Det er sånn. Jeg er ikke veldig opptatt av gaver. Jeg liker å få gaver, det er ikke det, men stort sett så har jeg avslappet forhold til slike ting.
Slik var jeg ikke som liten. Da jeg var seks år gammel fikk jeg av en da tilstedeværende mannsperson, en innpakket tom brusflaske i julepresang. Jeg fikk selvsagt andre ting, men det var den jeg fikk først. Det er det jeg husker fra den julen og det er det jeg først og fremst husker han for.
Senere kunne jeg også bli lei meg over gaver, men da med begrunnelser som: ”de burde jo forstått at det der ikke er noe jeg ønsker meg” eller ”her har de ikke tenkt i det hele tatt, men bare reflekskjøpt noe og pakket det inn for å bli ferdig med det”.
Det er tanken som teller. Det gjelder når du skal fylle bensin og det gjelder med gaver. Jeg tror faktisk på det. En gave er fra meg og til deg. Og omvendt. Vi har kjøpt noe vi tror at den andre kan ha glede av. Hvis ikke kan vi like godt droppe det? For ellers er det jo bortkastet tid og penger som bare kan glede Forbruksminister Halvorsen og andre kapitalister og kremmere.
Og det er her ”Lange Flate Ballær – En titt bak kamera” kommer inn i bildet. Denne ”boken” som jeg her har avbildet i stabler i den lokale Rimi- eller Rema-butikk. Vi befinner oss jo i Fredrikstad må vite og den skal inn under de tusen juletrær. For så å bli fjernvarme fra Frevar håper jeg jo, men det finnes så masse søppel allerede så hvorfor produsere enda mer skit?
Fredrikstadfolk liker disse filmene og dem om det, men hva i Svarte Hakkebakkeskogen skal noen med en bok om dette ypperste ”filmbyen” kan hoste opp?
Og her er vi tilbake til den innpakkede brusflaska igjen. Skulle noen finne ut at de skulle gi meg julegaven fra helvete, så vil jeg bli nødt til å ta konsekvensen av en så grov fornærmelse. Brudd på alle diplomatiske forbindelser er første steg.
Gitt som spøk? Same shit!
Og slik er jeg nå som jeg ikke tar gaver så alvorlig. Jeg grøsser ved tanken på hvordan jeg var før.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar