Optimistbelte

Jeg er ikke optimist, ikke i bunn og grunn. For å sitere en kjent tigerelsker etter hukommelsen: "Jeg er ingen tilhenger av ubegrunnet optimisme". Eller jeg har ikke vært det opp til nå.

 

Men hvordan skal dette beltet tolkes Sherlock?

 

"Nytt belte av relativt høy kvalitet..... bare to hull å gå på før beltet blir for lite, men fire hull ekstra å strammen inn. Det vi har her er enten en mann som shopper uten å ta seg tid til å prøve skikkelig først, eller en mann som regner med å gå mye ned i vekt i tiden fremover".

 

Ikke dårlig Sherlock, du er fortsatt på høyden. I utgangspunktet er ditt første svar riktig, men hvis du bytter "regner" ut med "håper", så kan også det andre svaret ha en viss gyldighet.

 

Fjord vs skjærgård

Jeg har i noen dager oppholdt meg i en norsk fjord med triatlontilknytning. Og selv om jeg stortrives med å være med å arrangere denne konkurransen og selv om folkene der er helt utrolig flotte folk så blir jeg svakt deprimert. Av utsikten. Eller rettere sagt, av mangelen på utsikt!

Ja da, det er i og for seg vakkert med norske fjorder. Dramatisk. Storslagent i de store trekkene. Men det er så stygt i detaljene. Steinsprang, fjellvegger og ur. Og en himmel som kun kan sees høyt der oppe hvis du brekker nakken bakover så langt tilbake, at behandlingskåte kiropraktorer med usikker dokumentasjon, jubler hele veien til banken.

Det hjelper selvsag heller ikke at norske fjorder 40 % av tiden er skjemmet med gigantiske cruiseskip som slynger ut sine beskjeder på tysk!

Achtung!

Nei, trange norske fjorder er ikke mitt naturlige habitat, gi meg den norske og ikke minst den svenske skjærgården 10 av 10 ganger.

Det er lenge siden jeg hadde lyst til å synge Ulf Lundell: Jag vill bu i öpna landskap. Det vil si, det har jeg vel aldri hatt særlig lyst til, men det fikk jeg nå.

Så da gjør jeg vel det. Og padler mot Koster på fredag.

Død monsterskilpadde funnet!

Stor død og forstenet monsterskilpadde (bilde 1)

Det lages for få mytiske fortellinger som baserer seg på naturformasjoner og naturfenomen. Våre forfedre hadde for begrenset fantasi og alt for innsnevrede referanserammer. Jeg har bildebevis.

Ut mot havet et sted ligger denne kolossen av en skilpadde. Hva vet vi om denne? Ingenting! Øya har ikke en gang et navn som hedrer den døde skilpaddens minne. Kanskje heter den Skvalpeskjær eller Guanoholmen, men den heter i hvert fall ikke Skilpaddeøya.

Det er på tide at vi sier ”skjerpings” til forfedrene våre. Dere skulle sittet mer rundt leirbålet og skravla og diktet skapelsesfortellinger og monsterskilpaddehistorier og dratt litt mindre ut i verden for å plyndre og voldta. Sånn sett i etterkant setter nemmelig etterkommerne deres mer pris på gode historier, enn på tyveri og voldtekt.

Så langt har vi falt fra stammen

Hodet til stor,død og forstenet monsterskilpadde (bilde 2)

Det starter med Svelvik

Har du vært i Svelvik noen gang? Det er en stund siden for meg, men lukker jeg øya kan jeg ane lukten, lyden og varmen på fergeleiet. Savne starten og slutten på en av verdens korteste fergeturer.

I Svelvik kom og gikk ferga hele tiden, men James Dean kom aldri. Selvsagt ikke i virkeligheten og heller ikke på kino. Selvsagt det også. Små gutter fra Svelvik hadde peil på Elvis, Kiss, Beatles, Liverpool, Rambo, Rocky og James Bond, men vi gikk fra kinoen til fam. Omdahl og hadde ingen aning om hvem James Dean var.

Så det var ikke JD som gjorde at jeg i mange år gikk i hvit t-skjorte, hvit t-skjorte og bare hvit t-skjorte. Og Levis selvsagt.

Gul Levis først fordi det var mye rimeligere, men det var jo egentlig ikke no kult. Husker jeg rett så var prisen for Gul Levis i 1980 299 kr og Rød Levis 499.

Selv en med totalt lamma klessmaksløker skjønte at jeans skulle ha sånn "vrengt søm" på lårene. Nå ja, skjønte ...... det er fult mulig at smaksløkene mine fikk et hint av et snilt jentemenneske i klassen (og da var det i hvert fall ikke Anne Peggy) da jeg kjøpte min første 501. Litt skrukkete prioritering, for dette var penger som kunne vært brukt på f.eks Ramones "Rocket to Russia", men greit nok det ga meg noen lykkelige år. Før stone washed, jævelig musikk og Ball tok makta.

Jeg hadde det helt konge i overfargede 501 og hvit t-skjorte. Og spilte i band. Jævelig dårlig musikk. Spilte gittar og sang. Fullstendig og absolutt det beste som finnes for en lyslugget, blåøyd gutt med 501, Calif sko (hvite) og hvit t-skjore.

501 i 29 tommer. I dag holder ikke det til låret mitt en gang.

Løper jeg ute og sykler jeg ute, så kan jeg tenke og trene. Som regel er hodet mitt fullt av slike små tanker. I dag værre en noen gang før. I dag har jeg løpt oppover og det mulig det var tynn luft der oppe ved Sprinkelet. Kanskje det var det som har svimla tankebanene mine. Noe er det.

Band søkes av eldre mann med hvit t-skjorte, gitar, blå jeans i størrelse større, noe ego, rusten stemme og radikalt redusert hårmanke. Må like bra musikk.

Amatør, med fast bopel i drivhus

Glasshus og drivhus er det samme, men så er det ikke det allikevel. Drivhuset er spredd av og for alle vinder slik jeg gjettet en stormnatt for noen uker siden og jeg sitter ikke i det. Ikke nå og heller ikke til vanlig. Jentene gjør det, de bruker et hullete drivhus som lekestue og har innredet med plastblomster og leire i blomsterpotter. Det er i glasshuset jeg har tatt bolig og jeg gidder ikke en gang å påpeke hvilken adresse det glasshuset har, det er for åpenbart til at jeg vil fornærme intellektet ditt.

Amatørene, når var det vi startet å bry oss med hva de hadde å melde? Hvordan skjedde det at det de profesjonelle presterer kun skal være et bakteppe for meningen til mannen i gata? (Jeg prøver å huske hvem det var som sa: "Jeg har møtt mannen i gata. Han var stygg." Jeg kommer nok på det en gang).

Intervjuene var skikkelige i den gammelmodige ungdommen til NRK en gang på 70-tallet. Underlige herremenn, de fleste var det, eksperter i dress og med rare hårfrisyrer fikk alvorlige spørsmål fra menn med skarpe buksepresser og fikk tid og pusterom til å gi sitt nøye forberedte og dyptpløyende svar. Ingen avbrytelser, ingen sms som ruller bortover på skjermen og ingen "meningsmålinger" for å finne ut hva "mannen i gata mener".

I nettavisene besudles journalistenes artikler med påhengte meningsløse diskusjonsinnlegg "forfattet" og innsendt av "lesere" uten noen som helst form for kunnskap, norskkunnskap eller formuleringsevne.

Når begynte fallet? Kanskje da journalister sluttet å være journalister og alle ble featureskribenter, wikipedakopister og sladderspredere? Kanskje var det da Big Brother og annet meningsløst tv-fyll ga intetsigende amatører mye mer enn fem minutters berømmelse? Kanskje var det da internett, diskusjonsforum og blogger ga oss alle et rom for å spre våre trivielle og tanketomme tanker? Beklager, jeg klarte ikke å la være, jeg måtte vise deg glasshuset mitt. Stort og fint ikke sant? Jeg trives her.

Er jeg litt elitistisk? Ja, på en veldig amatørmessig måte altså, men ser jeg på tv, leser jeg aviser eller leser jeg musikkblader så driter jeg i hva mannen i mannen i gata mener, jeg vil vite hva ekspertene mener. Ellers kunne jeg jo bare kjørt rundt i taxi?

Det var bare det.


Kjør debatt? Nei, muligheten er fjernet. Hadde ikke det vært bra?

Kostymeprøve eller show-time?

En uke har gått med til frakt, fart og lek. Minimalt med treningen har det blitt, men det er ok nok det for i morgen er det Fredrikstadløpet og jeg stiller nå frisk, uthvilt og treg på den første alvorlige startstrekken i år. I morgen skal en masse medlemmer fra Norges største og beste triatlonklubb sammen med noen venner løpe barneløp, 5 km eller halvmaraton. Dette er tradisjon, dette kan vi. Det er vi som kan det å farge og prege Fredrikstad. Det er vi som kan vaske støvet i gatene vekk med svette. Og vi vil kjenne at det er godt.

Våre faner skal vaie og vi skal rope, heie og smile til alle på vår veg.

Jeg har vært på tur til Alvdal og Tynset. Trafikksikkerhetskonferanse. Det er mye blodig alvor helt uten nanana i fortellinger om tunge polske vogntog på smale ustrødde vinnterveier med glatte dekk og kjettinger liggende hjemme i Polen. Det er mye skrekk i å observere vogntog som bare venter på å smelle inn i hverandre langs riksveg 3. "Aktiv skolevei" er så utenkelig å foreslå og biler som har blitt strukket ut og skjært opp etter at det gikk galt er på ingen måte no opplagt tema for en revyvise eller en skjemtsom bloggpost.

Etter skrekken lå jeg på sengen i hotellrommet midt på natten. Jeg lå på sengen og fant et nytt glimrende band som har gått meg hus forbi. Og denne gangen var det av alle underlige ting et norsk band, det skjer ikke ofte. Jeg er ikke no storforbruker av norske band: Gluecifer, The Aller Værste, Kjøtt, Raga Rockers, Turbonegro, Yum yums, Motorpsycho og bittelitt Dumdumboys og Jokke, og der stoppet lista brått og brutalt. Til nå.

Det er rart hvordan forventninger kan blokke ut virkeligheten. Jeg tenkte aldri at noe så bra kunne være norsk, så jeg hørte og så på noe jeg trodde var et jævelig kult amerikansk eller engelsk heavyband i flere minutter, før ... "hey, de synger jo på en slags norsk!"

Skambankt var gruppa jeg hørte. "Dynasti" var sangen. Fra plata "Eliksir". Hårpåbrystetmusikk. Konge!

Naturen har tatt på seg vårklær i Fredrikstad. Varmen erter frem krokus, påskeliljer og andre blomster som jeg ser, men ikke er presentert for eller kjenner navnet på. De stikker hodet opp og er plutselig tilstede, men er de trygge? For i går kveld snødde det og det vi alle spør om: Er dette for godt til å være sant? Er det grønt gress og tørr asfalt fra nå av? Er det på virkelig eller er det bare en første prøvetaking av "Vår 2007" ?

Show time for "Vår 2007" får min stemme. Jeg håper på varme fra nå av, det skulle vært så godt å løpe i kort bukse igjen.

Jeg kunne gjort det i dag. Det var varmt nok, men jeg venter litt. Jeg har hår på brystet og pels på leggene, men helt selvisolert ape er jeg ikke.

Natta, nå får jeg uthvile meg litt til før sesongen 2007 bryter løs om noen timer! Uten kortbukse men i sol og med venner. Glimrende!

Holliday in the Sun

I don't wanna holliday in the sun, I wanna go to the new Belsen. Tull!

Det finnes en nydelig Tommy og Tigern-stripe der det blir forklart at tøytigermager er solcellepanel. Jeg fant ut i dag at jeg ikke er overmedisinert og overtrent. Jeg er rett og slett undersolt og må lades opp før sesongen starter.

Derfor skred jeg til handling og i et gløtt av sol og stiv kuling pakket jeg meg inn og satt meg ut.

Litt bedre nå og i morgen går togturen til Alvdal og Tynset. Føler meg ikke helt sikker på at våren har kommet like langt der, men håpet lever.

Alle barn i bevegelse er et mål

Konferansen ”Alle barn i bevegelse” var en nasjonal konferanse som ble arrangert 5. – 7. mars av Fredrikstad kommune i samarbeid med Sosial- og helsedirektoratet, Fylkesmannen i Østfold, Folkehelseprogrammet i Fylkeskommunen og Fredrikstad kommune.

Konferansen slo fast med all tydelighet og overveldende dokumentasjon at Norge står foran en inaktivitetsepidemi. Vi ligger noen år ”bak” USA, men vi er på vei mot de samme problemene. En av bivirkningene av denne inaktivitetsepidemi er økende fedme. Alle foredragsholdere slo fast at medisinen for denne samfunnssykdommen er billig, naturlig, positiv og uten store negative bieffekter: medisinen er mer fysisk aktivitet. Da må vi legge til rette for hverdagsaktivitet og vi må gjøre det for flest mulig. Vi må ikke tro at ”Alle barn i bevegelse” er en beskrivelse av situasjonen i dag, det er et mål, en visjon, ja kanskje en utopi, men vi må strekke oss.

Et bilde som ble brukt på konferansen var paradiset, det paradiset som blir tegnet med kritt på asfalt, et gammelt, men ikke avleggs bilde på barns lek og aktivitet. Paradis er barnas egen lek og ikke noe voksne behøver å bry seg med. Målet for konferansens paradis er å få alle barn i bevegelse, men skal vi nå det, må voksne bry seg og bestemme. Det er en viktig ”paradisregel” fra konferansen.

Det er viktig å være et godt forbilde, men voksne må ikke bare bestemme over egne barn. Voksne må forstå hvor viktig aktivitet er for barna. Og når vi har forstått det så må vi voksne bestemme. Vi må endre litt på det vi gjør, for at barn skal gjøre det de vil gjøre.

Hvis du har sett 5-årstrimmen, barnelek og barneidrett er du ikke i tvil: Barn vil være aktive og de vil leke. Denne helseressursen er viktig å ta vare på og støtte. Det er viktig nå og det blir viktig senere. Det er viktig fordi vi lærer og blir trygge gjennom lek og aktivitet. Vi lærer mer når vi har vært i aktivitet. Det er viktig fordi vi i dag ser at noen barn lever så feil at de utvikler det som vi tidligere kalte aldersdiabetes. Det blir viktig senere fordi aktivitet forebygger en lang rekke sykdommer, f.eks. fordi det bygger benmasse og forebygger lårhalsbrudd når vi blir eldre og fordi vi vet at de som er aktive som barn oftere blir aktive som voksne. Fysisk aktivitet er viktig hvis vi skal forebygge at den generasjonen som vokser opp blir den første som har en kortere forventet levealder enn foreldregenerasjonen.

Selv om idretten er en sentral del av tilbudet, betyr ikke fysisk aktivitet bare den organiserte idretten. Skal barn være mer i bevegelse, må de bli mer aktive på flere arenaer, vi må legge til rette for aktiv og trygg skolevei, flere turer og mer aktivitet i barnehage, skole og på skolefritidsordning. Skal barna være mer i bevegelse må vi ha flere anlegg i nærmiljøet som innbyr til uorganisert og variert fysisk aktivitet i fritiden.

Paradisreglene
Dette tror vi er de viktigste paradisreglene i etterkant av konferansen. Men våre paradisregler er som reglene for barnelek. De kan forandres på underveis, når vi har lært mer og kanskje lekt mer?

Paradisreglene fra ”Alle barn i bevegelse”

1. Start! Ikke vent - Vi skal bygge på fakta og ikke synsing, men det er handling og ikke ord som er mangelvare. Vi vet mer enn nok til å si at vi kan starte nå.
2. Bestem! - På mange nivå må voksne bestemme seg for at barn i bevegelse er viktig. Dette betyr at statlige myndigheter må gi fysisk aktivitet et nasjonalt løft og støtte kommunene. Det betyr at regionale myndigheter som fylkeskommune og fylkesmann støtter opp om dette med kunnskap og ressurser. Det betyr at kommunen, lokalsamfunnet og vi som foreldre prioriterer barns daglige aktivitet, i både ord og handling.
3. Ta med barn! Det er selvsagt viktig å ta med barn på aktiviteter. Men det er både viktig og lovpålagt at barns stemme skal høres i planlegging som angår dem.
4. Aktivitet er naturlig! Vi er skapt for bevegelse og vi trenger aktivitet for å utvikle oss og lære.
5. Gjør det enkelt. Gjør det enkelt å ta de riktige valgene ved å bygge opp tilbudet og bygg ned de fysiske og psykiske tersklene for å være med. Gjør det enkelt betyr også at det ikke bare er trening og konkurranse, men også gåtur med familien eller klassen er aktivitet.
6. Nå alle der de er! For at alle barn skal kunne være i bevegelse må tilbudet bli bedre der vi kan få med alle eller så mange vi kan. Skolen, barnehagen og SFO er kanskje de viktigste arenaene.
7. Gi plass! Gi barna plass til fysisk aktivitet. Sett av plass i arealplanen og sett av tid i skoleplanen.
8. Samarbeid og partnerskap mellom kommune, skole, idrettslag og andre frivillige lag og foreninger samt foreldre fører lettere til resultater.
9. Variasjon. Finn nye aktiviteter og finn nye samarbeidspartnere. Det er ingenting som passer for alle, så hvis alle skal være med så må vi satse breere. Fotballbinger er fint for dem som bruker dem, men det må ikke være det eneste.
10. Vi må legge til rette for alle barn i bevegelse. Hopp, gå eller løp tilbake til rute 1 og så finner vi ting vi kan gjøre bedre!

Tribent er en spam-blog

Tilfeldige og litt mindre tilfeldige besøkende har jo sikkert vært klar over at det er noe rart med denne blogen, men nå har Le Machine også kommet til det samme. Tribent har vært stengt en stund. Jeg har kunnet lagre, men ikke publisere. Og grunnen til dette er:

Your blog is locked

Blogger's spam-prevention robots have detected that your blog has characteristics of a spam blog

Spam har blitt et stort problem i den moderne verden og truer kommunikasjon, fremgang og verdensfreden. Noe må gjøres. Som et første våpen mot de undergravende kreftene har Blogger utviklet disse "Blogspam-snifferne", som er første generasjons anti-spam-roboter.

Som førstegenerasjons av hva som helst så er de ikke helt uten feil, mangler og svakheter og derfor er det først nå de snuste de seg frem til Tribent som en spam blog. En spam blog er:

spam blogs [...] can be recognized by their irrelevant, repetitive, or nonsensical text, along with a large number of links, usually all pointing to a single site.

Leser jeg gjennom det jeg har skrevet tidligere så ser jeg at det er nesten umulig å forsvare seg mot en slik beskyldning, (og spesielt vil jeg tro at norsk tekst kan se litt meningsløs ut for en etnosentrisk amerikansktalende robot) en beskyldning som fortsetter slik:

They [spam blogs] can clog up search engines, making it difficult to find real content on the subjects that interest you. They may scrape content from other sites on the web, using other people's writing to make it look as though they have useful information of their own. And if an automated system is creating spam posts at an extremely high rate, it can impact the speed and quality of the service for other, legitimate users.

Skyldig på de aller fleste punkter, eller i hvert fall kan det se slik ut? Jeg har prøvd å klage på vedtaket og får svar:

We received your unlock request on March 3, 2007. On behalf of the robots, we apologize for locking your non-spam blog.

Siden denne nå ligger ute på blogen min så har jeg vunnet en midlertidig seier over maskinene, men jeg vet de kommer tilbake. Jeg kan gå undergrunn, men jeg vet at de kommer tilbake nye og forbedret som Robospamcop og Blogterminator og jeg regner med at det da blir tiltale, dom og terminering av spamproblemet i et olja ladegrep.

Lock'n load blogger, lock'n load.

Naturlig glad i ski

Grillpølser her! Fine, varme og litt svidde griiiillpøser her. Kom og spis. To til hver og fire til dere som henger rundt grillen sånn helt på tampen av dagen.

Jeg har vært kommunal grill-chef i skogbrynet i dag fordi Årum skole vant Gåbuss-konkurransen i Fredrikstad. Hva Gåbuss er? Det finnes en nettside som forteller litt om det, men det er rett og slett et opplegg vi har i Fredrikstad kommune for å få flere barn til å gå til skolen og færre foreldre til å kjøre bil helt frem til skoledøra. Foreldre er ofte utfordringen, det finnes jo så mange grunner til å kjøre. Jeg vet, for jeg tror jeg kan nesten alle sammen og bruker dem selv.

Men det finnes også gode grunner for å ikke kjøre barna til døra. Når det er mulig. For eksempel fordi barn trenger fysisk aktivitet. Og akkurat som for oss voksne, så er den aktiviteten barna kan få på vei til og fra ”jobben” å regne som gratistrim. Og så er det jo over alt et problem at skoleveiene er farlig. Til en viss grad skapt av mor og fra som kjører og setter opp farten når poden eller poda er satt på trappen. Og så var det dette med forurensing da. Helse. Miljø. Sikkerhet. Eller mangelen på det.

Men på Årum er de flinke til å gå, foreldrene er flinke til ikke å kjøre og skoleledelsen og lærerne følger opp og derfor vant de en aktivitetsdag. En dag på ski som var glimrende satt i scene av elever fra lærerhøgskolen i Halden. Med to bak grillen og med lærere som ansvarlig for Ketchup, Sennep og Pølsebrød. Og med stålkontroll over hvem som har fått en, to eller ingen pølse. Hva er det med lærere? De holder jo tellinga hele tiden. Kanskje vi kan leie inn noen til å telle badehetter og svømmere undere Seigmann og Stavern Triatlon?

Innenfor kunstneriske uttrykksformer som film, TV-serier og tegneserier er det et poeng at han som står bak disken får høre mye fra de som sitter på den andre siden og som blir fullere og fullere og sentimentalere og sentimentalere. Vi bak grillen fikk også høre mye. Men øra falt ikke av og det var ingen ”Morra mi forstår meg ikke” eller ”Jeg å schærsten vokser lissom fra hverandre”. Det var bare rødkinnet glede over å være ute i snø og friluft og nesten fri dressur.

Tror unger er naturlig glad i snø. Og jeg prøvde meg på snø jeg også.

Eller rettere sagt på is og kunstsnø, for sporet var glatt og snølaget var tynt og jeg er ikke no smøre-chef. Men det var det godt å gå på ski i 55 minutter. Jeg tror jeg hadde veldig høy puls og jeg kjente at jeg har ikke sterke armer eller skuldre. Men jeg kjente at det var gøy de gangene jeg hadde feste og de gangene det glei.

Så jeg tror det ville vært lurt å lære å like snø igjen. For enn så lenge er Norge et vinterland og vinteren blir jo kortere hvis jeg kan lære meg til å glede meg til ski og klister. Så jeg kommer til å gjøre flere fremstøt mot det hvite stoffet.

Men det er klart. Kjører vi mye mer bil så slipper jeg jo det.

Løpetid i Sverige, kald krig i Dagbladet

Kanskje det er fraværet av vinteren og et intenst ønske om kulde, en hvilken som helst kulde, det være seg konkret eller overført som gjør det tenker jeg. Jeg får denne tankerekka og spinner videre på den fordi Dagbladet har gjeninnført den ”kalde krigen”. Journalistene Kleve og Tvedten, jeg antar at de er journalister, skriver i forbindelse med stormen som herjer Europa: ” Akkurat nå er det Tyskland som har det verst. Men ifølge Mjelstad vil særlig Polen, men også de andre østblokklandene, merke stormen i natt.”

Kanskje Dagbladjournalistene Kleve og Tvedten rett og slett ikke vet hva østblokklandene var? Kanskje de bare hadde hørt ordet en gang i barnehagen og syntes det virket litt kaldt og guffent og passet så fint sammen med storm og uvær? Det er det jeg tror på. Alternativt mener de det fortsatt er rimelig å bruke begrepet østblokk i en militær/politisk betydning. Det ville vært litt skremmende, men ikke egentlig helt utenkelig det heller.

Men for å avklare: ord og uttrykk som ”Østblokk”, ”Sovjet” og ”DDR” referer ikke til noe som i dag eksisterer og Berlinmuren er en museal rest og ellers små suvenirpartikler i en skuff. Østblokken døde for så lenge siden at Norge av den svenske minister herr Rosengren en gang på 90-tallet beskyldt for å være den siste sovjetstaten, selv om alle andre vet at den kom han fra selv. Hans frustrasjon var sikkert forståelig, men beskyldningen dårlig fundert. Nordmenn gjør i alt for stor grad akkurat som de selv vil og vi er for håpløst dårlige til å marsjere til at vi hadde hatt no særlig håp om at det skulle overleve så mange av oss i en Sovjetstat.

Nå har vel Sverige også forandret seg i løpet av den halve mannsalder som har gått så brutalt fort siden Rosengren rant over av frustrasjon og vas. I hvert fall var det svært lite sovjetisk preg over mitt forrige Göteborgopphold og nå skal jeg ned igjen å ha løpetid og forventer meg også denne gange svært lite overvåking og meningsmonopol.

Løpetid har ingen ting med ”I'm feeling like a dog in heat” som Green Day synger i ”Longview” på plata Dookie. Løpetid skal forstås konkret. Jeg skal løpe. I Sverige.

På søndag drar jeg altså tilbake til Göteborg og gjøre et nytt forsøk på å bli klok. Jeg skal ta de første to ukene av et åtte ukers kurs i folkehelseklokskap og det blir de første to ukene med løpeturer som eneste type fysisk aktivitet og avkobling.

Sist lærte jeg en forbyggingslekse. Leksa var å komme seg ut en tur hver eneste dag, selv om det skulle være gruppearbeid og lekselesing og oppgavelevering om en halv time. Hjernen min jobber ikke bedre av at kroppen ikke får beveget seg litt og at hjertet ikke kan dunke litt tungt og rytmisk. Tvert i mot.

Så hver dag skal det løpes. Kanskje bare det blir en liten halvtime noen dager, men joggeskoa skal på og pulsen skal slå og mp3-spiller og refleksvest skal være på.

Det har vi sentralstyrevedtak på.

Nesten, men ingen sigar!

Det må være bittert å ha vært så nære, så nære å utvikle det ultimate medikamentelle produkt - Imunium!

”Vil du sikre deg mot Aids, forkjølelse, kjærlighetssorg, malaria, skuffelse, matforgiftning og kritikk? Ta en Imunium morgen og kveld. Imunium for liten, Imunium for stor, Imunium for hele familien, men husk….. det må være Imunium”

Her hadde man altså muligheten, store ressurser ble satt på saken, år ut og år inn, man var så nære og så helt på tampen så bommer man med to bokstaver og kommer opp med Imodium isteden. Den ene pillen ville stoppet alt, Imodium stopper bare …

Språk er makt og den farmasøytiske industrien bør vite sin besøkelsestid, jeg kan overtales til å skifte beite. Hvis prisen er riktig. Og det er den.

Sudoku og barneidrett

I går trente jeg 60 minutter på rulle. 5 ganger enbent tråkk med høy frekvens og 10 minutter styrketråkk. Etterpå ble det ti minutter med sit-ups, ryggøvelse og tåhev.

I dag satt jeg rundt et bord og snakka med litt forskjellige folk. Snakka om forskjellig. En av de forskjellige som satt rundt bordet, satt og løste Sudoku og hørte med et halvt øre på det forskjellige vi andre snakket om. Jeg f.eks snakket med en som løper orientering. Jeg spurte han om mosjonsorientering og hvordan det var med barn og orientering og slikt.

Fru Sudoku: Hvor gammel er datteren din
Jeg: Ehhh 9 år hvordan det?
Fru Sudoku: Det er alt for sent
Jeg: Til hva?
Fru Sudoku: Til å begynne å gå på ski
Jeg: Ehh, javel det tviler jeg vel på, men nå snakket vi om orientering
Fru Sudoku: Har hun vist no anlegg for det?

Hvor blåst går det an å bli? Kjærringa blåste seg i hvert fall rett ut av lista over folk jeg gidder å prøve å snakke med. Hvorfor i alle dager skal vi leite etter anlegg hos unga for at de skal starte med en idrett? Jeg har et håp om at Helene og Åse, med eller uten hjelp fra meg, finner en eller flere aktiviteter som de har lyst til å drive med og som de vil trives med lenge. Jeg har ikke noe som helst håp eller ønske at de eller jeg skal finne dem en idrett som de skal bli veldig gode i.

Kjærring. Sov dukkelise! Ikke klarte du Sudokugreiene dine heller.

Citius, altius og fortius eller?

Det var mens jeg kjørte forbi kirken i dag, at jeg husket at jeg har en høne å plukke med en del løypeleggere rundt omkring.

Pussig uttrykk dette med å plukke høner med noen forresten, hvor kommer det fra?

”Feiden mellom de to stammene har pågått i lenger tid, ondt blod flyter nå i strie strømmer mellom hyttene, men problemene blir i dag løst på tradisjonelt vis. Tribent B’Guru og de andre høvdingene og småkongene har satt hverandre i møte. De sitter på en støvete og varm plass med hvert sitt fulle fuglebur. Så åpner de burene, tar ut hver sin høne, hogger hodet av den og starter å plukke mens det fortsatt rykker i hønekroppen. I dette symbolske arbeidsfelleskapet byttes det onde blodet med høneblod og plukkingen på hverandres neser byttes ut med høner. Og den gudegitte balansener gjenopprettet”.

Men altså, dere løypeleggere, hva er meningen med alle motbakkene? Hvorfor skal det være så vanskelig å finne flate triatlonkonkurranser, hvorfor må alle konkurranser ha minst to helvetesberg og monsterklatringer som skal forseres fire ganger? Tenk dere om og se på triatlonsykler og lekre platehjul. De er bygd for flater og fart, ikke for klatring. Og slik er det med meg også. Kraftig skjerpings hele veien i tiden fremover. Sånn, da var beskjeden gitt og jeg regner med at det blir en seriøs forflatning av triatlonsporten etter dette.

Over til neste sak på agendaen: Ender den ultimate løpskonkurranse alltid på toppen av et fjell? Fantasien har tatt ferie og nå skal alle løpe Tryvann, Skåla, Stoltzen, Kneika, Grøttinn, Snøhetta osv Opp. Dette har blitt en rein folkebevegelse hvis man skal tro Kondis ved nettside, blad og president. Hva er galt med byer, mennesker og flat fin asfalt? Hallo?!?

Forresten, hva er det med Kondis, denne organisasjonen som sies å være ”Norsk organisasjon for kondisjonsidrett”? Hvor og når skjedde det at maratonløperne gnafset så mye dop at de fikk baller store nok til å benevne organisasjonen sin med navnet: ”Norsk organisasjon for kondisjonsidrett”? Misforstå meg rett, både bladet og nettsiden har en flott misjon og er faktisk de eneste kanalene som regelmessig dekker litt triatlon og har vært en av faktorene som har gitt Oslofjord triatlon vekst. Men det jeg ikke skjønner er selve organisasjonen, hva er denne organisasjonens misjon på feltet? Hva jobber de med innen sykkel, ski og triatlon f.eks? Eller er Kondis en organisasjon som har som sitt viktigste mål å ha en nettside og et blad? Mye rart jeg ikke vet og det blir mer og mer.

Om Kondis profil er uklar når det gjelder triatlon, sykkel, ski etc så er den ikke uklar når det gjelder løp. Der går det som nevnt rett opp. Og det er jo fint det, men på innlegg, artikler og ledere kan det virke som om lederen er monomant opptatt av bratte konkurranser. Det kan jo ha noe med egen interesse å gjøre selvsagt, men det kan kanskje bli litt mye? Litt ensidig? Litt stivna oppoverbakkeselgersmil? Det er jo som om lederen for Triatlonforbundet skulle bare være opptatt av vintertriatlon. Og det er han jo ikke. Vi vet vel egentlig ikke no særlig om hva han er opptatt av i grunn, men han dukker nok frem på neste ting.

Men altså, motbakkene, hvor skal dette ende? Med felles målgang for alle idrettsstevner som ikke involverer ball på Himalayas snødekte topp? Kunne vi ikke heller ta det der Ganges renner ut i havet? Der er det vesentlig flatere.

Jaja, jeg bare startet å skrive og så ble det slik….. skulle nok trent i steden for.

Lighten up, Francis!

"The name's Francis Sawyer, but everybody calls me Psycho."

Til tider har jeg vært fast gjest på forumet på Slowtwitch. En fast gjest av den typen som sitter rolig i et hjørne og ikke gjør så mye av seg så lenge ingen bryr seg. En fast gjest som hører på hva de andre sier, drikker sitt glass og som av og til spør om noe, men som ingen vet hvem er og ingen bryr seg om. En god løsning for alle parter.

"Any of you guys call me Francis, and I'll kill you."

I det siste har jeg ikke besøkt dette eller andre diskusjonsvannhull så ofte, for jeg blir bare så steike irritert av å være der. En rekke av de andre gjestene har hodet fullt av idioti som kommer ut i en stri støm og det gidder man jo ikke å høre på i lengden?

"Also, I don't like no one touching my stuff. So just keep your meathooks off."

Idiotene som irriterer meg og som alltid har irritert meg, er de som føler at de må beskytte merkevarene "Ironman", "Triatlet", "Maraton" osv fra å bli ødelagt av de av oss som ikke gjør det på den riktige måten eller av den rene og rette tro. Det er de som forvalter sannheten, den hellige og evige sannheten så hjelpe meg Gud/Allah/Buddha/den lille gnomen inne i steinen.

"If I catch any of you guys in my stuff, I'll kill you."

Jeg startet mitt forumbrukerliv på Kondis og der også har det vært noen slike idioter. Til nå har det ikke vært noen som har kommet frem med noe slikt på forumet til Norges største og beste triatlonklub (Copyright: Bent Olav Olsen), dvs www2.oslofjordtri.com. Uansett ville tiden deres på forumet blitt kortere enn levetiden til et engelsk band som blir hypet av NME som "the next big thing".

"And I don't like nobody touching me. Any of you homos touch me, and I'll kill you."

Hva som kjennetegner "idiotene" som det vrimler av på diverse forum? Det at de tar seg selv og det de holder på med no så j... høytidelig, selv om de bare er middelhavsfarere og mosjonister som oss andre. Dette er ikke eliten, eliten er selvsagt bare fornøyd med at noen fyller opp startlistene og sørger for at arrangører og produsenter av porno har lange ventelister, slik at det drypper noen økonomiske dråper på dem. "Idiotene" er museumsvokterne som synes at sporten mister sin "sjel" og at sporten blir devaluert av alle de som kommer i mål etter dem. Det er de som rynker på nesa av deltagere som er seine, feite, de som gjør det for å kunne "krysse av" ironman på lista over hva man "skal gjøre", de som vil ha strengere max-tid (en passende max-tid er alltid nærmeste hele eller halve time etter egen bestetid), de som mener at man bør gå gradene før man endelig skal få lov til å ta på seg nummerlappen til en IronMan osv osv.

Med ordene til den udødelige Sergeant Hulka: Lighten up, Francis.

Mottatt Sgt. Hulka, jeg bør nok det. For det får da være grenser for hva som kan irritere meg? Selv på høsten?

Bikkja i meg

Vi har hatt tre jakthunder. Stående fuglehunder. Strihåra vorsteh. Og det har vært Berre, Bart og Bruno. Berre var oppkalt etter novellen "Berre ein hund", og det var et fint navn, et koselig navn, men også et kommandonavn. Navnet Berre var også en huskelapp til oss selv om at det er en hund, den har ikke menneskelige egenskaper som "dum", "klok", "slem", det er noe vi tillegger hunden. Og når dagen kommer og det ikke er så greit å være gammel jakthund lenger, da skulle vi være "naturens gang", vi skulle ikke vente i dager og uker og forlenge lidelsene med sentimentalt tull. Og vi har vært flinke på det.

Som jakthunder har vel ikke dyra våre vært noen vinnere, men det har på en måte ikke gjort så mye, for som jeger har jeg..... La oss så det slik: I noen år leide jeg skogsfuglterreng inne på Finnskogen. Et kjempestort terreng med masse tiur og orrfugl. Det var ikke uvanlig å ha 20-30 fuglesituasjoner i løpet av en dag, men ikke en spurv skulle falle til jorden for våre haglsvermer. Og det var ikke bare hundenes skyld, det var ikke de som trakk på avtrekkern. Det vi drev med var naturvern i praksis. La beslag på jaktområder som kunne vært brukt av andre og mer treffsikre individer.

Våre hunder har alltid vært fullstendig klar over at høsten nærmer seg, nå kommer jakta. Og når våpenpussen kom frem og sekken ble plukka fram, så steg spenningen i vorstehkroppen til ukontrollerbare høyder. Stålfjær. Dirrende. Små pip. Gjesping. Høyere pip. Når bilen var lastet og kursen satt ble det etter hvert ro i bilen. Til vi svingte av til terrenget. Kaos!

[utelater her et langt parti som skulle omhandlet banning, skriking, hull i lufta, kaffebål og røyk]

Etter jakta var hundene sårpota og fornøyde. Og matlysten var på topp. Det virket som om de skjønte at dette kommer til å skje igjen ganske snart, her gjelder det å spise alt som en kan komme over. Få, lån, tigg, be eller stæl. Mer mat måtte til, de måtte ha noe å gå på. Berre var flink til å normalisere matspisinga etter en stund, han ble aldri tykk. Bruno derimot jobber intenst med akkurat den delen av jaktberedskapen og har et fint lite lager under huden. Selv om siste jaktturen gikk for mange år siden.

Og i morgen er det andejakt. Klokken 0730 går starten på det som forhåpentligvis skal gjøre meg fortjent til to flotte IronDuck-trøyer. Og jeg er også litt vorsteh. Jeg piper og dirrer og blir rimelig urolig ved pakking av sekk og pussing av sykkel. Jeg bare håper at jeg har noe av den rasens karakteregenskap: Ikke gi seg på kølsvarte livet! Tæl! Jakte selv om potene er blod og sår. Trekke pulk selv om snøen er dyp og bakkene bratte. Fullføre uansett. Gå i mål på 13t30min. Eller i hvert fall gå i mål.

Og etterpå skal jeg gjøre som Bruno. Spise og spise og spise. For det kan jo hende at jeg skal gjøre dette igjen. En liten eller lang stund etter "Aldri mer"-øyeblikket.

Ja! Flink gutt!!!!

Alle systemer nede

Jeg er i sparemodus. Sparer energi til lørdagen. Da er det IronDuck. Må ta det med ro, bygge meg opp, hvile. Taper som det heter på triatlon-norsk. Kan ikke skrive mer. Må hvile. Taper. Taper. Taper.

Jeg elsker Victoria Beckham

Det er mye jeg ikke skjønner og etter hvert har jeg gitt opp å forstå det. Hvor folk får penga fra og hva de bruker dem på er en slik ting, men det er nok gjensidig.

I utgangspunktet er jeg f.eks et sted mellom mildt og vilt forundret over at det finnes en masse jenter og deres foreldre som er villige til, og har penger til, å kjøpe Rock&Republic jeans promotert av skinntryta/hyssingræva/kvisthaugen/ Victoria Beckham. Jeans til 4000 kroner.

Men skitt samma, folk må få bruke penger på stort sett det de vil. Det er et par untak. Ett av dem er selvsagt store båter som kjøpes inn i Bærum ene og alene for å kjøre over meg med.

Jeg tror faktisk jeg har kommet til at jeg har en liten gjeld til fru.Beckham og buksa Rock&Republic. På en måte som kanskje er litt søkt og vanskelig å forklare, men sånn er det jo ofte. Oftere og oftere. Det er klart oppe i hodet mitt, men det kommer ikke like klart ut. Spesielt ikke klokken23.00.

Jeg er glad i fine sykler og fint utstyr slik at jeg kan utøve turtriatlon med ting jeg liker, ting som er fine, godt laget og som passer meg. På spørsmålet, som alltid kommer, om jeg blir så mye raskere eller bedre av det. På spørsmålet om de små sekundene er verdt 5.000, 10.000 eller 20.000 kroner, så blir fort svaret et litt unvikende og langstrakt "njaaaaæeeeii ... he.. he". Kunne du ikke like godt hatt en sykkel til 12.000 kroner? Egentlig? "Tja. Ja. NEEEEI". Hvor mye kostet de hjula? "Kjeften!!"

Victoria med Photoshop-rumpa har fått meg til å se lyset. Vi er en nasjon vi med. På samme måte som jeg ikke trenger, blir bedre av eller fortjener en fin ny sykkel. På samme måte trenger ikke disse rumpene innpakking til 4000 kroner. De fortjener det ikke, de er sjelden så fine. Og rumpa blir på ingen måte 4000 kroner penere.

Sic Transit Gloria Mundi. Det lekre med det hele er at snart er det bare 55 år gamle damer som går med de buksene uansett. På same måte som Versace og D&G og DKNY og alle de andre buksene har blitt innpakning for litt sånn breismale kjærringrumper i Bogstadveien. Og da vil ikke de unge jentene bli sett død i Rock&Republic jeans. Fornuftig nok.

Men jeg skal alltid kose meg med sykkelen min. Fordi jeg liker den. Fordi jeg fortjener den. Men ikke fordi den gjøre rumpa mi penere.

Jeg har blitt sparka av ei and

Det er ikke det at jeg har glemt de eventuelle lesere av det jeg skriver. Det er ikke det at jeg ikke har noe å skrive om. Det er ikke det at jeg ikke opplever noe. Det er ikke det at jeg ikke trener. Tar bilder. Har på meg pulsbelte. Hører på musikk. Jeg gjør alt det jeg tidligere har gjort og mere til, men jeg har blitt sparka.

Jeg har skjønt nå at IronDuck kommer om en bitteliten stund og den nærmer seg med en dag av gangen og den kommer nærmere og nærmere og fortere og fortere og det knyter seg litt og pulsen dunker litt ekstra når jeg tenker på det og plutselig en dag så traff den følelsenmeg som et spark! "Dobbelt andespark" og det er litt som sommerfuglsparket til Modesty Blaise. Bare utført med svømmeføtter.

Tror ikke jeg er alene om den følelsen av å gruglede seg noe så inni hampen før en fin og lang konkurranse? Før fikk jeg den før Oslo triathlon og slikt. Det får jeg ikke lenger, for jeg er ikke redd for OL-distansen nå.

Men irondistanse er foreløpig ikke en tur i parken, det er ukjent terreng uten kompass som funker og med kart som passer dårlig med terrenget. Noen ting vet jeg, men det jeg vet er ikke no stor trøst. Jeg vet at det kommer til å gjøre vondt og jeg vet at det kommer til å ta lang tid og jeg kommer til å kjenne det i ryggen, i beina og i viljen. Og det er jo det som blir så bra, kjenne litt på noen grenser og uten det kunne jeg like godt spilt sjakk.

Akkurat nå derimot, kjenner jeg på følelsen av andespark.

2 ganger 3 minutters berømmelse!

Jeg er nå en medianisse, det er ikke lenger til å komme bort i fra. Fortsetter det slik er jeg snart klar for "Hate Island" (Copyright Erik Jungeling).

Hate Island er et virkelighetskonsept, et program der du kan velge hvilken mediahore som skal råtne på en øy utenfor Færøyene. Et sted uten fotografer. Uten reportere. Uten talk-show. Uten program av, med og for de samme j.. menneskene og vennene deres hver eneste fredag kveld. Faktisk er de alle sammen på denne øya. Helt for seg selv. Uten oppmerksomhet. Straff som fortjent. Straff som vi fortjener at de får.

Grunnen til at jeg er på full fart dit er at jeg i dag har vært en del av folkeopplysningsrikskringkastningen NRK Reiseradioen/v en Søt Ung Reporter (SUR). Det var ikke bare meg da, det var selvsagt og først og fremst Maria og Kari. Og SUR.

Vi skulle fortelle om Bogstad triatlon og Oslofjord triatlon. På to ganger tre minutter. Det var svært så underholdende for oss. Tror SUR også hadde det morro, i hvert fall så klarte hun å formidle et slikt inntrykk i de to innslagene. Hun ville lurt meg. Og ute i de tusen hjem var det vel noen som humret litt, lærte noe nytt, fikk noe å tenke på, reflektere over og ikke minst fikk de nok en liten vekker. "Aha, er det slik triatlon er, det var jeg ikke klar over. Det var interessant, det må jeg låne en bok om". Eller kjøpe.

"Alt du søker finner du i bøker, og bøkene finner du hos Olaf Nordli bokhandel."

Ellers var jeg var tidlig oppe ved Bogstad i dag. Og da jeg gikk ned til vannet for å få lurt til meg en liten treningstur før mediahysteriet startet, kjente jeg noe nytt i grasset. Vet dere at høsten kommer? Nå er den gode tiden i Norge snart over, grasset var nemmelig kaldt og vått av høstdugg og gåsebæsj. Nå går sommeren mot slutten og snart er vintertriatlonhelvete her. Men foreløpig er det varmt i vannet, av og til er det tørr asfalt og strålende sensommersol og duggkaldt gress er fantastisk nydelig å gå i med bare bein. Det er sensommerminne det. Det lagrer jeg.

Og her er innslaget fra Reiseradioen lagret: http://www.videoer.no/bilder/radiopptak_oslfj.mp3