Kribler og klør

Det er lite lus på kortklipt kæll, men mye spent forventing i kroppen til en halvgammel gubbe. Så det kribler og klør etter å prøve noe nytt. For i går sto det en pakke i døra og sa hei. En pakke med rulleski og asfaltpigger.

De fleste typer idrett har jeg aldri bedrevet og en av disse er å renne på ski. Jeg har rett og slett en fraværende fortid som langrennsløper. I barndommens Svelvik gikk ikke jeg på ski om vinteren. Ikke mye. Om vinteren sto jeg på dudler/jet-ski i hasardiøse nedoverbakker og gikk på tryne i snøen og dukket opp etter fire minutter med snøplugger i nesa.

Vinterstid fikk jeg kondisjonstreningen min i nattlige fluktløp. Om sommeren fikk jeg ingen trening.

Jeg bodde langs en landsvei som het Svelvikveien. Rett nedenfor barndommens heim gikk veien under en skjæring. Oppe på den kunne man ligge, sitte eller stå alt etter behov. Vinterfluktløp foregikk etter at snøen hadde lagt seg og det var stupmørkt. Vi var tre eller fire gutter som lå der oppe med et lager av snøballer og ventet på at byttet skulle komme. Rutebussen. Eller en billist fra Drammen eller Svelvik. Rundt svingen kom lyskjeglene først og så kom bilen halsende etter. Raskt måtte vi vurdere om det var en bil som kunne være en mor eller far eller nær nabo og så ….. haglet snøballene. Og noen traff. Dunk. Dunk.

I biltak og på panser dunket det og hjertene våre også. De fleste vi traff kjørte videre upåvirket. Noen vinglet i skadeskutt flukt noen hårreisende tiendels sekund. Men noen få bråbremset, rev opp døra og startet et brølende motbakkeløp i djupsnø for å få takk i jævelungene på knausen.

Da løp vi. ”Vi sprer oss” ropte vi og løp. I vilt sprang mellom eiker og i steinrøys med forederisk glatt snø, løp vi så hjertet sprengtes i små guttekropper. Vi løp og vi løp. Beina ble sure og halsen sår. I sinnssvake sikksakkmønster og mye lenger enn vi visste var nødvendig.

Strengt tatt visste vi at forfølgeren ville besinne seg etter 10 meter motbakke, banne så det lyste i Svelviknatta og påkalle onde ånder over Tangenhavnarampen. Så ville han, alltid han, gå tilbake til bilen og kjøre av gårde i sin grønne metallic Ford Granada. Men vi hørte ikke det. Vi løp. For sikkerhets og moro skyld.

De fleste ganger ble det med et slikt løp i løpet av en kveld. Vi var sjelden tøffe nok til å komme tilbake til åstedet, sinnataggen kunne jo komme tilbake. Og om natten drømte vi om politiet. Og om gråtende foreldre som så pøblene sine slept av gårde til vann og brød. Og selv om vi våknet med litt dårlig samvittighet, var den alltid borte om kvelden. Klar for ny fluktløp.

Senere i livet har jeg sluttet med snøballkasting og fluktløp. Men helt uten at det har vært meningen har jeg irritert bilister med joggesko, joggevogn, hund, sykkel, sykkelvogn og nå endelig skal jeg forsinke framferden deres med to tiendels sekunder og rulleski.

Jeg er spent. Dette er noe nytt. Dette er noe jeg ikke kan og som kan ha potensiale for moro, støle muskler og skrubbsår og mer til.

Om dette siste: Mer senere.
Om min kriminelle løpebane: Case closed.