Eksorsisme i Gressvikmarka

Det var lørdag i skogen og jeg visste ikke om jeg var en svimmel Bestemor Skogmus som trippet rundt eller om jeg bedrev djevelutdrivelse under furukronene. Høres en slik forvirring rar ut? Selv til å være meg som tar ansvar for å bringe forvirringens kunst til nye høyder og mørke dyp? La meg forklare, det er en forhistorie som forklarer det meste eller ingenting.

Det hadde seg slik.

Grunnlaget for at jeg tok meg en tur i skogen, ble lagt i en mail fra Frk. Lie. Hun tipset meg om et innlegg på bloggen til Colting. Vanligvis vil ikke det tenne meg til ny type dyst, men dette innlegget snakket til meg med ord og vendinger som jeg likte og trodde på. Colting agiterte på vegne av skogen som treningsarena. Med enkle ord: Skal du bli bedre til å løpe så løp mye. Og løp mye i skogen. Langt og kort. Sakte og fort.

Og begrunnelsen var at dette var godt for, og la oss svorska nu:

Styrka
Rörelseekonomi
Teknik
Funktionalitet

Selve innholdet bak disse stikkordene finnes på Coltingbloggen.

I vår verden av N=1 så er dette tale av gull når det faller sammen med det som passer meg og støttes av mine tidligere erfaringer. For det er klart at opplysningen om at det er bra å løpe i skogen ikke er direkte banebrytende. Til og med jeg har fått med meg det. Tidligere. For jeg har vært i skogen før og jeg har løpt. Men skogen har blitt glemt og nedprioritert, fordi jeg har rotet meg inn i vrange tanker om at løping skal skje på asfalt når konkurransen skjer på asfalt.

Og så fordi jeg ikke liker orm og flått.

Slik ble grunnlaget for en tur i skogen lagt.

Grunnlaget for formen jeg hadde da jeg møtte skogen på silkemyke og klissbløte føtter ble lagt fredag kveld/natt. Det var fest på jobben og vi dansa og vi drakk. Hvis jeg ikke vant festen så må jeg i hvert fall dømmes inn på en sikker andreplass. Med målfoto om det skulle være nødvendig og tilgjengelig, men det er sikkert greit hvis slikt ikke eksisterer. Før jeg litt uskarpt gikk ut i natten.

Klokken 15 var jeg klar for å starte lørdagen. Klar for å løpe i skogen uten annen lyd en tung pust, kvister som knekker, vind og regnvann som lager elver av bekker og innsjøer av sølepytter. Og som gjør alle røtter, svaberg og steinute stier glatte og foræderiske. Det er slik naturen er. Så forbanna naturlig og uforutsigbar liksom. Asfalt er stort sett greit. Er det over null så er det som grunnregel mulig å løpe uten å forhåndsbestille plass på venterommet på legevakta. Naturen skjuler sine farer enten det er en tiger på sprang eller en våt rot under grønn mose. Og på lørdag var det vesentlig flere røtter enn stripete rovdyr.

Jeg trippet av gårde i grønske, gjørme og såpeglatte stykker av Norge. Før jeg kom meg ut hadde jeg lett en stund etter pulsbeltet mitt. At jeg ikke fant det var irrelevant. I skogen på lørdag holdt sleip natur farta nede. Til dels på gangfart.

Men det var så godt for meg og hodet mitt. 1t30 minutter med eksorsisme. Alkoholdjevelen ble i Gressvikmarka tvunget ut og jeg kom ut av skogen som en ny mann.

Jeg tror også det var godt for noe av det Colting brukte som begrunnelse for skogløping, men det kommer sterkere tilbake neste gang.

Når både naturen og jeg er tørrere.