Vendepunkt på forfoten

Det går ikke fort med meg. Det har det aldri gjort, det kan tidtagere, foreldere og andre voksenpersoner med oppfølgingsansvar trolig skrive under på.

Det er ikke det at jeg er direkte tilbakestående, sånn sett er det rimelig på stell, men jeg kommer aldri til å løpe raskt. Det toget har gått eller gikk aldri, men jeg har allikevel som mål å løpe litt fortere. Og jeg koser meg med tanken på at jeg nærmer meg 50 år og vil da trolig være vesentlig raskere enn den 30 år gamle Bent.

Hvis guden i steinen, knærne og den lille vondten i foten vil. Og går det ikke så skylder jeg på Snåsamannen. Hvorfor Snåsamannen? Jo, for hvis er det slik at han kan heldbrede folk som store deler av den norske befolkningen går rundt og fantaserer om, så kan du ta deg faen på at han også kan gjøre det motsatte! Heretter går jeg ut i fra at hvis noe går galt med meg så er det ikke min skyld, det er noen onde mennesker med «krefter» som har ødelagt for meg fordi de bare hadde lyst til å være ekle den dagen. Varme hender, kalde hender, samma greia.

Ehhh tilbake til saken ….

I langtidsplanen min så er det løping som har førsteprioritet denne høsten. Fordi jeg liker det, fordi jeg trenger det og fordi det er en glimrende treningsform som er tidseffektiv og hjelper for kontroll med vekta!

For en uke siden foretok jeg et slags "planlagt impulskjøp", Saucony Virrata med 0 mm drop på Sportshoppen i nærheten av Grebbestad. At det ble akkurat den skoen var tilfeldig, det var et impulskjøp. Den var billig (600 kroner) og mannen i butikken så ærlig ut og sa den var bra og den satt bra på foten. I etterkant har jeg funnet ut at den regnes som en bra sko og at den koster ett stort laken på Løplabbet. Så det var et godt kjøp. Sånn sett.

Det planlagte var at jeg hadde lyst til å prøve å løpe med sko som er bygget for forfotløping og ikke «hæl-rulling». Jeg vet at dette med forfotløping har vært det siste nye i en del år, men innimellom må jo jeg prøve noe som er populært og som «alle skal gjøre». Jeg kan jo ikke gå rundt å være sær hele tiden?

Det vil si det er ikke sant. Det både kan jeg og liker jeg, men denne gangen tar jeg den brede vei. På forfoten. Ikke på hælen.

Og det går egentlig ganske bra. Jeg har brukt skoen to ganger. En sakte tur på 40 minutter og en litt raskere en på 50 minutter. Det er annerledes og jeg blir sliten, men det går.

I går løp jeg 50-minuttersturen min. Da hadde jeg vendepunkt ved denne dammen. Det var et fint sted å snu, det var i hvert fall ikke et alternativ å løpe vesentlig lenger.

Hverken på hæl eller tå. Uten å være Jesus.

Dag 2: førti værsteminutter

Ny iPhone slo følge på min faste mandagsløpetur på FMV-området. Det er anlagt en sti der ute og når snøen går kommer det til å bli et fint sted å løpe. Foreløpig skal du vite hvor stien går for å finne den. Men det kan altså bekreftes at Værstestien eksisterer.

Dag 1: opp av sofaen

I alt for mange måneder har jeg sagt at jeg snart skal jeg starte å trene systematisk og mer. I alt for mange måneder har jeg sagt at jeg må begrense godtespisingen. I alt for mange måneder har jeg vært misfornøyd med den jeg har blitt og lengtet tilbake til den jeg var. Sutret inni meg og litt utenpå. Uten å endre de tingene som det absolutt er i min makt å ha full kontroll over. Trene mer og snope mindre.
I dag er den første dagen. I dag står jeg opp av sofaen. Og du kan ta deg faen på at jeg skal se at det er godt.

Dagene bare går, uten trening

Jeg er jo ikke deprimert, så jeg har ingen høstdepresjon. Det jeg har er en fraværavtreningsdepresjon som er selvforsterkende.

Trening er dopen min og for tiden går jeg på doser som er små og langt fra hverandre.  Jeg trente fem ganger i forrige uke. Fem timer. Ikke så ille egentlig.

Og så trente jeg igjen på mandag. Det var flink gutt. Førti minutter løping og tjue minutter svømming. Men så går dagene og i dag er det fredag. Både Skavland og treningsfravær. En ny dag helt uten mening.

Lørdag er en fin treningsdag. Jeg satser på den.

Og så får jeg sparke meg sjøl i ræva på mer regelmessig basis fra nå av. Den er så stor nå at jeg skulle ha små problemer med å treffe.

Skynde meg sakte

Kjenner at jeg er utålmodig. Jeg vil at kroppen skal være "på" slik den var den gang alt gikk på skinner og jeg trente det jeg ville.

Men jeg vet at det er feil. Det riktige nå er ikke å gå fra nesten null til ti timer i uka. Det riktige er ikke å løpe to timer eller sykle knallharde intervaller.

Det kjedelige er det riktige. Legge byggestein på byggestein. Bygge sakte opp. Tre svømmetimer og tre padletimer i forrige uke for å lege ryggen. Løpe 40 minutter rolig i går for å venne kroppen til trening igjen.

Åhh så riktig. Åhhh så kjedelig.

Åhhh så fin navel!

Trene for første gang på lenge!

I dag skal jeg trene for første gang på over to uker. Riktignok har jeg vært på kajakkferie i to uker, men det er liksom ikke helt trening.

Veldig spent på hvordan dagens økt med løping og core kommer til å utvikle seg!

Ute av synk med verden

2010 og 2011 var ikke gode treningsår. De to årene ble rotet til av diverse relativt langvarig sjukdom, men jeg hadde såpass mye trening i "banken" at jeg fikk med meg Norseman i 2010 og både Oslo Triathlon og Kongsberg Triathlon i 2011. I 2011 satt jeg til og med PB på OL-distansen. Jeg følte det som jeg var en slags triatlet til tross for manglende trening.

2012 derimot har blitt året da kroppen har rotet til alle muligheter for trening og konkurranse. De strengt tatt langt mer alvorlige helseproblemene fra 2010 og 2011 er borte og det som plager meg nå er ikke alvorlig. Så dette er bare sutring over småtteri i forhold til all verdens lidelse, sjukdom og plager. La det være sagt! Jeg klarer å se perspektivet jeg også, men ofte er man seg selv nærmest.

Jeg sover bare 2-4 timer hver natt og det er litt lite. Med så lite overskudd må kapasiteten brukes fornuftig. Jeg må ha overskudd til de viktigste tingene og da når ikke triatlontrening opp på prioriteringslista. Det vil si, jeg hadde ikke hatt overskudd til triatlon uansett om jeg hadde skjøvet alt annet unna. 

I går var det IM 70.3 i Haugesund og det var en fantastisk dag for norsk triatlon. Tidligere i år har både Hove triathlon og Østfold triathlon vist at triatlonsporten er i sterk vekst. Norseman har 10-årsjubileum med to konkurranser og Oslo Triathlon kommer til å bli kjempesvært. Alle og bestemora hennes er med på triatlon i 2012.

Men ikke jeg.

Jeg kunne vært med på Oslo triathlon, men det er ikke noe vits. I går løp jeg en liten tur. 8 km/50minutter. Og jeg ble helt utslitt!

Jeg er så nære bunn at jeg rett og slett må starte å bygge meg opp. Bit for bit må jeg bygge opp basisformen igjen.

Det kommer til å ta tid, men jeg har startet. Siste halvdel av 2012 skal jeg bygge grunnmur og jeg skal bygge den bedre enn noen gang.

I'll be back!

De første grunnleggende tanker om 50-årsplanen

Grunnleggende tanke (GT): Det er konkurransene det året jeg blir 50 år som teller, alle konkurranser på veien er en del av treningen og er egentlig bare tester på form og fremgang.

Det vil si. Det kan godt hende at alderen innhenter meg og at jeg ikke får fremgang, men bare stagger tilbakegang. Men jeg tror egentlig ikke det, for til tross for at jeg som alle andre blir et år eldre hvert år og at jeg nærmer meg femti, så tror jeg at jeg fortsatt har mulighet til å gjøre mine beste konkurranser noensinne! Og det er jo et privilegium!

Grunnleggende prinsipp 1 (GP1): Jeg må bygge på det jeg liker best ved triatlontrening
Grunnleggende prinsipp 2 (GP2) (som kan komme i konflikt med GP1): jeg må være dønn ærlig mot meg sjøl og bli vesentlig bedre på det som er mine svake sider.

GP 2 kommer selvsagt i konflikt med GP 1 fordi jeg dårlig på ting som jeg ikke liker å drive med.

Men nå er det nok GPP!

Grunnleggende spørsmål (GS) til meg selv: klarer jeg virkelig å holde fokus i to og et halv år? Klarer jeg å holde fast ved GT, eller kommer jeg til å skrive en ny bloggsak om fire måneder der jeg sier at jeg skal gjøre noe helt annet?

Se det. Det var et Sentralt Spørsmål (SS).

Gamlebyen rundt

Skal det bli tid nok til å trene må tiden utnyttes godt. Jentungen svømmer med Kongstensvømmerne fire kvelder i uka og de dagene jeg kjører bør ventetiden være treningstid. Tiden må ikke kastes bort på sløving, soving eller på å sitte på ræva og drikke Pepsi Light.

De siste ukene har jeg lagt løpeturen til vollene rundt Gamlebyen.

Det er en løpetur som gir meg et smil plantet midt i fjeset. Gamlebyen er nesten det eneste som er pent i Fredrikstad by, men det er da også et utrolig flott sted.

Så jeg løper Gamlebyen rundt og rundt og rundt og tenker at noen få ganger kan krig og ufred føre til mosjonistlykke. Jeg tviler på om en afghaner eller iraker om 100 år kommer til å løpe smilende rundt på en militærkonstruksjon fra vår tid.

På vei til å bli gammel?

Jeg 47 år i år og jeg kjenner at jeg ikke blir like raskt i form som tidligere år. Har jeg blitt eldre? Ja, selvsagt har jeg det, men har jeg blitt så mye eldre at jeg har blitt tungtrent i tilleg til tungpustet og tung?

Fra 1999 og til 2009 trente jeg mer og mer. Jeg startet på veldig lite, men i 2007 til 2009 trente jeg ca 400-450 timer i året. Noe som for meg var mye. Og jeg ble i bedre form og jeg følte meg som en triatlet av mosjonisttypen.

Kroppen min tuklet det til i 2010 og i 2011. To forskjellige sjukdommer krevde behandling og reduserte både treningsmengde og mulighet til å planlegge trening på samme måte som tidligere. Det å legge planer for trening var bare tull, men jeg gjorde det og det skapte panikk i en lettere tvangspreget hjerne.

Til tross for det klarte jeg både Norseman i 2010 og hadde ny bestetid på Oslo triathlon og en glimrende dag på Kongsberg triathlon i 2011. Grunn: Jeg kom i form med mindre og hardere trening.

Men nå er det anderledes. Jeg finner ikke den formen som skal til for å gi gass og øke i mengde og intensitet. Tvert i mot. Jeg løper så sakte som jeg aldri har gjort før og jeg har lite overskudd.

Det er vel to muligheter?

1. Jeg har faktisk kommet til en alder der form ikke kommer like lett.

2. I 2010 og 2011 fløyt jeg til en viss grad på formen som jeg bygde opp fra 1999. Jeg putta trening i banken. Jeg brukte. Nå er banken tom.

Og så kan det selvsagt være en kombinasjon av 1. og 2.

Som ringer i tre

Intelligens er et gode det er knapt med.
Jeg lurte på om det var kjentfolk på startstreken, derfor syklet jeg bort til Stjernetråkken på søndag morgen. Kjentfolk var fraværende og det var sykkelhjelmen min også. Hvorfor jeg lot være å ta på meg hjelmen vet jeg ikke, for hjelmløs er bare tomskallet mann. Om intelligens er et knapt gode, så er den naturlige innpakkingen knappere. Tomskallet og tynnskallet. Har du først kakket intelligenskassa skikkelig i bakken så kan det være exit tankekraft og muskelkraft.

Det var uvant å sykle uten og det var lenge siden sist, men jeg klarte meg jo uten å falle og uten å miste hodet eller deler av det.

Og blir det for knapt, er det ikke no godt for noen.
Det er andre som har hatt vesentlig større mangler enn meg i forrige uke. De har rett og slett manglet vesentlige deler av den nødvendige tankekraft og kroppskontroll. Det skremmende er at det kan vise seg at de har en varig mangel. Et gammelt operativsystem, et system som kommuniserer dårlig med resten av verden, kan delforklare et rått overfall på en kvinne og ordene hennes.

Men det brutale blir utført av noen små menn. Små menn som ikke har ord, ikke stoler på sine egne ord, ikke kan godta andres ord, men argumenterer med spark og slag og tror at de gjør det på vegne av noe større. Jeg vet om et gammelt ord. Jeg tror kanskje vi må børste støv av ordet stymper. Og illgjerningsmenn. Stympere og illgjerningsmenn.

Så i en slik sammenheng blir det at jeg sykler ut uten hjelm eller med for lite klær på meg relativt uviktig. Slik det meste er.

Bagatell ja, men jeg lar meg ikke stoppe, for jeg har funnet årringene våre.

Det kan jo være vanskelig å bedømme hvilken aldersklasse som kommer syklende i Stjernetråkken og i andre veteranritt. Med utgangspunkt i observasjon har jeg formet en hypotese om at i felten kan aldersklasse beregnes matematisk ut fra feltets gjennomsnittlige felgdybde. Populærvitenskapelig blir det: Jo feitere hjul, jo eldre gubber. Jeg vet ikke om hypotesen er relevant for kvinner.

Disse økonomisk betingede årringene kan avleses hos triatlonmosjonister også. Men på søndag unngikk jeg min egen formel. Jeg syklet ikke ut med 808/404 kombinasjonen fordi jeg skulle sykle bakker. Fem ganger syklet jeg opp Vikanebakken. Fem minutter opp og to minutter ned. Aldri før har jeg gjort det.

Og aldri før har jeg tenkt på en liten norsk-somalisk kvinne med ord og mot mens jeg syklet.

Uviktige ting og viktige ting. Lag på lag. Som ringer i tre.

Glem aldri... 8. april er vinter

Åse har funnet sin fars blader og "leser" med store øyne om Amy Winehouse og slike piker og lurer veldig på om alle jenter har så mange tatoveringer, så lange ben og så store...njaaaa kanskje ikke helt ..... Det er jo veldig bra at fars blader som ligger i sofaen, på do og under bordet, er blader som heter Q og The Word og ikke noe helt annet. Åse lurer også på hvorfor guttene i bladene har "sånt skjegg" ("goatee") og prøver å se så tøffe ut. Det er fordi de synger rock vennen min, det hører med til territoriet.

Til tross for skjegg, en stålstreng- og en nylonstrenggitar så er jeg desverre ikke tøff musiker, men bare en i økende grad mosjonerende turtiratlet. Som sådan bør jeg jo derfor melde litt fra hva som skjer på trenings- og triatlonterritoriet.

Siste dagers påsketreningsresultater

Torsdag: Svømming 1800 m- 35 min
Løping 7 km - 45 min
Fredag: Sykling 58km - 2t14min
Lørdag: Svømming 3 km - 1t02min
Sykling 45 km - 1t49 min
Søndag: Løping 16 km - 1t50 min
Mandag: Sykling 56 km - 2t10 min
Tirsdag: Løping 8 km - 56 min
Onsdag: Svømming 3800 m - 1t20min
Torsdag: Sykling 84km - 3t29min
Fredag: Løping 10 km - 1t06 min
Lørdag: Løping 7 km-50min
Sykling på rulle - 58 min
Søndag: Sykling 55 km - 2t13 min
Mandag: Sykling MTB med piggdekk - 2t15min

Passe mye trening, hver eneste dag i tolv dager uten pause der altså.

Skriblerier på en blogg går litt sine egen veger og jeg kjenner at hvis jeg vil kan jeg nå gå fra enkle tall til meta-analyse og grublifiseringer. Jeg trekkes litt i retning av å utvikle dette til overproblimatiserende kritisk depressiv navlebeskuing, eller kanskje litt egoistisk mental selvpisking. Om akkurat det blir no stas? Trukke det gitt og jeg skal prøve å holde meg på rett kjøl. Selv om det i og for seg er lett å falle ned i grublerier om hvordan og hvorfor en gubbe kan finne tid og lyst til å trene såpass mye i en ferieuke.

Rundt kaffebordet på jobben kommer de nok til å gjøre det og jeg gjør det selv innimellom, men stort sett er jeg fornøyd med hver time som er trent og derfor godt fornøyd med påsken. Og hvis påskealternativet er tv, grill, pusse båt eller å henge rundt på benserten, så er 13 treningstimer i uka helt akseptabel gammelmannsatferd.

Det har vært en en ekstra dimensjon denne påsken. En værdimensjon. Selv om jeg blåser i neseborene ved tilløp til vinter og dårlige treningsforhold, så liker jeg vær. Og det har jo vært vær for en hver smak disse treningsmettede påskedagene.
En måte jeg husker påsken 2007 på er at den startet med sol og flotte langturdager og så blåste det opp slik at det smalt.

Jeg hadde akkurat kommet inn fra en lengre langtur med Einar, det smalt ute og jeg trodde det var sykkelen som var tatt av vinden, men så var det et stort tre i hagen med dårlig ankerfeste som tok kvelden. Jeg kan huske påsken 2007 for den vinden Einar og jeg syklet i. Vi er tøffe vi!

Det startet jo så flott med sol, flotte langturdager og ville fantasier om å trekke i våtdrakt og så startet det å snø. Og det var vel til pass for oss som glemte at vi bor i Norge, glemte at Norge er et vinterland og at selv om 8.april er tidlig på våren, så kan det like gjerne være sent på vinteren.

Til tross for mye pent vær, sol og varme så tror jeg at jeg husker påsken 2007 for snøen som kom på tampen av uka. Husker mest av alt treningsleiren som ble avsluttet med å sykle i full fart i nedoverbakke på et tynt dekke av snø over opptint skauveg. Det er en glimrende øvelse i å holde tankene fokusert og sykkelen på vegen.

Glem aldri 8. april!

Og. Hadde dette vært i Sandnessjøen f.eks så hadde alt været kommet i løpet av ti minutter. Pluss torden og haglstorm. Så det er virkelig ikke no grunn til å sutre.

Ukulturlandskap

Livet består av mye mer en triatlon og trening, men treningsdelen har også gode kår denne fantastiske våren. På samme tid i fjor var det masse snø som dekket oss og tar jeg ikke feil gikk jeg på ski i Gressvikmarka. Skulle jeg vært helt sikker kunne jeg sjekket treningsdagboken min, men jeg vil ikke rippe opp i slike vonde ting.

Påskebudskapet for meg i år er derfor bar asfalt, tørre veger, tynne hjul, joggesko og trening. For å ta treningen opp ett par hakk er det også i år cybertreningsleir i Oslofjord triatlon og jeg gjør veldig lite annet enn å kle meg opp (eller ut?) i oslofjordbunad, svarte briller og legge ut på tur. Pur og ren triatlontreningsegoisme.

Det er kjent at jeg beveger meg sakte og det har sine gode sider. På sykkel og til fots går det så sakte at jeg får tid til å se, lukte og høre forskjeller i landskapet og muligens gjør høyere puls og egenprodusert fremdrift meg mer mottakelig?

For nyanser mellom gårder, grender, grøfter og vegkanter trer tydeligere frem enn til vanlig. Struktur i asfalt føles i dekk og ramme og senere på året den gode følelsen av varme som slår opp fra bakken. Spesielt på sykkel blir jeg veldig klar over små forskjeller i temperatur og vind, og allerede nå har jeg kjent den gode milde trekken som er der noen få sekunder som en bitteliten fønvind. Men skjerpede øyne, fuktig nese og en hypermotagelig hjerne er mest av alt opptatt av å registrere stedsvariasjoner.

Av og til trengs ikke skjerpede sanser, av og til kan til og med den sløveste hjerne få med seg forskjellene.

Det sies at vi trenger bønder for å ta vare på kulturlandskapet i Norge. Ja og nei. 10 minutter på sykkel er det mellom bondeskapt kulturlandskap og ukulturlandskap.

Det første bildet er hentet fra noe av det ypperste området kan by på av sykkelidyll. Denne veien er en klassiker. Velpleide åkre på hver side av en buktende og rask vei som avsluttes med 110 meter bjørkeallé opp mot Onsøy Kirke. Jeg drømmer om å fotografere og filme en lang rekke av syklende Oslofjordtriatleter i full mundur gjennom dette landskapet.

Ti minutter etter denne korte sykkelhimmelen kommer jeg til Kjennetjern. Kjennetjern er et bittelite tjern som har mye hekkende fugl og som også er landskapsvernområde. Forbi tjernet sykler jeg og vegen der heter Kjennevegen. Oppe på åsen ved vannet ligger det en gård og det skulle i forundre meg om gården heter Kjenne. Om det er bonden på Kjenne som har lagt hauger med søppel på grensen til landskapsvernområdet? Det vet jeg ikke, men han (og det er helt sikkert en han) som har gjort det er helt sikkert bonde for dette er plast fra traktoregg. Vet du ikke hva traktoregg er? Det er sånne innpakka forballer som er over alt. Dette bildet viser en liten del av det, driten flyter rundt om kring på jordet og i vannet mellom svaner og ender, så vi snakker rett og slett om en miljøsvinbonde.

Sånne saker må løses på lavest mulig nivå heter det. Er kneskåla lavt nok?

Spøk til side. Ja, det trengs nok bønder for å pleie kulturlandskapet. Men av og til så trengs det en liten mail til Fylkesmannen også.

Så ble ikke sykkelturen min ren egoisme.

For mye medisin? Feilmedisinert?

Det blåser storm på vestlandet i kveld, alt henger sammen med alt og vinden uler derfor også gjennom Åledalen, planker, vinduer og kledning i kveld og jeg er glad jeg har gjort unna løpetreningen tidligere i dag. Bruno og jeg lufter oss, han går rett bak meg med nesa i knehasene mine og bruker meg som skjold. Han drafter rett og slett.

Vel inne igjen tenker jeg på drivhuset som står der ute alene i natten og føler effekten av vinden. Drivhuset vil i morgen være spredd over hele plenen og på mellomlang sikt havne på søplehaugen og radikalt forværre mitt CO2-regnskap. Men siden jeg har arvet det av min søster og det er 25 år gammelt, så vil jeg ikke føle meg som et miljøsvin når forbrenningsovnen sender drivhusgassen mot himmelen. Selv føler jeg meg ikke helt i klasse med øko-Stordalen f.eks og trenger ikke trene for å fordrive demonene. Og godt er det.

For meg har trening vært medisin. Utetrening har vært glad-dop. Når humøret ikke har vært 100% happyshinythoughts, så har det hjulpet å trekke på seg tettsittende lycra som nesten blir kvitt svettelukten i vask og snøre på seg sko som aldri har luktet roser etter at de forlot Löplabbet i en pose.

Ett ben forran det andre i en takt som veksler mellom løping, jogg og tølt. Det har vært min medisin for å justere dagliglivets små varisjoner i humør

67 timer har jeg trent til nå i år og medisinberetningen er ikke bare positiv. Det kan virke som om dopet ikke lenger virker like godt. Ikke nå som jeg tar det nesten hver eneste dag. 5-8 timer i uka er ikke mye, men jeg lurer på om økt dose har medført at trening bare har blitt trening og ikke den rekreasjonen det skal være? Re.... kreasjon. Skape på nytt. Bygge opp.

it started recreational.
it ended kinda medical.

Aber wir haben andre metoden, ein rundfart im eine volkswagen.... jeg har sterkere medisin, jeg har gammalmedisinen, jeg har musikk. Jeg kan f.eks vaske sinnet med The Hold Steady - "Boys and girls in america" plata som sitatet over er fra. Plata som starter slik:

there are nights when i think that sal paradise was right. boys and girls in america have such a sad time together.

Det er lenge siden jeg har fått i hus en like helstøpt plate.The Hold Steady minner meg om et annet av verdens beste, men ikke best kjente, band - The Dream Syndicate og godt var det for musikksnobben som bor inni meg å se at Steve Wynn(senteret i The Dream Syndicate) hadde Boys and Girls in America som en av de 10 beste platene i 2006.

Det er ikke det at musikken til de to banda er veldig lik, selv om begge har levert amerikansk rock med lang tradisjon. The Hold Steady blir beskrevet som en kombinasjon av Bruce Springsteen og Hüsker Du, mens Dream Syndicate blir beskyldt for å ha hørt mye på Velvet Underground. For meg er det mest av alt en beslektet fortellerstemme som knytter disse gruppene sammen, sangene er historier som skal fortelles, det er literære tekster som kan lyttes til og leses. Igjen og igjen. Denne plata er for meg en strålende bok.

Selv om tekstene ikke bare har strålende positivt budskap og lydbildet er tett, så gjør plata meg glad. Glad fordi dette er en plate som jeg hører på gamlemåten, fra første til siste spor. Om igjen og om igjen. Dette er en plate som krever mer av meg enn bare å være en leverandør av sanger som dukker "random" frem på mp3-spilleren min.

lost in fog and love and faithless fear.
I've had kisses that make Judas seem sincere

Ikke bare gladmeldinger der altså, men nyanser i grått og svart kan også gi stor glede.

Lurt av meg selv

Jeg løp og jeg hadde en følelse av å være lett til bens i dag, jeg hadde en følelse av å bevege meg. Jeg så på pulsen og jeg så på farta og jeg mente at de digitale tallene talte om at det gikk lettere og fortere enn forrige gang jeg løp terskelintervall. Plutselig så jeg litt frem mot Fredrikstadløpet fordi her var det jo fremgang å spore.

Her er de tørre tall og øverst er grafen som viser ”fart” og puls.

Runde 1: 10:14 min Gjsn tempo 06:16, gjsn hjertefrekv 140, max 172
Runde 2: 05:08 min Gjsn tempo 05:55, gjsn hjertefrekv 141, max 144
Runde 3: 07:00 min Gjsn tempo 05:55, gjsn hjertefrekv 141, max 151
Runde 4: 01:01 min Gjsn tempo 11:02, gjsn hjertefrekv 138, max 151
Runde 5: 07:02 min Gjsn tempo 05:51, gjsn hjertefrekv 149, max 157
Runde 6: 01:01 min Gjsn tempo 10:13, gjsn hjertefrekv 145, max 158
Runde 7: 07:01 min Gjsn tempo 05:34, gjsn hjertefrekv 154, max 163
Runde 8: 24:09 min Gjsn tempo 06:35, gjsn hjertefrekv 145, max 163

Ingenting kommer av seg selv, heller ikke fart og fremgang. Men det er klart, når jeg er glemsk og roter det til og løper 3 ganger 7 minutter og ikke 4 ganger 8 minutter, det er klart da føles det som det går veldig mye fortere og lettere.

Får prøve skikkelig denne uka, jeg skal nok huske det nå.

25+25=40?

Jeg var dårlig i matte på skolen og fikk en solid 2 på grunnkurset eller hva det het. Og det stoppet ikke der heller. Jeg var så teit at jeg tok "vidergående" kurs i tillegg, for å pynte på karakteren. Med det resultat at jeg i matte fikk to ganger to på karakterkortet mitt. Panne!

Men 25+25=40, hva er nå meningen med et slikt regnestykke? Til tross for at han var skrekkelig blond da han hadde hår, så er ikke en gang tribent n’gurr så matteteit, sier vel du nå?Neida, enkle pluss og minusstykker hadde jeg stålkontroll på, men det har seg slik at jeg løp to ganger til jobben i forrige uke. Og løper jeg rett frem og tilbake til jobben så blir det to ganger 25 minutter. Hvor mye verdi har en slik løpetur har rent treningsmessig?

Det virker som om jeg blir uforholdsmessig slapp og sliten, men har det like mye verdi som en 50 minutters sammenhengende løpetur? Eller kanskje bare 40 minutter? Ja, nei eller vet ikke? I hvert fall er det en veldig økologisk og tidsbesparende måte å komme seg til jobben på, men som trening bør jeg kanskje plusse på noen sløyfer rundt omkring slik at det blir noen flere minutter?

Kanskje jeg skal øve meg på oppløpet i Fredrikstadløpet? Det er kort tid igjen og dere kan glede dere, for nå er gågata endelig ferdig og vi kan nok en gang fare igjennom sentrum på en visuelt tilfredsstillende måte.

Det skal snart renne svette i Fredrikstads gater! Alle mann til pumpene.

Smøring i monter - analog blog fra fjellet - del III

Åse tror det hun ser og ikke hva vi sier. Åse ligger rett ut på gulvet og ser opp i peisen. Det har hun gjort mange ganger allerede for hun prøver å se hvor langt opp pipa går. Hun tror rett og slett ikke på meg når jeg sier at pipa går hele veien opp, for hun mener at hun kan se der den slutter. Det er en god ting å tro på det du selv ser og være skeptisk til andres sannheter, men verden stopper ikke med det du selv ser og har opplev lille venn.

Det er rart med bilder jeg har i hodet. Jeg går på ski i Hemsedal og burde ha en liten komisk film i hodet mitt av fjelldanske på klossete skitur. Men nei, jeg er ikke no tilhenger av å bruke dokumentarfilmsjangern til internt bruk. For jeg har noen skihelter jeg også, men de er ikke mange og de er fra langt tilbake i klassisk tid.

Mens jeg glir frem mellom nakne bjørketrær i et tappert forsøk på å illudere skiløper, sender hjernen min et nyhetsinnslag fra Sportsrevyen. "Jouha Mieto, denne kjempen som er født i 1949 og er 196 cm høy og har spesialforsterkede staver, staker voldsomt der vi ser han forsvinne inn mellom bjørketrærne. Spenningen er ulidelig og alle spør seg hvem som kommer først ut av...." Brudd på billedsambandet med hjernen. Jeg er ikke sikker på om jeg vil vite hva som gjorde Mieto god, jeg husker ikke lenger om han var god, men han var en av mine få store helter. Hvem vil du helst invitere til middag? Torkel Ravndal, Jouha Mieto og Elvis Costello. Tror det kunne blitt en underlig konversasjon. Jeg har en følelse av at Jouha og Torkel ikke ville hengt helt med når Elvis satte pratekverna i britisk frigir. På den annen side så kunne de jo bare banka han hvis det ble for ille?

Åse er imponert over utedoen. Den er skikkelig smart altså, for her trenger vi ikke å trekke ned etterpå! Nå er det slik at vi som henger sammen med deg sånn ellers vet at du ikke regner det som 100% nødvendig der vannklosettet regjerer heller. Men det er hyggelig at du kan reflekter over slike ting. Ved refleksjon kommer en mulighet for endring atferd.

Åse klør i øynene. Det kunne vært røyken fra peisen, men all erfaring tilsier at en lang dag med frisk fjelluft også frembringer øyekløe av denne typen. Og umiddelbar søvn.

Natti!

Smøring i monter - analog blog fra fjellet - del II

Professor Hupps språkkurs: Antarktis = iskaldt kjønnsorgan, albatross = fortøyd fugl, oval = lovsang til verdens største pattedyr, periferien= Hvor er Per i ferien?

Det finnes sentrum og det finnes periferi. I sentrum finnes det en periferi og i periferien et sentrum. Bor du i periferien i periferien, så er du langt ut på landet eller viddene. Også kjent som Hokksund eller Vega.

Vinterferiereisen gikk fra Oslofjordperiferien (Fredrikstad) til Hemsedalperiferien (Grønndalen). Det er ingenting galt med periferien og det er glimrende å ta en periferietur ditt for å gå på ski. Mens Bruno ligger i en stol og promer Pro Plan prump stirrer jeg inn i peisen og fyrer med gammal skigard. En skigard som på ingen måte varer evig der den spraker og spruter.

På veg til Grøndalen gikk ferden gjennom Hemsedal for å legge igjen litt penger. Jeg manglet smøring. Blå, eller aller helst Grønn Swix. Skandinavisk Høyfjellsutstyr tenkte jeg, der har de smøring.

Ingenting. Hjelmer, klær, truger, klatreseler, isøkser, fjellstøvler og mye annet til et liv i Høyfjellet på en Skandinavisk måte. Men ikke smøring, ikke før helt til slutt da jeg så det. Smøring i monter. Sentralt plassert i butikken. Men jeg følte meg ikke sikker på at han som hadde koden til ”smøringsafen” var inne i dag, så jeg gikk med uforrettet sak.

I nabobutikken hadde de Swix av typen blå. Av den typen som kan henge på stativ og som man kan plukke selv. Jeg fikk ikke helt med meg hva butikken het, men det var kanskje Skandinavisk Dalbunnsutstyr eller no mer tilpasset denne kundegruppen.

Det er en overføring igjen....

Nedtelling NXTRI?

OK trynulf, konsentrere nå. Jeg innrømmer at den loddtrekkingen satt meg ut litt, både umiddelbart, men også i noen dager etterpå. Ikke det at det gjør noe, men jeg tenker for tiden på "Eidfjord og Gaustadtoppen 2008" og ikke "Kalmar 2007".

Egentlig burde jeg vel streng tatt tenke på helt andre ting, f.eks "legge meg 21. februar 2007", men det kan jo bli for mye tenking også?

OK, så "vant" jeg den trekningen, men så da? Så lenge jeg trener som jeg har tenkt frem mot Kalmar og videre etterpå, så legger jeg et glimrende grunnlag for å tenke trening mot NXTRI en gang i februar 2008. Ikke i februar 2007. Ferdigbehandlet sak. Sendes til arkivet. En hvit og en rosa kopi.

Og med prosjekt Kalmar går det ganske bra. Fra klubben er vi 15 som er påmeldt og det er egentlig helt overveldende. Kalmar triatlon 2007 kommer til å bli en morgen, dag og kveld det vil gå frasagn om til alle tider. Basta!

Og meg selv? 160 var tallet fra laktattesten og det tallet har forandret treningen min. Det trodde jeg ikke den søndagen for noen uker siden. Mye av treningen min har i den siste tiden vært i sone 3. Jeg lurer litt på om det er for mye, men tror egentlig at mosjonister som trener 5-7 timer i uka ikke behøver å bekymre seg. Men vet jeg det? Å nei da, jeg er min egen søte lille forsøkskanin. Eller rotte. Men jeg kommer ikke til å knerte hodet på meg selv mot bordplata når eksperimentet er over altså. Det er jeg i mot.

Før jeg i morgen stikker på fjellet for litt snø, kulde og skitrening så har denne uken sett meg trene følgende:

Mandag: 1t05 min rulle. 10 min-15 min-10min med 1 min rolig mellom.
Tirsdag: Morgensvømming 35 min. Fire hundremetere på ca 1.50 met 1 min pause. Hvorfor? Aner ikke! Hvorfor ikke?
Onsdag: 1t14 min rulle. 5 min-10 min - 15 min - 10 min- 5 min med 1 min rolig mellom

Det blir mye intervaller fordi det rett og slett er gøy å trene pulsstyrte intervaller. Og det hadde jeg jo aldri trodd at jeg skulle si.

Denne bloggen har forresten blitt en drita kjedelig treningsblogg og det må det gjøres noe med. Men hva? Aner ikke, men noe blir det.

Naturlig glad i ski

Grillpølser her! Fine, varme og litt svidde griiiillpøser her. Kom og spis. To til hver og fire til dere som henger rundt grillen sånn helt på tampen av dagen.

Jeg har vært kommunal grill-chef i skogbrynet i dag fordi Årum skole vant Gåbuss-konkurransen i Fredrikstad. Hva Gåbuss er? Det finnes en nettside som forteller litt om det, men det er rett og slett et opplegg vi har i Fredrikstad kommune for å få flere barn til å gå til skolen og færre foreldre til å kjøre bil helt frem til skoledøra. Foreldre er ofte utfordringen, det finnes jo så mange grunner til å kjøre. Jeg vet, for jeg tror jeg kan nesten alle sammen og bruker dem selv.

Men det finnes også gode grunner for å ikke kjøre barna til døra. Når det er mulig. For eksempel fordi barn trenger fysisk aktivitet. Og akkurat som for oss voksne, så er den aktiviteten barna kan få på vei til og fra ”jobben” å regne som gratistrim. Og så er det jo over alt et problem at skoleveiene er farlig. Til en viss grad skapt av mor og fra som kjører og setter opp farten når poden eller poda er satt på trappen. Og så var det dette med forurensing da. Helse. Miljø. Sikkerhet. Eller mangelen på det.

Men på Årum er de flinke til å gå, foreldrene er flinke til ikke å kjøre og skoleledelsen og lærerne følger opp og derfor vant de en aktivitetsdag. En dag på ski som var glimrende satt i scene av elever fra lærerhøgskolen i Halden. Med to bak grillen og med lærere som ansvarlig for Ketchup, Sennep og Pølsebrød. Og med stålkontroll over hvem som har fått en, to eller ingen pølse. Hva er det med lærere? De holder jo tellinga hele tiden. Kanskje vi kan leie inn noen til å telle badehetter og svømmere undere Seigmann og Stavern Triatlon?

Innenfor kunstneriske uttrykksformer som film, TV-serier og tegneserier er det et poeng at han som står bak disken får høre mye fra de som sitter på den andre siden og som blir fullere og fullere og sentimentalere og sentimentalere. Vi bak grillen fikk også høre mye. Men øra falt ikke av og det var ingen ”Morra mi forstår meg ikke” eller ”Jeg å schærsten vokser lissom fra hverandre”. Det var bare rødkinnet glede over å være ute i snø og friluft og nesten fri dressur.

Tror unger er naturlig glad i snø. Og jeg prøvde meg på snø jeg også.

Eller rettere sagt på is og kunstsnø, for sporet var glatt og snølaget var tynt og jeg er ikke no smøre-chef. Men det var det godt å gå på ski i 55 minutter. Jeg tror jeg hadde veldig høy puls og jeg kjente at jeg har ikke sterke armer eller skuldre. Men jeg kjente at det var gøy de gangene jeg hadde feste og de gangene det glei.

Så jeg tror det ville vært lurt å lære å like snø igjen. For enn så lenge er Norge et vinterland og vinteren blir jo kortere hvis jeg kan lære meg til å glede meg til ski og klister. Så jeg kommer til å gjøre flere fremstøt mot det hvite stoffet.

Men det er klart. Kjører vi mye mer bil så slipper jeg jo det.