Vendepunkt på forfoten

Det går ikke fort med meg. Det har det aldri gjort, det kan tidtagere, foreldere og andre voksenpersoner med oppfølgingsansvar trolig skrive under på.

Det er ikke det at jeg er direkte tilbakestående, sånn sett er det rimelig på stell, men jeg kommer aldri til å løpe raskt. Det toget har gått eller gikk aldri, men jeg har allikevel som mål å løpe litt fortere. Og jeg koser meg med tanken på at jeg nærmer meg 50 år og vil da trolig være vesentlig raskere enn den 30 år gamle Bent.

Hvis guden i steinen, knærne og den lille vondten i foten vil. Og går det ikke så skylder jeg på Snåsamannen. Hvorfor Snåsamannen? Jo, for hvis er det slik at han kan heldbrede folk som store deler av den norske befolkningen går rundt og fantaserer om, så kan du ta deg faen på at han også kan gjøre det motsatte! Heretter går jeg ut i fra at hvis noe går galt med meg så er det ikke min skyld, det er noen onde mennesker med «krefter» som har ødelagt for meg fordi de bare hadde lyst til å være ekle den dagen. Varme hender, kalde hender, samma greia.

Ehhh tilbake til saken ….

I langtidsplanen min så er det løping som har førsteprioritet denne høsten. Fordi jeg liker det, fordi jeg trenger det og fordi det er en glimrende treningsform som er tidseffektiv og hjelper for kontroll med vekta!

For en uke siden foretok jeg et slags "planlagt impulskjøp", Saucony Virrata med 0 mm drop på Sportshoppen i nærheten av Grebbestad. At det ble akkurat den skoen var tilfeldig, det var et impulskjøp. Den var billig (600 kroner) og mannen i butikken så ærlig ut og sa den var bra og den satt bra på foten. I etterkant har jeg funnet ut at den regnes som en bra sko og at den koster ett stort laken på Løplabbet. Så det var et godt kjøp. Sånn sett.

Det planlagte var at jeg hadde lyst til å prøve å løpe med sko som er bygget for forfotløping og ikke «hæl-rulling». Jeg vet at dette med forfotløping har vært det siste nye i en del år, men innimellom må jo jeg prøve noe som er populært og som «alle skal gjøre». Jeg kan jo ikke gå rundt å være sær hele tiden?

Det vil si det er ikke sant. Det både kan jeg og liker jeg, men denne gangen tar jeg den brede vei. På forfoten. Ikke på hælen.

Og det går egentlig ganske bra. Jeg har brukt skoen to ganger. En sakte tur på 40 minutter og en litt raskere en på 50 minutter. Det er annerledes og jeg blir sliten, men det går.

I går løp jeg 50-minuttersturen min. Da hadde jeg vendepunkt ved denne dammen. Det var et fint sted å snu, det var i hvert fall ikke et alternativ å løpe vesentlig lenger.

Hverken på hæl eller tå. Uten å være Jesus.

Dag 4: Rammlauf

I dag var det løpedag igjen. Jeg har kommet til at hvis jeg skal komme relativt fort i form og ned i vekt så må jeg løpe mer enn det jeg pleier. Med på turen var min nye iPhone og på den hadde jeg både Endomondo og en Rammstein-spilleliste.

Rammstein er alltid riktig å løpe til og når det er snø og kaldt og glatt, varmer sanger som "Wollt ihr das bett In flammen sehen", "feuer frei!" og "engel" og setter en egnet takt. Så Rammstein leverer varene.

Litt mer usikker på kombinasjonen iPhone og Endomondo. Løp med min gode gamle Garminklokke og den mente at jeg løp 8 km. Endomondo plusser på en km og hvis jeg stolte på den ville alt vært bare bra. Men jeg kjenner min egen fart og har innebygd gps og vet at garmin knuser Endomondo.

Endomondo suger.

Rammstein ruler!

Dag 2: førti værsteminutter

Ny iPhone slo følge på min faste mandagsløpetur på FMV-området. Det er anlagt en sti der ute og når snøen går kommer det til å bli et fint sted å løpe. Foreløpig skal du vite hvor stien går for å finne den. Men det kan altså bekreftes at Værstestien eksisterer.

Dag 1, del 2

Opp fra sofaen er en ting. Noe helt annet er å komme seg ut av døra. Det veit jeg mye om, men i dag vant viljestyrken en av sine få seire til nå i år. Femti minutter løp på glatte veier. Det ble bare syv km, men jeg sklei et halvt skritt bakover for hvert skritt fram. Så det var ikke så ille. Dag 1 gjennomført.

Zoot ultra kane 2.0

Kjøpte meg denne uka et par Zoot sko. Tidligere erfaring med Zoot kan best beskrives med ordet gnagsår. Disse derimot virker lovende. Kun prøvd på en liten tur, men de kjentes riktige for meg.
Dvs for en tung, eldre herre som pronerer.

Veien til formen del I

Jeg løp 10 km i går. Det gikk noe bedre, men musklene mine er ikke vant til å løpe så ofte. Men det får de finne seg i eller melde overgang til en annen kropp, for veien tilbake til triatlonformen kommer til å bestå av mange løpeturer. Korte og lange. Mange rolige løpeturer og noen raske.

Sykling kommer dette halvåret til å bli nedprioritert. Sykler jeg kommer det til å bli koseturer ute for fysisk og mental restitusjon eller korte, harde økter på rulle. De harde øktene er enten styrketråkk eller terskeløkter.

Svømming blir prioritet to til høsten. Jeg skal minst to ganger i bassenget i uka. Disiplinerer jeg meg selv så går det, jeg må bare ta morgenen til hjelp igjen. I høst kommer jeg ikke til å svømme lange og harde serier, dette gjør jeg for å vedlikeholde vannfølelsen og svømmemusklene.

De manglende svømmemusklene: Rulleskia skal fram igjen. En time staking hjelper på slappe muskler og jeg har brukt skia tidligere med hell.

Og målet er ikke konkurransene til neste år. Målet er å bygge opp triatlonkroppen og bygge ned sofakroppen. Målet er langsiktig og målet er blandt annet er å være i kjempeform i klasse 50-59 i NM triatlon i 2015!

Gamlebyen rundt

Skal det bli tid nok til å trene må tiden utnyttes godt. Jentungen svømmer med Kongstensvømmerne fire kvelder i uka og de dagene jeg kjører bør ventetiden være treningstid. Tiden må ikke kastes bort på sløving, soving eller på å sitte på ræva og drikke Pepsi Light.

De siste ukene har jeg lagt løpeturen til vollene rundt Gamlebyen.

Det er en løpetur som gir meg et smil plantet midt i fjeset. Gamlebyen er nesten det eneste som er pent i Fredrikstad by, men det er da også et utrolig flott sted.

Så jeg løper Gamlebyen rundt og rundt og rundt og tenker at noen få ganger kan krig og ufred føre til mosjonistlykke. Jeg tviler på om en afghaner eller iraker om 100 år kommer til å løpe smilende rundt på en militærkonstruksjon fra vår tid.