28.06.2007

Kvalitetsord

Det har gått en stund, det er masse som kunne vært sagt. Blandt annet har jeg hatt gleden av å svømme helt for meg selv i blikk stille hav klokken ni på kvelden. En fantastisk lykkefølelse og trening med andre kvaliteter en tre slag under terskel. Men tiden blir knapp nå som klokka råtikker mot Stavern triatlon, Seigmann barnetriatlon, Seigmann Triatlon og NM i langdistansetriatlon. Det er mange ting på en gang. Litt for mange til å få tid til å skrive mengder rør.

Så denne gangen er det bedre at en av ordets og logikkens mestre tar over showet.

I uka som gikk har det regnet. Åse og Helene må leke ute selv om det regner og det hender de liker det. Andre ganger er ikke dagen god og leken er ikke no gøy og det blir bare bråk og mas. Og så får de beskjed om at de kan få lov til å gå inn og leke hvis de er "våte og blide". En litt merkelig beskjed, men det er den de får og de går umiddelbart i gang med å omforme andres ord til handling.

I døra blir de møtt av meg som ikke har hørt beskjeden ogprøver å stoppe dem med en fast neve i str XL.

Det er da Åse brøyter seg frem i køen for å snakke dem inn. "Vi kunne få komme inn hvis vi var våte og blide".

"Er dere det da?".

"Ja ...... Helene er blid og jeg er våt".

Så lenge ordene er velvalgte så er det ikke nødvendig med mange.

20.06.2007

Like dum til vanns som til lands

I Sharialoven, Gulatingsloven eller andre gode gamle skrifter er jeg helt sikker på at det finnes fornuftige passasjer som kan gi ”Vegtrafikkloven” og ”Lov om livet på bøljan den blå” den nødvendige tyngde. Den tyngde de helt klart mangler i dag.

Som turtriatlet føler jeg meg trygg i skiftesonen. Og når hele lille meg skal ut for å løpe er det også sjelden jeg blir opprørt og skremt av motoriserte idioter. Sykling derimot skjer ikke uten sinnsbevegelser, så litt retta avskilting der hadde vært fint.

Men også opphold i den salte lake er farlig.

Hai, murene, krabber og maneter er de farer harrahjertene tradisjonelt skremmes av, men farene har blitt flere, tyngre og raskere for hvert år. I år vil flere og flere inkompetente, rike og stein, stokk dumme båtførere gjøre sitt beste for å gjøre verden uttrygg for andre mennesker.

En tilfeldig dag står begge disse to sjøheltene på nett: Admiral Ali og Kontreadmiral Tommy.

Jeg vet ikke og vill ikke vite hvem Ali og Tommy er, men jeg er villig til å satse litt penger på at de er en slags kjendiser med mer en marginalt mer penger enn kjennskap til ferdsel på sjøen, båtvett og helt vanlig vett. Dette er et flott sitat: ”Slikt kan skje alle når man kommer inn til ei lita kai med en forholdsmessig stor båt”. Pølsevev og sludder. Jeg har sett folk legge til kai, lukeparkere, med stor seilbåt. For seil. I relativ sterk vind. Det handler bare om å mestre kjøretøyet, men Ali og Tommy er ingen Mestre.

Kai, havner og andre båter blir pinneved i sommer, men også slitasjen på skjærgården vår øker. På hvert skjær kjøres det med stort fart opp 2-3 millioner i glassfiber. Kysten vår blir planert planende av Hydrolifter og Sagafjotter.

Noe må gjøres for det stopper ikke der. Kamikazebåtførerne truer også reproduksjonen i fjæra.. Landets måker og ender og annen strandnær hekkefugl har jo snart ikke et skjær eller holme hvor de kan ha seg og hekke og klekke.

Og hvordan var det medstraffen? ”Viser det seg at TV-kjendisen har hatt en hastighet på mer enn fem knop 150 meter fra land vil han bli forelagt et forenklet forelegg på 1500 kroner”

Vow! Det kommer til å svi. Av hensyn til allmennheten, allmenningene og bade- og vadefuglene bør de ansvarlige myndigheter autorisere bruk av unødvendig vold for å få bukt med idiotene.

Litt godt synlig prikkbelastning må til. La dem føle det på kroppen.

18.06.2007

Mitt liv som skillpadde

Og der, akkurat der, gikk jeg i mål på min nye høyst personlige rekord på OL-distansen. 2:47:17. En liten time eller så etter Colting.
For å komme frem til mål og det tallet så svømte jeg 1500 meter på 31:34, syklet 40 km på 1:17:07 og så løp jeg 10 km på 58:34.

Akkurat det siste diskuteres fortsatt i de svenske skoger. Var det virkelig slik at denne nr. 91 Olsen løp? Eller var det en hittil ukjent gangart fra dyreriket som de så prøvd ut mellom treleggene?

For på søndag var det Göteborg triathlon. 45 minutter før fanden satt begge beina i fottøyet og sa god morgen til alle smådjevlene våknet jeg. Fanden våkner 0600 og jeg 0515. 0545 startet bilturen min fra Fredrikstad. 0625 var det omlasting og 0630 kjørte Frank Zappa, Ole Richard og jeg fra vegkrysset ved Halden. 0910 var vi fremme ved konkurransen etter masse kaffe, Red Bull, sportsdrikke, vann og bananer. Og dostopp. Og hyperskravling. Og nytt dostopp. Og mer hyperskravling.

Vi åpnet bildøra på parkeringsplassen til De Svenske Skoger og da var det knotten beit. Igjen og igjen.

En gang var jeg på militærøvelse på Andøya. Myra på Andøya lå der stor og våt i 1986 og ligger der sikkert fortsatt. Veldig våt, veldig stor myr med veldig mye molter og mygg, men enda mer knott. Der og da lærte jeg meg å hate knott. Det er den eneste lærdommen fra de 12 mnd som fortsatt sitter. Bortsett fra at jeg fortsatt kan montere AG-3 i blinde. Og så husker jeg at jeg lærte at jentene i Harstad ikke var veldig imponert av militærgutter sørfra. Fornuftige jenter.

Selv om manns minne er 14 dager så husker jeg altså knotthelvete på Andøya. For øvrig er kvinners minne vesentlig lenger. Det er med å forklare kjølige Harstadjenter.

Men jeg sporer av og siden jeg i hvert fall er mann nok til å ha manns minne, får jeg skynde meg å skrive før jeg glemmer Göteborg triathlon.

Det var stas å være mange. Det var en veldig annerledes konkurranseopplevelse enn Blodomlöppet. Det er fint å stå og sette opp skiftesonen med venner og kjente rundt. Smile. Si hei. Hjelpe litt med barnepass. Låne. Og der og da blant venner, knott og flotte sykler startet jeg å glede meg veldig til Kalmar triathlon. Jeg fikk et blaff av lykke fordi nå er vi skikkelig i gang. Nå skal vi virkelig leve triatlonlivet i uker og måneder. Dette er betalingen for rulletimer og snøslaps i vinter. Nå skal vi cashe inn sjekken.

Svømmingen fungerte bedre enn forventet. Under over alle under. Svømmetrening er overvurdert. Jeg har vel max 10 svømmetreninger frem til nå i år, men hadde Adeleid, Line, Einar og Kristin bak meg opp av vannet. Underveis trodde jeg faktisk at noe veldig galt hadde skjedd og at jeg lå bakerst, men jeg havnet bare litt langt til høyre.

Læring: Jeg må ikke ”sovne” og gli over i sightseeing i vannskorpa. Det er forskjell på snorkling og konkurranse og jeg må konsentrere meg om fremdrift for å være noe annet enn en badeand. Det er ittno som kjem tå seg sjøl. Ikke en gang fremdrift.

Og så fikk jeg en helt grei liten gåtur opp til skiftesonen. Der forsvant Kristin og jeg orket vel dagens første ”Heia Kristin”. Jeg klarte noen flere.

Ole Richard hadde vist meg sykkelløypa og den virket litt tung. Fra bil. Den var ikke lettere på sykkel. Sykkeltraseen kan rett og slett beskrives som slakt nedover på veien ut og slakt oppover på vei ”hjem”. Og etter første runde følte jeg meg som slakt og nok en gang sliter jeg litt med å holde på mageinnholdet når jeg kommer på sykkel.

Etter første vending og heiarop ble det ganske gøy. Med fem ganger frem og tilbake og masse folk så skjedde det hele tiden noe og jeg kunne følge med hvordan jeg lå i forhold til Adeleid, Line, Richard, Kristin, Einar og Colting.

Colting passerte meg og jeg holdt han helt greit. Ikke noe problem. Vel og merke i slak nedoverbakke og etter at han hadde tatt meg igjen med to eller tre runder. Men allikevel var det veldig gøy. Helt til oppoverbakken kom. Ha det bra Colting.

Einar, Richard, Line, Adeleid og jeg derimot hadde omtrent fast følge gjennom hele syklinga. Selv er jeg fornøyd med at jeg klarte å holde farta oppe i de slake oppoverbakkene.
Observasjon: Jeg har blitt sterkere på sykkelen og fem kg mindre polstring hjelper også. Nå gjelder det å bygge på dette med noen lange turer frem mot Kalmar.

Like før T2 bare måtte jeg gjøre det. Jeg måtte passere Gerhard. Kjempeanbefalt å tråkke litt ekstra tungt like før jeg skulle ut å løpe. Eller egentlig ikke, men det gjorde nok ikke så mye fra eller til.

På løpingen forsvant Einar, Richard og Adeleid. Og Gerhard. 1 minutt mer pr km brukte jeg nå i forhold til Blodomloppet. Det gikk ikke så fort og jeg startet en smått humoristisk passiar med Tanten og Farbroren ved hver vending. Jeg tilbød dem en svättig kram den siste gangen, men de ville ikke.

Og så var konkurransen over, jeg stoppet opp og holdt på å få krampe i begge bena.

Konklusjon: Göteborg triathlon var konkurransetrening og jeg perset. Jeg er veldig fornøyd med hele dagen selv om enkelte ting ikke gikk helt som jeg ville.

Men når gjør de egentlig det?

Og til innledningen: Nei, jeg tror ikke at mine tider og løpesett blir diskutert noe som helst sted, verken i Sverige eller Norge. Mine tider er kun interessante for meg selv. Og løpesettet må jeg forverre ytterligere hvis det skal bli samtaleemne og være støtteberettiget hos Ministry of Silly Walk.

Og slik er det med de fleste og det meste. Også dette. Skal det være av interesse for andre må det enten være veldig bra eller eksepsjonelt dårlig.

15.06.2007

Helene og Åse undrer og ler

”Dukkene” mine er i avisa, sier Åse forundret. Hvorfor er det bilde av meg? Og meg! Hva står det? Undrer Åse og Helene.

Så da blir jentene lest høyt for i hengekøya, men ikke Harry Potter, ikke Donald og venner og ikke Asbjørnsen og Co. Denne gangen lytter de til høytlesing av Kondis, fordi den lille bloggfortellingen min fra Halden Bruløp har funnet veien til Kondis i papirutgaven

Jentene ler og smiler. Ikke fordi de er voldsomt imponert over skrivekunsten, men fordi de er med. Fordi de er hovedpersoner. De og dukkene er med og nøkkelen til suksess er gjenkjennelse.

De synes det er rart, men samtidig ser det ut som om de små idrettsstjernene er veldig fornøyd med å være lesestoff. At de har blitt en liten historie. Og det er bra.

For det kan jo hende det vil gjenta seg.

Og nå er de liksom under kontrakt.

Kjøpte og betalt med is og evighetskule.

11.06.2007

Intet tre


Intet tre vokser inn i himmelen, i hvert fall ikke med det første, skal noe gå ned så må det først gå opp, av motgang blir man sterk osv osv.

Jeg er ikke helt sikker hvordan jeg skal konkludere etter Bogstad treningstriatlon 7. juni. Er det himmelvoksing, oppgang, nedgang, botsgang eller motgang jeg opplever nå?

For meg selv er jeg i tvil, men Bogstad treningstriatlon fortsetter sin utvetydige fremgang. Bogstad treningstriatlon, Oslofjord triatlon, venner og gjester er en lykkelig kombinasjon uten knirk. Bogstad treningstriatlon representerer noe godt. Bogstad treningstriatlon er et lavterskeltilbud for oss som ikke kan begrense oss til kun en øvelse, men bare må ha Kindereggkonkurranse.

På torsdag var det 27 som kom over flere terskler og konkurrerte i Bogstad treningskinderegg.

Konkurransen kan nesten ikke bli enklere. Alle starter på likt, noen passer på syklene og tar tidene og ellers er vi snille mot hverandre og alle følger skrevne og uskrevne regler. Kan ikke bli enklere enn det og ikke koster det 200 kroner å være med heller.

På Bogstad og i Sørkedalen har vi det fint, men vi som bor i Fredrikstadområdet synes jo litt synd på de dakkars Oslomenneskene som må slå seg til tåls med så dårlige veier og så mye biler. Vi tenkte litt på det da vi kjørte i bilen til Einar som plutselig og selvspontant transformerte seg til en rytmeboks. Og så tenkte jeg at jeg var i tvil.

Einar har litt skyld. Jeg har følt at jeg har hatt så god kontroll på Einar på svømming og sykling. Jeg hadde jo liksom ventet at Einar skulle løpe forbi meg, men det gjorde han aldri. Fordi han var foran hele tiden. Først opp av vannet, distanserte meg i skiftesonen, holdt greit unna på sykkel og fløy med vinger på løpinga. Sånn kan det gå.

Men bak skyene og tallene finnes det håp, for jeg har tross alt forbedret bestetiden min.

Jeg hadde som bestetid: 12:54 - 31:29 - 28:21= 1:12:49
Gjeldende bestetid nå: 13:42 - 31:05 - 26:42 = 1:11:29

En lavmelt starter sendte oss mildt av gårde og svømmingen var behagelig problemfri. Ikke rart den gikk uten problemer, den gikk jo så sakte. Etter vending så jeg Einar ved siden av meg og sakte seg han fra, men jeg tenkte han tar jeg igjen på sykkel.

Opp av vannet nærmest renner min nye fantastiske Sailfish One triatlonvåtdrakt av meg. Det går raskt. Men resten går så sakte. De andre blir borte. Lost in Transition. På syklingen tar jeg igjen noen, men aldri Einar. Syklingen går helt uten flyt og fart. Når jeg er i sykkelform ligger jeg i bøylen, halvstår med rumpa rett over setet, tråkker hardt og spiser småbakker. Ikke på torsdag. Verst av alt var at alt det Bogstadvannet som jeg hadde inntatt ville opp igjen.

Svømt. Sakte. Skiftesone. Rotete. Sykling. Sakte. Skiftesone – mer somling, hørt om hurtiglisser? På løpingen hadde jeg ny Bogstadkjenning rett bak meg hele veien. lars. Jeg var hellig overbevist om at han skulle ta meg igjen, men det gjorde han ikke. Så bra! Eller?

Eller hva skjer når du starter å se deg over skulderen og legger opp løpet for ikke å bli tatt igjen av han du ser? Når du tror du har ”vunnet” kommer han du ikke ser og slår deg. Richard var det denne gangen. Jeg trodde kanskje jeg skulle klare å holde han bak meg. Det gikk ikke. Så trodde jeg at jeg ikke skule sprute inntatt Bogstadvann over alle badegjestene før jeg gikk i mål. Det gikk heldigvis.

Selv om Bogstad triatlon ikke sier at jeg snart er verdensmester så får jeg trøste meg med at det er nesten to måneder til Kalmar og at i Kalmar blir det ikke en slik vond sprint, men heller en deilig lang seigpinende Irondistanse. Gleder meg. Jeg kommer til å være i knallform.

07.06.2007

Samlere er så mangt

Det finnes mange typer samlere, men som oftest tenker jeg på samlere som ganske harmløse. Selv om det finnes en sub-genre av thrillerfilmer der den onde er en gal samler.

Frimerker og mynter kan man samle på. Minner. Nederlag. Venner i Facebook er samleobjekter. Jentene samler på alt mulig rart. Er det løst og gjerne litt skittent og totalt ubrukelig så kan det lagres og glemmes.

Samle og glemme.

Innenfor idretten finnes det de som har e-postadresse som slutter med nif.idrett.no. Og det er slike som samler på verv. Det ser sikkert bra ut på en idretts"bevegelses"-CV. Tror det funker slik at når du har riktig mange verv, så kan det veksles inn og så får man no riktig fint. En stol i Den Olympiske Komite, komplett sett fotballkort fra 1976 eller VIP-plass på en fotballstadion.

Du skal ha samlet mange presidentverv i Norges Triathlonforbund før du kan bytte til deg plass i en slik NIF-himmel. Det hindrer ikke noen å prøve.

Jeg har hørt at vi ledes av en slik samler. Og jeg tror det så gjerne. Det passer så godt. Men det er sikkert litt trivelig da. Sitte om kvelden og se med lupe på et stadig mindre forbund, mener jeg.

Vi er samleobjekt og snart klare for å settes inn i glasskasse med en nål gjennom midten.

Kunne jo vært værre. Kunne jo hende at ingen ville samle på oss. Hadde ikke det vært værre?

06.06.2007

Stridbar på savannen

For tre-fire dager siden kom varmen og brått blir det sitrende klart at det nærmer seg tiden for kappestrid i vannhull og på savannen.

Foreløpig er varmen god og en venn og i natt kom det et frisk regn som får gresset til å vokse, luften føltes frisk og ønsket om å presse kroppen og herde den til strid ble forsterket. Tribent N’Guru vet allikevel at snart vil varmen drepe lysten til å øve seg på stridsmomentene, og da kan fremgangen han nå opplever stoppe opp. Varmen tapper kraft nå den stjeler natten og spesielt går det utover lysten hans til å løpe. Det er den lysten som forsvinner først.

Svømme og ri går bra. Løpe er døden når gresset blir gult og vannet borte.

Til nå har det gått bra og i morgen er det den første virkelige kappestrid. Han er klar.

La striden komme!