Hvor er svensken?

Det hele startet i lyset, men vi mangler svensken og derfor går alt så ulidelig sent.

Vi vet jo ikke om han er svensk, det er det kanskje bare opperasjonsleder Trond som vet. Trond K. Travel. TKT. Vi andre kjenner denne mystiske og mytiske person kun som "svensken", men vi merker alle at han er borte. Eller har gått bort. Kanskje blitt spist opp.

Vi stoler ikke på mammaschæfer, pappaschæfer og bittelillesøte hvalpeschæfer med knekk på det ene øret som ligger i et stort bur. Hodet litt på skakke. Og mette. Bittelillesøte hvalpeschæfer med hodet på hofta til mammaschæfer. Magre, men runde i buken.

Mannen vi kjenner som svensken, har vært pålitelig, vi har brukt hans tjenester tidligere, men denne gangen har han ikke levert varene slik han lovte. En minikrise segler opp for fulle segl og krise får frem underlige og svært ulike atferdsmønstre hos folk.

Trine klatrer i lysmaster og slår hjul.

Marit står med store øyne og observerer. Forundret.

Jeg løper rundt med et stort blått og grønt badehåndkle. Når du reiser må du aldri glemme håndkleet ditt. Det står det skrevet i boken. Jeg veksler mellom å leke den forhatte toreador og bare løpe i ring mens håndkleet flagrer i vinden.

Og mammaschæfer, pappaschæfer og bittelillesøte hvalpeschæfer sier …. Vov! Bov! Og et bittelite vaff!

Rundt oss blir det mørkt og rundt oss er det et høyt spansk gjerde og en diger elektrisk port.

!Cinqo Minuto! Sier han som vi tror kan hjelpe oss når svensken nå er borte. Han er spansk og holder fem fingre opp og vi tror vi forstår.

Håpet stiger og om fem minutter har vi en bil til og vi kan få plass til oss og alt utstyret.

Svensken hadde lovet Dukkelise en bil og en bil i reserve hvis den ene diskret varebilen ikke var stor nok til forsendelsen av lycra, neopren, carbon, stål, titan og aluminium. Men den bilen er ikke her og det er ikke svensken heller.

Denne opperasjonen, som alle andre opperasjoner står og faller på at logistikken ikke svikter.

Hundene reiser seg, strekker seg, klørne skraper mot betongen. Og så deiser de over på siden igjen. De ser snille ut. Mette og snille.

Svensken er ikke her.

!Cinqo Minuto! Sier den spanske vakten, stikker fem fingre under nesa vår, setter seg inn i bilen og smetter ut av porten før den glir gnissende igjen.

Vi står alene igjen på parkeringsplassen. Cinqo M til hva da? Til hundene slippes løs? Får vi et forsprang på fem minutter slik at vi kan gjemme oss? Da er det ikke trygt å gjemme seg i lysmasta Trine, for Schæfere kan klatre i stiger og lysmaster. Vi kan vår "Dogs"-bok.

Da vi startet forhandlingene var det lys dag, men nå skjærer lyskasterne stykker ut av en svart spansk natt. Og vi venter. Ikke i fem minutter. Vi har knekt koden. !Cinqo Minuto! og fem fingre under nesa betyr 25 minutter på vaktmannspansk. Kommer han ikke snart er det ikke bare koden vi knekker.

Og så er han der og han ser skrekkelig forundret ut over å se oss, men så sakte, sakte…. Tannhjul snurrer….. en indre prosess har startet. Skal han på do… nei, se han tenker! Kanskje vi er her fordi porten er igjen? Kanskje er vi her fordi bilen vi har kvitert for er for liten? Kanskje vi ønsker å ha med oss hele troppen, alle ryggesekkene og koffertene våre? Kanskje vi ikke har tenkt å kaste noen til hundene for at det skal holde med en bil?

Vakten går inn i vaktbua og Deltagjengen følger etter for å forhandle bil. Det tar tid. Blant annet fordi det ikke finnes noen kopimaskin og førekortene må kopieres ved hjelp av frihåndstegning og akvarellmaling. Det tar tid.

Jentene og jeg blir igjen ute i natten med hundene. Vi leker tyrefekting. Trine og jeg.

Hundene ser på og timinuttene går og forhandlinger og akvarell fortsetter.

Men se så, like plutselig som det tidligre har gått så ulidelig tregt, like plutselig er alt det vonde over og vi kan kaste oss inn i klargjort bil og sette ferden mot La Manga.

Spanish Mission Impossible Completed.

Mammaschæfer, pappaschæfer og bittelillesøte hvalpeschæfer ruller seg over på siden og drømmer om svensken, dansken og nordmannen. Vi er glemt, men vi husker dere.

Vi husker at nasjonen som fostret den spanske inkvisisjonen fortsetter den ærerike tradisjonen, nå i form av bilutleie og popmusikk.

Denne bloggposten ble skrevet uten inntak av psychopharmica og uten at svensker eller andre dyr ble spist eller spiste eller på andre måter led overlast