Det er lett å falle inn i vanen og forventningene om repetisjon. Det er lett å gjenskape repetisjon på godt og vondt. På vondt er det er noen som alltid styrer forhjulet ned i det samme hullet i asfalten. Gang på gang, både konkret og abstrakt, men la det ligge.
Jeg finner rytmen på vår treningsleir i repetisjon og progresjon. Sykle igjen og igjen og stadig mer. Rulle ned landtunga på La Manga, gjennom lyskryss og over fartsdumper som HMS-avdelinga i Fredrikstad Rutebillag ville fått fjernet 10 sekunder etter at den første bussjåfør hadde klagd på vondt i nedsittet korsrygg. Progresjonen i landtungeforseringen går fra forventning, til vane og så til lettere nonsjalent irritasjon.
Så er vi endelig ferdig med transportetappen og fra saltutvinningsdemningene (Salinas) spiller vi hver dag urytmisk sykkeltrekkspill i det spanske landskapet. Samlet på flatene og fortettet inn mot rundkjøringer og kryss, akselerasjon ut av rundkjøring og plutselig må ”halen” jobbe som svarte for å ta igjen en ivrig forsvinnende front. Repetisjon får dagene til å gro sammen og jeg må allerede nå tilbake til treningsdagboka for å finne hva jeg gjorde når.
Jeg startet historien med lørdag og fortsatte med søndag. Fortelling kan også bli kronologi og repetisjon, det faller lett, men er ikke alltid naturlig. Tiden hopper frem og tilbake når oppgavene er få og tiden er min. På et hvert sted har jeg fortid og nåtid med meg. Tiden hopper frem og tilbake mellom tanker, fortid, forventninger, erfaringer, virkelighet og nåtid. Det er mye som kan fortelles som ikke har en spesiell dag som ankerfeste, men mange eller ingen.
Er jeg frustrert fordi jeg ikke klarer å holde følge er det ikke bare en nåopplevelse, frustrasjonen har en forhistorie og en fortsettelse. Frustrasjon er også deja vu og deja hendt. Kan jeg hente meg inn, legge meg bak og på siden av Marit, Ola, Arnstein eller Trond, få hvile litt, da koser jeg meg med å se de andre på siden av meg og foran meg. Det blir sykkelsolidaritet, en samopplevelse av forbedring og restitusjon i 35 km/t.
Opplevelse av mestring er viktig. Ikke bare for barn.
Når 10 minutter bak har tatt meg opp fra den dypeste treningsavgrunn og gitt meg kraft, så kan jeg på den siste treningsdagen trekke meg selv opp av luftlomma og ligge foran Marit og Trond og tråkke tungt, rundt og raskt. Jeg vet at de kan passere meg når som helst. Parkere meg. Men jeg er takknemmelig fordi jeg får ligge foran og hjelpe til. De siste 10 minuttene på en lang uke og en veldig lang sykkeltur, blir for meg en nydelig og glad konklusjon på rytme og progresjon. Jeg sitter foran dem i sola og tråkker med godklump i halsen, klumpete legger og gleder meg til middag med franske silikonpupper. I de siste ti minuttene ligger hele uka oppsumert.
Det kunne lett blitt en vane å sitte på verandaen i La Manga. Sitte slik jeg satt dag to eller var det tre eller var det begge? Sitte og skrive og se og lytte. Være sammen med og skrive og være for meg selv og skrive. Sitte og se på Løven av La Manga når solen går ned og erstattes av sitrongrønne lyskupler. Kuplene er maskeringsskiver og lager hull i Mar Menor og visker slagg vekk fra hjernen min.
Løven av La Manga er en haleløs katt som er ved bassenget.
Men den er lei nå. Seks spanske barn leker med katten og jeg sitter urolig og ser på. Katten er lei, men når er det barna går lei og gjør noe vondt? Jeg mistenker dem ikke fordi de er spanske barn, men fordi de er barn. Gjenkjennelse og repetisjon. Been there…
Katten er en løve ved vannhullet og i vannhullet er det en plastflaskegnu. Stille kryper katten sammen, sniker seg hårfint fremover, skifter vekt fra side til side. Før den glemmer hele greia. Og barna.
I kronologien er det en symmetri. Vi kom. Vi var der. Og vi dro. I opplevelsen min er den symmetrien nærværende. Jeg vet fra første dag at snart er det over, men det forringer ikke opplevelsen. Det er slik det er med det meste. Og så er det noen ting som varer.
Fortellingen om La Manga og oss slutter ikke der. Vi har delt den, vi har hver vår bit og den fortsetter. Min historie er ikke den samme som din, men du er viktig for min og jeg er en del av din.
Frykt ei, kronologien har annonsert sin tilbakekomst. Men nå er det natt. Kald norsk natt i mai. Det er repetisjon det og. Natta.
Deres erbødige slave
Tribent N'Guru
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar