Skynde meg sakte

Kjenner at jeg er utålmodig. Jeg vil at kroppen skal være "på" slik den var den gang alt gikk på skinner og jeg trente det jeg ville.

Men jeg vet at det er feil. Det riktige nå er ikke å gå fra nesten null til ti timer i uka. Det riktige er ikke å løpe to timer eller sykle knallharde intervaller.

Det kjedelige er det riktige. Legge byggestein på byggestein. Bygge sakte opp. Tre svømmetimer og tre padletimer i forrige uke for å lege ryggen. Løpe 40 minutter rolig i går for å venne kroppen til trening igjen.

Åhh så riktig. Åhhh så kjedelig.

Åhhh så fin navel!

Fjord vs skjærgård

Jeg har i noen dager oppholdt meg i en norsk fjord med triatlontilknytning. Og selv om jeg stortrives med å være med å arrangere denne konkurransen og selv om folkene der er helt utrolig flotte folk så blir jeg svakt deprimert. Av utsikten. Eller rettere sagt, av mangelen på utsikt!

Ja da, det er i og for seg vakkert med norske fjorder. Dramatisk. Storslagent i de store trekkene. Men det er så stygt i detaljene. Steinsprang, fjellvegger og ur. Og en himmel som kun kan sees høyt der oppe hvis du brekker nakken bakover så langt tilbake, at behandlingskåte kiropraktorer med usikker dokumentasjon, jubler hele veien til banken.

Det hjelper selvsag heller ikke at norske fjorder 40 % av tiden er skjemmet med gigantiske cruiseskip som slynger ut sine beskjeder på tysk!

Achtung!

Nei, trange norske fjorder er ikke mitt naturlige habitat, gi meg den norske og ikke minst den svenske skjærgården 10 av 10 ganger.

Det er lenge siden jeg hadde lyst til å synge Ulf Lundell: Jag vill bu i öpna landskap. Det vil si, det har jeg vel aldri hatt særlig lyst til, men det fikk jeg nå.

Så da gjør jeg vel det. Og padler mot Koster på fredag.