Bakgrunn:
Det er ikke alltid jeg vet best. Selv ikke ting jeg har sagt lenge, ofte og høyt har nødvendigvis evigvarende sannhetsstatus. Det vil ikke si at de alltid har vært feil, men betyr at de ikke gjelder nå. Slike meningsskifter kalles ofte å være vinglete. Systematisk vingling assosieres ofte med partiet Venstre. For de av dere som bare leser Kondis, Triathlete eller fotballsidene i avisene, så er Venstre et lite parti som plasserer seg sånn ca midt på det politiske kartet (derfor navnet Venstre), men nok om det.
Jeg har i mange år sagt at Norseman Xtreme Triathlon ikke er noe for meg. Sagt at det er en konkurranse som jeg ikke skal være med på noen gang. Og forklaringen har alltid vært (og jeg har sagt det så mange ganger at jeg kan den utenat): Det er kaldt, bratt og ensomt. Og det er ikke slik jeg vil ha triatlonkonkurransene mine.
Men så kom det til meg en natt at dette bare måtte jeg være med på. Siden nesten alle andre er over seg over konkurransen så måtte jeg også prøve. Og så fikk jeg en plass og derfor bare måtte jeg.
Målsetting 1
Den første målsetting var, da jeg meldte meg på, å være i så god form at jeg hadde en mulighet til å komme på Gaustatoppen og få den svarte trøya. Det betydde at jeg skulle legge ned mye og målrettet trening for å nå det målet. Siden det er tøff kamp om å komme til toppen så finnes det ingen garantier, men det skulle være en reel sjanse.
Hindringen
I løpet av våren hadde jeg to perioder med sjukdom som resulterte i at jeg ikke tålte så mye treningsom planlagt. To perioder på til sammen to og en halv til tre måneder. To perioder som ga meg små muligheter for løpeturer over en time og begrenset sykkeltreningene til totimersturer og kortere økter på rulle. Og med liten mulighet for å trene med intensitet. Jeg vet at dette ser ut som en unnskyldning og sutring, men hindringen for Målsetting 1 er forklaringen på hvorfor Målsetting nummer 2 ble nødvendig.
Målsetting 2
Målsetting 2 bygger på en totalvurdering av vekt, alder, helsetilstand, tidligere erfaring og treningsgrunnlag og årets nedlagte treningsøkter. Vurderingen endte opp med en klar anbefaling om å droppe alle tanker om Gaustatoppen, fokusere på å fullføre, kose meg med opplevelsen, ta det som en tur og høste erfaringer. Målsetting 2 konkluderer med at gjennomføringen av Norseman 2010 i størst mulig grad skulle bygge opp videre form og ikke sette meg ut av treningsevne eller treningslyst i lengre tid. Altså: ta Norseman som konkurranseerfaring og en ekstrem ”long day”-økt.
Gjennomføring av eksperimentet:
Konkurransedagen startet klokken to på natten etter at jeg ikke hadde sovet i fire timer og etter at jeg hadde sovet fire timer natten før det. Slik er det alltid dagene før konkurranser, men det går av en eller annen grunn greit. Søvn er overvurdert.
I mørket på teltplassen ordnet jeg mine saker for siste gang og Andreas som var min fantastiske følgemann hele denne lange dagen ordnet alt det andre. Så gikk vi sammen ned til ferga og skiftesonen.
Det var trolsk å komme ned i mørket. Ferga var på vei inn mot kai, fjorden var speil og fjellene mørke og de fleste deltagerne hadde allerede kommet. Utstyret for en lang sykkeldag ble gjort klart og inn på ferga tuslet jeg.
Det er som å gå inn i noe ukjent. Som å frivillig bli svelget av en hval. Ferga sluker oss og vi skal hoppe ut av munnen 3800 meter lenger ut i fjorden. En evig lang fergetur med mennesker som jeg skal dele en mektig opplevelse med. Vi er forskjellige i det meste, men vi er en del av hverandres opplevelse. Historiene våre veves denne dagen sammen for første og siste gang. Mye av ramma har de fantastiske arrangørene, den utrolige naturen og de lunefulle værgudene lagt, men resten gjør vi selv.
Motoren skifter plutselig dur og magen omorganiserer seg i moll. Motorlyden sier at nå er det snart på tide å forlate den trygge varme båten og dette er et tydelig signal om at det er på tide å ta en siste tur på do. Og etter køen å dømme, så er det ikke bare kroppen min som lyttet til båt- og magesignaler.
Har du sett bildene fra svømmestarten på Norseman? De fantastiske bildene av 200 eller flere mennesker som i tussmørket hopper i vannet var før denne dagen mitt viktigste motiverende bilde. Jeg ville hoppe det hoppet.
I etterkant har jeg hørt at noen niser hadde vært i vannet bak oss. I løpet av en lang dag er det det eneste jeg virkelig er lei meg for. At jeg for andre gang i år nesten har sett niser og en gang skal jeg skrive den boken. ”Mannen som nesten så niser to ganger i løpet av en kort og våt sommer”.
Aldri har jeg svømt en vakrere triatlonkonkurranse og aldri har jeg svømt bedre. Jeg kjente med en gang at kroppen var i svømmeform. Jeg gle godt og jeg fikk godt tak i vannet. Vannet var grønt og rent og fjellsidene var mørke da vi startet. Det var den reneste meditasjon å ligge der å hente ut teknikk og styrke. Padlingen har gjort noe med svømmingen min. Jeg er ikke i tvil. Jeg har blitt sterkere i kjernen og jeg en annen kraft i armene og skuldrene enn jeg har hatt tidligere. Jeg konsentrerte meg om å puste kontrollert ut og når jeg vred meg for å hente luft så jeg at fjellene fikk stadig mer og mer sol på toppene.
I tillegg til min egne perfekthet så er den gode svømmetiden et resultat at jeg får en nesten perfekt linje og at jeg fant noen perfekte føtter å drafte på underveis. Når jeg syntes mannen foran svømte for sakte, svømte jeg opp langs siden og fant noen nye føtter som svømte litt fortere.
Der ser jeg Eidfjord. Der er hotellet. Der er stranden. Jeg kommer opp på 1t15min som er en ny bestetid på svømming for meg. Uten å være sliten i det hele tatt. Jørgen sier: Du skal da ikke komme så tidlig? Hårek som er norsemanskaper, norsemanmamma, norsemanpappa og norsemanjordmor ser glad ut og siden jeg er sentrum i mitt eget univers tror jeg at han er glad for å se meg.
Det er så stas å komme opp av vannet og til Eidfjord. Det er så stas at jeg ikke vil ut av skiftesonen. Det er ikke det at jeg ikke vil sykle, men jeg vil ikke forlate alle de trivelige menneskene som jeg kan skravle med. Inntil Hårek og Andreas blir utålmodige og høflig, men bestemt peker mot utgangen og sier at nå Bent, nå er det på tide å starte på syklingen.
Farvel Eidfjord. Det er bare fjellene som aldri møtes, så vi sees sikkert igjen en gang. Du var vakker å komme til på torsdag og det er litt trist å reise fra deg tidlig en lørdag morgen.
Jeg var redd for at det skulle bli ensomt på sykkeletappen, men jeg la selv grunnlaget for at det ikke skulle bli slik. Når du svømmer relativt bra og sykler urelativt dårlig så blir du selvsagt tatt igjen av masse folk. Jeg kan fort vekk ha hatt den dårligste sykkeltiden den dagen og det resulterte i at alle og bestemora deres syklet forbi meg. Men det gjorde ingen ting. Jeg hadde det fint. Jeg så meg rundt. Snakket med kjente. Jeg jublet da jeg så isbreene på vidda og en utenlandsk deltager så rart på meg. Jeg så på pulsklokka at pulsen var høy som en drage, men jeg kjente at beina ikke ble sure. Jeg presset så hardt som jeg måtte, men jeg var hele tiden innenfor det bærekraftige. Alt var bra på sykkel bortsett fra to ting: de syv km med vei opp til Imingfjell og den fordømte veien over Imingfjell. Ellers var alt ett sted mellom strålende fantastisk og ok. Men altså: Imingfjell hater jeg. Noter det. Skulle noen finne på å jevne Imingfjell med jorden så skal jeg stå å klappe og og synge mens salvene runger. ”Alt det gamle fjellrasket med jorda vi jevner” kan jeg synge. Og ”Nisser og Dverger bygger i berget, men vi skal mine det berget helt flatt”.
En rask sykkeltur gjennom Tessungdalen ga meg fine bein til å starte å løpe med og ut løp jeg som nummer 201. Etter ni timer og tjue minutter eller noe slikt på sykkel var det godt å ta beina fatt. Nå var planen å løpe de 25 km til bakkene starter. Det holdt ikke. Kroppen ville ikke løpe mer enn 15km. Så ble det litt blanding mellom tølting, passgang, subbing, løping og doturer de neste ti. Men ok. Jeg hadde for lengst innsett at dette ikke ble svart trøye eller noe som helst annet som var artig. Jeg var over på risikoreduksjon. Ikke presse kroppen til noe som kunne medføre DNF eller skader på bein eller andre vitale deler. Bruke Norseman som humør- og formboost for kommende konkurranser.
Bortsett fra de siste 2 km ble det en lang og rolig gåtur mot 18t01min og hvit finishertrøye. Målet var 17 timer. Jeg som pleier å si at jeg er bedre enn NSB til å estimere ankomsttid, måtte maule i meg de orda denne gangen.
Målgangen ble stor fordi jeg ble møtt av så mange som jeg har fortalt at Norseman skal jeg aldri gjøre. Norseman er en tullekonkurranse som ikke er for meg. Kim, Kari, Fredrik, Kaia, Hårek, Guy, Jørgen osv. Alle Norsemanentusiastene fikk meg til å følte meg veldig velkommen til Gaustablikk og inn til verdens deiligste suppe. Målstreken var ikke en ensom plass. Selv om jeg nesten kom sist. Det var den bortkomne sønn som endelig rote seg over dørstokken.
Analyse av min gjennomføring:
Dagene før konkurransen: Skal du ligge i telt før Norseman så er det antageligvis lurt å legge seg et stykke unna Eidfjord. Det er fest i dalen og en teltvegg demper verken lyden av fyll, slagsmål eller biler uten eksosanlegg.
Svømmingen: Du blir god på det du øver på. Jepp. Jeg har øvd på svømming og padlingen har gjort meg sterkere. Jeg var et stykke unna å ta ut alt på svømminga. Hadde jeg vært litt mer sikker på sykkelbiten hadde jeg svømt sterkere og raskere.
Syklingen: Du blir ikke god på det du ikke øver på. Syklingen var en katastrofe sånn rent prestasjonsmessig. 19 km/t i snitt er jo egentlig helt latterlig. Men over 90 kg i bruttomedistertonn og lite trøkk i beina gir en slik ”fart” når bakkene blir mange. Norseman er ikke en løype som passer til det jeg er ”god” til. Ligge i bøylen og presse på flater og slake motbakker.
Løping: jeg kunne presset løpinga lenger hvis jeg hadde hatt noe å løpe før, men det hadde jeg ikke. Tvert i mot.
Konklusjon
For en utrolig vakker konkurranse Norseman er. Så fantastisk mye energi, skaperkraft og vilje det ligger i de menneskene som arrangerer denne konkurransen. Så mange glade triatleter underveis har jeg aldri sett før. En ting er å være smilende over målstreken, et slikt smil klarer de fleste å flashe. Men hvor kommer smilet fra når du er midt i en bakke som er fire km lang og med en stigning på 8% ? Mine kom delvis fra det å innse at jeg tok feil. Norseman passer for meg, men i år passet ikke jeg til Norseman. Norseman er en konkurranse som straffer veldig en som meg som kommer til start i dårlig form.
 |
| Bilde: Guy Huste |
Men jeg var aldri i nærheten av katastrofen. Jeg visste hele tiden at jeg kom til å fullføre og det uten å gå i kjelleren. Og når konkurransen er Norseman Xtreme Triathlon og 18 timer aktivitet så sier det meg at jeg ikke kan regne meg som helt utrent allikevel.
Jeg skal tilbake til Norseman en gang. Jeg er ikke sikker på om det er til neste år. Jeg vet nemmelig nå noe om hva jeg må forandre for å ha realistisk sjanse for svart trøye. Og det er mulig at det er et prosjekt som tar litt lenger tid.
Men vi evighetstriatleter kan koste på oss langsiktige planer. Fjorden, bakkene og fjellet vil alltid være der.
Takk: Veldig takk til Andreas som var helt fantastisk som følgemann hele dagen gjennom og som i tillegg var med å danne det mest gjennomført høffelige teamet i norsk triatlonhistorie.
”Skal det være noe Bent?” ”ja takk, en liten brødskive og litt vann kanskje?” Vær så god” ”Takk” ”Ingen årsak” ”Ja god tur videre da” ”takk skal du ha andreas, kjør forsiktig da” ”Det skal jeg gjøre, så får du kanskje tråkke på litt hardere?” ”Det var godt råd, da sees vi i neste sving da?” ”Ja er det noe du tror du skal ha da?” ”Ja kanskje en halv energybar og en bolle hvis det ikke er til for mye bry?” ”Nei, bare hyggelig det vet du” osvosvosvosv.
