Fredrikstad turns juleshow

Så er det den tiden igjen. Min turndatter Åse trener hver ettermiddag på juleshowet til Fredrikstad turn.

På søndag er den store dagen og jeg gleder meg til å se de fantastiske turnerne/akrobatene. Jeg gleder meg til både det sjarmerende, det rørende og de utrolige prestasjonene. 

Halden bruløp - den beste dagen i livet

Dette har vært den beste dagen i mitt liv mente Åse (5 år). Hvorfor? Blant annet fordi hun hadde løpt barneløp i Halden. Barneløp er en fin ting og selv om barneidrettsbestemmelser følges og tidtakeren kan hvile seg, så er det konkurranser i konkurransen og stort alvor for alle impliserte.

For eksempel for alvorlige meg. Jeg var med, løp ved siden av og heiet, klappet og hojet og ikke minst ga jeg de to fine jentene veldig fine råd før start. Start forsiktig slik at dere ikke blir helt tomme på slutten. Sa jeg. Til dem.

Og denne gangen gikk det veldig bra. Åse hadde en flott duell med han gutten i grønt. 100 meter fra mål var jeg sikker på at han var offerlam, men han gikk helt ned i kjelleren, åpnet kjellerdøra og hentet frem krefter og en spurt. Og han vant. Denne gangen. Treneren og faren til Åse har planene klare for hennes trenings- og konkurranseprogram frem mot neste år. Så bare vent du din lille snik, neste år er du slakt.

Åse var preget av stundens alvor og syntes det hele var skummelt. Helene derimot løper lettere enn noen gang før og var skikkelig rask, glad og trygg.

Barneløpet hadde starter med pistol og han hadde vi voksne fått låne også. Klar .... pang.

Det er rart hvordan startnummer og menn med pistol kan endre andres planlagte atferd. Jeg hadde en plan for løpet, men da det smalt så ble planen skutt i filler.

Rett under terskel på 163 heavy hjerteslag skulle jeg ligge og så skulle jeg øke farten mot slutten. Det finnes en fasit og gjett hva? Det gikk ikke slik, det går aldri slik. Jeg spurtet av gårde og hang meg på rumper, rygger og legger som var vesentlig tynnere og spenstigere enn mine og enn det jeg pleier. Til kroppen min brølte jeg skjellsord av typen 4.40 pr km, 4.30 pr km og 5.00 pr km. Og jeg fikk svar. Stoppordre. Som jeg så vidt trosset.

Jeg håpet på å kunne klare 50-51 min og jeg løp på 53.44. Hadde ikke starteren skutt av meg hodet så hadde jeg vært nærmere målet, men den som intet vover.

Her er en kurve som viser fartsutvikling og pulsutvikling. Jeg skal liksom ha 163 som laktatterskel og det traff jeg etter 1,5-2 km. Klassisk Olsenopplegg.

Det var ikke bare barneløpet som gjorde dette til den beste dagen Åse har hatt. Hun fikk vaffel og brus etter løpet. Og Softis med strø. Og så kjørte vi som så mange andre over til Sverige for å handle. Red Bull til far og ”Evighetskuler” til Helene og Åse.

Hvis du ikke vet det, så er evighetskuler no kjempestort og rundt godteri som du kan slikke, slikke og slikke på og som holder i uker og som gjør at du og alt rundt deg blir klissete. Som gjør at barna trenger vannslange, sofaer trenger rens og far trenger no beroligende.

For å virkelig krone verket så bare fulgte vi kassakøen helt bort til Mækkern for å spise burger. I køen fikk jeg ”white trash overload".

Men jeg overlevde.

Helene i bilen på vei hjem: "Du pappa....."
Pappa i bilen med vonde ben og litt andpustenhoste: "ja?"
Helene: "Jeg klarte å la være å starte for hardt i dag jeg "
Stolt pappa: "Ja du var kjempeflink"
Undrende Helene: "Men det gjorde jo ikke du, hvorfor gjorde ikke du slik som du sa til meg?"
Svaret til pappaen drukner nesten i 22 Pistepirkko: "Jeg skrur opp musikken litt jeg, Åse liker denne sangen så godt!"

Etterpå:

Etterpå leker Helene og Åse barneløp med dukkene. Dukkene har nummerlapp og sitter i lekebilen og kjører Norge Rundt for å løpe neste barneløp. Jeg tenker at dagen i dag har gitt god ballast, jeg tenker at jeg er glad for at dukkene ikke kjører fra kjøpesenter til kjøpesenter med 10 brett cola-bokser på toppen av fleskeberget.

Og jeg tenker at neste gang skal Helene styre løpsopplegget mitt.

Kontekstavhengig mus

Kontekstavhengighet er vanskelig å forstå for noen. Mye godt bråk, uoverensstemmelser og ondt blod har startet med at noen ikke har grepet det store kontekstavhengighetsmysteriet. Ikke forstått at det som er grei skuring og populært på Kløfta, passer ikke i Ullernsausen. Og omvendt. Kontekstavhengighet er også et velbrukt ord i f.eks sammfunsgeografiske skriblerier. Det husker jeg fra den gang jeg ble klok på Blindern.

Jeg er ikke redd for noen ting, aller minst for mus., men en gang var jeg redd for mus. Det var forrige gang jeg så en.

Dengang da jeg skulle åpne kjøkkenskuffen og ta ut k og g og så satt det i skuffen en liten brun pelsbylt med et bittelite hjerte som banket stort og tungt og raskt. Da glapp det ut av meg et noe som blir omtalt som et feminint lite hyl. Denne reaksjonen har fulgt med siden den gang. Og så jeg som ikke klatret opp på en stol og hylte en gang.

Mus inne er jo vanligvis ikke noe vi liker og jeg husker jeg lå på gutterommet på Skjønnvik og hørte raske museføtter som sprintet rundt i natten. Likte aldri tanken på å våkne opp av at en mus skulle pile over fjeset mitt.

Mus ute derimot er en annen sak. Og i dag fant jentene og jeg en liten venn på gårdstunet. En veldig lite redd krabat. Jentene gikk fra å være skeptiske til å ville klappe (Åse) og til å bli "farmens" svar på Sverre M Fjellstad (Helene).

Kunne ikke tenke meg å krumme et eneste lite værhår på en utemus. Inne?

*Smakk!!!!*

Kontekst lille musevenn kan bety forskjellen på liv og død. Skjønn det, så kan du kanskje feire jul igjen.

Sånn er det med den saken.

Smøring i monter - analog blog fra fjellet - del III

Åse tror det hun ser og ikke hva vi sier. Åse ligger rett ut på gulvet og ser opp i peisen. Det har hun gjort mange ganger allerede for hun prøver å se hvor langt opp pipa går. Hun tror rett og slett ikke på meg når jeg sier at pipa går hele veien opp, for hun mener at hun kan se der den slutter. Det er en god ting å tro på det du selv ser og være skeptisk til andres sannheter, men verden stopper ikke med det du selv ser og har opplev lille venn.

Det er rart med bilder jeg har i hodet. Jeg går på ski i Hemsedal og burde ha en liten komisk film i hodet mitt av fjelldanske på klossete skitur. Men nei, jeg er ikke no tilhenger av å bruke dokumentarfilmsjangern til internt bruk. For jeg har noen skihelter jeg også, men de er ikke mange og de er fra langt tilbake i klassisk tid.

Mens jeg glir frem mellom nakne bjørketrær i et tappert forsøk på å illudere skiløper, sender hjernen min et nyhetsinnslag fra Sportsrevyen. "Jouha Mieto, denne kjempen som er født i 1949 og er 196 cm høy og har spesialforsterkede staver, staker voldsomt der vi ser han forsvinne inn mellom bjørketrærne. Spenningen er ulidelig og alle spør seg hvem som kommer først ut av...." Brudd på billedsambandet med hjernen. Jeg er ikke sikker på om jeg vil vite hva som gjorde Mieto god, jeg husker ikke lenger om han var god, men han var en av mine få store helter. Hvem vil du helst invitere til middag? Torkel Ravndal, Jouha Mieto og Elvis Costello. Tror det kunne blitt en underlig konversasjon. Jeg har en følelse av at Jouha og Torkel ikke ville hengt helt med når Elvis satte pratekverna i britisk frigir. På den annen side så kunne de jo bare banka han hvis det ble for ille?

Åse er imponert over utedoen. Den er skikkelig smart altså, for her trenger vi ikke å trekke ned etterpå! Nå er det slik at vi som henger sammen med deg sånn ellers vet at du ikke regner det som 100% nødvendig der vannklosettet regjerer heller. Men det er hyggelig at du kan reflekter over slike ting. Ved refleksjon kommer en mulighet for endring atferd.

Åse klør i øynene. Det kunne vært røyken fra peisen, men all erfaring tilsier at en lang dag med frisk fjelluft også frembringer øyekløe av denne typen. Og umiddelbar søvn.

Natti!

Pippi er virkelig!

Åse kom stormende inn på kjøkkenet der jeg syklet og spredde lukten av svettevått treningstøy. Barne-TV hadde nettopp startet. Åse var kjempeivrig, hun nærmest hoppet og ville aller helst bare løpe tilbake, men det var noe hun bare måtte fortelle først, selv om hun kunne gå glipp av noe viktig. Hun boblet over: "Pippi er på tv, ikke sånn tegnet, men som menneske, jeg tror Pippi er virkelig jeg!". O hvilken glede! Det var nesten som julemorgen for to år siden da Åse var den første ned i stua og så et fullt lastet juletre og vi kunne høre et høyt, klart og frydefullt: "Yes!"

Åses virkelighet fikk meg til å flire så jeg nesten ramlet av min egen virkelighet. Rullevirkeligheten min. Den treningsvirkeligheten som jeg hadde i går også.

I går var det 1t05min med terskelintervall. I og for seg det samme som på fredag, men denne gangen tok jeg på pysemotstand og økte frekvensen til 90 rpm. Ble mye mer sliten av det.

I dag var egentlig løpedag, men 10 kalde sendte klanen i Kongstenhallen. Ingenting å melde derfra annet enn 55 minutter og 2500 meter hvis jeg regnet riktig. Og mens Pippi åpenbarte seg for Åse, så syklet jeg altså 60 minutter på rulle.

Selv om jeg utrolig nok synes det er mer enn ok å sykle AT-intervall på rulle, så klarer jeg ikke å opparbeide den samme entusiasmen og gleden som Åse da hun fant Pippi. Men jeg til gjengjeld kan jeg finne tidspunktet for da hun kom inn. Det kan jeg lese ut av både puls-, watt- og frekvensgrafer.

Jeg tviler ikke på at Pippi er virkelig, Åse har sett henne, men jeg lurer av og til på om jeg er det.

Ekspedisjonserfaring vs kvalitetstrening

Også idag har jeg sittet med sykkelen på sykkelrulla, stirret på en dataskjerm og brutt med mine egne tanker om kvalitetstrening. Mens jeg rullet ingen vei, kom jeg i funderinger på om jeg var klar for å gå veien mot min egen "Dogme-trosærklæring" for triatlonmosjonister a la Lars von Trier med bande. Men jeg slo det fra meg og overlater foreløpig triatlondogmene til Slowtwitch og andre voktere. Foreløpig.

Dagen i dag brakte tidligere på dagen tanken om at mitt ønske om å ha kvalitet og opplevelser i mest mulig av treningen, kan være litt på kollisjonskurs med andre og viktigere ting. For det finnes faktisk et alternativ til å bruke dagslyset til å oppleve noe på trening. Jeg kan oppleve sammen med Åse og Helene f.eks?

Fredrikstad inklusive oss, ble velsignet med en nydelig høstdag i dag. Derfor dro Åse og jeg ut på ekspedisjon etter at jeg hadde kjørt Helene på bursdagsfest. Åse fikk niste i en liten pose, niste som var rik på sukker og ...sukker. Jeg gjorde meg klar for tur med gammal heimevernsgenser og to digitale kamera. Og så la vi i vei ut i hagen. Og gikk rundt hele hagen en hel gang og brukte ca en og en halv time, vi hadde bare så veldig god tid. Skravlet og røra og Åse pekte på ting jeg kunne ta bilde av. Og ikke en gang tenke jeg at jeg burde trent og opplevd noe i steden. Rart med det, kanskje den rulla ikke er en så dum oppfinnelse?

For at noen tilfeldige lesere skal komme tilbake, så bør jo en slik side ha noen tips og råd til de søkende. Så derfor skal dere få oppskriften på min favoritt recovery bar. Forresten er uttrykket recovery bar litt pussig. For meg hører det ut som en bar som åpner tidlig om morgenen og som man kan oppsøke for å justere væskeforholdet og fyllenervene.

Fyllenerver eller ikke, her kommer den, dere kan notere nå eller gå inn på våre nettsider etter at programmet er ferdig.

Ingredienser: Sukker, tørrmelk, kakaosmør, maismel, kakaomasse, vegetabilsk olje, stivelse, emulgator (soyalecitin), hevemiddel (natriumbikarbonat), salt og vanilje. Dette blandes og lages og pakkes inn i et dertil egnet papir. Alternativt så kan denne, i motsetning til annet ernæringssøl, innhandles i de fleste butikker, kiosker og bensinstasjoner.

Enjoy!

Triatlonunger....

Når det er fotografering i skole og barnehage, da tar man på seg det fineste man har. Slik som Åse gjorde i høst. Jeg synes hun tar noen gode valg jeg.

Pengers verdi

Åse og Helene har blitt prøvd fanget inn av det kapitalistiske åket. I sitt ansikts sved skulle de tjene sine penger. De skulle få noen kroner for hver kurv med solbær og rips de plukket. De prøvde. Så la de ned arbeidet med umiddelbar virkning fordi som Helene sa: "Hvorfor skal vi jobbe når vi har sparebøssa full av penger?". Mulig du trodde det var et smart svar unge kvinne, men jeg lover at det var et svært dårlig kort før høstens forhandlinger om økte ukepenger.

Så da må jeg plukke da. Og da får jeg ikke trent. Men akkurat i dag er ikke det no straff!

Oslofjordtriatlonbarntriatlonklubben

I sommer så jeg en triatlonklubb bli til og muligens forsvinne like fort som den kom. Eksisterer den fortsatt så er den en undergruppe i Oslofjord triatlon og det kan det jo være litt sprengkraft i. På den annen side er gruppa under nøye oppsikt og blir kommandert i seng hvis den prøver seg på no tull.

Sommerferien kan bli lang når man er liten. Sommeren kan bli lang når ferien i stor grad tilbringes på et sted: Hjemme. Den blir lang selv om hjemme er i "Sommerland" (Onsøy i Fredrikstad).

Når tiden går sakte og ting går litt trått hender det at man blir nødt til å finne på noe nytt. Når alle leker er utlekt, når all isen er oppspist, når trampolina er opphoppet, når krabbene på Djupeklo er drittlei av å bli krabbefiska, puttet i bøtte, sakte kokt og helt ut igjen, når sommerbarne-tv er utsett, når svømmekoden er knekt og de fleste blomstene i blomsterbedet også, da trengs det noe nytt. Kjeder man seg trenger man forandring. Finne på nye leker. Finne nye venner. Kjøpe noe nytt. Kaste noe gammelt. Fri. Bevare seg. Gifte seg. Konstruere konfrontasjoner med gamle venner. Finne en fiende. Gå til krig.

Åse er utsatt for en del gode stimuli i omgivelsene sine og er egentlig ganske god på triatlon. Åse vet blant annet hva som er det viktigste i klubbdrift. Klubbtøy. Og Åse vet hvem som kan skaffe slikt. Pappa. Åse forsvant en dag i forrige uke inn i mine kasser og fant et restlager av badehetter. Fine grønne badehetter med fint trykk og skikkelige nummer på.

Så fant hun seg et sted å sortere badehettene. Orden på lageret er viktig og en materialforvalter med ordenssans er god å ha. Hvem hun har det fra aner jeg ikke og hun viser det vel egentlig ikke i det daglige. Og så hadde hun trening på plenen. Beinspark.

Alt vel så langt, men en klubb er hyggeligere hvis det er flere enn en person som er medlem. Åse blinket ut sin storesøster Helene som en mulighet for å øke medlemstallet med 100%. "Skal du være med i klubben min?". Helene ble med i klubben, men hun ble ikke no særlig med på klubbdriften og hun var ikke veldig entusiastisk når det gjaldt klubbutstyr og etter hvert gikk hun inn for å leke med dokker. Åse gikk etter.

Og kom ut igjen litt etterpå for å prøve en ny markedsføringsstrategi. Hun arrangerte konkurranse. Som kjent er en klubb som arrangerer en klubb som vokser, sånn er det bare. Og det var antageligvis Åse klar over.

Konkurransen var en triatlonslektning av "Tommy-ball" (og neida, jeg skal ikke påstå at den slektningen heter multisport) og gikk for det uøvde øye ut på å løpe rundt på plenen og så skifte badehette. Gang på gang. Konkurransen hadde noen færre deltagere enn et NC-stevne og selv ikke den mest entusiatsiske og sannhetsvridende arrangør vil kalle det en ubetinget suksess. Eneste arrangør og eneste deltager var i dette tilfelle samme person, det var noen tekniske problemer og resultatlista var vanskelig å tyde.

Etter det gikk ildsjelen litt tom for klubbdriftenergi og begynte antageligvis med noe annet. Tror jeg. Det er også mulig hun bare ligger i ro og venter på en ny glimrende idé skal komme til henne. Man må gjerne prøve noen ganger før det blir suksess.

I dag var hun tilbake i barnehagen. Der var det ingen som hadde peil på hva barnetriatlon var og de trodde Seigmann bare var godteri. Så lite noen barn og mange voksne vet om viktige ting som triatlon og det å starte klubb.

Tri-camp 2006

Pressemelding fra "Tri-camp 2006", også kjent som sommerferien 2006. Ved Bent Olav Olsen, leder for Oslofjord triatlon og far til to.

Til neste år vil ikke Helene delta på barnetriatlon med redningsvest. Nå har hun lært seg å svømme. Hodet holdes på en veldig lang hals a la Tim, beina går som trommestikker og armene brukes på tradisjonell brystsvømmingmåte, men det går fremover. Først tre meter, så fem meter, så 15 meter og til slutt over til den andre siden av vannet. Vannet var 20 meter bredt, det har vi i kontrollkomiteen blitt enige om. Vi er også enige om at det var en premiesvømming og siden det skjedde på noe som kan regnes som en Oslofjordsamling (både leder, nest-leder og Guy og Maria var der, Dörthe holdt neste på å være der) og dette da var et barnetriatlonarrangement så regner jeg med at regningen for premien kan sendes til forbundet.

Åse er fortsatt veldig glad i ryggen til Adeleid, men har utviklet veldig god triatlonsmak:"Pappa, du har kuuuule hjul på sykkelen din. På triatlonsykkelen".

Forøvrig har barna utviklet en form for triatlonhumor som få andre barn skjønner noe som helst av og som ikke er no direkte isbrekker på stranda: "Atte, atte, atte tenk om triatlon hadde sykling først, så løping og så svømming, hi hi hi".

Det kan jo gå bra med dem alikevel. Bare de ikke ønsker seg rulle til jul. Rulle for sykkel med støttehjul.

Kjempebra Helene!

Godt støttet av Linnea og Kristin løp Helene sitt første barneløp i dag. Tidligere har hun jo vært med på barnetriatlon i Stavern, men dette var nesten tøffere!!

Helene hadde gledet seg som en unge til triatlonbarna skulle komme i dag. Det kan ha noe med å gjøre at hun er en unge selvsagt. Og hun skulle løpe hvis de kom. Rollemodeller er viktig. Og det er også viktig at unga ser voksne som har det morro med å bevege seg uansett form og fasong.

Klubben vår veier nok ikke så mye i den statistikken som betyr noe for forbundet. Den statistikken som de arbeider febrilsk med å forbedre. Den statistikken som sier at klubben vår ikke er viktig, men BOC er kjempeviktig (fordi de har fire ganger så mange medlemmer. Bare en triatlet kanskje, men 400 medlemmer gir mer penger i støtte fra NIF). Men det er i og for seg rettferdig det, for statistikken deres betyr ingenting for oss. Det eneste som betyr noe for oss er hvor mange fornøyde unger vi har som er med, hvor mange fornøyde medlemmer vi har, hvor mange gode konkurranser vi arrangerer, hvor mange fornøyde deltagere det er på de konkurransene, hvor mange i klubben som stortrives med å triatlere osv.

Og så kan den tidligere presidenten og evt arvtagere kose seg med regnestykker som viser at forbundet har 2600 medlemmer og at de har 200.000 i overskudd. Det er viktig det også. Bevares.

Men ikke for oss. Og i hvert fall ikke for meg.

I dag var Helene viktig for meg. Og de andre deltagerene våre i Fredrikstad. Og så var det så ille trivelig å ha dere på besøk her igjen. Synd at det er 12 mnd til neste gang.

På den annen side er det bra at det er 24 mnd til neste ting. På den tredje siden så vil den tiden gå fort desverre. For tiden går jo fort når man har det morro.

Så om en liten stund er vi igjen klare for å sitte musestille ved mesterens føtter og lære mer idrettslogikk. Jeg vet f.eks nå hvorfor forrige president ikke liker langdistansetriatlon! Det er fordi langdistansetriatleter konkurrerer mindre enn de som deltar på kortere triatlon. Og antall konkurranser vi deltar på er grunnlaget for de penga forbundet får. Eller no slikt. Langdistansetriatlon ødelegger rett og slett for vekst i triatlon-Norge.

Så om en liten stund (24 mnd) skal alle delegatene igjen sitte musestille og bare to-tre stykker skal spørre. Men det er fordi de ikke vet bedre stakkar. De burde vite at her er man for å stemme for. Ikke stille spørsmål. For spørsmål betyr enten at man er dum eller at man er i mot. Og da er det lederens jobb å prøve etter beste evne å mistenkeligjøre eller latterligjøre, eller aller helst begge deler.

Men det tenker vi ikke på nå. Og ikke i morgen heller. Og ikke på mange, mange, mange dager skal vi tenke på det. Men da skal vi tenke litt på det. Og le!

Men aller mest skal jeg tenke på hvor utrolig glimrende denne dagen var. Takk til de som bidro.