14.05.2008

Rare ting vi sier og gjør - pinsen 2008

Pinseleieren 2008 til Oslofjord triatlon, med husvennen Goldie, ble en suksess overdådig badet i sol. En sol som lekte og som reflekterte i blendende smil pusset med Colgate og skylt med sportsdrikk og kaffe.

Pinseleieren 2008 var lagt til Sæby i Nord-Jylland og pinseleieren startet for klubbens kjære husvenn Goldie og meg på torsdag ettermiddag i Fredrikstad.

Prolog

Fem og et halvt minutt etter skjema landet Goldie med toget i Fredrikstad. Goldie hadde ingen skyld i forsinkelsen så vidt jeg vet, men hva vet jeg egentlig? De sentrale byråkrater forsinker så mye, så hvorfor ikke toget til Fredrikstad? Og jeg var hoppende utålmodig.

Sitret spenningen i kroppen fordi vi skulle på treningsleir? I og for seg litt. Men var det fordi vi skulle drikke vår første pils og skulle vi snike rundt i gangene for å se om det var noen av jentene som hadde fest på rommet? Neida, men vi skulle trene så mye at jeg hadde følelsen av å skulle på årets første lange og brutale konkurranse. Tenning var det jeg hadde. Treningstenning.

Vi hadde ikke rukket å trene på torsdagen, men inne på Nordby handlesenter fikk vi kjørt et par reoldrag med handlevogn. Det føltes godt og riktig å løpe lett mellom bleier og cola, forbi BMI 35 og BMI 43 og kjøre noen bittesmå drag rundt frukthyllene. Tøye ut mot hamburgerfrysern og roe ned med å kjøpe 12 Red Bull og 2 grilla kylling til hver. Og ikke minst legge grunnlaget for en skikkelig grisete spiseseanse på fergeleiet ved å glemme å ta med tilstrekkelig med servietter.

Hadde vi vegbeskrivelse for automobilbevegelse i Danmark? Ja det hadde vi, men hadde vi en adekvat veibeskrivelse? Nei det hadde vi ikke og vi kjørte lille Sæby på kryss og tvers uten å finne et skilt eller en full danske å spørre.

Mulig navigasjonsevnen var noget nedsatt fordi netthinna var preget av bilder av store trailersjåfører og enda større fergereisendef ferierende fruer som spilte bort kostpengene sine i takt med en hvilepuls på nordsiden av 90 bpm.

For fant vi veien så med en gang? Nei! Var vi trøtte? Ja! Begynte det å bli mytteristemning i passasjersetet? Vel .... Goldie som også muligens startet å lyde navnet Fletcher Christian, hadde tendenser til utålmodige rykninger i "true-kapteinen-til-å-gå-planken"-armen og siden jeg ikke var klar for å forlate min Ford for å gå i lettbåten, så var det bare en ting å gjøre.

Vekke Øystein som var på en ferge full av Bandidos på tur. Kontakten med navigasjonssentralen fikk oss trygt frem til herberget og der var det plass til oss og vi slapp å sove i den ikke-eksisterende stallen.

Og så: ZZZZZZZZZZZzzzzzzzzzzz

Prologen gjennomført tilfredstillende.

Fortsettelse følger. Følg med! Følge med!

1 kommentar:

Goldie sa...

He, he, he, konge.
Jeg vil tilbake, nå!!