Vendepunkt på forfoten

Det går ikke fort med meg. Det har det aldri gjort, det kan tidtagere, foreldere og andre voksenpersoner med oppfølgingsansvar trolig skrive under på.

Det er ikke det at jeg er direkte tilbakestående, sånn sett er det rimelig på stell, men jeg kommer aldri til å løpe raskt. Det toget har gått eller gikk aldri, men jeg har allikevel som mål å løpe litt fortere. Og jeg koser meg med tanken på at jeg nærmer meg 50 år og vil da trolig være vesentlig raskere enn den 30 år gamle Bent.

Hvis guden i steinen, knærne og den lille vondten i foten vil. Og går det ikke så skylder jeg på Snåsamannen. Hvorfor Snåsamannen? Jo, for hvis er det slik at han kan heldbrede folk som store deler av den norske befolkningen går rundt og fantaserer om, så kan du ta deg faen på at han også kan gjøre det motsatte! Heretter går jeg ut i fra at hvis noe går galt med meg så er det ikke min skyld, det er noen onde mennesker med «krefter» som har ødelagt for meg fordi de bare hadde lyst til å være ekle den dagen. Varme hender, kalde hender, samma greia.

Ehhh tilbake til saken ….

I langtidsplanen min så er det løping som har førsteprioritet denne høsten. Fordi jeg liker det, fordi jeg trenger det og fordi det er en glimrende treningsform som er tidseffektiv og hjelper for kontroll med vekta!

For en uke siden foretok jeg et slags "planlagt impulskjøp", Saucony Virrata med 0 mm drop på Sportshoppen i nærheten av Grebbestad. At det ble akkurat den skoen var tilfeldig, det var et impulskjøp. Den var billig (600 kroner) og mannen i butikken så ærlig ut og sa den var bra og den satt bra på foten. I etterkant har jeg funnet ut at den regnes som en bra sko og at den koster ett stort laken på Løplabbet. Så det var et godt kjøp. Sånn sett.

Det planlagte var at jeg hadde lyst til å prøve å løpe med sko som er bygget for forfotløping og ikke «hæl-rulling». Jeg vet at dette med forfotløping har vært det siste nye i en del år, men innimellom må jo jeg prøve noe som er populært og som «alle skal gjøre». Jeg kan jo ikke gå rundt å være sær hele tiden?

Det vil si det er ikke sant. Det både kan jeg og liker jeg, men denne gangen tar jeg den brede vei. På forfoten. Ikke på hælen.

Og det går egentlig ganske bra. Jeg har brukt skoen to ganger. En sakte tur på 40 minutter og en litt raskere en på 50 minutter. Det er annerledes og jeg blir sliten, men det går.

I går løp jeg 50-minuttersturen min. Da hadde jeg vendepunkt ved denne dammen. Det var et fint sted å snu, det var i hvert fall ikke et alternativ å løpe vesentlig lenger.

Hverken på hæl eller tå. Uten å være Jesus.