Det er ikke så lett å snu en supertanker og det er ikke så lett å snu ikke fullt så supre tanker heller. I et par år har jeg manglet motivasjonen for trene for triatlon. Det vil si, jeg har trent ok, fire til fem timer i uka, men uten mål og uten plan. Går jeg tilbake og ser, så ser jeg at jeg har sagt "nå jævler, nå skal det trenes", men jeg vet at det har vært tomme ord. Vaneord. Besvergelser. Ønsketenkning.
Motivasjon for virkelig å trene er første prioritet før de store planene skal tegnes opp. Og der har jeg slurvet. Nå henger det slurvet sammen med en helse som har lagt, og legger, til tider store snublesteiner i veien. Men det er i hvert fall til dels tannløs sutring og jeg vet at jeg kan bedre enn dette.
Og motivasjonen kommer innenfra denne gang, den er min eiendom. Jeg gir totalt bengen i hva andre mener er bra resultater og hva som er riktig å gjøre for en mann som nærmer seg femti. Ja, jeg nærmer meg femti og jeg skal ta meg faen på at jeg skal gjøre det med stormskritt. Når jeg blir femti skal jeg gi fingeren til den tredveårige versjonen av meg selv og si: knuste deg!
For nå kjenner jeg at jeg er klar for å legge ut på den reisen som leder frem til langdistansetriatlon igjen. Jeg eier den følelsen nå. Jeg eier viljen til alle de morsomme treningsøktene, men også viljen til å møte de som byr meg i mot. Løping i regn. Sykling i motvind. Svømming klokka 0630. Løping i minus 15. Alle de øktene som skal inn i banken slik, at når det nærmer seg tid får å hente ut overskuddet, så skal den være der.
Og så håper jeg at jeg nok en gang skal få kjøre noen helvetsøkter a la trippel brick med Goldie, Espen, Kona Ken, Tom, Øystein, Erik og alle disse andre som er så mye bedre enn meg, men som til tross for hva alle sier er noen trivelige karer.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar