde jeg vært nødt til å bryte. Eller blitt kokt levende.

Etter ca 100 meter på svømminga kjente jeg at dette var skrekkelig ubehagelig. Det var varmt, jeg fikk ikke puste, jeg ble svimmel og litt redd. Tenkte på å bryte. Etter vending rundt bøya etter 250 meter syntes jeg selv det gikk litt bedre, men Adeleid kunne etterpå fortelle at jeg svømte ved siden av henne og snakket i vei. Det husker ikke jeg. På vei opp mot vending på land fikk jeg et glimt av klarsyn og fant ut at den våtdrakta måtte jeg ta av.

Så det Guy fanget på en slik glimrende måte var en rent desperat handling.

Men nå har jeg kjøpt med en Xterra Vector 2 våtdrakt og den virker som den passer meg veldig bra og er ekstremt fleksibel. Så jeg håper det er siste gangen jeg er så raskt i gang med forberedelsene til T1.

03.04.2006

Skal vise deg bakhjulet mitt jeg!


Her Erik! Det blir ikke siste gang du ser det! Men ikke fra denne vinkelen. Og ikke så nære!

Dritten ut av systemet!


Etter helgen tror jeg det. Lei av sjukdom. Så jeg håper på det, jeg synes det er på tide nå. Etter syv magre kan det godt følge syv fete. Eller omvendt.

Dette er en hilsen fra Vikerkilen. Det er akkurat 5 flate km fra "Farmen". Litt fornøyd med kvaliteten på bildet som er tatt i solnedgang med mobiltelefon. Og så synes jeg at jeg har fått et litt sånn "Bruce Willis"-uttrykk. Det som stikker ut av øret mitt er ikke veldig lange ørehår. Det er hodetelefonledingen. Jeg har nemmelig meldt meg inn i klubben "tullinger som løper med mp3-spiller og ikke hører en dritt".

Men i dag var en fin dag. Veldig klein i blåsebelgen, men jeg løp 10 km i veldig rolig tempo.

Dagen i dag innleder "løpeukene".

02.04.2006

Kjempebra Helene!


Godt støttet av Linnea og Kristin løp Helene sitt første barneløp i dag. Tidligere har hun jo vært med på barnetriatlon i Stavern, men dette var nesten tøffere!!

Helene hadde gledet seg som en unge til triatlonbarna skulle komme i dag. Det kan ha noe med å gjøre at hun er en unge selvsagt. Og hun skulle løpe hvis de kom. Rollemodeller er viktig. Og det er også viktig at unga ser voksne som har det morro med å bevege seg uansett form og fasong.

Klubben vår veier nok ikke så mye i den statistikken som betyr noe for forbundet. Den statistikken som de arbeider febrilsk med å forbedre. Den statistikken som sier at klubben vår ikke er viktig, men BOC er kjempeviktig (fordi de har fire ganger så mange medlemmer. Bare en triatlet kanskje, men 400 medlemmer gir mer penger i støtte fra NIF). Men det er i og for seg rettferdig det, for statistikken deres betyr ingenting for oss. Det eneste som betyr noe for oss er hvor mange fornøyde unger vi har som er med, hvor mange fornøyde medlemmer vi har, hvor mange gode konkurranser vi arrangerer, hvor mange fornøyde deltagere det er på de konkurransene, hvor mange i klubben som stortrives med å triatlere osv.

Og så kan den tidligere presidenten og evt arvtagere kose seg med regnestykker som viser at forbundet har 2600 medlemmer og at de har 200.000 i overskudd. Det er viktig det også. Bevares.

Men ikke for oss. Og i hvert fall ikke for meg.

I dag var Helene viktig for meg. Og de andre deltagerene våre i Fredrikstad. Og så var det så ille trivelig å ha dere på besøk her igjen. Synd at det er 12 mnd til neste gang.

På den annen side er det bra at det er 24 mnd til neste ting. På den tredje siden så vil den tiden gå fort desverre. For tiden går jo fort når man har det morro.

Så om en liten stund er vi igjen klare for å sitte musestille ved mesterens føtter og lære mer idrettslogikk. Jeg vet f.eks nå hvorfor forrige president ikke liker langdistansetriatlon! Det er fordi langdistansetriatleter konkurrerer mindre enn de som deltar på kortere triatlon. Og antall konkurranser vi deltar på er grunnlaget for de penga forbundet får. Eller no slikt. Langdistansetriatlon ødelegger rett og slett for vekst i triatlon-Norge.

Så om en liten stund (24 mnd) skal alle delegatene igjen sitte musestille og bare to-tre stykker skal spørre. Men det er fordi de ikke vet bedre stakkar. De burde vite at her er man for å stemme for. Ikke stille spørsmål. For spørsmål betyr enten at man er dum eller at man er i mot. Og da er det lederens jobb å prøve etter beste evne å mistenkeligjøre eller latterligjøre, eller aller helst begge deler.

Men det tenker vi ikke på nå. Og ikke i morgen heller. Og ikke på mange, mange, mange dager skal vi tenke på det. Men da skal vi tenke litt på det. Og le!

Men aller mest skal jeg tenke på hvor utrolig glimrende denne dagen var. Takk til de som bidro.