Førstedagsrap

Å løpe julen både inn og ut er en fantastisk idé! I utgangspunktet og i endepunktet, men med noe tvil midt på.

Julaften er en gudegitt løpedag. Og i år hadde gudene vært rausere med givergleden enn noen gang. Fem timer før det var klart for fettslurping og svorgnaging, var det også klart for å løpe. To grader, vindstille og en sol som nesten hadde blitt overtalt til å varme. Varme meg og resten av verden. Men bare nesten.

De 90 minuttene på julaften var den lengste løpeturen på veldig lenge. De 90 minuttene på julaften var de deiligste løpeminuttene på lenge. Snittfarten var ikke all verden, men jeg hadde god flyt og gode tanker. Og aldri var ryggen i nærheten av å melde utfall. Og på vei tilbake meldte sola til den samme ryggen at jeg har mer varme å komme me om litt.

De siste ukers forsiktige treningsløft har gitt vektkontroll. Og vektkontroll er på ingen måte no dårlig start på årets feiteste høytid. For når ræva endelig treffer stolen og tenna treffer ribba, er det godt å ha noen gram å gå på. Det er ikke stas å starte det nye året med alt for mange plusskilo. Skal jeg under 11 timer i Kalmar så har jeg ikke rom for ekstra livvidde. Ekstra vekt er ekstra minutter og for høyt Brutto Medistertonn vil bokstavelig talt være i veien for måloppnåelse. Magan må ikke komme i veien for pedaltråkk eller løpssteg.

Og her er det naturlig å komme inn på Per Jørgen og Einar. Det er de to oslofjordingene på bildet.

Vi la en plan for noen dager siden om å løpe på førstedag. Einar og PJ skulle komme til meg og så skulle vi løpe sammen. Og det er her tvilen midt på gjorde seg gjeldene. Og tvilen om den ribba som har lagt seg midt på. For PJ er en løper og Einar løper bedre enn det jeg gjør. Og da vet jeg hva som skjer.

Jeg løper for fort.

Sånn er det selvsagt. Jeg legger i vei i et tempo som ikke er tilpasset min egen form, men prøver å sette en fart som skal trygge treningseffekten for Einar og PJ.

Det var gørtrivelig å løpe sammen med noen, selv om jeg kjente at det ikke var helt pratetempo. Flata gikk greit. Bakkene opp til Sprinkelet var relativt ugrei. Jeg rapet rødkål, surkål, ribbe, poteter, marsipan og brente mandler ved bommen. Og jeg gulpet medisterkaker, julepølse og Twist litt oppi svingen.

Å ha kommet seg opp er alltid bra og derfra gikk det nedover i friskt prustende trav. Nedover i vinterskog på nesten frosne skogsstier var det ikke rom for et eneste førstedagsrap, kun godlyder sto på menyen.

Einar spurte meg på slutten hvordan jeg skulle klare å oppnå målet mitt på under 11 timer. Skulle jeg trene mer eller skulle jeg trene annerledes? Svaret er selvsagt et slikt kjedelig ”litt begge deler”-svar. Litt mer og en del hardere. Og i et slikt perspektiv blir det selvsagt riktig å løpe med en som er Hjortefot og en som er .... Eh .... Elgfot? .... Bøffelfot?

Jeg løp 70 minutter med gjennomsnittspuls på 154. Einar hadde 141. Jeg vet ikke om PJ hadde puls, men skulle jeg gjette så ville jeg tippet litt over hvilepuls.

Takk for god tur og alle andre må også ha en fortsatt god jul.

Hilsen

Flodhestfot