27.05.2008

Send inn dragene!

Mai 2008


Mai 2007
I mangel av testløp og annet så må jeg lete etter tegn til bedring i andre typer tall. Og det finner jeg jo. Sjekk tallene og sjekk grafene.

På søndag løp jeg 5 ganger 9 minutter terskellintervall. 15 minutter oppvarming. 1 min pause mellom dragene. Ikke de skumle dragene som spruter ild og er ekle, men intervalldragene liksom. Selv jeg trenger mer enn 60 sek pause mellom Drage-dragene. Jeg begynner å føle meg rimelig sterk, men ikke så sterk. Ikke ennå.

Slik forløp søndagens trening i beste kirketid:

01. 10:02 - 5.37/km - 127 bpm
02. 04:59 - 5.12/km - 146 bpm
03. 09:01 - 5.09/km - 150 bpm
04. 01:00 - 10.0/km - 137 bpm
05. 09:02 - 5.08/km - 149 bpm
06. 01:00 - 10.3/km - 141 bpm
07. 09:01 - 5.11/km - 151 bpm
08. 01:01 - 11.3/km - 139 bpm
09. 09:02 - 4.58/km - 151 bpm
10. 01:02 - 10.4/km - 138 bpm
11. 09:01 - 5.07/km - 156 bpm
12. 12:05 - 5.59/km - 144 bpm

Det siste draget (nr 11) var halvparten i oppoverbakke. Uten den bakken så hadde pulsen ikke gått nevneverdig opp på dragene. Jeg tror rett og slett jeg må starte med høyere puls/fart på det første draget.

I fjor hadde jeg en "4 ganger 10 minutter" på samme tid i mai som gikk slik (de kjappe vil gjette seg til at det er den andre grafen). Denne er paddeflat:

1. 15:01 - 05:50/km - 136 BPM
2. 10:02 - 05:20/km - 148 BPM
3. 01:02 - 10:49/km - 140 BPM
4. 10:02 - 05:12/km - 151 BPM
5. 01:01 - 11:00/km - 143 BPM
6. 10:02 - 05:11/km - 155 BPM
7. 01:00 - 10:55/km - 144 BPM
8. 10:02 - 05:18/km - 155 BPM
9: 15:32 - 06:14/km - 144 BPM

Andre tall:

I år løp jeg Fredrikstadløpet med en fart på 5:22/km og puls på 161 bpm, noe som jo var bedre enn i fjor da jeg hadde en gjennomsnittsfart på 5:58/km og en gjennomsnittspuls på 161 bpm. På fredag løp jeg langtur i en mye mer kupert bakke. Jeg løp 18 km og hadde en gjennomsnittsfart på ....... 5:58. Og gjennomsnittspulsen var så lav som 138 bpm.

Eller at jeg veier 88 kg og ikke 96 kg som jeg gjorde i vinter eller 92 kg som jeg gjorde under Kalmar i fjor.

Æsj, kom med de Drage-dragene like så godt først som sist, kanskje det får opp pulsen min. Men gi meg 60 sek mellom hver.

Rare ting vi sier og gjør - Pinseleiren fortsetter

Fredag morgen

Vi fikk altså plass i herberget og slapp å sove i stallen, men det er jo gresselig gøy med primærnæringtilkobling så jeg endret rommet mitt temporært til en bitteliten svinesti. Deilig å være konge på haugen eller gris i binge og bare fokusere på å spise, sove, spise, trene, spise, drikke, spise, trene, drikke, spise, sove.

Hva er poenget med en treningsleir?


Være optimal treningsegoist og få lov til å fokusere på å spise, sove, spise, trene, spise, drikke, spise, trene, drikke, spise, sove osv. Til det kjedsommelige og til det aller minste forsøk på skjemt og løyer blir hysterisk morsomt. Numsevask? Hahaha! Er en treningsleir viderekommende egoisme for viderekommende mosjonister eller er det bare harmløs moro? Vi som er med på slikt er ikke nødvendigvis de beste til å svare. Men det er klart at det finnes et element av galskap i å vie en helg til 20 timer trening eller mer når jeg har rundet 43 år. Galskap, eller er det en flik av meningen med livet?

”Det finnes många som funderar på detta med livet och döden och hva som är och hur vi skal kunna veta om alt ihopa” Noe slikt sa min fantastiske finske foreleser på Nordiska Högskolan for Folkehelsevitenskap i Göteborg og hun fortsatte ”Nogra funderar så mycket över detta med at hitta meningen med livet at de blir tokiga. Någon burde beretta för dom at det inte eksisterar nogon djupere mening, så hadde dom sluppit detta lidandet”.

Den lille finske filosofen gikk videre i sin beretning etter dette velrettede slaget mot spikerhodet. Jeg husker hva hun sa, men jeg vet at hun har feil.

Meningen med livet kommer i glimt. Jeg kan i hvert fall gripe de små glimtene. Jeg vet når de er der. For meg selv. I glitrende små stunder kommer meningen med små deler av livet. I små glimt får jeg lyst til å synge ”Kjære gud jeg har det godt, takk for alt som jeg har fått”. Selv om jeg ikke tror på noen gud. Denne helgen kom det flere slike glimt. Små glimt med ekstatisk treningslykke. Og hvem har sagt at ikke trening kan være en del av meningen med livet? Ikke vi i hvert fall. Det skulle tatt seg ut.

Vi kom først til Danmark, Goldie og jeg. Så vi kunne starte oppholdet med en frisk liten svømmeseanse klokken 0730, mens de andre kjørte av ferga fra Oslo. På vei ned til hallen klokken 0725. Goldie med en stor kopp presskannekaffekopp og jeg med en flaske vann. Slik ble det hver morgen. Goldie svømte langt og jeg svømte 45 min. Slik ble det også hver morgen. Gå rolig ned til svømmehallen. Gå ned i dansk morgensol og ha en liten dansk svømmehall helt for seg selv. Det er deilig å være godt voksen norsk triatlet uten ansvar for annet enn egen trening og å ha det bra.

Nord-Jylland mer eller mindre rundt?

De andre kom da vi var ferdig med vår svømming på fredagen. Så kastet vi oss på sykkelen og syklet i fire timer. Stort sett sammen. Triatleter er ikke skapt til å sykle i flokk. Vi misliker flokk og vi ser med misnøye på et forhjul som er for nærme et bakhjul. En god holdning i triatlon der det er forbudt å ligge på hjul, men ingen ubetinget fordel når vi skulle sykle effektivt i flokk. Så av og til mistet vi guiden vår og av og til mistet vi noen andre. Men Danmark er et lite land så det var ikke noe å gjøre noe stort nummer av.

Erfaringene fra fredagen sa oss at lørdagens planlagte ”Nord-Jylland rundt” på 25 mil ville bli for tøft opplegg for de fleste av oss. ”18 mil eller 7 timer” het den gruppa som jeg tråkket ut og inn i Sæby sammen med. Ikke rundt Nord-Jylland, men kanskje mer på kryss og tvers. Det viktigste med fredag og lørdag var at en barriere ble brutt den treningshelgen. De virkelig lange sykkelturene. Noen av de turene som må til hvis målet er å trene for en Ironman. Heldigvis kan noen av dem være i flokk og godt å kjenne at en syv timer på sykkelsetet gikk lett som en plett. Og så var det noen fantastisk vakre øyeblikk når en rekke gode venner tråkker seg frem gjennom rapsåkre og på oppskrytte danske sykkelstier.

Søndagens prøvelse
Det er søndagens trening som var hovedretten, etter to dager med tunge forretter. Øvelsen som skulle bli den store prøvelsen var slik: Etter 45 min syklende oppvarming skulle vi ha: 1 time sykling og 30 min løping rett under konkurransetempo ironmandistanse. 1 time sykling og 30 min løping i konkurransetempo. Og for så å avslutte kalaset skulle vi smelle til med 1 time sykling og 30 min løping raskere enn konkurransetempo.

Det var som å forberede seg praktisk og mentalt til en konkurranse. Og det var som å utføre en konkurranse også. En konkurranse mot meg selv i å gjennomføre en fire og halv timers kombinasjonsøkt helt etter plan. Og det passet perfekt til denne perioden to måneder før konkurransen. Treningen skal bli mer og mer konkurransehermende.

Syklingen ble nærmest perfekt utført, men løpingen ble ikke utført etter plan fordi jeg løp så mye raskere. Jeg løp i forhold til halvmaratonfart og Ironmanfart. Det er selvsagt ikke noe problem og narrer meg ikke til å tro at jeg skal sette ny personlig bestetid på maraton. Men måten jeg løp på får meg til å fortsette å tro på at målet er innen rekkevidde.

Totalen for leieren ble 3t40 minutter svømming, 14 timer sykling og 2 t 10 min løping. Og det er jeg fornøyd med på tre dager + en morgen. I en uke som bringer meg opp i over 22 timer trening og gir en mnd som kommer til å se timetallet runde ca 60.

Vi er litt rare
Vi er litt rare vi som driver med kondisjonsidretter i godt voksen alder og som reiser til Danmark for å trene og ikke for å drikke øl og spise lune smørebrød. Godt mulig vi rett og slett er litt gale, men også godt mulig at det er en god galskap.

Det gjelder bare å ikke bli gravalvorlig og ikke glemme hvorfor jeg trener. Viktig å ikke glemme humoren. Humoren ble ikke glemt i Danmark, vi boblet til tider over, men den var som sagt påvirket av trøtte kropper og trøtte hoder som gjerne ville og kunne le av det meste. Det blir ikke stor humor av slikt.

Som når en 43 år gammel mann går i ”mål” etter trening og utbryter ”Jeg er så glad jeg ikke skal amme nå”. Ler noen? Ja. Humor? Nei, ikke av den store typen.

20.05.2008

Team Etto Netto

I Fredrikstadtraktene ble en rytter i Team Etto-Bunad observert syklende med bandana på hodet. Uten hjelm. Det er bra av et lag som er sponset av/har navnet til en sykkelhjelmrodusent. Hvis ikke Etto har startet å produsere støtabsorberende bandana, så ville jeg som sponsor nok tatt en gjennomgang av litt sånn grunnleggende retningslinjer. Bare et tips. Helt gratis.

18.05.2008

Bønder i by’n

Det er den dagen igjen.

”For en gjeng med bønder, for en gjeng med bønder” … synger Klanen. Selv om de slett ikke alle kommer fra innenfor Ring 3. Og selv om det sikkert finnes Klansdamer og til og med Klansmenn som trekker i bunad. Trekker i bondeuniform.

For en gjeng med bønder, kjære gamle Norge.

Dagen før den store bondemarsjen, dvs 16. mai, var jeg i en bokhandel i Fredrikstad. Der satt det en gammel dame og ble betjent av betjeningen og hun snakket. De snakket. De snakket om bunader. Betjeningsdamen ønsket seg bunad, mens den gamle damen var krystallklar i sin dom. Hun fortalte at hun hadde fått tilbud om bunad en gang, men hadde takket nei fordi hun ikke ville se bondsk ut. Hun kom jo fra byen. Hadde ikke gamlemor hatt løstenner og hadde jeg ikke vært redd for å sitte på glattcelle hadde jeg kysset henne på truten.

Det er så fint med tradisjoner sier de som skal betale 30.000 for en drakt som er garantert norskprodusert etter standardene til det geheime bunadspolizie. Sydd av norske hender for norske kropper. Er det ingen som syr draktene mye billigere i Asia? Det må da være penger å spare her? Gamle husflidsfingre er sikkert ikke like raske og billige som asiatiske.

Tradisjon. Da jeg var liten var det ikke mange som hadde bunad i Svelvik. Det var ikke så mange bønder der. Jeg har sett bilder av 17.mai-toget på Gressvik fra 70-tallet. Var gatene da forvandlet til et fesjå? Nei. Men i takt med nedleggingen av norske landbruk har bøndene blitt flere, trukket inn til byen og fått penger til stasplagg. Og for å holde på tradisjonene må alle grave frem en for lengst avdød slektning fra en fjordarm eller avfolket dalføre der de har en vakker drakt og ikke den stygge Østfolddrakten.

Østfolddrakt sier noen og tenker på bunad. For meg går assosiasjonene mer i retning av Bandidosgenser. Og foretrekker det.

Fortsatt gjelder at jeg synes noen er fine i bunad. Benedicte Adrian var vakker i en hvit bunad da jeg så henne en 17.mai tidlig på 90-tallet. Noen er pene i alt, mens de fleste velger å se ut som bondekjærringer. Men for all del, jeg ser av utviklingen at min variant av smak er i klart mindretall. Bøndene har inntatt byen og 17. maitogene, men siden jeg har omtrent samme forhold til 17. mai som til bunader så kan gatene få det agrare preget denne ene dagen i året. For i skauen er det trygt.

I skauen løp jeg en time og førtifem minutter i dag og der var det ikke en eneste bonde eller bunad. Deilig. Bønder i by’n, ingen i skauen.

For øvrig var det enda tynnere i korpsrekkene i år enn noen gang. Flere bunader, men mindre korpsmusikk.

1-1 der altså

14.05.2008

Rare ting vi sier og gjør - pinsen 2008

Pinseleieren 2008 til Oslofjord triatlon, med husvennen Goldie, ble en suksess overdådig badet i sol. En sol som lekte og som reflekterte i blendende smil pusset med Colgate og skylt med sportsdrikk og kaffe.

Pinseleieren 2008 var lagt til Sæby i Nord-Jylland og pinseleieren startet for klubbens kjære husvenn Goldie og meg på torsdag ettermiddag i Fredrikstad.

Prolog

Fem og et halvt minutt etter skjema landet Goldie med toget i Fredrikstad. Goldie hadde ingen skyld i forsinkelsen så vidt jeg vet, men hva vet jeg egentlig? De sentrale byråkrater forsinker så mye, så hvorfor ikke toget til Fredrikstad? Og jeg var hoppende utålmodig.

Sitret spenningen i kroppen fordi vi skulle på treningsleir? I og for seg litt. Men var det fordi vi skulle drikke vår første pils og skulle vi snike rundt i gangene for å se om det var noen av jentene som hadde fest på rommet? Neida, men vi skulle trene så mye at jeg hadde følelsen av å skulle på årets første lange og brutale konkurranse. Tenning var det jeg hadde. Treningstenning.

Vi hadde ikke rukket å trene på torsdagen, men inne på Nordby handlesenter fikk vi kjørt et par reoldrag med handlevogn. Det føltes godt og riktig å løpe lett mellom bleier og cola, forbi BMI 35 og BMI 43 og kjøre noen bittesmå drag rundt frukthyllene. Tøye ut mot hamburgerfrysern og roe ned med å kjøpe 12 Red Bull og 2 grilla kylling til hver. Og ikke minst legge grunnlaget for en skikkelig grisete spiseseanse på fergeleiet ved å glemme å ta med tilstrekkelig med servietter.

Hadde vi vegbeskrivelse for automobilbevegelse i Danmark? Ja det hadde vi, men hadde vi en adekvat veibeskrivelse? Nei det hadde vi ikke og vi kjørte lille Sæby på kryss og tvers uten å finne et skilt eller en full danske å spørre.

Mulig navigasjonsevnen var noget nedsatt fordi netthinna var preget av bilder av store trailersjåfører og enda større fergereisendef ferierende fruer som spilte bort kostpengene sine i takt med en hvilepuls på nordsiden av 90 bpm.

For fant vi veien så med en gang? Nei! Var vi trøtte? Ja! Begynte det å bli mytteristemning i passasjersetet? Vel .... Goldie som også muligens startet å lyde navnet Fletcher Christian, hadde tendenser til utålmodige rykninger i "true-kapteinen-til-å-gå-planken"-armen og siden jeg ikke var klar for å forlate min Ford for å gå i lettbåten, så var det bare en ting å gjøre.

Vekke Øystein som var på en ferge full av Bandidos på tur. Kontakten med navigasjonssentralen fikk oss trygt frem til herberget og der var det plass til oss og vi slapp å sove i den ikke-eksisterende stallen.

Og så: ZZZZZZZZZZZzzzzzzzzzzz

Prologen gjennomført tilfredstillende.

Fortsettelse følger. Følg med! Følge med!

01.05.2008

Rådyrløper

I bakrus startet jeg å løpe i skogen. Det var i mai

Jeg har hatt mange turer i skogen nå og kjenner at jeg løper bedre. På mine beste dager leker jeg rådyr. Du har sett rådyrene når de flykter og markerer at de er i kjempeform? I lekende byks og med rumpa muntert i været?

Det siste dropper jeg, ffor det ville kanskje ikke sett så heldig ut, men jeg løper ikke i sikksakk for å finne den flateste løypa. Tvert i mot tar jeg hver rot og hver stein som et lite hinder og jeg spretter lekende lett over for å vise eventuelle forfølgere at jeg er frisk og sunn. Nå ja, men jeg løfter i hvert fall beina, skyter frem hofta og hopper over.

Om det er bevist i randomiserte kontrollerte forsøk at dette hjelper? Nei, men det er gøy og gir meg en utrolig løpsglede. Og så gir det mening. Hvis det er poeng i å trene bakkeløp på asfalt, trene på høye kneløft og ”spark meg i rumpa” osv så er det også et poeng å gjøre det i en naturlig hinderløype.

Jeg mener at dette enkle tipset har gjort meg til en bedre løper. Takk Kristin!