30.04.2006

I'm back baby!

"Avreise på lørdag. Hjemreise søndag en uke etterpå. Syklet over tretti mil og 3000 høydemeter. Løpt 30 km. Svømt to og en halv time. Spist. Sovet. Drukket. Gått på do. Pusset tennene. Vrøvlet med klubbvenner til Trond ble svett i øra og gikk for å trene. Satt opp dødslister til langt på kveld. Flekkvis solbrent".

Sånn kan og bør det kanskje sies/skrives fra oppholdet på La Manga? Knapt og konsist. Men det skulle tatt seg ut.

Vi var tre politimenn, en politijuristmann, en politijuristdame og en folkehelsekoordinator fra Fredrikstad som den siste uka til La Manga dro for å trene og bare være oss selv nærmest. Og det klarte vi! Det var kjempemorro og jeg skylder Trond en stor takk som lot meg være med og en stor takk også for at han og de andre gadd å vente på meg på de "rolige" langturene med "litt" oppoverbakker.

Den dagen vi dro var det oppslag i avisene om at partieier Carl Ivar "Rotta" Hagen, fra sitt sterkt forelengede opphold hos lokallaget i Spania, meldte i fullt alvor at spanjoler som skulle pleie partikammerater på sykehjem i Spania burde lære seg norsk. Vi er jo også gode nordmenn og liker også å være i konflikt med øvrigheta og representerer de breie og breiale lag av triatlonbefolkningen, så turen ble litt i CI"Rotta"H sin ånd. Litt i hvert fal. OK da, kanskje ikke så mye, men det var et poeng som jeg prøvde å få brukt. Uten særlig hell

Klokken var sent på kvelden på den første lørdagen da "Ørnen fra Svelvik" (en ukjent og uekte slektning av "Ørnen fra Toledo") sammen med det øvrige følget landet på Aeroporto Alicante. Og der traff virkeligheten oss med full og skummamelkfarget kraft og høyt volum. Rundt samlebåndet sto engelskmennene fra Newcastle som skulle på drømmetur til Benidorm.

Noen av oss triatlonmosjonister liker karbon bedre enn vår egen mor (ikke jeg), men disse karbonbaserte livsformer som sto rundt bagasjebåndet forbigår vi i stillhet. I stillhet, fordi de ikke trenger mer spalteplass og ytterligere beskrivelse, fordi de engelske solhungrige horder ikke skiller seg vesentlig fra lokalpartilagsmedlemmene fra Norges mest misfornøyde parti. Anglo-saxerne er bare litt blekere og litt flere av gutta har tatoo, ellers er det samme stammen. En stamme som kjennetegnes av at "De eldste" har kraftig pusteproblemer, er lilla i fjeset og har øyne som er fylt til randen av "Upper Ten" fra plastflaske.

Avføring og fordøyelse er ofte et tema i det løst definerte og flekkvis avgrensede "Syden". Og vår første biltur var sterkt preget av diaré. Munndiaré. Erik og jeg hadde nok ikke spist så mye som vi burde og dette medførte at kjeften gikk i 110 hele tiden. Men vi er jo så gøyale! Med fine ord som "Kvisthauger", "Hyssingræver" og det som mye værre er puttet inn i samtalen for å gjøre kjøreturen lettere for oss selv og en blid medbragt bussjåfør som vel i sitt stille sinn så livet slik vi kjenner det passere i revy. Men vi kom frem. Og vi kom frem til et vanvittig møkkavær. Det blåste stiv kuling og det regnet katter og små stygge bikkjer i bånd med teite pensjonister på slep og det var i det hele tatt pyton den første natta. Vi bodde i første etasje i en stor blokk, og jeg lå og hørte på regnet som trommet på taket som om jeg skulle vært på telttur!

"La Manga" er en turistmaskin som ligger på en landtarm som strekker seg ut som en slags lagune. Alle bygningene er ikke like vakre, men det er fordi mange er er "tegnet" av tidligere bløtkakebakere som har gått på AMO-kurs etter et krakk i bløtkakemarkedet i '96 og nå har fått nytt liv som arkitekter.

Men altså, La Manga ligger på en landtarm som er 50 cm høy. Når det blåser der så kjenner du det helt ut i spissen av røttene dine. Veien er ca 40 cm over havet og vinden får derfor lidderlig godt tak i sykkelen. Mer om det senere.

Eller mer om det nå. Søndag skulle vi ut på første tur. Det blåste fortsatt no helt for jævlig, men vi hadde vinden ca skrått inn bak fra og det gikk jo fort og greit. Alle, bortsett fra Jan Åge som ikke var oslofjording, hadde på seg klubbtrøya og vi var vakre og samlet og så skikkelig proffe ut. Og så møtte vi bakkene. OK. Jeg har syklet på rulle i hele vinter, men jeg veier fortsatt 95 kg. De andre veier 95 kilo til sammen. Med sykler og vannflasker. Dvs at jeg ble hengende litt etter.

Men i nedoverbakkene.... i nedoverbakkene er jeg ei pyse. Så der tapte jeg også. Men vi syklet da til Cartagena og tilbake. I nedoverbakkene på vei tilbake fikk vi oppleve no skikkelig stas. Bakkene var som sagt veldig bratte, og like bratte var de nedover som oppover, men nå hadde vi vinden mot oss. Så vi tråkket på tyngste giret i nedoverbakke så det det svei i låra. Og fikk farten opp i 15 km/t!

På vei ut de siste km til "heimen" sprakk feltet totalt. Dvs jeg sprakk. Igjen. Farten var nå oppe i svimlende 12-13 km/t på flatmark, men det var fordi vinden kom så vanvittig sterkt skrått forfra. Enkelte ganger var det bare å stoppe å trå og klamre seg fast for ikke at sykkelen skulle vrenges som en bergensk paraply.

Jeg vil gjerne fortelle litt om dyrelivet der nede også. Jeg så en Siberian Huskey med puddelklipt hale. Polarhunder er av en eller annen grunn populært i Spania. De er jo så godt tilpasset et inaktivt liv i 40 varmegrader. I seg selv er det nok til at eierne havner et stykke opp på dødslista. Men når de er så utrolig vulgære at de barberer halen på dyret, javel, det er bare å ligge å vente på at vi kommer en mørk natt. En natt vil spanjakken høre noen plystre "Sov dukkelise". Og så er det slutt. Natta.

Men vi så flere dyr. Adeleid og jeg gikk sammen langs strandkanten og der fikk vi se et trist syn. For det uøvde øye kunne det se ut som en veldig stor kvinne som veltet seg ut over det hele, og svært indiskret fant det mest synelige punkt på strandpromenaden for å sole sitt svulmende legeme. Men denne likhet lurte ikke oss erfarne kryptomarinbiologer, vi gjenkjente straks fenomenet. Dette var en hval som hadde svømt opp på stranden for å dø. Vi prøvde å dra henne ut i vannet igjen og sprutet vann over pustehullet hennes, sjekket om det var golfballer i det, men hun motsatte seg alle forsøk på å reddes. Adeleid og jeg satt oss så ned for en liten "pow-wow" og kom frem til at dyr ofte vet best selv og at hun hadde valgt dette sted og denne tid og at hun nå skulle få lov til å dø, når hun selv ville og med så mye verdighet som hun hadde igjen.

Det er mye mer som kunne skrives fra en ukes opphold, men når man ikke er Ari Behn så er det vanskelig å finne de riktige ordene. Ari Behn er forresten på en liste han også.

Men det var altså en fantastisk uke med mye fin trening og god mat. Tirsdagens sykkeltur gikk for eks over 11 mil og 2000 høydemeter i et fantastisk fint naturområde. En rute som hadde vært brukt i Vueltaen ved et par anledninger. Når alt er tomt er det faktisk inspirerende å se "Valverde" og de andre heltenes navn skrevet i asfalten. Pussig.

Klubbens penger har vi forresten brukt på et lite kontorbygg som skal disponeres av styret. Det er det bilde av her. Vår egen lille borg i Spania. I denne borgen er det vel plass til ca fire stykker som står oppreist. Vi falt pladask for dette symbolske huset. Her kan lokallaget kose seg med norsk mat og norsk prat og stå i mot alle fremmede impulser og kongelige dekret som krever vintertriatlon på La Manga! Dette blir siste skanse. Og den holder vi.

!No Pasaran!

Til dere som drar neste år: Det blir glimrende, helt sikkert, La Manga og områdene rundt er bra for løping, svømming og sykling. Og Trond er en glimrende fyr som har et flott opplegg.

4 kommentarer:

adeleid sa...

Ari Behn kan gå hjem til Skaugum og legge seg, Bent! Jeg har lest 1 1/2 av bøkene hans, og du er lett morsommere enn ham i blinde og i motvind:) Resten av verden kan bare gremmes over at de har gått glipp av en uke med Bent og Erik i fri dressur...:):) Selv driver jeg fremdeles med streng recovery av latter-magemusklene. Toblerone. Havregrøt må dø. Arild har sagt det.

Adeleid sa...

hvorfor står det fremdeles 0 comments?

bent sa...

Jammen, kjære venn, det gjør det da ikke. Ikke bruk det søte lille hodet ditt til å tenke så mye når du kan skravle i steden :-)

Anonym sa...

Vannvittig bra bent, og takk! Du trenger ikke engste deg for å høre noen plystre "sov dukkelise" under senga di en stormfull natt... Iallefall ikke ennå.

Lenge leve havregrøt!