Det er starten som har vasket seg

Dette bildet viser starten på LA Triathlon i 2006. Starten som har vasket seg? Det er vel strengt tatt riktigere å si at det er starten som hadde vasket deg. Hvis du hadde vært med og hvis du hadde klart å overbevise deg selv om å stupe inn i bølgene. Hadde du? Hadde jeg? Kastet oss uti og blitt steinvaskede vaskeekte triatleter?

Triatlon kan være en spektakulær og svært fotogen sport, dette bildet er et bevis og noen bilder fra Norseman er klistret fast på netthinna til evig tid. Sammen med bildet av Colting i bakken. Men til vanlig gjemmer vi bort sporten vår i myrvann og industriområder og da blir den ganske trist. Trist, men sikker. Sikker, men trist.

For det er når det er som verst at bildene blir som best. ”Aldri så ille at det ikke er godt for samfunnsviterne” er jo et kjent ordtak. ”Aldri så ille at det ikke er verre for ens kreditorer” rinner også i hu. Aldri så ille at det ikke er bra for fotografen er en annen variant. Krigs- og sosialpornografifotografifotografer lever og dør etter det ordtaket. I særs grad en sub-gruppe av paparazzi. De som forfølger Britney Spears.

Men selv der finnes det grenser og hint av anstendighet. Jeg har hørt eller lest at en dag så fotografene på hverandre og sa: "Dette blir for ille selv for oss. La oss finne et annet menneske vi kan plage og som ikke er helt sjuk". Rørende vakker historie om nestekjærlighet der altså.

Men det var dette med triatlon og de store bølgene som var poenget mitt og det bildet der handler for meg om å være klar. Jeg har aldri vært klar for alt, men jeg trener for å bli klar for mer. Trener for å kunne takle de dagene da det ikke er vindstille, havblikk og perfekt temperatur. De dagene det er flest av. I gode og onde dager, så la de onde dagene komme også. Hvis det absolutt må til.

Jeg kommer aldri til å stå på en startstrek og se inn i en slik bølge. Skulle det skje ved Sognsvann eller andedammen i Roth er været så ekstremt at ingen av oss er ute, men ligger skjelvende i en kjeller og knuger våre kjære sykler inntil oss. Synd, for bølger er noe jeg liker og kan, etter å ha boltra meg i brenningene på Hvaler fra jeg var 5 mnd til fylte 14 år.

Så når det ikke er bølga som kommer til å teste meg så er det noe annet. Noe stort eller noe lite. Men uventet kommer det til å være og det må takles på veien. Og det må takles nå.

Trene slik at”When the fit hits the shan” så skal jeg være klar til å fortsette.

Det er målet.

Store bølger….

Store ord…