Søndag - 3t48 min sykling og et lite bad

Svenskens høyst hypotetiske bortgang ga oss en litt treg start og en veldig sen middag første dag. Jeg vet ikke hvordan du har det med tidsriktig foring, men klokken 23 er sen middag for meg og natten ble derfor ikke fylt bare av kvalitetssøvn.

Men vi i lokallaget er laget av sterkere stoff og ved motgang blir vi bare enda mer oppsatt på å løse oppgavene sånn rimelige etter oppsatt plan.

Og "vi" var:

Marit: Ung, vakker, blid og klok kvinne. For første gang med på oppdrag utenlands.

Trine: Ung, vakker, blid og klok kvinne. For første gang med på oppdrag utenlands.

Adeleid: Ung, vakker, blid og klok kvinne. For andre gang med på oppdrag utenlands. Bill mrk "Ikke tyrefekting".

Trond: Høy, mørk og kjekk leder. En gigant blandt dverger og dekorert veteran. A.k.a "Dukkelise".

Arnstein: Blond og kjekk førstebillist, sjefsmekker og sykkelslangetemmer. Dekorert veteran. A.k.a ”Sjuko”.

Ola: Høy, mørk og kjekk. For første gang med på oppdrag utenlands. A.k.a ”Patrick”

Steve: Blond og kjekk. Veteran. A.k.a ”Mr Portman”

Jeg: Høy, blond, blåøyd, bredskuldret og kjekk. For andre gang med på oppdrag utenlands. Skulle leve blant fienden i en uke (jenteleiligheten), maskulin back-up mange hundre meter unna og måtte regne med å bli utsatt for kaldtvannstortur og femiterror av typen ”kos og hygge”. Stockholmsyndromet var en mulig utgang. A.k.a ”Guru”. Eller ”Berit”.

Etter hvert kom også:

Mathias: Sydlandsk og kjekk. Lokalkjent, god tilgang til medikamenter og med egen dekkleilighet.

Det å sykle i Spania er ikke som å sykle i Norge og det er de små forskjellene som en våken observatør legger merke til. Blandt annet ble vi nesten ikke tutet sint på en eneste gang. Dette til tross for at vi ikke syklet som vi var tatt ut av en opplæringsfilm i "Trygg sykling" fra Vegdirektoratet. Tvert i mot var syklingen vår pepret med lettere ureglementert forsering av lyskryss og andre mindre og større trafikkforseelser. Til tross for det. Nesten ikke et lite *tut* og knapt en eneste langfinger var å se.

Men det finnes andre farer langs spanske veier. Lukt. Vi som har vært der tidligere vet hvorfor så mange spanske syklister er noen trådsmale hyssingrumper. De spiser som oss, langer innpå, overspiser med jevne mellomrom, koser seg stort med is og sjokolade, men næringen blir ikke værende innabords lenger enn til første søppelfylling, griseforbrenningsanlegg, petroleumsstankspreder eller kattelik. What goes down, must come.... Dette forklarer også hvorfor spanjoler trener så mye på klatring. Det lukter mindre der oppe hvor ørnene og gribbene flyr..

Lukten av død og forråtnelse vekket sikkert Morgan Kane, Franco og Pol Pot til dåd, men de fleste er glad for færrest mulig dager som starter eller fortsetter med den parfymen i nesa. Fjortisser som har dynga på alt for mye Karl Lagerfeld etterbarberingsvann og gamle damer med kølnvann er å foretrekke fremfor Au de Morte og forråtnelse.

Av godlukter har jeg forøvrig helt øverst lukten av sjokoladecroissant, espresso, sol og salt sjø. (SESSS).

Som vi startet hver morgen med. Kos og hygge. Pøh! Jeg er tøff og hadde min egen lille maskuline hule. Et rom der bare jeg kunne rote og være meg. Og så gikk jeg ut og koste meg med SESSS.

På delt førsteplass med SESSS kommer lukten av varm asfalt og svett sykkeltrøye.

Den første dagen kom svaret på prøven. Den kom ikke fra laberatoriet og fortalte at jeg var gravid og den kom ikke i posten og fortalte at jeg hadde strøkket i kvantefysikk. Den kom i den første bakken. Jeg elsker ikke bakker høyere enn min mor, min familie og den hellige madonna, jeg er ikke omformet til Ørnen fra Toledo, jeg er fortsatt den samme gamle nøtteskrika fra Svelvik, men jeg er i vesentlig bedre form enn jeg var i fjor.

Det hjelper selvsagt at Trond er flink til å sette farta korrekt slik at jeg ankom bakkene med krefter igjen, men jeg tror det var litt meg også. Og så var klatrekransen verdt hver eneste sent betalte krone.

Adeleid er et vanemenneske. Til tross for at vi brakk oss gjennom denne turen i fjor, så var hun full av argumenter for at årets første tur i La Manga-traktene skulle gå i de samme stinkende sporene som vi tråkket opp i fjor.

Og var det ikke så ille i år. Jeg spøy nesten bare en gang.

Av andre farer langs spanske veier kan nevnes store feite slanger som bukter seg over veien og mellom syklister. Snor seg mellom felgbånd, dårlig justerte griskiftere og syngende hjul.

En undersøkelse gjort av det Spanske Vegvesen konkluderer med at 9 av 10 spanske billister vil, i de tilfeller de må velge mellom å kjøre over en slange og en gruppe norske syklister, kjøre over slangen.

Vi møtte heldigvis en av de 9.