Hvorfor satses det på "jenter" i triatlon?

Det er et nytt år, det betyr ikke nødvendigvis at jeg skifter mening. Det betyr ikke heller at meningene mine har fått noe mer verdi eller dypere innhold, men jeg mener det jeg mener uansett.

Av de tingene som irriterer meg litt og forundrer meg mye, er Triatlonforbundets satsing på "jenter". Det vil si det at det brukes tid og penger på såkalte "jentesamlinger".

Hadde det vært satsing på unge jenter som skal bli "utøvere" så hadde det vært helt greit, det hadde vært fantastisk og klokt, men hvorfor skal det brukes penger på voksne damer som vil ha triatlon som hobby? Hvorfor er dette viktig for norsk triatlon?

Jeg skjønner at det for de som får være med på en billig treningssamling er hyggelig og koselig og slikt, men hvorfor i alle dager skal menn forfordeles? Skal vi gamle menn være med på en treningsleir så må vi pent betale vanlig pris. Selvsagt!

Kanskje på tide å slutte å sy puter under armene på triatlonkvinner som bør kunne klare seg sjøl og betale for seg sjøl?

Vennlig hilsen Gretten Gammel Gubbe!

Triatlon - uten h

Av en eller annen grunn sliter norske klubbstiftere med å akseptere det norske språket.

Kort versjon av hendelsesforløp: I en eller annen fjord eller dal skal det stiftes klubb. Siden vi er så veldig internasjonale gir vi den nye klubben navnet Grytlisprekken Triathlon Club, i stedet for Grytlisprekken triatlonklubb.

Det danske triatlonforbund har nå gått vekk fra denne skjønnhetsplett på forbundsnavnet og det er sgu stærkt fra et folk som putter flere engelske ord inn i språket sitt enn amerikanere!

Så neste gang noen skal stifte klubb, se til Danmark! Eller de gode, nasjonalt sinnede norske klubber.

Jeg regner med at jeg har en skrivefeil eller to her. Og jeg regner med at noen kommer til å påpeke det. Det ligger i sakens natur.

Monopolmedaljer

Jeg har vært på triatlontinget og hørt om hvordan vintertriatlon for noen er flaggskipet i Norsk triatlon. Jeg har hørt om hvordan det er vintertriatlene som henter hjem tusener på tusener av medaljer.

Jeg ble minnet på hvor søtt det er når små barn skryter av hvor rike de er og viser fram en bunke monopolpenger. Men det gjelder barn, voks opp!

Det er fullt mulig at vintertriatletene er kjempemessige sportsmenn og -kvinner, men grunnen til at de er nedlesset med medaljer er at ingen andre bryr seg om denne sporten.

Sånn er det bare med den saken.

Forbanna maneter!

Team Gretne Gamle Gubber var på tur til Kongstenhallen på tirsdag. På programmet sto svømming fra 1800-1900. Program? Det som passet inn med svømmehallpopulasjonen ellers.

Vanligvis pleier hurtigbanen å være befolket av 3-4 menn som svømmer passe raskt bryst, men siden vi tar hensyn til hverandre så går det alltid bra. Nesten alltid.

Innimellom er det noen som, til tross for at de svømmer veldig sakte med bena nesten subbende langs bånn, finner ut at de skal trene i hurtigbanen. Den ene. En av seks baner er satt av til ”hurtigsvømming”. Derfor er det naturlig at de skal henlegge flytingen sin til den ene banen.

Disse manetene er et problem. I tillegg til at det går udregelig sakte, så ligger de der uten å gi plass og uten å slippe forbi. Ligger der fulle av gift og sperrer for alt og alle.

Jeg vet hvordan disse mennene kjører bil. Jeg vet hvilken fil jeg finner dem i på motorveien. De ligger i venstre fil. Litt under fartsgrensen og eier veien.

For på veien og og i bassenget er de alltid menn.

Trodde jeg. Til tirsdag.

På tirsdag var det litt flere folk i bassenget og det var litt flere som hadde seget over i hurtigbanen. Også fire kvinner og derav to høygravide.

Med lang hals, tørt hår, sminke, store mager og svake finnebevegelser sperret sperreballongene for all hurtisvømming. Før jeg kom.

Medlemmer av Team Gretne Gamle Gubber ser utfordringer og muligheter der andre ser begrensninger og problemer. Vi spiser sperreballonger til frokost. Eller noe slikt.

Jeg fant meg en grei plassering i stimen på ca ti ”svømmere” og startet med jevn crawl. Kanskje med noe mer fokus på solide beinspark enn jeg vanligvis har. Jeg tenker at i triatlon må vi mestre alle forhold, både maneter, rundingsbøyer og mennesker som skal forseres og mine medmennesker i hurtigbanen ble tildelt disse rollene. Jeg svømte forbi og jeg svømte rundt og jeg prøvde å ikke svømme over. Etter fem minutter fikk jeg følge av to andre som la seg på føttene mine og vi ble et lite felt. Mot dette feltet ga til og med de gravide opp.

De stoppet opp. Side ved side. Og startet å snakke sammen.

Når de om noen uker er ferdig med å kalve og skal ut og rulle barnevogn sammen så har jeg en anelse om hvordan det blir. Side ved side på fortauet i sakte tempo og uten evne eller vilje til å vike eller slippe forbi.

Takk skal dere faen meg ha.

Men til slutt ble de fuktige i håret og sminken startet å renne og de trakk seg tilbake til sin del av reservatet.

Og jeg fikk 35 minutter med noe mer strukturert trening.

Klasse 32-34, BMI 30+ og stålsykkel

"Vanlig 1/3 premiering" står det både her og der og det gjør vondt langt inni meg når jeg leser det. Jeg har en anelse om hvor mye jobb det er mulig å legge ned i å få tigget til seg rusk og rask og tvilsomme rester fra lokale foretninger slik at det skal bli "vanlig 1/3 premiering". Og jeg har sett de glade fjesene til vinnere av enda en "vanlig-1/3- premie-bagg-fra-Nordea" og jeg ser at det er bortkastet. Gang på gang. Direkte fra produsent til søpledunk.

På den annen side er jeg kjempetilhenger av fullførertrøyer eller lignende til alle som kommer i mål. Konsekvent er jeg ikke.

1/3 premiering i NXTRI? Det kan godt hende det vil komme, men det ville fortsatt vært den svarte trøya som var det eneste som gjaldt og som folk ble observert i på Tusenfryd eller S-laget. Ikke bagen fra Nordea.

Jeg er ikke i mot premiering. Tvert i mot. Jeg har full forståelse for at de som kommer først i mål skal ha premie og premieringen bør være lik for jenter og gutter. "Nummer to er første taper" heter det i USA og slike steder, men vi bør vel være litt mer rause og dele ut premie til nummer to og tre også? Av alle kjønn. Det er liksom tradisjon for slikt og det er jo bedre å gi enn å få. Men om vi bør ha noe på bunn av kassa som vi kan bruke som premie til nummer fire i klassen 46 og tre kvart-49 og et halvt år? Sorry. Triatlon er litt for mye likt boksing der det er en halv milliard forbund, mesterskap, aldersklasser og til og med vektklasser.

Triatlon ligner også litt på musikkprisutdelinger. For der er det premie for beste mannlige vokalist, beste kvinnelige vokalist, beste feminine vokalist av motsatt kjønn, beste rock-gruppe, beste heavy-rock gruppe, beste death-metal gruppe, beste trash-metal gruppe, beste country-metal gruppe, beste pop gruppe, beste mannlige nykommer, beste kvinnelige forsentkommer, beste superstjerne som aldri gidder å komme på en slik prisutdeling og beste gruppe frontet av en vokalist som ikke tror han er Jesus. Hva med "Beste band"? Punktum. Stopp. Ville jo blitt et litt kort program da, jeg ser den, men det er den eneste klassen som er vinner. Alt annet er bare klasseseier.

Men prisutdeling triatlon? 1/3 premiering? Nei, premie til 1, 2 og 3 og t-skjorte til alle som vil ha. Værsågod. Vil du ha bag sier du? Kjøp en da vel. Djeeez.

Som ringer i tre

Intelligens er et gode det er knapt med.
Jeg lurte på om det var kjentfolk på startstreken, derfor syklet jeg bort til Stjernetråkken på søndag morgen. Kjentfolk var fraværende og det var sykkelhjelmen min også. Hvorfor jeg lot være å ta på meg hjelmen vet jeg ikke, for hjelmløs er bare tomskallet mann. Om intelligens er et knapt gode, så er den naturlige innpakkingen knappere. Tomskallet og tynnskallet. Har du først kakket intelligenskassa skikkelig i bakken så kan det være exit tankekraft og muskelkraft.

Det var uvant å sykle uten og det var lenge siden sist, men jeg klarte meg jo uten å falle og uten å miste hodet eller deler av det.

Og blir det for knapt, er det ikke no godt for noen.
Det er andre som har hatt vesentlig større mangler enn meg i forrige uke. De har rett og slett manglet vesentlige deler av den nødvendige tankekraft og kroppskontroll. Det skremmende er at det kan vise seg at de har en varig mangel. Et gammelt operativsystem, et system som kommuniserer dårlig med resten av verden, kan delforklare et rått overfall på en kvinne og ordene hennes.

Men det brutale blir utført av noen små menn. Små menn som ikke har ord, ikke stoler på sine egne ord, ikke kan godta andres ord, men argumenterer med spark og slag og tror at de gjør det på vegne av noe større. Jeg vet om et gammelt ord. Jeg tror kanskje vi må børste støv av ordet stymper. Og illgjerningsmenn. Stympere og illgjerningsmenn.

Så i en slik sammenheng blir det at jeg sykler ut uten hjelm eller med for lite klær på meg relativt uviktig. Slik det meste er.

Bagatell ja, men jeg lar meg ikke stoppe, for jeg har funnet årringene våre.

Det kan jo være vanskelig å bedømme hvilken aldersklasse som kommer syklende i Stjernetråkken og i andre veteranritt. Med utgangspunkt i observasjon har jeg formet en hypotese om at i felten kan aldersklasse beregnes matematisk ut fra feltets gjennomsnittlige felgdybde. Populærvitenskapelig blir det: Jo feitere hjul, jo eldre gubber. Jeg vet ikke om hypotesen er relevant for kvinner.

Disse økonomisk betingede årringene kan avleses hos triatlonmosjonister også. Men på søndag unngikk jeg min egen formel. Jeg syklet ikke ut med 808/404 kombinasjonen fordi jeg skulle sykle bakker. Fem ganger syklet jeg opp Vikanebakken. Fem minutter opp og to minutter ned. Aldri før har jeg gjort det.

Og aldri før har jeg tenkt på en liten norsk-somalisk kvinne med ord og mot mens jeg syklet.

Uviktige ting og viktige ting. Lag på lag. Som ringer i tre.

Nytt kurs fra idrettskretsen

Jeg får noen tilbud om kurs fra Oslo idrettskrets via e-mail og snail-mail. Det er kurs i regnskap og kurs i lover og regler og kurs til nye ledere og styremedlem.

Når jeg ikke jobber med folkehelse i Fredrikstad, så går jeg på et kurs i Folkehelsevitenskap i Göteborg, der lærer jeg andre ting enn jeg ville lært på kurs hos Oslo idrettskrets. Men det er allikevel en klar sammenheng og kanskje er det nyttigere.

Fordi: Idretten er en del av folkehelsearbeidet, i hvert fall noe av det den driver med. Noen ganger på godt og andre ganger på vondt. Spillemaskinene som står rundt omkring og samler inn blodpenger for idrettslagene er anti-folkehelsearbeid og om elitefotballen har noe som helst med folkehelse å gjøre kan vi jo strides om. Og de lærde kan jo også gå inn i striden hvis de vil.

Sentralt i folkehelsearbeidet og idrettene er frivillighet. Det er her det er mulig at det trengs et kurs for nye, gamle og eldgamle ledere og styremedlem.

I hvert fall synes jeg alltid dette er veldig vanskelig og jeg vet at jeg ikke er unik her. Ikke her. Ikke her heller.

Når noen sier ”ja det gjør jeg”, når noen sier ”det skal vi gjøre”, når noen sier ”dette kan vi klare” så er refleksbevegelsen for mange å finne innvendinger, småfeil og ikke minst stille det håpløse spørsmålet ”gjør de alt nå slik jeg vil”?

Det spørsmålet er ikke relevant når noen gjør noe frivillig.

Svaret ”ja” og ”tusen takk” er.

Fordi: Hvis noen har lyst til eller av andre grunner tar på seg å gjøre noe, la dem gjøre det slik de vil (så lenge ikke kardemommeloven blir brutt). Det er mulig det er noe som kunne vært justert og dirigert, men i utgangspunktet så hold puselankene unna.

Det er mulig at dette kurset kan kokes ned til et talekor med dette innholdet: Vær fornøyd, vær glad, si ja og si hurra.

Ikke lag en god gammeldags floke av andres frivillighet!

Narcissus triatlonklubb?

Sliten kropp etter treningsleieren min har påført meg to treningsfrie dager og nå sent på kvelden den andre dagen er jeg rastløs og selvopptatt igjen.

Jeg ble tipset om denne på NRK Oppland:

Geir Olav Iversen i trend- og analyseselskapet Experian, tror trenden med å gå langrenn og Birkebeinerrennet har mye med begrepet "Aktiv fritid" å gjøre. Det mener han blir mer og mer toneangivende både i Norge og ellers i Europa.
- Det å gjøre noe på fritida som krever en slik innsats og som synes godt, blir mer og mer viktig for ressurssterke folk i urbane områder, sier Iversen.
- Hva blir det neste?
- Jo, jeg tror dette bare bygger på seg. Det neste en kan prøve for å utfordre seg sjøl, er kanskje triatlon, sier trendanalytikeren.

Look at that big brain on Geir Olav!!! Det var en dyptpløyende analyse som hadde vasket seg det. Jeg klarer ikke noe bedre jeg altså, men typisk for slike analytikere så er de ikke videre analytiske og trendanalytikeren er selvsagt veldig snill mot "kundene" sine.

Med en trendanalytisk harelabb, berører han så vidt noen forklaringsmodeller med litt mer sting, når han sier:

Det å gjøre noe på fritida som krever en slik innsats og som synes godt, blir mer og mer viktig for ressurssterke folk i urbane områder

Men hvis han har rett og vi kan glede oss til oppsving i triatlonmarkedet, er det grunn til sann glede pga solide resultater etter utrettelig arbeid fra forbund og klubber? Er det satsingen på vintertriatlonhelvetet som har båret sommerfrukter?

Eller er det kanskje en litt bittersøt glede pga en knallhard sammenheng mellom et oppsving i triatlondeltagelse og videreutvikling av egosamfunnet? Triatlonlivsstilen blir et viktig objekt å vise frem. Med det viser du overfor de andre som "vet" at her er en som har tid, penger og jernvilje.

Fra utsiktssvaberget i Fredrikstad så ser det ut som om Norge følger de deler av verden som har vekst i triatlonproduktet. Og da er det ikke mengden av unge aktive utøvere som eksploderer, det er i ”alderskrise”- og gubbesegmentet den sterkeste økningen er.

Det er jo rimelig at det blir slik fordi triatlon er en aktivitet som nødvendiggjør en relativt stor grad av tilgjengelig fritid og økonomisk og relasjonell frihet. Altså: Du trenger mye tid og du trenger en del penger hvis du skal henge med i treningstime- og våpenkappløpet. Selv om triatlon er en fantastisk mosjonistsport så er det ikke den som kommer til å utjevne ulikheten i helse i dette langt fra egalitære landet.

Men er det slik at triatlon er en rein egosport, fjernt fra den kollektive ånden i den tradisjonelle norske idrettsbevegelsen? Det er det som er så rart. Det virker ikke slik i Norge. Triatlon-Norge består av en liten gjeng veldig trivelige folk som er mer eller mindre ego som alle andre. Vi har vel noen særtrekk og jeg i hvert fall kjenner meg igjen i at små ting av og til kan få oss til å gå fullstendig uproporsjonalt av skaftet, men det gjelder kanskje bare en bitteliten gruppe. Kanskje en enmannsgruppe. En egogruppe.

Norske triatleter ego? På noen måter selvsagt, men på andre og viktigere måter så er Norske triatleter framifrå eksponenter for en kollektiv ånd. Rett og slett: Det vrimler jo av triatleter som arrangerer, hjelper andre og gir råd og veiledning. Motstridende råd og veiledning riktignok, men det hører med.

Men så kan det vel hende at de som kommer etter oss er av en annen type da, kanskje de bare blir konsumenter og ikke deltagere? Så fint det blir når vi av første, andre og tredje generasjons triatleter kan se kritisk over sykkelbrilleglasskanten til 1500 på "de nye". De som ikke gjør dette på den riktige måten. De som ikke deler mine erfaringer. De som er med av "feil grunn".

Eller vi kan bare rett og slett glede oss over at det blir flere som finner fram til en rar og fin sport? Og se at det ikke er datostemplinga som definerer triatleten og metaliteten. Den kjøper jeg. Sammen med en ny våtdrakt og litt mer treningstid.

Liten avklaring på tampen:

Er det ikke greit å være litt ego og navlebeskuende i en individuell sport? Jodda selvsagt, men skal man være navlebeskuende i all offentlighet så vil jeg si at det kommer helt an på navlen og en flat mage. Ellers valker det seg så voldsomt. Jeg har prøvd.

Det ble liksom litt konstruert og litt lite sammenheng på dette, men når jeg har skrevet så mye ... Løpe nå? Litt for sent.

Kanskje hvis jeg trekker inn magen og bøyer meg enda litt fremover så....

Fred på savannen?

Våren kommer, gresset vokser igjen på savannen og kappestridårstiden nærmer seg, men Tribent N’Guru er litt preget av problemer han trodde han var ferdig med for 12-13 måner siden.

Landet styres ikke lenger av en enehersker, men den tidligere strålende høvding er representert i de eldstes råd og fikk av gamle venner lov til å kontrollere et svært viktig departement.

Den øverste høvding viser ikke synderlig interesse for landet, kjenner ikke landet og det er ingen vet hvem han er. Han viser seg ikke for folket og det er tvilsomt om han har egne meninger. Skyggefyrsten. Marionettefyrsten.

Mange stammer er det som knyttes sammen i fredelig kappestrid. Noen få stammer er store, noe er sterke, ganske mange er nye og noen er gamle og døende. Det er de gamle stammene som har beholdt makt og blir representert av sine krigerhøvdinger.

Befolkningen i landet bryr seg absolutt ikke om hvem som leder landet. Det eneste de trenger av sentralforvaltningen er at de får utstedt sin tillatelse til å være med på lekene, at stempelavgiften er lav og involveringen minimal.

Det har blitt tydelig at landet preges av en særegen skikk som gjør det umulig å utvikle en demokratisk tradisjon og gjør alltinget til en øvelse i ord og demonstrasjon av makt. For i dette landet er det svært viktig å bli valgt til landets ting, men når deørst er valgt så forsvinner de til sitt og det er umulig å samle det valgte rådet. Makten blir utøvet av noen få. De gamle. De "uunværlige evige".

Tribent N'Guru kjenner på den gamle frustrasjonen igjen, men sverdet er godt begravd. Han vil bare være med på kappestrid og være glad. La de gamle rote med sine eldgamle stridigheter og ubetydelige diskusjoner, det er virkelig ingen som bryr seg. Og det med god grunn. Han har lært nå.

Opptur og nedtur

Jeg er medlem i Kondis og har løpt, så jeg har litt lov til å mene noe om organisasjonen. Det er litt i samme gate som at vi alle mener at vi kan mene noe om skole, barnehage eller militæret fordi vi aller har gått der eller hatt barn der. Dette er selvsagt litt slitsomt for barnehagetantene, skolefrøknene, generalfruene, løpsgeneraler og alle de andre som vet, men sånn er det bare. Menigmann mener mye om mangt og jeg kan huske at jeg har hatt meninger før en gang. Det synes jeg selv er bra, for en viktig del av meningen med livet er å ha meninger. Mange meninger og mye liv.

Det kan gjøres en relativt sterk sak ut av at jeg er litt ensporet, jeg skal ikke forkaste en slik påstand umiddelbart. Og jeg vet at det kanskje er litt stakkarslig å forsvare seg med at andre er værre, men jeg kan ikke la det være. Så for å sette min ensporethet i perspektiv og anføre noe til mitt forsvar, vil jeg hevde at f.eks deler av Kondisledelsen burde skaffe seg en sporveksler. Denne koblingen mellom løypeprofilen til et eller annet tilfeldig oppoverløpsarrangement og medlemsutviklingen i Kondis, er siste bevis i saken og et godt eksempel på litt pussig ensporet tankemessig trafikkavvikling.

"I rest my case", men det er selvsagt bare en ørliten og ubetydelig detalj, som kan blåses litt opp fordi det er vinter og fordi jeg ikke trener. Selv om jeg skulle.

Jeg hviler meg selv i dag. Jeg vet ikke om jeg har klart å selvpåføre meg et "stakkars-meg-jeg-er-syk"- virus eller om jeg er syk, men jeg tar ingen sjanser nå. I morgen skal jeg være ute fra 0830 til 1330 i skogen og grille pølser til forhåpentligvis takknemlige barn. Og på fredag er det årsmøte og årsfest og i helgen er det bursdagsfeiringer.

Så her er det beinhard prioritering. Treningen måtte vike fra meg, det har den gjort og håpet om en god treningsuke brast.

Citius, altius og fortius eller?

Det var mens jeg kjørte forbi kirken i dag, at jeg husket at jeg har en høne å plukke med en del løypeleggere rundt omkring.

Pussig uttrykk dette med å plukke høner med noen forresten, hvor kommer det fra?

”Feiden mellom de to stammene har pågått i lenger tid, ondt blod flyter nå i strie strømmer mellom hyttene, men problemene blir i dag løst på tradisjonelt vis. Tribent B’Guru og de andre høvdingene og småkongene har satt hverandre i møte. De sitter på en støvete og varm plass med hvert sitt fulle fuglebur. Så åpner de burene, tar ut hver sin høne, hogger hodet av den og starter å plukke mens det fortsatt rykker i hønekroppen. I dette symbolske arbeidsfelleskapet byttes det onde blodet med høneblod og plukkingen på hverandres neser byttes ut med høner. Og den gudegitte balansener gjenopprettet”.

Men altså, dere løypeleggere, hva er meningen med alle motbakkene? Hvorfor skal det være så vanskelig å finne flate triatlonkonkurranser, hvorfor må alle konkurranser ha minst to helvetesberg og monsterklatringer som skal forseres fire ganger? Tenk dere om og se på triatlonsykler og lekre platehjul. De er bygd for flater og fart, ikke for klatring. Og slik er det med meg også. Kraftig skjerpings hele veien i tiden fremover. Sånn, da var beskjeden gitt og jeg regner med at det blir en seriøs forflatning av triatlonsporten etter dette.

Over til neste sak på agendaen: Ender den ultimate løpskonkurranse alltid på toppen av et fjell? Fantasien har tatt ferie og nå skal alle løpe Tryvann, Skåla, Stoltzen, Kneika, Grøttinn, Snøhetta osv Opp. Dette har blitt en rein folkebevegelse hvis man skal tro Kondis ved nettside, blad og president. Hva er galt med byer, mennesker og flat fin asfalt? Hallo?!?

Forresten, hva er det med Kondis, denne organisasjonen som sies å være ”Norsk organisasjon for kondisjonsidrett”? Hvor og når skjedde det at maratonløperne gnafset så mye dop at de fikk baller store nok til å benevne organisasjonen sin med navnet: ”Norsk organisasjon for kondisjonsidrett”? Misforstå meg rett, både bladet og nettsiden har en flott misjon og er faktisk de eneste kanalene som regelmessig dekker litt triatlon og har vært en av faktorene som har gitt Oslofjord triatlon vekst. Men det jeg ikke skjønner er selve organisasjonen, hva er denne organisasjonens misjon på feltet? Hva jobber de med innen sykkel, ski og triatlon f.eks? Eller er Kondis en organisasjon som har som sitt viktigste mål å ha en nettside og et blad? Mye rart jeg ikke vet og det blir mer og mer.

Om Kondis profil er uklar når det gjelder triatlon, sykkel, ski etc så er den ikke uklar når det gjelder løp. Der går det som nevnt rett opp. Og det er jo fint det, men på innlegg, artikler og ledere kan det virke som om lederen er monomant opptatt av bratte konkurranser. Det kan jo ha noe med egen interesse å gjøre selvsagt, men det kan kanskje bli litt mye? Litt ensidig? Litt stivna oppoverbakkeselgersmil? Det er jo som om lederen for Triatlonforbundet skulle bare være opptatt av vintertriatlon. Og det er han jo ikke. Vi vet vel egentlig ikke no særlig om hva han er opptatt av i grunn, men han dukker nok frem på neste ting.

Men altså, motbakkene, hvor skal dette ende? Med felles målgang for alle idrettsstevner som ikke involverer ball på Himalayas snødekte topp? Kunne vi ikke heller ta det der Ganges renner ut i havet? Der er det vesentlig flatere.

Jaja, jeg bare startet å skrive og så ble det slik….. skulle nok trent i steden for.

Hvor var presidenten under NM?

Når det er NM-finale i fotball på Ullevål så er kongen, dronninga, statsministeren, fanden, hans oldemor og presidenten i NFF tilstede. I triatlon-Norge kommer varamedlemmet. Det kom jeg til å tenke på i dag da jeg svømte rundt i vannet ved Foten sammen med Einar.

En flott dag. Først løp jeg til en veldig trivelig surfesjappe i Fredrikstad og handlet neoprenhette (for surfere) og neoprensokker (for windsurfere). Og så løp jeg tilbake igjen. Og så kom "Jerngåsa" og "Sulten" på besøk for å hente IronDuck-trøyer til de heldige fullførere i Oslotraktene.

Og så svømte vi og arbeidet med videoen "Veien tilbake til Kalmar" har startet. Episk film. Blockbuster. Alternative titler er: "Alt om min Guru". "Lost in transition". "Vondt nå". "As good as I get", "Triathlon Hustle", "Mission : impossible" "Alle presidentens menn", eller kanskje heller "Alle, men.... presidenten???"

Vegen, strukturer og vi

En vei som oppleves som bra kan bli bedre fant jeg ut i dag og det gjorde meg litt filosofisk i mangel av et mye bedre prosjekt. Men det finnes krefter utenfor en selv og verden er ikke bare atomistiske hendelser, så da så. Det finnes sammenhenger. Ikke sånn "alt henger sammen med alt", men kanskje mer sånn "74,5% av alt henger sammen med 43,7% av resten"?

Jeg er ikke strukturalist og jeg regner med at postmodernismen nå er avslørt som en hudsykdom av den litt leie typen, men husker jeg rett så tror jeg at jeg var "kritisk realist" den gang jeg var passe klok på Blindern? I tillegg til å være tilhenger av demokratisk sentralisme. Eller var det sentralistisk demokrati? Tror det var det første. Det er jeg for.

Altså kritisk realist, fritt etter hodet mitt og med svært lite relevans for det foreliggende problem, men der har du vel kjærnen i hva slapp "vitenskap" a la hovedfagsoppgave handler om?

Den kritiske realismen sier blant annet at det finnes noe mer enn enkeltstående hendelser og individer, det finnes underliggende strukturer. Ikke sant, det finnes et triatlonforbund, det finnes regler, det finnes lisenser på papiret og lisensierte på en nettside og det finnes en Norges Cup med 100 stevner som alle arrangeres i Maridalen. Det er jo ikke bare en masse folk som virrer rundt helt uten mål og mening med våtdrakt, sykkel og joggesko. Eller når jeg tenker meg om . . . .

Strukturene former, men de determinerer ikke. Vi handler innenfor en struktur, strukturer begrenser våre handlingsalternativer, men de muliggjør også. Det er ikke så vanskelig å tenke seg et triatloneksempel på dette, men jeg orker ikke nå. Så vi tar et gammel innlært eksempel, litt banalt, men ok: Strukturen språk gjør at vi kan kommunisere, men den begrenser hva som er mulig å si og fortsatt bli forstått. Hvis alle snakket norsk slik Carl Ivar vil, hadde det jo gått bra til en viss grad. Bortsett fra at hvis vi skulle snakke et norsk som han forsto, så ville det jo bli svært lite vi kunne snakke om etter hvert. Men vi kunne jo snakket om ting som Eli forsto også selvsagt: "rasende festelig frisyre du har du" f.eks

Men jeg sporer av: Den fysiske strukturen asfaltvei (som igjen er et fysisk resultat av en lang rekke sosiale strukturer, tror jeg) gjør at jeg kan sykle med min fantastiske Guru Trilite (importen av den igjen er selvsagt muliggjort og fordyret av en lang rekke strukturer, formelle og mer uformelle). Så strukturene muliggjør og begrenser, det sier seg selv.

En randbemerkning om den statusen vår viten har,dette hadde vært en liten frekk fotnote hvis det var slikt her: Heldigvis har jeg ikke testet ut strutkuren asfaltvei utenfor dens fysiske grenser, men jeg bruker hjelm fordi jeg har en viten om verden som tilsier at det er fornuftig. Riktignok kan all vår viten om verden vise seg å være feil. Riktignok kan den det, men jeg tror at min viten er sånn rimelig korrekt på det punktet og handler i forhold til det.

Men strukturer kan forandres, selv om de reproduseres, begrenser og muliggjør så er de også foranderlige. Og i dag hadde strukturen "sykkelruta mi på 60 km" forandret seg, og det radikalt til det bedre. Og denne forandringe muliggjorde at jeg kunne sykle 15 km av den littegrann fortere. Det lå nemmelig helt ny, feit og veldig glatt asfalt på denne veien. Og det er deilig å sykle på det.

Så strukturer kan faktisk endres og strukturer genererer hendelser, i dette tilfelle en våryr fartsøkning.

Men for å avslutte vil jeg bare trekke frem at selv om individer kan påvirke strukturene så er ikke denne makten til å påvirke strukturene likt fordelt.

Hadde jeg f.eks vært utrolig grisete rik, ville jeg brukt en liten del av penga mine på å asfaltere utvalgte veier i kommunen meget jevnlig. Og det ville ikke nødvendigvis vært de veiene som kommunen eller Statens vegvesen ville prioritere. Jeg tror faktisk at lista ville vært snudd på hodet.

Som investering i bedre sykkelopplevelse og fart ville det slått innkjøp av Zipp-hjul ganske radikalt. Det hadde vært "Conspicous Consumption" det!

Alternativt kunne jeg vært skikkelig hårete samferdselsminister a la Oppseth og bare valset over de egenrådige byråkratene i Statens Vegvesen og valset ut den vakre og raske asfalten der det passet meg best.

Fortsatt forvirret? Ikke etter neste episode av "puben på Blindern 12 år etter, uten øl men med alzheimer light"

Kjempebra Helene!

Godt støttet av Linnea og Kristin løp Helene sitt første barneløp i dag. Tidligere har hun jo vært med på barnetriatlon i Stavern, men dette var nesten tøffere!!

Helene hadde gledet seg som en unge til triatlonbarna skulle komme i dag. Det kan ha noe med å gjøre at hun er en unge selvsagt. Og hun skulle løpe hvis de kom. Rollemodeller er viktig. Og det er også viktig at unga ser voksne som har det morro med å bevege seg uansett form og fasong.

Klubben vår veier nok ikke så mye i den statistikken som betyr noe for forbundet. Den statistikken som de arbeider febrilsk med å forbedre. Den statistikken som sier at klubben vår ikke er viktig, men BOC er kjempeviktig (fordi de har fire ganger så mange medlemmer. Bare en triatlet kanskje, men 400 medlemmer gir mer penger i støtte fra NIF). Men det er i og for seg rettferdig det, for statistikken deres betyr ingenting for oss. Det eneste som betyr noe for oss er hvor mange fornøyde unger vi har som er med, hvor mange fornøyde medlemmer vi har, hvor mange gode konkurranser vi arrangerer, hvor mange fornøyde deltagere det er på de konkurransene, hvor mange i klubben som stortrives med å triatlere osv.

Og så kan den tidligere presidenten og evt arvtagere kose seg med regnestykker som viser at forbundet har 2600 medlemmer og at de har 200.000 i overskudd. Det er viktig det også. Bevares.

Men ikke for oss. Og i hvert fall ikke for meg.

I dag var Helene viktig for meg. Og de andre deltagerene våre i Fredrikstad. Og så var det så ille trivelig å ha dere på besøk her igjen. Synd at det er 12 mnd til neste gang.

På den annen side er det bra at det er 24 mnd til neste ting. På den tredje siden så vil den tiden gå fort desverre. For tiden går jo fort når man har det morro.

Så om en liten stund er vi igjen klare for å sitte musestille ved mesterens føtter og lære mer idrettslogikk. Jeg vet f.eks nå hvorfor forrige president ikke liker langdistansetriatlon! Det er fordi langdistansetriatleter konkurrerer mindre enn de som deltar på kortere triatlon. Og antall konkurranser vi deltar på er grunnlaget for de penga forbundet får. Eller no slikt. Langdistansetriatlon ødelegger rett og slett for vekst i triatlon-Norge.

Så om en liten stund (24 mnd) skal alle delegatene igjen sitte musestille og bare to-tre stykker skal spørre. Men det er fordi de ikke vet bedre stakkar. De burde vite at her er man for å stemme for. Ikke stille spørsmål. For spørsmål betyr enten at man er dum eller at man er i mot. Og da er det lederens jobb å prøve etter beste evne å mistenkeligjøre eller latterligjøre, eller aller helst begge deler.

Men det tenker vi ikke på nå. Og ikke i morgen heller. Og ikke på mange, mange, mange dager skal vi tenke på det. Men da skal vi tenke litt på det. Og le!

Men aller mest skal jeg tenke på hvor utrolig glimrende denne dagen var. Takk til de som bidro.