Fort gjort å trampe feil

Det er så mange måter du kan trå feil på. Det å si feil ting til riktig person eller riktig ting til feil person er jo klassikere. Hvis du f.eks. er på et studiested, la oss som eksempel ta Nordiske høyskolen for folkehelsevitenskap i Göteborg. Den skolen som jeg tilfeldigvis er på akkurat nå. Og så for eksempel har du en lærebok som heter ”Qualitative Methods in Public Health Research”. Kanskje synes du den boken ikke er så god som den burde være, ja du synes rett og slett at den stinker og du har lyst til å si det til den som er ansvarlig for kurset. Og så gjør du det og så svarer kursansvarlig:

”Jeg synes den er rätt bra, och min mor er redaktør av boken”

Da kan du fort få følelsen av at du har trampet litt i et instrument med svarte og hvite tangenter.

Det skal sies at boken til tider er svært dårlig, men ikke uten gode deler. Kanskje ikke så mye det forfatterne har skrevet, men noen av klassikerne er sitert og der finnes det kloke ord.

”We are seldom aware that our understanding of a phenomenon does not match someone else’s understanding. We are not even aware that we see the world as it is; without further reflection, we take it for granted that others see it exactly as we do”. Marton sa det, ikke jeg desverre.

Men på den annen side så var det ikke jeg som sa det om kursboken heller. Selv om det ikke ville vært helt utypisk. Det ville ikke det.

Hare eller struts?

Det er moro med dyr og trøst i dyr. Ja, selv hybelkaniner kan fylle et behov for grunnleggende nærhet hvis man blir for ensom. Selv når nøden er som størst og trøsten er som magrest er det dog viktig med aktsomhet. Når hybelkaninene formerer seg, organiserer seg, utvikler politiske systemer og arrangerer valg er det fare på ferde. Vips så klarer ikke de lodne små å telle opp stemmene skikkelig i valgkretsen under sofaen, feil hybelkanin blir valgt og bråket er i gang. Det har skjedd før og det vil skje igjen.

I parkene rundt ”Nya Varvet” er det ikke hybelkaniner, men Sørhare. Sørhare er ikke som andre harer. De er ganske teite og min teori er at de tror de er strust. Jeg bygger dette på det faktum at hvis de blir oppdaget så løper de litt bort og gjemmer hodet inni en busk eller bak et tre, mens resten av kroppen stikker frem. På torsdag traff jeg på to slike smartinger som så meg og gjemte seg bak et tre. Stor var overraskelsen deres da jeg på pur f... plutselig løp rundt treet på andre siden og skremte dem skikkelig. De harene har fått meg til å tvile på barnetroen og jeg heller nå i retning av at Darwin tar feil. Jeg lurer rett og slett på om ikke "Survival of the fittest" ble falsifisert här i våran park, dom djuren er egentlig alt for dumma til at dom skal överleva!

På fredag fikk jeg en ny-gammel NOFX cd i posten: ”The war on Errorism” fra 2003. Har bare fått hørt litt på den og den høres bra ut, men ikke helt ”So long and thanks for the shoes”. Dette er en politisk NOFX-plate og ”Somewhere in Texas there is a village without its idiot” står det på coveret. Litt sånn bumper-sticker politikk, de store politiske analysene må man finne andre steder, men både tittelen og sangen på f.eks “The Seperation of Church and Skate” er jo bra da.

Bildet øverst har ingenting med harer eller Bush å gjøre. På lørdag syklet jeg en flott tur på 29,5 km og 1t58 minutter. Med piggdekk på asfalt og på snødekte skogsstier. Det var helt stille bortsett fra rare lyder fra sykkelen og kroppen. På turen var gjennomsnittspulsen 125 slag i min, maxpulsen var 158 og jeg hadde en lengre periode med puls på 150-158 inni skogen. Pulsen fløy opp i det jeg traff skogsveier med snø. En bil hadde kjørt inne i Elingaardskogen, noen hadde gått tur og en hest hadde både gått og bæsja. Men trafikken hadde ikke vært nok til å ha pakka snøen. Derfor fikk jeg ikke mye fart, men det var deilig, hvitt og kaldt og spennende i nedoverbakke! For hvor hadde hjulet tenkt seg å spore i den løse snøen og når kommer neste hull i veien? Stor morro.

Treningsuka ble avsluttet med en 25 minutters tur på tredemølle for å ta laktat-test sammen med andre gærninger fra klubben. 160 er min grense. Hva dette egentlig betyr må jeg finne ut av etter hvert, foreløpig har ikke informasjonen sunket helt inn kan du si, men jeg tror ikke det er dette som kommer til å endre livet mitt radikalt. Men gøy var det å ta testen og det er uansett kjekt å ha!

Helt sikkert mer om dette senere! Laktat. Ikke hare. Haren anser jeg som ferdigdebatert og forloren. Eller struts.

Hard core core og løp

Takk bare bra, siden du spør, men beina var vonde i dag.

Litt over 10 km med jogging på hvite og fine gang- og sykkelstier ut mot havet. Jeg fulgte den som heter "Turisttråkket" eller noe slikt. Burde kanskje lett opp en som het ungefär "Studenttråkigt", men det går jo bra endå, hva? 1 time og 7 minutter jogget jeg, men beina var vonde. Det er nok en gang den følelsen av at det inni beina er to treklosser som dunker rett på hverandre. Null mykhet og smidighet og støtdemping. Skal ikke se bort fra at det er straffen for at det var over to uker siden jeg løp sist. Hvem vet, kanskje det er fornuftig å strekke ut også. Men det får være grenser.

Jeg hadde litt dårlig tid i dag så det ble med et 10-15 minutters coreprogram bestående av: "situps", "diagonal arm og benutstrekk", "bike kick" og "push ups" ganger to.

Jeg levde i den tro at core var styrketrening, men så er det ikke det. I hvert fall ikke primært. I det følgende oversetter jeg fra en artikkel som heter "Hard core" fra Triathlete Magazine, dette her har jeg selvsagt ikke suget fra eget bryst (for øvrig et veldig ekkelt uttrykk, ikke prøv å visualisere er du snill .... oooops).

Den vanligste misforståelsen når det gjelder core-trening, fortsatt fra artikkelen, er at øvelsene skal stykre "muscles of the trunk". I virkeligheten er ikke det å bygge styrke det primære målet. Core-trening gjøres først og fremst for å lære å aktivisere viktige stabiliseringsmuskler og koordinere disse musklene med andre muskler. I sportsspesifikke bevegelser. Og det er dette som er viktig, sier artikkelen, fordi de fleste av oss ikke klarer å funksjonelt aktivisere de mest viktige stabiliseringsmusklene vi har under svømming, sykling og spesielt løping. Og det reduserer bevegelseseffektiviteten vår og bidrar til belastningsskader.

Og det sentrale er at mangelen ikke er styrke, for vi trenger ikke stor styrke for å bruke nøkkelstabilisatorene riktig. Det eneste som er nødvendig er koordinering mellom hjerne og muskler og problemet er mangelen på neuromuskulær kommunikasjon. Helt bokstavelig kan ikke hjernen finne musklene. Muligens fordi vi er alt for stillesittende i jobb og fritid ellers?

Og så sier artikkelen noe om å ta det trinn for trinn og starte med "bestemorøvelser" og det er selvsagt her jeg faller av, steg for steg blir litt Ikea, så jeg kjører rett på heavy duty rock'n roll hard core.

To be continued......

Min viljes triumf!

Jeg kom til å tenke på Colonel Stuart i dag. Vet du ikke hvem Colonel Stuart er sier du? Sett Die Hard II eller? Skaff deg litt almendannelse a! Colonel Stuart er den skinnmagre og senesterke skurken som trener styrketrening på hotellrommet sitt. Naken. Og likheten mellom oss er altså at jeg har trent styrketrening på hotellrommet mitt i dag. Men jeg tror ikke jeg er no skurk og jeg vet jeg var påkledd.

Og var det egentlig styrketrening jeg holdt på med? Slik jeg hele tiden har trodd at Core var? Styrketrening uten vekter og utstyr?

Det er kaldt i Göteborg i dag og læreanstalten som jeg kaller mitt hjem i 14 dager, ligger i et område som heter Nya Varvet. Nya Varvet er et tidligere værft som en gang var et nytt værft og fornuftig plassering av gamle, tidligere og nye værft er ved vannet. I dette tilfellet ved elven og det er kaldt og rått ved elva. Jammen bra jeg har fått inn rå og kald Drammensfjord- og Drammenselvluft sammen med morsmjælka. Ellers hadde jeg kanskje ikke løpt ut i de ti-tolv minusgradene som river i lungene når kroppen starter å bevege seg i løpemønster. Kanskje jeg heller hadde lest en bok, drukket te, spist nøtter eller sovet på senga. Og det hadde vært et godt valg det også.

Men viljen vant i dag en total, knusende og betingelsesløs seier over en horisontalt søkende materie. Så jeg tok på meg det jeg hadde av klær og jeg løp. Sakte. Sakte fordi det er sakte jeg løper, men også fordi jeg ikke tror det er no vits i at jeg tar meg ut i såpass kald luft. 8 km og 53 minutter er trening det også.

Og så trente jeg 15 minutter core etterpå. Som er styrketrening, men ikke er det helt. Her er en tråd fra Oslofjordforumet om Core, tråden som fikk meg overbevist om at dette er fornuftig. Men det har altså tatt et år fra erkjennelse til handling, så nei, det er rimelig å uttrykke det slik at jeg ikke er av de raskeste på avtrekkern. Lucky Luke er jeg ikke.

Hvilke Coreøvelser jeg moret meg med i dag? Tja, hva heter de da? Bike Kick het en som var ganske brutal men ikke har noe med å etterligne Norman Städlers behandling av Kuota-sykkelen sin i 2005 eller hva det var. Heller ikke er det en øvelse der man etterligner fotbevegelsen når man sparker opp sykkelstøtta. Bike Kick den øvelsen der man ligger på ryggen og i rask takt "sparker opp" med kneet og møter det diagonalt med motsatt albue. Ble det forståelig?

Push ups er jo kjent og kjær. Og så er det den standardøvelsen der man står på alle fire og løfter venstre ben rett bakover, samtidig med at man strekker høyre arm rett frem. Og bytter om. Mange ganger. Men aller mest så var det vondt med Hindu Squats. Jeg skulle liksom ta 70, men jeg klarte sikkert ikke mer enn 35-40 og holdt på å tryne inn i radiatoren tre ganger.

Jeg ble sliten og fornøyd, men var det styrketrening jeg drev med? Svar kommer nok. Plutselig.

Dom Satans Moderatarna

Forandringens vind har preget de siste to uker, og ikke til det bedre. I forrige uke var jeg høyt oppe og levde et ubekymret liv i sus og dus i en vakker svensk by. Jeg koste meg, solen skinte, jeg jobbet ikke for hardt, jeg studerte sånn passe. Kravene som stiltes til meg fra skolen var ikke høyere enn at jeg hadde god klaring til lista. Jeg hadde greit med penger og jeg løp tre dager på rad.

Søndag kveld sitter jeg på toget fra Fredrikstad og kulda begynner å krype nedover nakken. Den snikende høstkulda. Forandringen har kommet, livet leker ikke lenger, nå skal det presteres, nå skal det måles og snart skal det leveres og presenteres.

På mandag var det grått og klamt og jeg satt i klasserom fra klokken 0845-1600. Spiste mat på rommet og så satt jeg meg ned og jobbet. Og jobbet. Og jobbet. Jeg skrev til klokken var 00.01. Og så besvimte jeg og våknet klokken 0600. Da var det halvdrømmene og de gode ideéne som tok over. De som alltid kommer til en hyperaktiv og trigga hjerne som har fått hvile litt for lite. De tankene som aldri er så veldig bra. Ikke egentlig.

Jeg gjorde to teite ting i uka som gikk. Jeg studerte vegg-til-vegg uten å ta pauser. Jeg burde ha tatt meg tid til å løpe en tur midt på dagen for å klarne hodet og friske opp en dvask kropp. Det hadde ikke vært bortkastet tid, jeg hadde nok ikke prestert noe dårligere og strengt tatt hadde det vel vært litt i tråd med tema for kurset? Helsefremmende arbeid.

Jeg gjorde en teit ting til, det oppdaget jeg da jeg slo på datamaskinen og det kan godt hende at dette hadde sammenheng med den forrige teite tingen. Jeg hadde startet å arbeide fra et vedlegg i Outlook og hadde jobbet hele dagen uten å "lagre som". Og på morgenen var 5 sider med nesten ferdig oppgave helt borte. Så valget var lett, fire minutter banne som svarte nøkken, to minutter brøle ut, tre minutter piske meg selv litt lett og så skulke de første timene og skrive etter minnet gårsdagens mesterverk som kan sikre meg en Nobelpris hvis det noengang kommer en i "selvvalgt tema".

Og da ble tirsdagen som mandagen. Bortsett fra at på tirsdagen beynte regnet å regne og granatene og bombene begynte å gå av no så hemningsløst i Gøteborgs gater. På onsdag leverte jeg og på onsdag fikk jeg endelig løpt og tatt bilder og senere tre øl. Og på torsdag var det presentasjoner og så var det vin og pizza. Tolv eldre sykepleiere, jordmødre, alternative medisinere, selvopnevnte sexologer, en litt yngre kreftsykepleier og meg. Nå har jeg vært med på kjerringfest også og det gikk bra det, jeg har ikke tatt varig skade. Og så fikk jeg sunget sangen min:

At vi er lappar det syns jo på gången
At vi er fulla det hörs jo på sången
....... Fan va det snöar!!!

Men at det skulle bli så krevende, mørkt, voldelig, regntugnt og arbeidsomt å være i Sverige! Jeg har lært av en svensk skrekkøgle som var på kurset og jeg har plassert ansvaret solid utenfor meg selv: Det er självklart dom satans moderatarna sin fel va?

Hitta Vilse

Det finnes et opplæringsprogram for svenske barn som heter "Hitta Vilse". Det handler om hvordan man skal oppføre seg når man går seg vill i skogen. Litt om hvilken side maurtuene er på og sånt. Og "Krama et träd". Når man har kommit sej bort fra mamma och pappa och tanten och alt man ser är en stor och farlig varg som är så helvetes arg... da skal man krama et träd. Icke gå vidare va? Krama et träd og bli där til de vuxna kommer tilbaks. Du hajar?

Jag har løpt meg bort i dag. Jeg skulle jo løpe en annen tur enn de to foregående dagene. Og det gjorde jeg virkelig, men jeg kan få problemer med å gjenta turen, for jeg trodde jeg visste hvor jeg var og plutselig sto jeg forran internatet. Bra jeg har GPS.

Ellers fungerte beina veldig bra i dag, pusten var ikke helt fin, men beina var fine. Var nesten litt høstyr og leken der jeg løp.

Kanskje derfor jeg rotet meg helt bort, beina løp en vei og hodet en annen.

Ikke morro!

Det finnes ikke noe som helst morro eller ironisk å skrive ut fra historier om barn som må trekke alle tenna i 14-15 årsalderen fordi de aldri har vært hos tannlege og ikke har filla peil på hva som er vanlig tannhygiene. Så i dag dropper jeg kurset som tema.

Et trivelig tema derimot er at Gøteborg er en fantastisk by og jeg liker gøteborgere! Jeg går rundt i gatene her og nikoser meg med lyden av folk som har trivelig dialekt og som virker som hyggelige folk. Pene og smilende mennesker. Det er ikke no galt med en pen og sjarmerende fasade.

OK da, jeg sier at jeg liker byen, men foreløpig har jeg strengt tatt bare sett en bitteliten del av den. Jeg har bare sett en kvadratkm eller to langs havna og så har jeg sett snobbestrøket.

For jeg har løpt i dag også. Det gikk akkurat bittelitt fortere enn i går, men det virker som om muskler, sener og ledd har mistet en hver elastisitet og spenst etter Iron Duck. Det er nok en gang den følelsen av at beinet er to treklosser som ligger på hverandre uten no ledd eller annet som kan minske følelsen av at hvert steg blir "klank, klank, klank".

Gøteborg er en meget sivilisert by å løpe i med gang- og sykkelveier som er godt merket og går på kryss og tvers. Og så er byen betjent av noe som virker som et bra kollektivsystem. Med trikk. Og med ferge ut til øyene som ligger på utsiden. Alt det som en skikkelig by skal ha, men som de fleste norske byer mangler og som gjør dem til look-a-like byer.

Tilgi meg fordi jeg har syndet. Jeg har løpt samme løypa to dager på rad. Jeg som bare er her to uker og bruker løpeturer for å se meg om, men grunnen var at i går snudde jeg 500 meter for tidlig og fikk ikke sett "endestasjonen". Fergeleiet. Saltholmen. Det oppdaget jeg da jeg plugget inn min Garmin 305 og tok en titt på kartet i går.

Så i dag løp jeg helt ut og fikk der litt følelsen av å komme til der fergen går til Saltkråkan. Ventet nesten å se Tjorven og Båtsmann, men jeg fikk i steden sett masse seilbåter og ferger som gikk utover sjøen. Jeg hadde veldig lyst til å være med, men hadde ikke med hverken penger eller trikkekorte og så frøys jeg litt mens jeg løp til tross for at det var veldig varmt, så det hadde sikkert ikke vært no god idé uansett. Men en dag jeg er her skal jeg gjøre det.

Og så.... Vel hjemme på rommet, ferdig i dusjen og klar til å smøre på middagsbrødskivene (jeg spiser varm lunch, i dag var det nydelig sei med kokte poteter til 70 SEK)... så peip det no infernalsk. Hva gjør man da? Jeg sjekket selvsagt om det var no galt med mobiltelefonen. Nei. Heller ikke med vekkerklokka? Nei. Kikker ut vinduet og ned på folk som står utenfor. Aha. Brannalarmen.

Lukker vinduer og dører og labber ut til de andre. Og minuttene går og blir ti minutter. Tyve minutter. Og så kommer en av de glade Dansker ut fra kjøkkenet. Det er hun som har stekt biff og drukket bayer og har startet brannalarmen. Tredve minutter. Så kommer brannbilen for full musikk, men i rolig tempo. Og så finner de ikke veien frem til skolen/pensjonatet og kjører en stor omvei før de kommer frem, men har ikke no nøkkel til alarmskapet og må låne et nøkkel kort og så får de til slutt slått av brannalarmen. Håper de er litt raskere den dagen det er alvor. Jaja, de var sikkert fortsatt slitne etter VM i brannmannstriatlon.

Og i morgen skal jeg finne en ny løpetur.

All quiet part...njaa

Let's talk about sex and triathlon baby! Sånn, det bør vel få opp trefftelleren min et par hakk tenker jeg.

En triatlonblogg uten triatlonrelatert stoff blir fort vekk noe helt annet, men i dag har jeg nesten noe å fortelle.

På kurset i dag har vi hatt om "psykologi i helsefremmende arbeid" fremlagt av en trivelig svensk psykiatripsykolognisse. Hyggelig det. Snakket om sex og sånt. Eller egentlig om impotens og søvnproblemer. Og det er jo litt triatlonrelatert. Søvnproblemer altså. Mange som sliter med det før en konkurranse. Jaja. Hadde litt om hypokondere også, kan jo være triatlonrelatert det. Kjenner til det.

Psykiatripsykolognissen fortalte også om den dagen han var i "lumpen" i 1970. Sto på oppstilling og obersten eller generaldirektøren eller noe sånt hva, han stod og ropte "Här i militäret har vi roligt!!!! Men det är inte så at vi skrattar hela tiden. Vi kan ha roligt endå!!!" Han syntes ikke det hørtes så trivelig ut, så han dro hjem igjen. Fin fyr.

Men jeg har løpt i dag! Det så altså ikke slik ut for de uinvidde, men jeg har løpt 5 km ut mot Snobbeudden og 4,5 km tilbake igjen (snarvei). Det het inte Snobbeudden va, men det var sånna där pampiga villor va, sånne trädvillor med stor trädgård och bara nogra hämskt gigantiska Volvo utanför. Ja du hajar?.

Men det var varmt i dag. Ikke savannevarmt, men godt og varmt. Jeg koste med inderlig med å subbe rundt, kjente varmen fra asfalten. Tenkte at det kan hende det blir få slike turer til i år. Og så løp jeg opp en bitteliten bakke, og så...

Han derre Coach Tveiten har jo sagt at man ikke skal løpe før to uker etter en Irondistanse. Det kunne nesten kjennes ut i dag som han hadde rett. Det stakk til i kneet og i leggen, men med litt søvn og hvile så er jeg klar for morgendagen, dens gleder og ny lærdom. I morgen skal vi ha om "Helsefremmende arbeid og tannhelse". Og det har vi jo allerede behandlet på www2.oslofjordtri.com, så på det tema er jeg konge!

Og kanskje blir jeg klar for en ny løpetur?

All quiet part II - KASAM!!!!!

Tenkende August står i hjørnet på mitt lille værelse her på Nordiska högskolan för fölkhälsovetenskap. Litt vanskelig å se av dette bildet, men maskinen har funnet frem til en side for presentasjon av kunnskap og klokskap.

Her på skolen går jeg for å bli klok igjen. Jeg får håpe det setter varigere spor en forrige gang jeg var klok, men det hersker vel noe tvil om dette i Gøteborgstraktene.

Kurset jeg tar heter "Hälsofrämjande arbete", ja for det heter så hva! I dag har vært litt sånn "bli kjent"-dag med presentasjon av hverandre og av prosjektideér og folkhälsabullar og lunch og kaffe og kaffe og masse italiensk mat. Med Tiramisu. Og dobbel espresso. Klokken 21.00. Ganske våken fortsatt gitt!

Blir jo gjerne litt søkende på slike kurs, litt funderende, eksistensialistisk, rørende, surrete, vrøvlende. Og dagen i dag har gitt næring for tanker og for vrøvl.

Mye av tiden har gått med til forelesninger om det salutogene perspektiv i forhold til det patogene. Salutogent= svarar på frågor som "vad er det som leder til hälsa"? Patogent= svarar på frågor som "vad leder til sukdom och ohälsa". Forstår ni?!?!

Det sentrale begrepet i den salutogene modellen er "känsla av sammanhang"..... KASAM!!!!! Denne følelsen av sammenheng er det som forklarer om vi klarer av kriser eller så hva? Har man høy KASAM så er de ting som stresser oss ikke så farlige, de kan oppfattes positivt, de aktiverer coping-mekanismer og så videre hva? Men med lav KASAM blir "stressorn" skremmende og negative. Følelsen av stress paralyserer og aktiviserer forsvarsmekanismer som: "hvorfor skjer så som detta alltid meg"?

Det finnes noe som heter det "salutogene samtal" som har som mål at pasienten skal bli bedre på "coping" og "installera realistiskt hopp". Siden Oslofjord triatlon må regnes som et helsefremmende prosjekt og siden det er klart at klubbens medlemmer utsettes for stress og helt klart takler dette på forskjellige måter så aner det meg at jeg skal lære mer om dette og utvikle en ny coachingmetode. Jeg tro dette kan bli en suksess! Selv skulle jeg gjerne få noen realistiska hopp hva?

Alternativt kan man lufte hunder for andre. En på kurset fortalte meg at hun betalte 2000 kroner i mnd for at noen luftet hunden hennes 1 time hver dag. Her er det penger å hente. Innsatsfaktorene er værnesko og -hansker og noen få svarte poser.

Ellers kan man produsere fotballbinger. Den j... fascistorganisasjonen NFF selger jo binger som "folkehelseværktøy":

".....Med ballbingene får man en lekegrind med stabilt underlag, på et avgrenset område som er regulert for lek og fritidsaktiviteter, hvor barn, unge og voksne kan ha det gøy sammen. [det har ikke jeg sett så mange steder, men kanskje på Smøla] Bingene er ikke laget bare for fotball [men basketmålene blir revet ned andre dagen og prøv å komme med triatlonsykkelen inn på en slik bane. Eller stavsprangstangen]. Her kan man utøve nesten alle slags aktiviteter [som spilles av gutter med fotball]. .

.....Nff har som mål å bygge 300 ballbinger hvert år i handlingsplanperioden. På sikt er målet å nå 4.000 ballbinger. Alle skoler bør ha minst en ballbinge i skolegården [Nei så fanden om de bør ha det. Noen steder trenger man det, men de fleste alternativer er bedre]

Noen må faktisk stoppe NFF før landet er dekket vegg-til-vegg med fotballbinger!

KABOOOM!!!

All quiet on the Eastern Front

Let me tell you one thing about Sweden......

Jeg skal gå på kurs i Gøteborg i to uker. Bo på internat. Her er det stille. Så jeg sitter og skriver og ser på IM Wisconsin. Nesten samtidig. Det betyr at denne kvelden går uten noen store fritidsproblemer.

Reisen min i dag startet fra Sarpsborg med buss. Jeg koste meg med musikk på bussen. Satt og så ut av vinduet, så på starten på høsten.

I Strömstad svingte vi inn på busstasjonen og jeg fikk litt følelsen av å være på tur til det store utland. Stasjonen ble liksom en stor spansk plass med en kirke som hevet seg over rekkene av murgårder. På tide å se litt av den store verden igjen kanskje?

Og så kom hun på. Blond. Lange ben. Brune legger. Dyp utrigning. Tato nederst på ryggen. Og hun var ca 58 år med hestetenner, breismal kjærringrumpe og LG mobiltelefon. En mobiltelefon som hun kunne bruke til å ringe venner og slektninger med. Det hun ikke skjønte var at det ikke var nødvendig å rope for å bli hørt av de hun ringte til og at vi andre på bussen strengt tatt ikke var veldig interessert i å høre på henne.

Så jeg satt på mp3-spilleren på full guffe og lagde motstøy. Og jeg hørte blant annet "All quiet on the eastern front" som Stranglers ga ut i 1978. Bakgrunnen for sangen var at Hugh Cornwells, etter å ha studert ved Lund, ikke hadde no veldig postitiv inntrykk av musikkscenen i Sverige. Det finnes også en fantastisk versjon der de prøver å synge svensk, Jag är insnöad på östfronten, men det er en annen sak.

Det er jo en annen sak å sitte å se på IM på bærbar PC også. En helt annen sak enn å være med. I et bittelite vindu ser jeg på noe som egentlig er veldig trist. Masse mennesker som løper rundt i Nord-Amerika i regn og vind og noen tilskuere som sier heia, heia på amerikansk. Jeg ser folk som ser på klokka. "Hva går det ikke fortere". Ser på klokka igjen. Og igjen. Og igjen. Og de vet at det er ikke klokka det er noe galt med.

Og jeg vet at alle de jeg har sett til nå løpere fortere enn meg. De løpere fortere enn meg selv om jeg sammenligner med farten min på Sognsvann Rundt Medsols. Må stenge det vinduet snart.

Til slutt stengte svenskegamla med mobilen også. Pakket ned mobilen sin. Så lyttet hun og oppdaget at jeg hadde mp3-spilleren litt høyt på og pirket meg på skulderen og sa "Ursäkta, om du ville skruva ned lite". Eller no slikt. På svensk.

"Nei". På norsk.