Kongsberg triatlon – sterk medstrøm gir PB

Nok en gang sliter jeg med å se normal ut

På Oslo triathlon en uke tidligere, holdt sommeren litt fast på Norge. På Kongsberg triathlon var det derimot ingen tvil om at sporten vår også kan være en høstsport. 15 grader i vannet, litt mindre i lufta og etter hvert mye regn.

Kjøreturen til Kongsberg vekket til live minner om tidligere års kjøreturer. Kjøreturene til rypejakt. Alle bomturene. Alle turene for å skyte store, fine hull i lufta. Dyre hull. Ingen hull i dyrene.

Etter suksessen på Oslo Triathlon, der det ble ny PB på 2t40min34sek, var jeg spent på om jeg hadde no mer og bedre i meg. Tiden mellom Oslo og Kongsberg ble brukt til tre timer padling på søndagen og rolige og korte treninger på mandag til torsdag. Fredag og lørdag hadde jeg helt hvile. De to fridagene er nok ikke anbefalt opplegg, men jeg var sliten og trengte overskudd.

Løpsopplegget mitt var veldig enkelt. Jeg skulle pushe så mye jeg orket. Til jeg ikke orket mer. Holdt det så holdt det og holdt det ikke så var det et ærlig forsøk

Konkurransen starter med 1750 meter nedstrøms svømming i Numedalslågen. Det ble 1750 kalde og raske meter. 15 grader i vannet (eller var det noe mindre?) inviterer ikke til å ligge og plaske.

Svømmingen var fin og lett. Jeg fløyt fin og presset hele veien. Navigering var heller ikke noe problem i den fine ælva, med kajakker på den ene siden og elvebredden på den andre. Jeg holdt meg ganske langt ute i elven og tror jeg traff strømmen veldig godt. Innimellom kjente det nesten som om jeg surfet.

Hvor godt svømte jeg egentlig? Jeg tror alle sa de hadde ny PB på svømming til tross for 250 ekstra meter med svømming. Men hvor stor var elveeffekten og hva kan jeg tilskrive en god svømmedag? En liten sammenligning av tidene mine og tidene til Goldie er jo morsomt av mange grunner. Det at jeg i det hele tatt sammenligner meg med vinneren av klassen er jo morsomt nok. The joke is on me.


Goldie i Oslo. 02:03:25.  00:22:55 - 00:00:56 - 01:02:06 - 00:00:45 - 00:36:45
Goldie på Kongsberg. 01:58:17. 00:20:38 - 1:00:19 - 0:37:20
Tribent i Oslo. 02:40:34.  00:27:00 - 00:02:13 - 01:15:04 - 00:01:07 - 00:55:11
Tribent på Kongsberg. 02:35:36. 00:24:40 - 1:13:57- 0:56:59

Svøm og løp i Kongsberg er med tiden i skiftesone. Sykling er altså nettotiden.

Det er tydelig at årsaken til at bestetiden min ble så sterkt forbedret, er den sterke strømmen, men at jeg nok hadde en god dag i vannet også. Goldie er selvsagt mye raskere enn meg både i Oslo og Kongsberg, men i Oslo var jeg ca fem og et halvt minutt etter Goldie ut av skiftesonen (og han er betydeligere raskere enn meg i skiftesonen) og på Kongsberg var jeg bare fire minutter bak.

At tiden på sykling ble såpass bra til meg å være er rart, for det kjentes veldig tungt. De første 10 km var jeg nære på å spy flere ganger, men jeg syklet et minutt raskere enn i Oslo, mens Goldie er nesten to min raskere i Kongsberg enn i Oslo.

Masse ære til BK Triathlon som har funnet en trygg og fin sykkelløypa som nesten var fri for biler. Slikt er deilig.

Løpingen ble tung. Løpeløypa i Kongsberg har mange slitsomme partier. Opp små kneiker og ned små bakker. Mye svinger. Løp på ”brostein” som spriker i alle retninger og opp trapper. Det er egentlig en veldig fin og morsom løpeløypa, men ikke en løpeløype for meg. Sammenlignet med Oslo så løp jeg litt saktere på Kongsberg. Samtidig som jeg hadde følelsen av å løpe både bedre og hardere. Forskjellen ligger nok i løypa.

Forskjellen i tider og splittider mellom Oslo og Kongsberg, viser hvor vanskelig det er å sammenligne tider fra to forskjellige konkurranser. Den sterke strømmen gjør at jeg setter en liten fotnote på min nye PB. Ja, jeg var helt klart raskere på Kongsberg enn jeg var i Oslo, men jeg aner ikke hvor mye som var meg og hvor mye som var medstrømmen.

Og så aner jeg ikke hvor mye som kan tilskrives den ”dopen” som den fantastiske barnetriatlonen til BK Triathlon var. Barn og unge som trener og konkurrerer er rett og slett en fantastisk boost!

I motsetningen til tidligere høstturer til innlandet, ble Kongsberg triatlon ingen bomtur. Med meg tilbake til Fredrikstad hadde jeg denne gangen en fet og fin fangst. Ny bestetid er en ting. Å være vitne til den fortsatte fremgangen i norsk triatlon er en vakker opplevelse. Og det feteste smilet ga Kongsberg barnetriatlon.

Takk til alle dere som ga oss denne muligheten!

Norseman 2010 - Bent gjør noe han ikke kan

Bakgrunn:

Det er ikke alltid jeg vet best. Selv ikke ting jeg har sagt lenge, ofte og høyt har nødvendigvis evigvarende sannhetsstatus. Det vil ikke si at de alltid har vært feil, men betyr at de ikke gjelder nå. Slike meningsskifter kalles ofte å være vinglete. Systematisk vingling assosieres ofte med partiet Venstre. For de av dere som bare leser Kondis, Triathlete eller fotballsidene i avisene, så er Venstre et lite parti som plasserer seg sånn ca midt på det politiske kartet (derfor navnet Venstre), men nok om det.

Jeg har i mange år sagt at Norseman Xtreme Triathlon ikke er noe for meg. Sagt at det er en konkurranse som jeg ikke skal være med på noen gang. Og forklaringen har alltid vært (og jeg har sagt det så mange ganger at jeg kan den utenat): Det er kaldt, bratt og ensomt. Og det er ikke slik jeg vil ha triatlonkonkurransene mine.

Men så kom det til meg en natt at dette bare måtte jeg være med på. Siden nesten alle andre er over seg over konkurransen så måtte jeg også prøve. Og så fikk jeg en plass og derfor bare måtte jeg.

Målsetting 1

Den første målsetting var, da jeg meldte meg på, å være i så god form at jeg hadde en mulighet til å komme på Gaustatoppen og få den svarte trøya. Det betydde at jeg skulle legge ned mye og målrettet trening for å nå det målet. Siden det er tøff kamp om å komme til toppen så finnes det ingen garantier, men det skulle være en reel sjanse.


Hindringen

I løpet av våren hadde jeg to perioder med sjukdom som resulterte i at jeg ikke tålte så mye treningsom planlagt. To perioder på til sammen to og en halv til tre måneder. To perioder som ga meg små muligheter for løpeturer over en time og begrenset sykkeltreningene til totimersturer og kortere økter på rulle. Og med liten mulighet for å trene med intensitet. Jeg vet at dette ser ut som en unnskyldning og sutring, men hindringen for Målsetting 1 er forklaringen på hvorfor Målsetting nummer 2 ble nødvendig.

Målsetting 2

Målsetting 2 bygger på en totalvurdering av vekt, alder, helsetilstand, tidligere erfaring og treningsgrunnlag og årets nedlagte treningsøkter. Vurderingen endte opp med en klar anbefaling om å droppe alle tanker om Gaustatoppen, fokusere på å fullføre, kose meg med opplevelsen, ta det som en tur og høste erfaringer. Målsetting 2 konkluderer med at gjennomføringen av Norseman 2010 i størst mulig grad skulle bygge opp videre form og ikke sette meg ut av treningsevne eller treningslyst i lengre tid. Altså: ta Norseman som konkurranseerfaring og en ekstrem ”long day”-økt.

Gjennomføring av eksperimentet:

Konkurransedagen startet klokken to på natten etter at jeg ikke hadde sovet i fire timer og etter at jeg hadde sovet fire timer natten før det. Slik er det alltid dagene før konkurranser, men det går av en eller annen grunn greit. Søvn er overvurdert.

I mørket på teltplassen ordnet jeg mine saker for siste gang og Andreas som var min fantastiske følgemann hele denne lange dagen ordnet alt det andre. Så gikk vi sammen ned til ferga og skiftesonen.

Det var trolsk å komme ned i mørket. Ferga var på vei inn mot kai, fjorden var speil og fjellene mørke og de fleste deltagerne hadde allerede kommet. Utstyret for en lang sykkeldag ble gjort klart og inn på ferga tuslet jeg.

Det er som å gå inn i noe ukjent. Som å frivillig bli svelget av en hval. Ferga sluker oss og vi skal hoppe ut av munnen 3800 meter lenger ut i fjorden. En evig lang fergetur med mennesker som jeg skal dele en mektig opplevelse med. Vi er forskjellige i det meste, men vi er en del av hverandres opplevelse. Historiene våre veves denne dagen sammen for første og siste gang. Mye av ramma har de fantastiske arrangørene, den utrolige naturen og de lunefulle værgudene lagt, men resten gjør vi selv.

Motoren skifter plutselig dur og magen omorganiserer seg i moll. Motorlyden sier at nå er det snart på tide å forlate den trygge varme båten og dette er et tydelig signal om at det er på tide å ta en siste tur på do. Og etter køen å dømme, så er det ikke bare kroppen min som lyttet til båt- og magesignaler.

Har du sett bildene fra svømmestarten på Norseman? De fantastiske bildene av 200 eller flere mennesker som i tussmørket hopper i vannet var før denne dagen mitt viktigste motiverende bilde. Jeg ville hoppe det hoppet.

I etterkant har jeg hørt at noen niser hadde vært i vannet bak oss. I løpet av en lang dag er det det eneste jeg virkelig er lei meg for. At jeg for andre gang i år nesten har sett niser og en gang skal jeg skrive den boken. ”Mannen som nesten så niser to ganger i løpet av en kort og våt sommer”.

Aldri har jeg svømt en vakrere triatlonkonkurranse og aldri har jeg svømt bedre. Jeg kjente med en gang at kroppen var i svømmeform. Jeg gle godt og jeg fikk godt tak i vannet. Vannet var grønt og rent og fjellsidene var mørke da vi startet. Det var den reneste meditasjon å ligge der å hente ut teknikk og styrke. Padlingen har gjort noe med svømmingen min. Jeg er ikke i tvil. Jeg har blitt sterkere i kjernen og jeg en annen kraft i armene og skuldrene enn jeg har hatt tidligere. Jeg konsentrerte meg om å puste kontrollert ut og når jeg vred meg for å hente luft så jeg at fjellene fikk stadig mer og mer sol på toppene.

I tillegg til min egne perfekthet så er den gode svømmetiden et resultat at jeg får en nesten perfekt linje og at jeg fant noen perfekte føtter å drafte på underveis. Når jeg syntes mannen foran svømte for sakte, svømte jeg opp langs siden og fant noen nye føtter som svømte litt fortere.

Der ser jeg Eidfjord. Der er hotellet. Der er stranden. Jeg kommer opp på 1t15min som er en ny bestetid på svømming for meg. Uten å være sliten i det hele tatt. Jørgen sier: Du skal da ikke komme så tidlig? Hårek som er norsemanskaper, norsemanmamma, norsemanpappa og norsemanjordmor ser glad ut og siden jeg er sentrum i mitt eget univers tror jeg at han er glad for å se meg.

Det er så stas å komme opp av vannet og til Eidfjord. Det er så stas at jeg ikke vil ut av skiftesonen. Det er ikke det at jeg ikke vil sykle, men jeg vil ikke forlate alle de trivelige menneskene som jeg kan skravle med. Inntil Hårek og Andreas blir utålmodige og høflig, men bestemt peker mot utgangen og sier at nå Bent, nå er det på tide å starte på syklingen.

Farvel Eidfjord. Det er bare fjellene som aldri møtes, så vi sees sikkert igjen en gang. Du var vakker å komme til på torsdag og det er litt trist å reise fra deg tidlig en lørdag morgen.

Jeg var redd for at det skulle bli ensomt på sykkeletappen, men jeg la selv grunnlaget for at det ikke skulle bli slik. Når du svømmer relativt bra og sykler urelativt dårlig så blir du selvsagt tatt igjen av masse folk. Jeg kan fort vekk ha hatt den dårligste sykkeltiden den dagen og det resulterte i at alle og bestemora deres syklet forbi meg. Men det gjorde ingen ting. Jeg hadde det fint. Jeg så meg rundt. Snakket med kjente. Jeg jublet da jeg så isbreene på vidda og en utenlandsk deltager så rart på meg. Jeg så på pulsklokka at pulsen var høy som en drage, men jeg kjente at beina ikke ble sure. Jeg presset så hardt som jeg måtte, men jeg var hele tiden innenfor det bærekraftige. Alt var bra på sykkel bortsett fra to ting: de syv km med vei opp til Imingfjell og den fordømte veien over Imingfjell. Ellers var alt ett sted mellom strålende fantastisk og ok. Men altså: Imingfjell hater jeg. Noter det. Skulle noen finne på å jevne Imingfjell med jorden så skal jeg stå å klappe og og synge mens salvene runger. ”Alt det gamle fjellrasket med jorda vi jevner” kan jeg synge. Og ”Nisser og Dverger bygger i berget, men vi skal mine det berget helt flatt”.

En rask sykkeltur gjennom Tessungdalen ga meg fine bein til å starte å løpe med og ut løp jeg som nummer 201. Etter ni timer og tjue minutter eller noe slikt på sykkel var det godt å ta beina fatt. Nå var planen å løpe de 25 km til bakkene starter. Det holdt ikke. Kroppen ville ikke løpe mer enn 15km. Så ble det litt blanding mellom tølting, passgang, subbing, løping og doturer de neste ti. Men ok. Jeg hadde for lengst innsett at dette ikke ble svart trøye eller noe som helst annet som var artig. Jeg var over på risikoreduksjon. Ikke presse kroppen til noe som kunne medføre DNF eller skader på bein eller andre vitale deler. Bruke Norseman som humør- og formboost for kommende konkurranser.

Bortsett fra de siste 2 km ble det en lang og rolig gåtur mot 18t01min og hvit finishertrøye. Målet var 17 timer. Jeg som pleier å si at jeg er bedre enn NSB til å estimere ankomsttid, måtte maule i meg de orda denne gangen.

Målgangen ble stor fordi jeg ble møtt av så mange som jeg har fortalt at Norseman skal jeg aldri gjøre. Norseman er en tullekonkurranse som ikke er for meg. Kim, Kari, Fredrik, Kaia, Hårek, Guy, Jørgen osv. Alle Norsemanentusiastene fikk meg til å følte meg veldig velkommen til Gaustablikk og inn til verdens deiligste suppe. Målstreken var ikke en ensom plass. Selv om jeg nesten kom sist. Det var den bortkomne sønn som endelig rote seg over dørstokken.


Analyse av min gjennomføring:

Dagene før konkurransen: Skal du ligge i telt før Norseman så er det antageligvis lurt å legge seg et stykke unna Eidfjord. Det er fest i dalen og en teltvegg demper verken lyden av fyll, slagsmål eller biler uten eksosanlegg.

Svømmingen: Du blir god på det du øver på. Jepp. Jeg har øvd på svømming og padlingen har gjort meg sterkere. Jeg var et stykke unna å ta ut alt på svømminga. Hadde jeg vært litt mer sikker på sykkelbiten hadde jeg svømt sterkere og raskere.

Syklingen: Du blir ikke god på det du ikke øver på. Syklingen var en katastrofe sånn rent prestasjonsmessig. 19 km/t i snitt er jo egentlig helt latterlig. Men over 90 kg i bruttomedistertonn og lite trøkk i beina gir en slik ”fart” når bakkene blir mange. Norseman er ikke en løype som passer til det jeg er ”god” til. Ligge i bøylen og presse på flater og slake motbakker.

Løping: jeg kunne presset løpinga lenger hvis jeg hadde hatt noe å løpe før, men det hadde jeg ikke. Tvert i mot.


Konklusjon

For en utrolig vakker konkurranse Norseman er. Så fantastisk mye energi, skaperkraft og vilje det ligger i de menneskene som arrangerer denne konkurransen. Så mange glade triatleter underveis har jeg aldri sett før. En ting er å være smilende over målstreken, et slikt smil klarer de fleste å flashe. Men hvor kommer smilet fra når du er midt i en bakke som er fire km lang og med en stigning på 8% ? Mine kom delvis fra det å innse at jeg tok feil. Norseman passer for meg, men i år passet ikke jeg til Norseman. Norseman er en konkurranse som straffer veldig en som meg som kommer til start i dårlig form.

Bilde: Guy Huste

Men jeg var aldri i nærheten av katastrofen. Jeg visste hele tiden at jeg kom til å fullføre og det uten å gå i kjelleren. Og når konkurransen er Norseman Xtreme Triathlon og 18 timer aktivitet så sier det meg at jeg ikke kan regne meg som helt utrent allikevel.

Jeg skal tilbake til Norseman en gang. Jeg er ikke sikker på om det er til neste år. Jeg vet nemmelig nå noe om hva jeg må forandre for å ha realistisk sjanse for svart trøye. Og det er mulig at det er et prosjekt som tar litt lenger tid.

Men vi evighetstriatleter kan koste på oss langsiktige planer. Fjorden, bakkene og fjellet vil alltid være der.

Takk: Veldig takk til Andreas som var helt fantastisk som følgemann hele dagen gjennom og som i tillegg var med å danne det mest gjennomført høffelige teamet i norsk triatlonhistorie.

”Skal det være noe Bent?” ”ja takk, en liten brødskive og litt vann kanskje?” Vær så god” ”Takk” ”Ingen årsak” ”Ja god tur videre da” ”takk skal du ha andreas, kjør forsiktig da” ”Det skal jeg gjøre, så får du kanskje tråkke på litt hardere?” ”Det var godt råd, da sees vi i neste sving da?” ”Ja er det noe du tror du skal ha da?” ”Ja kanskje en halv energybar og en bolle hvis det ikke er til for mye bry?” ”Nei, bare hyggelig det vet du” osvosvosvosv.

Oslo triathlon - tafsing og terskel

Oslo triathlon er en knus morsom konkurranse. Sånn på tampen av året (jeg styrer etter triatlonåret, ikke kalenderåret) blir dette en eneste stor triatlonmafiafamiliesammenkomst. 26 fra Cosca Oslofjord var med på å sette en riktig fin farge på konkurransen.

Oslo triathlon var min første triatlon for noen år siden og jeg var stolt som bare det da jeg slo André. Etter det ble André aldri den samme, han ble bare bedre og bedre. Oslo triathlon var hovedmålet i to-tre år og oppgaven var alltid å sette pers her, men det har gått så som så. Dvs stort sett dårligere og dårligere.

På lørdag skulle jeg ikke sette pers. Dagen etter Quelle Challenge Roth, full av grillmat og mineralvann sa jeg til Line noe som kunne tolkes som om jeg skulle slå henne i Oslo triathlon. Det var først da, en dag etter, at det virkelig hadde gått opp for meg at Line nok en gang hadde slått meg. Med fire fattigslige minutter på en Ironmandistanse.

Målet var klart og hellig, dette var en duell selv om det er mulig at det bare var en duellant, men duellen holdt på å ryke sammen med bilmotoren på motorbilveien. I bommen ved Moss sa bilen *hikk*, motoren lugget og de fleste lamper som kunne lyse de lyste. Jeg bannet så det lyste og lyste et visst Opelverksted i Fredrikstad i bann med umiddelbar virkning og uten mulighet til å anke. Det er moro det skjønner du. Å stå i en motorveibom med en bil som ikke vil gå. Ikke var det onkels bil og ikke var det den beste bilen i hele verden og verken bilen eller jeg sa tut tut. Som sagt, jeg bannet og bilen sa ingen ting.

Men bilen startet igjen. Og gikk til Oslo. Ved Ulvøya tenkte jeg: Ok, nå kan du trekke ditt siste sukk din drittbil, hvis du absolutt må. Herifra kan jeg sykle til konkurransen. Ankomme i sann Olsen-stil. Men bilen holdt.

Pakking og rigging for en kort triatlon har blitt så enkelt etter hvert. Før var det mye mas og undring, nå er det deilig lite styr og rutine. Ta en bag og pælm oppi: Håndkle. Tridrakt. Svømmebriller. Våtdrakt. Nummerbelte. Sykkelsko. Hjelm. Briller. Løpesko. Sokker. To drikkeflasker. En Maximbar. To bananer. Og dett var dett. Vel fremme kan jeg trekke alt sammen opp av baggen og vips er jeg forvandlet til triatlet. Hvis jeg ikke glemmer sykkelen selvsagt.

Labbe rundt og møte alle de vakre triatlonfolkene er rørende. Så mye flotte folk. Så mange trivelige folk. Så mange raringer. Alle sammen er vi rare. Hvis vi tar oss tid og ser på oss selv utenfra. Og gjør vi det så dobler vi omtrent tilskuertallet siden forholdet tilskuer-triatlet er 1:1. En utøver har i snitt med en etterlatt/pårørende/tilsynsfører.

Men i Oslo ga denne tilskuerrekruteringsstrategien rekordmange tilskuere fordi det var en rekordstor flokk med triatleter som sto klare med tærne nesten i vann. Ikke i vannet, for det er forbudt og gjør du det kommer mannen med gummistøvlene og tråkker på tærne dine, men nesten i vannet. Viktig å tjene de ørsmå cm i starten. Jeg sto noen cm bak Line. Det var planen min. Ha kontroll på konkurrenten.

Starten gikk og vi triatlonstimet oss av gårde. På første runde skulle jeg svømme så hardt at jeg hadde Line bak meg og på andre runde regnet jeg med å legge meg rett bak henne. Og jeg gjorde. Jeg har aldri kost meg så mye med svømmingen på en triatlon som jeg gjorde på lørdag. Hele veien de siste to rundene lå jeg bak og tafset Line under fotsålene. Bra hun ikke politianmeldte meg for overgrep. Jeg ville ikke hatt en sjanse, jeg hadde omtrent halve foten hennes under neglene. Men fy flate så lett det er å ligge bak. Jeg smilte hele veien.

Ut på sykkel. Ikke no problem. Rett bak ut på syklingen og forbi et sted oppe i Maridalen. Og så var jeg for meg selv. Herifra konkurrerte jeg etter innsats. Jeg kjørte så hardt jeg tok sjansen på og kontrollerte med pulsen innimellom. Høy puls. 159 blodpumpeslag i minuttet. Det er sånn ca litt over terskel det.

*BANG* dekket eksploderte. Vanligvis det samme som mange minutter med fomling og tapt tid, men jeg har fortsatt ikke skiftet slange. Eksplosjonen gjallet to meter fra slutten på sykleetappen. Snakk om timing. Noen tenkte på meg der!

Ut på løping og opp med beina, opp med hodet og opp med brøstkassa. Løpe. Ikke dasse. To fine runder rundt Sognsvann og løpingen ble en drøm. 167 BPM på løpinga. Det er over terskel. Løpe rundt og heie på kjente. Hilse på venner. Det gir godfølelse og energi å være med på en konkurranse som Oslo triathlon. Stas å leke med venner.

Inn mot må ble det bare lettere og lettere. En hel konkurranse rundt og over terskel hadde gått som en drøm. Inn mot mål. Masse kjentfolk som er der og heier og flagget blir plantet i hendene. Der og da er det bare å gi seg over!

Så til bildet som troner øverst. Bildet som skriker i mot deg som fra en plakat. Ser ut som han er hypp på litt mat. Eller bare rett og slett bare veldig fornøyd gutt. Oppgaven løst og i tillegg beste tid på distansen. 2t40min59sek.

Føler meg litt ferdig nå. Lyst til å kalle det dagen. Akkurat nå har jeg veldig lyst til å la Oslo triathlon være punktum for sesongen og ikke gjøre meg klar for en ny konkurranse i Sverige.

Været, formen og humøret får bestemme.

Og så må jeg skifte slange på hjulet. Gidder jeg det da?

Quelle Challenge Roth 2008 - Instant helter eller bare våt triatlet

Triatleter er instant helter sier Dörthe. Ta vanlige mennesker og kast dem ut i vann før de skal sykle og løpe og så vips har du helter. I Roth var det mengder av triatleter og enda mer vann enn vanlig, så hvor ble alle heltene av?

Ingen helter

Bare for å gjøre meg ferdig med det punktet. Jeg så ikke en helt i løpet av den dagen i Roth. Helter må jeg lete etter andre steder i verden, i andre situasjoner og blant andre yrker og aktiviteter. Maratonløpere, ultraløpere og triatleter som helter? Flotte folk, strålende prestasjoner og viljer av stål så langt øyet kan se, men helter? Ikke for meg i hvert fall. Så ingen helter, men vann? Vann var det mye mer enn ønsket av.

De siste ukene før konkurransen

Oppladningen til konkurransen ble langt fra etter boka, uansett hva boka måtte hete. En uke før Roth var jeg med å være ansvarlig for Stavern triatlon og Seigmann triatlon (med innlagt langdistanse-NM). Den uka fikk jeg bare trent 3 timer og sov minimalt. Uka etter ble reiseuke med bil, men der var jeg flinkere til å rydde tid og fikk plass til både litt svømming, sykling med noen korte drag, kombinasjonsøkter og løpeøkter med 10 drag a 30 sekunder.

Og så fikk jeg kjøpt meg nye svømmebriller på Triathlon-Expo i Roth. Et stort triatlonstevne i utlandet er jo som en kjempegodtebutikk for en sulteforet norsk utøver som står med store, bedende øyne og ser på tempohjelmer, triatlonsykkelsko, triatlonsykler, våtdrakter, kompresjonssokker, triatlonløpesko, tempobøyler og triatlondrakter. Så jeg kjøpte et par svømmebriller. På fagspråket kalles det moderasjon.

De siste værmeldingene før konkurransen

Alle vil ha det optimale konkurranseværet, men hva det været er varierer. Høljregn er for de færreste det foretrukne vær uansett hva slags konkurranse det dreier seg om eller under hva slags forhold de har grodd opp i. Men en uke før start var det det som ble spådd. Av Yr, Storm, og Wetter.de. Minst to ganger pr dag ble været sjekket den siste uken. Og regn ble meldt.

Men gradvis endret værmeldingen seg noe. Det som var høljregn fra fredag til mandag, ble til et varslet lite regnskyll på konkurransemorgenen og sol, bris, lerkesang og begerklang etter klokken 12. De tok feil hele gjengen. De og barometeret til Fritz.

De siste forberedelsene før konkurransen
Nettene før en ironmankonkurranse er ikke de nettene jeg fyller kontoen for skjønnhetssøvn. 3-4 timer blir det hvis jeg er heldig, jeg sovnet rundt midnatt og klokken 0400 satt jeg og spiste min siste frokost. Så det er mulig jeg var småheldig. Det føltes ikke slik for ute var det svart natt og øs pøs regnvær.

I to timer gikk jeg rundt i en klissvåt skiftesone med søplesekk over meg og prøvde å få orden på drikkeflasker, hjelm, briller, Maxim-barer og den grønne og den blå sekken. Det har seg nemmelig slik i Roth at starten for svømming og sykkel er et annet sted enn starten for løp. Som igjen er et annet sted enn målgang. Dvs at de tingene du trenger når du skal skifte fra svømmetøy til sykkeltøy skal i en pose (og når den er tom så putter du svømmetøy/våtdrakt oppi den), løpetøy og joggesko går i en annen pose (levert inn dagen før) og sivile klær til å sprade/stavre rundt i etterpå går i en siste pose.

De siste minuttene før jeg går i vannet
Akkurat i det jeg skal levere fra meg bagen med sykkeltøy kommer det et solgløtt og jeg tenker ”hey, der kommer finværet, jeg dropper å legge ned langermet sykkeltrøye”. Men jeg fikk et innslag av fornuft, ombestemmer meg og følger planlagt pakkeliste. Godt valg.

Et mindre godt valg var at jeg strammet til mine nye svømmebriller et par ekstra hakk for å sikre meg mot vannlekkasje.

De siste går i vannet

Starten i Roth, verdens største langdistansetriatlon, er av typen puljestart. Jeg startet i siste pulje sammen med 300 andre og svømmingen var i gang i Main-Donau kanalen. Eller strengt tatt i en bitteliten del av den, selv om det for noen kanskje kjennes annerledes og andre heller ville fortsette dagen i kanalen og droppe denne syklingen og løpingen. For det regnet fortsatt. Det så jeg hver gang jeg pustet. Så at det var grått og så at det ikke var tegn til lysning. Og her på svømmingen kom dagens første og siste vondt. Vondt av brillene. Vondt av de nye brillene. Dvs vondt av at jeg hadde gitt dem en ekstra stramming. Litt som et slikt torturinstrument der du strammer en skrue og en nål går bittelitt inn for hver omdreining. Bare at her hadde jeg vært min egen torturist, og ute i vannet kunne jeg ikke la meg selv gå, jeg måtte bare fortsette selv om øynene ble sugd sakte ut av øyehulen.

Jeg svømte uten klokke og ante ikke hva jeg hadde brukt av tid, men trodde ikke det hadde gått spesielt fort. Jeg var på den annen side sikker på at jeg hadde triatlonhistoriens mest markante sugemerker rundt øya.

Opp av vannet, men fortsatt var det vann fra alle kanter i form av regn og jeg takket meg selv for et glimrende valg for to timer siden da jeg kunne ta på meg langermet trøye og løpe mot sykkelstarten.

Sykkel, regn, jubel og smil
Til tross for et bedrøvelig vær har jeg aldri smilt så mye i noen konkurranse. Og jeg pleier å smile mye! Så stor munn du har sier Rødhette. Det er fordi jeg skal kunne smile bredere det, svarer jeg. Spesielt når noen heier. Når hundretusen heier. For de gode menneskene i Roth kan heie.

På grunn av været var det bare 100.000 tilskuere i stedet for 180.000 var det noen som sa. Ok. Men de 100.000 kompenserte i så fall for de 80.000 fraværende tørre innesittere. Inn i små landsbyer suste jeg og tøyt ut på den andre siden. For full musikk, fulle tyskere og fulle seil. Seil ja. Noen var redd for vann og hadde plastposer på seg. Greit nok hvis du sykler til butikken med kurv på styret, men sykler du i en triatlonkonkurranse på et aerodynamisk vidunder til over 30.000 kroner så er valget rett og slett helt på trynet. Case closed.

Av en eller annen grunn er Roth-løypa rask for de raske. Det er her verdensrekorder settes. Selv i øsregnet brukteYvonne van Vlerken fattige små 8.45.48 i Roth og satte verdensrekord. For de fleste av oss som ikke er i verdenseliten så oppfattes sykkelløypa som langt fra flat og det å sykle i kulde og store dammer av regnvann bremser mer enn det fremmer fart. Uansett om noen uhelbredelige triatlonkverulanter hevder at det er raskere enn varm og tørr asfalt.

Jeg syklet hardt. Jeg syklet forbi mange. Jeg smilte. Hele tiden. Hjertet mitt slo. Mange ganger. Fort. Jeg syklet vel rett og slett litt hardere enn det som var planlagt og fornuftig fordi jeg skjønte at det å holde planen om 5t50min i denne løypa ikke var mulig og hvis jeg på denne dagen skulle være i nærheten av mine tolv timer måtte jeg klemme til. Begrense tidstapet. Nesten aldri over terskel, men alltid faretruende nære. Alltid jobbe. Alltid i bøylen. Også i bakkene. I bergene.

Det er ”Bergene” sammen med ølteltene i landsbyene som er hovedbeholdningen på sykkelløypa. Det første skikkelige kommer etter 35 km i det lille stedet Greding. Fullt trøkk i en meget bratt bakke der folk står tett i tett og heier, der spilles det musikk og der drikkes det øl. Og så blir det plutselig stille og du er alene med deg selv og konkurrentene i en bakke som bare fortsetter svakt oppover. Før det stuper ned i hårnålsvinger og kulde. Fingrene på bremsen. Fastfrosset. Stiv.

På flatene etterpå passerer jeg Richard som har startet 5 min før meg og som har svømt bedre. Jeg tråkker hardt for å få opp varmen igjen. Opp en liten et lite berg med ganske mange tilskuere. ”Var det det berømte Solarer Berg” spør en engelskmann meg litt undrende i det jeg passerer. Nei, det kommer om litt.

Hovedbakkene er ”Solarer Berg” etter ca 70 km. Det er her du får føle hvordan det er å være med på Tour de France og sykle gjennom et hav av tilskuerentusiaster som åpner seg like foran deg. Moses og oss. Jeg får igjen for teknikktrening og trening på høy frekvens og bakketrening. Jeg ligger i bøylen og visper opp i høyere fart enn de rundt meg og får jubelrop som svar. Jeg lager vingebevegelser med hendene og får enda mer jubel. Herlig.

Så blir det stille og engelskmannen kommer opp til meg igjen og gliser stort. ”Det var Solarer Berg, skal vi sykle ned og ta den en gang til?”

Er runde til blir det, med mer av det samme. Jeg holder farten og jeg holder trøkket og jeg passerer flere. De som passerer meg nå er stort sett klynger av staffettlagsyklister og de teller på en måte ikke: De er med på en annen konkurranse. Strengt tatt er alle det. Min konkurranse er med meg selv og et ønske om å fullføre på en best mulig måte. Jeg ser rundt meg de som lider. De tynne. De som er frossenpinner og tynnkledd og som hater og rister og skjelver og setter fra seg sykkelen i vegkanten og sier: ”kjør meg hjem”.

Et løp for min historiebok

Av sykkelen er alltid deilig. Deilig å få løpeskoene på og bevege seg på en ny måte etter over seks timer sykling. Og jeg løper. Jeg løper hele veien. Det er ikke så mye å fortelle fra løpeturen. Bortsett fra at jeg merker at jeg har kraft igjen til å fullføre en maraton slik jeg hadde planlagt. Det skjønner jeg fort. Kjenner at jeg har kraft og knær og energi til å løpe. Aldri gå! Går knapt på drikkestasjonene. Bare løper. Løper i et jevnt trav på rundt 9 km/t og en stund tror jeg at jeg skal klare målet på under 12 timer til tross for feilvurderingen av sykkelløypa. Men så må jeg på do.

Mye godt å si om konkurransen i Roth. Antallet portadoer eller andre doer på løpeløypa er ikke en av de tingene. Hvor mange det var av slike? Prøv å gjette ”ingen” og du kommer nær. Løsningen ble etter hvert å ta med et par nedkjølingssvamp og sette kursen for de store skogene. God løsning det, men avtredeletingen kostet meg mange minutter.

Oppløpet

I hele vinter har jeg trent for å møte disse siste meterne. Trent for å kunne løpe disse og være fornøyd. Jeg må ha trent fantastisk godt for jeg var så fornøyd at jeg gråt og jublet. Jeg visste at målet på 12 timer ikke ville bli nådd, men jeg visste også at jeg hadde levert langt over hva jeg hadde trodd jeg kunne klare. Jeg var så fantastisk fornøyd over å ha bevist for meg selv at også jeg kan heve meg flere hakk med litt systematikk, litt flere timer og mer guts. For på løpingen satt det i hodet. Jeg så mange som var i vesentlig bedre form enn meg som gikk. Sånne med kropper som bare består av skinn, sener og muskler. I Roth var jeg bedre enn dem. Kanskje fordi hodet mitt aldri tillot meg å gå. ”Løp vider” var den eneste beskjeden av betydning som ble formidlet. Jeg så selvsagt også de som var større og tyngre og som gikk og som jeg aldri klarte å ta igjen, men de ble glemt.

Mot målstreken fikk jeg selskap av en den tyske familien Glum som skulle over målstreken sammen med sin staffettløpende sønn. Far prøvde å trenge seg forbi meg på høyre side og en annen slektning prøvde å rulle over meg som en liten tanks. Men jeg hadde svaret. Det svaret som svenskene har vært gode på å gi når tyskerne kommer. Jeg løp som f…. vekk fra overmakten og kom i mål før dem. Stoppet opp og gikk til siden og forsvant inn i min egen lille verden. Som Røde Kors hjalp meg ut av. En i hver arm.

Bommet på målet med 12 minutter, men der og da og for alltid blir det helt irrelevant. Jeg trente på en måte og jeg fullførte på en måte som jeg er fornøyd med.

Hjalp treningen meg?
Jeg kjenner kroppen min rimelig bra etter å ha delt bolig med den i 43 år og jeg vet at treningen i vinter har hjulpet meg mye. Svømmingen var nok en liten skuffelse, der hadde jeg trodde jeg skulle være noen minutter raskere. Syklingen var mer enn ok i forhold til tidligere nivå og løpingen var rein oppvisning. Hadde jeg skullet gjort Roth med samme grunnlagt som jeg hadde i fjor så hadde jeg antageligvis vært 1t -1t30 minutter dårligere enn jeg var nå.

Das was Das, eller sagt på knapt og passe detaljert tysk prosa:

Quelle Challenge Roth 2008
Name OLSEN, Bent Olav (NOR)
Startnummer 2406
Verein OSLOFJORD TRIATLON
Klasse M40
Split Zeit
Schwimmen 01:21:41
Wechselzone 1 00:06:04
Bike Total 06:03:49
Wechselzone 2 00:03:07
Laufen Gesamt 04:37:45
Zielzeit 12:12:24

Mitt liv som skillpadde

Og der, akkurat der, gikk jeg i mål på min nye høyst personlige rekord på OL-distansen. 2:47:17. En liten time eller så etter Colting.
For å komme frem til mål og det tallet så svømte jeg 1500 meter på 31:34, syklet 40 km på 1:17:07 og så løp jeg 10 km på 58:34.

Akkurat det siste diskuteres fortsatt i de svenske skoger. Var det virkelig slik at denne nr. 91 Olsen løp? Eller var det en hittil ukjent gangart fra dyreriket som de så prøvd ut mellom treleggene?

For på søndag var det Göteborg triathlon. 45 minutter før fanden satt begge beina i fottøyet og sa god morgen til alle smådjevlene våknet jeg. Fanden våkner 0600 og jeg 0515. 0545 startet bilturen min fra Fredrikstad. 0625 var det omlasting og 0630 kjørte Frank Zappa, Ole Richard og jeg fra vegkrysset ved Halden. 0910 var vi fremme ved konkurransen etter masse kaffe, Red Bull, sportsdrikke, vann og bananer. Og dostopp. Og hyperskravling. Og nytt dostopp. Og mer hyperskravling.

Vi åpnet bildøra på parkeringsplassen til De Svenske Skoger og da var det knotten beit. Igjen og igjen.

En gang var jeg på militærøvelse på Andøya. Myra på Andøya lå der stor og våt i 1986 og ligger der sikkert fortsatt. Veldig våt, veldig stor myr med veldig mye molter og mygg, men enda mer knott. Der og da lærte jeg meg å hate knott. Det er den eneste lærdommen fra de 12 mnd som fortsatt sitter. Bortsett fra at jeg fortsatt kan montere AG-3 i blinde. Og så husker jeg at jeg lærte at jentene i Harstad ikke var veldig imponert av militærgutter sørfra. Fornuftige jenter.

Selv om manns minne er 14 dager så husker jeg altså knotthelvete på Andøya. For øvrig er kvinners minne vesentlig lenger. Det er med å forklare kjølige Harstadjenter.

Men jeg sporer av og siden jeg i hvert fall er mann nok til å ha manns minne, får jeg skynde meg å skrive før jeg glemmer Göteborg triathlon.

Det var stas å være mange. Det var en veldig annerledes konkurranseopplevelse enn Blodomlöppet. Det er fint å stå og sette opp skiftesonen med venner og kjente rundt. Smile. Si hei. Hjelpe litt med barnepass. Låne. Og der og da blant venner, knott og flotte sykler startet jeg å glede meg veldig til Kalmar triathlon. Jeg fikk et blaff av lykke fordi nå er vi skikkelig i gang. Nå skal vi virkelig leve triatlonlivet i uker og måneder. Dette er betalingen for rulletimer og snøslaps i vinter. Nå skal vi cashe inn sjekken.

Svømmingen fungerte bedre enn forventet. Under over alle under. Svømmetrening er overvurdert. Jeg har vel max 10 svømmetreninger frem til nå i år, men hadde Adeleid, Line, Einar og Kristin bak meg opp av vannet. Underveis trodde jeg faktisk at noe veldig galt hadde skjedd og at jeg lå bakerst, men jeg havnet bare litt langt til høyre.

Læring: Jeg må ikke ”sovne” og gli over i sightseeing i vannskorpa. Det er forskjell på snorkling og konkurranse og jeg må konsentrere meg om fremdrift for å være noe annet enn en badeand. Det er ittno som kjem tå seg sjøl. Ikke en gang fremdrift.

Og så fikk jeg en helt grei liten gåtur opp til skiftesonen. Der forsvant Kristin og jeg orket vel dagens første ”Heia Kristin”. Jeg klarte noen flere.

Ole Richard hadde vist meg sykkelløypa og den virket litt tung. Fra bil. Den var ikke lettere på sykkel. Sykkeltraseen kan rett og slett beskrives som slakt nedover på veien ut og slakt oppover på vei ”hjem”. Og etter første runde følte jeg meg som slakt og nok en gang sliter jeg litt med å holde på mageinnholdet når jeg kommer på sykkel.

Etter første vending og heiarop ble det ganske gøy. Med fem ganger frem og tilbake og masse folk så skjedde det hele tiden noe og jeg kunne følge med hvordan jeg lå i forhold til Adeleid, Line, Richard, Kristin, Einar og Colting.

Colting passerte meg og jeg holdt han helt greit. Ikke noe problem. Vel og merke i slak nedoverbakke og etter at han hadde tatt meg igjen med to eller tre runder. Men allikevel var det veldig gøy. Helt til oppoverbakken kom. Ha det bra Colting.

Einar, Richard, Line, Adeleid og jeg derimot hadde omtrent fast følge gjennom hele syklinga. Selv er jeg fornøyd med at jeg klarte å holde farta oppe i de slake oppoverbakkene.
Observasjon: Jeg har blitt sterkere på sykkelen og fem kg mindre polstring hjelper også. Nå gjelder det å bygge på dette med noen lange turer frem mot Kalmar.

Like før T2 bare måtte jeg gjøre det. Jeg måtte passere Gerhard. Kjempeanbefalt å tråkke litt ekstra tungt like før jeg skulle ut å løpe. Eller egentlig ikke, men det gjorde nok ikke så mye fra eller til.

På løpingen forsvant Einar, Richard og Adeleid. Og Gerhard. 1 minutt mer pr km brukte jeg nå i forhold til Blodomloppet. Det gikk ikke så fort og jeg startet en smått humoristisk passiar med Tanten og Farbroren ved hver vending. Jeg tilbød dem en svättig kram den siste gangen, men de ville ikke.

Og så var konkurransen over, jeg stoppet opp og holdt på å få krampe i begge bena.

Konklusjon: Göteborg triathlon var konkurransetrening og jeg perset. Jeg er veldig fornøyd med hele dagen selv om enkelte ting ikke gikk helt som jeg ville.

Men når gjør de egentlig det?

Og til innledningen: Nei, jeg tror ikke at mine tider og løpesett blir diskutert noe som helst sted, verken i Sverige eller Norge. Mine tider er kun interessante for meg selv. Og løpesettet må jeg forverre ytterligere hvis det skal bli samtaleemne og være støtteberettiget hos Ministry of Silly Walk.

Og slik er det med de fleste og det meste. Også dette. Skal det være av interesse for andre må det enten være veldig bra eller eksepsjonelt dårlig.

Halden bruløp - den beste dagen i livet

Dette har vært den beste dagen i mitt liv mente Åse (5 år). Hvorfor? Blant annet fordi hun hadde løpt barneløp i Halden. Barneløp er en fin ting og selv om barneidrettsbestemmelser følges og tidtakeren kan hvile seg, så er det konkurranser i konkurransen og stort alvor for alle impliserte.

For eksempel for alvorlige meg. Jeg var med, løp ved siden av og heiet, klappet og hojet og ikke minst ga jeg de to fine jentene veldig fine råd før start. Start forsiktig slik at dere ikke blir helt tomme på slutten. Sa jeg. Til dem.

Og denne gangen gikk det veldig bra. Åse hadde en flott duell med han gutten i grønt. 100 meter fra mål var jeg sikker på at han var offerlam, men han gikk helt ned i kjelleren, åpnet kjellerdøra og hentet frem krefter og en spurt. Og han vant. Denne gangen. Treneren og faren til Åse har planene klare for hennes trenings- og konkurranseprogram frem mot neste år. Så bare vent du din lille snik, neste år er du slakt.

Åse var preget av stundens alvor og syntes det hele var skummelt. Helene derimot løper lettere enn noen gang før og var skikkelig rask, glad og trygg.

Barneløpet hadde starter med pistol og han hadde vi voksne fått låne også. Klar .... pang.

Det er rart hvordan startnummer og menn med pistol kan endre andres planlagte atferd. Jeg hadde en plan for løpet, men da det smalt så ble planen skutt i filler.

Rett under terskel på 163 heavy hjerteslag skulle jeg ligge og så skulle jeg øke farten mot slutten. Det finnes en fasit og gjett hva? Det gikk ikke slik, det går aldri slik. Jeg spurtet av gårde og hang meg på rumper, rygger og legger som var vesentlig tynnere og spenstigere enn mine og enn det jeg pleier. Til kroppen min brølte jeg skjellsord av typen 4.40 pr km, 4.30 pr km og 5.00 pr km. Og jeg fikk svar. Stoppordre. Som jeg så vidt trosset.

Jeg håpet på å kunne klare 50-51 min og jeg løp på 53.44. Hadde ikke starteren skutt av meg hodet så hadde jeg vært nærmere målet, men den som intet vover.

Her er en kurve som viser fartsutvikling og pulsutvikling. Jeg skal liksom ha 163 som laktatterskel og det traff jeg etter 1,5-2 km. Klassisk Olsenopplegg.

Det var ikke bare barneløpet som gjorde dette til den beste dagen Åse har hatt. Hun fikk vaffel og brus etter løpet. Og Softis med strø. Og så kjørte vi som så mange andre over til Sverige for å handle. Red Bull til far og ”Evighetskuler” til Helene og Åse.

Hvis du ikke vet det, så er evighetskuler no kjempestort og rundt godteri som du kan slikke, slikke og slikke på og som holder i uker og som gjør at du og alt rundt deg blir klissete. Som gjør at barna trenger vannslange, sofaer trenger rens og far trenger no beroligende.

For å virkelig krone verket så bare fulgte vi kassakøen helt bort til Mækkern for å spise burger. I køen fikk jeg ”white trash overload".

Men jeg overlevde.

Helene i bilen på vei hjem: "Du pappa....."
Pappa i bilen med vonde ben og litt andpustenhoste: "ja?"
Helene: "Jeg klarte å la være å starte for hardt i dag jeg "
Stolt pappa: "Ja du var kjempeflink"
Undrende Helene: "Men det gjorde jo ikke du, hvorfor gjorde ikke du slik som du sa til meg?"
Svaret til pappaen drukner nesten i 22 Pistepirkko: "Jeg skrur opp musikken litt jeg, Åse liker denne sangen så godt!"

Etterpå:

Etterpå leker Helene og Åse barneløp med dukkene. Dukkene har nummerlapp og sitter i lekebilen og kjører Norge Rundt for å løpe neste barneløp. Jeg tenker at dagen i dag har gitt god ballast, jeg tenker at jeg er glad for at dukkene ikke kjører fra kjøpesenter til kjøpesenter med 10 brett cola-bokser på toppen av fleskeberget.

Og jeg tenker at neste gang skal Helene styre løpsopplegget mitt.

Nyttårsløpet 2007

Av og til er jeg sær og tror at jeg er anderledes. I går tenkte jeg at mitt år ikke er som alle andres år. Konvensjoner og kalendere forteller at året består av tolv mnd. Det er vanlig å starte med januar og så går det videre med februar, mars, april, ma.... ja du kjenner drillen? Jeg er klar over at det finnes andre måter å holde kontroll på dager, uker osv, men vi holder oss nå for enkelhets skyld til to alternativer. Januar, februar, mars.... og min måte.

I går tenkte jeg at mitt år starter med årets første skikkelige konkurranse og slutter med den siste. Og så blir de dagene, ukene og mnd som er igjen på siden av den virkeligheten. Resten av året er som et oppmarsjområde for konkurranseåret. Sesongen.

Og da startet det nye året i år med et nyttårsløp, Fredrikstadløpet.

Noe har forandret seg fra i fjor og noe er til det bedre. Helsa er bedre og jeg bryr meg ikke lenger no særlig om hva andre i triatlon-Norge driver med f.eks. Jeg seiler min sjø og så får andre lete opp sine plaskedammer.

Men selv om noe er forandret så traff jeg løpet som jeg pleier. Tungt ned på forfoten og nytt treff på hælen. Jeg løper ikke pent, men jeg får i hvert fall maks trøkk på fotsåle, knær og hofteledd og andre kroppsdeler. Hadde det vært en konkurranse som målte støt og ikke tid så hadde jeg vunnet.

Jeg traff Fredrikstadløpet i år sammen med en hel haug av andre Oslofjordinger, men det var Ellen jeg trodde jeg skulle løpe sammen mot et felles mål.


Det var ikke Ellen sin skyld at det ikke gikk slik. For de som liker slikt så sier denne grafen en del. Jeg holdt til ca 14 km med et skjema til 2 t og bittelitt og så sprakk jeg. Igjen. Og både puls og fartsutvikling taler sitt tydelige språk (husk at min målte terskelpuls er 160, selv om jeg tror at den egentlig er et par knepp opp)

Det finnes ofte flere mål. Det målet jeg sa, var at jeg håpet på under 2t10 minutter. Det trodde jeg var realistisk. Og når fasitten sier to timer og nesten åtte minutter, ja da har jeg sånn ca peil på hvor jeg er i forhold til form.

Kunne jeg klart bedre? Kanskje og jeg håpet på en tid ned mot 2 t og derfor var det et lite stykke rundt 13 km hvor jeg snudde den smale sti og Ellen ryggen og prøvde meg på ryggen til Karl Otto i steden. Litt høyere fart ble det og skyhøyere puls også.

Og det holdt i femhundre meter, men ikke i seks. Ryggen til Karl Otto ble plutselig borte. Og så passerte to damer som jeg hadde forbannet meg på at de... de skulle jeg ikke slippe. Og så gled Ellen opp på siden av meg og så løpe vi sammen og jeg la meg bak for å herme etter steglengde og frekvens og prøvde tappert å få den forb.. pulsen ned og så klarte jeg ikke å holde følge med henne lenger heller. Ved slepebåtene var det slutt.

Og som vanlig ble den siste runden litt trist, men jeg muntret meg selv opp med å si takk for meg og takk for dem til alle funksjonærene som sto langs løypa.

Helt på slutten av puls- og fartkurven kan det sees et avvik fra den fremherskende tendens. Den ble frembrakt av en langspurt for å ta igjen han som var tredje sist. Jeg klarte ikke det heller, men jeg fikk 182 i puls og en medalje rundt halsen som jeg har mistet allerede.

Var løpet no viktig? Nei, det som var viktigst i går var at Helene, Kristin og Åse var med på barneløpet og vant skikkelig stor godtepose, at Kristin er veldig snill og flink til å ta seg av de to "små" og at Helene hadde en fantastisk fin voksen- og Kristinbursdag med Oslofjordgjengen. Tusen takk for at vi fikk kuppe bursdagen din i år Helene, men jeg tror ikke du så det som no stort offer. Det virket ikke slik på sengekantsamtalen i hvert fall.

I går tenkte jeg sånne teite tanker om året og slikt. I dag tenker jeg ikke det, men her er noen flere bilder fra Fredrikstadløpet.

En på trynet!

Min evne til å sette opp urealistiske mål for meg selv ut ser ut til å være grenseløs. Og min evne til å fremprovosere en på trynet gjør at jeg bør fortsette å holde meg unna drikkesteder og taxi-køer. "The harder they come the harder they fall", eller noe i den retning. Søndag klokken 12.00 skulle jeg starte et kortsiktig arbeid med å rehabilitere 2006-sesongen. En sesong som ikke har vært noe annet enn en eneste lang resultatmessig skuffelse på kort og lang. Resultatmessig i konkurransesammenheng altså. Resultatmessig forstått som treningsresultater i form av km, timer, klubbopplevelser, naturopplevelser og ”nær maxpulsopplevelser” har det vært et fantastisk år.

Men så er det altså slik at jeg stiller opp på "konkurranser" og i det konseptet "konkurranser" er den bærende idé at man "konkurrerer". Vi er ikke på langtur med bollestopp på Texaco eller lunch i det grønne eller på utdrikningslag. For de som måtte ha vært borte fra idrett og aviser en stund så betyr "konkurrere" i sin reneste essens å være raskere enn flest mulig, helst alle, men i hvert fall noen. Og når det ikke lenger er mulig eller viktig lenger så "konkurrer man med seg selv". Gjøre det raskere enn i fjor, svømme raskere enn sist gang, sykle hele veien uten å løpe 10 km med sykkelen og så løpe hele veien uten å gå som en giktisk gammal kvisthaug av ei kjærring. Det er undergrupper av alt og det er selvsagt en undergruppering av triatleter som ikke bryr seg så mye om du kommer så raskt i mål så lenge du sykler raskt og har fin sykkel. De finner du på Slowtwitch-forumet. Fint forum det, men ikke så fint som www2.oslofjordtri.com selvsagt.

Meningen var å løpe halvmaraton i Oslo på søndag, men jeg fikk med meg to konkurranser, jeg løp en 8 km og fullførte halvmaraton.

Det er en kjent sak at løpere ikke er velkommen i Oslo og jeg vet hva problemet er. Problemet er ikke at de hindrer trafikken en søndags formiddag, et tidspunkt da folk enten bør være i kjærka, på café eller ligge bakfulle mens unga hopper på hodet deres. Problemet er lukt. På søndag ble Oslo til Tigerbalsamstaden. I det jeg gikk ned trappene i Slottsparken, kjente jeg den heselige lukten av kamfer og no annet. Dette svineriet som løpere føler at de må smøre seg inn med og som for lengst har mettet huden deres slik at selv uten så burde de hindres fra å bevege seg blant folk. Vanligvis kan man kjenne helt andre lukter i Slottsparken og de er langt å foretrekke. Selv fersk hundebæsj.

[lang enda kjempekjedeligere bit med relevante, men triste unskyldninger og forklaringer er tatt bort]

I starten holdt jeg god fart til meg å være og jeg var jo klar over at den var for god. Det var en deilig følelse å faktisk løpe ut til 4 km og ha en liten følelse av å være med. Men hvor er logikken i å la se rive med på en fart som jeg vanligvis ikke klarer å holde over 10 km, når jeg skal løpe over det dobbelte? Når startet jeg å tro på undere?

Jeg vet i hvert fall når jeg sluttet. Ved åtte km kjente jeg det lugga i kroppen og det jeg hadde av fart ble borte etter drikkestasjonen ved 9,5 km. Konkurransen gikk over til tur i byen uten Finn Kalvik, men jeg brøyt ikke. Hadde Finn Kalvik vært der med gitarien sin og "Fortell ikk emeg at du er eeeensom..." så hadde jeg brutt sammen og hinket avgårde i krampegråt. Om det er IronDuck som sitter igjen, eller om det er virusene som beviselig turner rundt i kroppen min nå som var der allerede på søndag, eller om alt kan tilskrives at jeg rett og slett åpnet helt feil aner jeg ikke. Men jeg må finne en mulighet for revansje!

Alternativt må jeg avfinne meg med at jeg er en feit gammal jubb og bør sette meg andre mål enn resultatmål som kan måles med stoppeklokke.

To be continued!

Kalmar 2005 og 2007

Så er jeg påmeldt Kalmar igjen, det blir hovedmålet til neste år og da er det jo på sin plass å gjenfortelle historien fra 2005.

Hårek er ei masekråke, men slik er det med entusiaster. Og han maser på en fin og mild måte altså, og bare om ting som han bare mener at vi må oppleve, må gjøre osv. Ting som er viktig, Kalmar f.eks. Og Kalmar 2005 ble akkurat så bra som Hårek hadde prøvd å formidle i flere tiår.

Utgangspunktet mitt for å reise til Kalmar: I 2005 trente jeg vel to til tre timer i uka. Jeg hadde egentlig tenkt å droppe hele Kalmargreia. Så skiftet jeg over til kort distanse. Og så like før ombestemte jeg meg igjen og skulle prøve å forbedre tiden fra IronDuck 2004.

Helt fra start var jeg steincool husker jeg. Starten var i Fredrikstad på torsdagen. Og jeg var rolig som bare det hele veien ned til Kalmar. Satt bare å kontrolerte hele veien.

Konkurransen var på lørdag og det var fredag uroen kom og herjet med kroppen min. Først fordi konkurransen kom så veldig nærme virkeligheten min fordi den korte triatlonen sparket helgen i gang.

OK. Bare for å ha sagt det: Jeg kommer ikke til å heie på Colting noen gang. Han må gjerne stille opp på Norseman år etter år etter år etter år og svømme med alle de andre deltagerne på slep i et tau, sykle baklengs alene på en tandemsykkel og gå maratonen på henda. Hvorfor? Colting ble rimelig avkledd på fredagen. Men det liker han jo, han vil jo se bra ut naken når han sitter og trøkker på sykkelen. På den korte trialtonen på fredagen skulle han få laurbærkrans av en søt pike i bunad. Dette ødela tydeligvis løpsopplegget hans på de siste 50 meterne på dette som nok var hans viktigste konkurranse det året, så han slengte den umiddelbart fra seg og sprintet inn. Resultat: Et halvt sekund bedre tid og en veldig lei seg svensk pike. Godt levert, god vurdering hele veien! Praktkar. Blæh!

Fredag: Kort sykkeltur med Hårek for å sjekke deler av sykkelløypa og løpeløypa. Velger å ikke skifte dekk (ok valg og jeg bruker de dekka fortsatt) og å bare bruke nytt Flatwing drikkeflaskesystem bak sadelen og ikke drikkeflaske i tempobøylen. Det siste var ikke så lurt valg.

En anne ting som tøyset til tankene og nervene var at det var meldt århundredes møkkavær med regn og vind og flom på konkurransedagen. Sivilforsvaret lå og satt visstnok i beredskap og var klar til å forsvare det sivile samfunn på en sivil måte. Jeg dirret og så for meg å fullføre en Irondistanse mellom sandsekker og kuer og låver som kom seilende nedover elva. Det hadde blitt en historie for barnebarna det.

Natt til lørdag ble en natt helt og totalt uten søvn og med mange rare tanker oppe i et veldig rart hode. Jeg var tidlig nede til frokost, klarte å spise og fikk transportert meg ned i skiftesonen og så surret jeg rundt der nede i en time.

Oi, så deilig det er å kjenne på startnervene, stå uten for seg selv og høre på hva slags fantastisk humor som man kan prestere å klekke ut når hjernen er totalt ute til venstre forfulgt av en bjørn. Så rart det er å stå sammen med masse mennesker i svarte kroppskondomer som spør hverandre om de kan låne vaselin, søte piker som skal "jokke litt mer med drakta for å få den til å sitte", for så etterpå å ha en kjempegruppeklem i neopren, vaselin og deilig kald angstsvette.

Pang. Svømmingen gikk til en viss grad etter skjema, jeg taklet bølgene ganske godt. Den sommeren hadde jeg av en eller annen grunn lekt meg med å svømme mange tak mellom hver gang jeg pustet. Det hjalp meg mye i forhold til tidligere konkurranser, da har jeg nærmest slavisk måttet puste til høyre på hvert annet tak. Alt var frid og frøyd og jeg så stadig vekk Adeleid og Hanne ved siden av meg. Det gikk bra til tredje runden, da kom krampene i begge legga på mesteparten av veien ”hjem”, og jeg registrerte at Hanne passerte meg i sin røde badehette.

Jeg rota masse i skiftesonen, men fikk allikevel en veldig grei skiftesonetid. Målet var å sykle på seks timer og bittelitt. Ut på sykling tok jeg det rolig fra starten for å ”vispe” beina i gang.

Etter en kort stund oppdaget jeg at det var ulurt å kjøre med Flatwing-greiene. I hvert fall uten å teste det skikkelig først. Min feil. Teit. Første fartsdump: !Bumps! ut føk begge drikkeflasken. Jeg tilbake for å plukke dem opp. Neste fartsdump mista jeg en igjen. Den flaska jeg da hadde igjen putta jeg i baklomma og syklet videre. Etter hvert fikk jeg mer og mer kraft i tråkket og begynte faktisk å passere folk som så veldig mer fit ut enn det jeg gjør. Jeg passerte Hanne f.eks. Hun ser jo rimelig "fit" ut, men syklet i et seil av en jakke. Og ikke ble jeg passert av så mange heller.

Vending etter 3 mil var bare nydelig og jeg så ryggen til Adeleid. Hadde bestemt meg for å kun sykle uten å presse for mye i motbakke og motvind og sykle så fort at det ga godfølelse i lettere partier. På den måten var jeg helt i ryggen på Adeleid ved vending i Kalmar etter 6 mil. Ganske raskt var jeg forbi, men så kom Adeleid forbi igjen, og så syklet jeg forbi og slik hadde vi en kjent rygg å jage etter i en del mil. Inntil jeg var nødt til å la Adeleid sykle sitt eget løp for ikke presse meg selv for hardt.

Ved vending 9 mil kastet jeg drikkeflaska jeg hadde i baklomma. Den lå og klemte mot korsryggen og var ikke særlig behagelig. Ikke var det no bruk for den heller, fordi det var flust med drikkestasjoner som delte ut flasker med ”Vatten, Sportsdryck, Cåla och Vatten”. Siste runden ble ganske smertefull fordi korsryggen var stiv og vond og jeg måtte stadig oftere opp for å sitte istedenfor å ligge i tempøylen. Etter seks timer og et par minutter var jeg ferdig med syklingen.

Vekslingen gikk ikke så verst fort til tross for at jeg var så stiv at jeg ikke kunne bøye meg. Men ut på løpingen var det full stopp etter tre kilometer. Ryggen låste seg fullstendig. Muskler og annet tøys klemte til rundt ryggraden slik at jeg nesten ikke fikk puste og knapt kunne gå. Tanken ”Nå må jeg bryte!” var nærliggende. Men jeg begynte å gå. Prøvde å tøye mens jeg gikk, prøvde å gå med noe som kunne ligne rullende, myke bevegelser. Og etter hvert gikk det såpass over at jeg kunne starte å løpe igjen. Den første runden gikk på 8 km/t.

Andre runden løp jeg fortsatt en del, men måtte også her gå. Og så måtte jeg to ganger på do. Tredje runden løp jeg også fortsatt en del, men jeg gikk mer og mer og saktere og saktere. Og så måtte jeg to ganger på do. Mattematikkunnskapene gikk totalt fløyten på de siste syv kilometerne og jeg klarte ikke å regne meg frem til hva slags tid jeg skulle få. Tre kilometer før mål luntet jeg sakte og to kilometer før mål løp jeg 8 km i timen igjen, en kilometer før mål fant jeg ett eller annet lager og løp 10 km/t. 300 meter før mål sto en fantastisk jente fra Telemark og spurte om vi skulle løpe sammen inn. Hånd i hånd løp vi til det var 100 meter igjen. De siste var bare mine. Og etter mål så var alt som det skulle være. Også tanken om at ”aldri mer”.

Dette ble bare om meg selv, men underveis handlet det masse om alt mulig annet. Det handlet om å se klubbkammerater som smilte, slet, hadde det vondt og koste seg. Det handlet om alle som heiet og var glade, våte og spente. Det handlet om en fantastisk by som arrangerer en fantastisk triatlon med 200 arrangører og innbyggere som alle sammen sier ”Bra jobbat”, ”Tuft jobbat” , ”Kör på!”. Det handler om alle de som man gjorde dette sammen med og som man snakket med og smilte til og ga tommelen opp når man ikke lenger orket å snakke. Det handlet om ”pikene før broen” som nekter slitne mosjonister å være slitne inn mot vending og mål. Stor takk til Erik som var strålende glad på egne og mine vegne da han syklet ut for å møte meg på mine siste 7 km av ”løpingen” og som tok med seg beskjeden tilbake til Anne Sofie om at jeg løp og ville klare å komme i mål under 14 timer! En time bedre enn det som var målet.

Nå kan jeg nesten ikke vente til august 2007

No Shit!

Jeg måtte ikke på do i det hele tatt i løpet av Iron Duck og det er jeg veldig glad for. Med den ryggen min ville et dobesøk vært katastrofalt. Jeg hadde bare detti sideveis og ligget der med buksa på knærne.

Tenkte bare jeg skulle dele dette med dere.

Iron Duck 2006 - håpet som brast

Svømming: 01:24:52 T1: 00:05:18 Sykkel:06:37:18 T2 00:03:12 Løp: 06:28:53 Totalt:14:39:33

Klarte jeg det jeg skulle, bedre min bestetid? Nei, så langt der i fra. Er noe av dette egentlig godkjent? Svømminga, T1 og T2. Har jeg da egentlig noe som helst grunn til å være særlig fornøyd? Jadda, for jeg kom i mål. Litt vorsteh-hue har jeg altså. Litt.

Før konkurransen
For en gangs skyld så sov jeg faktisk godt før en konkurranse av skrekkstørrelse. Våknet frisk og fin klokken 0520, luftet Bruno, spiste, drakk litt kaffe, gjorde unna dagens dobesøk, stappa inn det jeg trodde jeg trengte inn i bilen. Kjørte med bange anelser fordi det regnet i strie strømmer nesten hele veien. En ting er tanken på å være ute og slite i 14-15 timer, noe helt annet er å tenke på å gjøre det i høstregn.

Men så så jeg Sæbøvannet og bøyene til Tom som lå der som en snor på vannet, regnet hadde stoppet, parkeringsplassen var full og plutselig og nesten helt uten min medvirkning ga bilen fra seg en serie tut.

Svømmingen
Det er gromt å svømme i stim, alle fine fisker vet det fordi det er der man kan sjekke opp fiskedamer og fiskemenner og det er noe trygt og godt å svømme ved siden av noen når svømmeturen blir lang og de store skumle gjeddene lurer i sivbeltet. Vi så dem jo aldri, for vannet var ikke krystallklart, men det er klart de var der. Ble vel ikke så mye sjekking heller.

Skal man klippe neglene før en triatlon er et tema som jeg ikke har sett berørt på store og seriøse triatlonfora som www2.oslofjordtri.com, Slowtwitch og Tri-newbie? Tåneglene skal selvsagt klippes, men hva med neglene på fingrene? De fleste vil nok satse på korte negler slik at det ikke blir hull i våtdrakta når den tas av og på, men lange negler kan også ha sin misjon. Et lett risp under fotsålen til han eller hun som er forran kan få han eller hun til å skvette og bli helt satt ut og *vips* en konkurrent mindre. Bare et tips.

Jeg trodde jeg hadde kontroll på Maria, hver gang hun satt opp farten litt kunne jeg kompensere med mer effektive og lengre svømmetak. Det trodde jeg under Iron Duck 2004 også. Jeg tok feil da og jeg tok feil nå. På siste runden forsvant Maria og Jokke og jeg tok vel følge mot mål.

På sykkel frem til 12 km

Endelig ut på sykkel. Veldig fin og lett i tråkket og dette ser ut til å bli en skikkelig fin sykkeldag for Guru og meg. Og så får jeg hjulet nede i en liten bulk i asfalten og så er det noe som ryker og jeg holder på å kjøre av veien.

"Puta!!!"
Det var ikke kongeriket som brast, det var den høyre "skåla"/armhvilegreia/puta på tempobøylen som knakk tvert av. Der og da tenkte jeg på å bryte. Jeg kan da ikke sykle videre uten den? Tok meg sammen, syklet tilbake for å finne den, puttet den i baklomma og syklet videre.

På sykkel etter 12 km
Jeg var jo klar over at skulle jeg notere ny bestetid så måtte jeg ha klaff. Dette var ikke klaff, dette var fallem. Jeg fikk ringt og gitt beskjed om at det ville vært veldig fint hvis mine gode gamle Colnago sto og ventet på meg på matstasjonen i tilfelle det ikke gikk å sykle videre på Guru. Men der og da ga jeg opp "tidsmodus" og slo over på "fullføremodus".

Syklet ca 70 km med venstrearmen i tempobøylen på skikkelig måte og høyrearmen rett på styret/"base bar". En ting var at det var ubehagelig å sykle slik med armen rett på metallet, noe annet var at skjevheten forplantet seg. Jeg satt skjevt på sykkelen og fikk etter hvert vondt i ryggen og høyre bein.

Så fikk jeg beskjed om å skifte sykkel, bruke den en runde mens mekanikerene fra Pro Tribent-teamet gikk til arbeid med duct-tape og oppfinnsomhet.

Runden med Colnagoen var godt for ryggen, men dårlig for farta, men alt er jo bedre enn å stå stille og vente. Og etter en runde så hadde de fantastiske mekanikerene en fiks ferdig fiksa sykkel stående og vente på meg.

Endelig kunne jeg sitte skikkelig og sykle og en liten stund hadde jeg greit med fart igjen. Men krafta var borte og vinden var sterkere og etterhvert gikk det rent pinelig treigt.

"Løpinga"
Ryggen var helt skeiv etter sykkelturen og jeg måtte nok en gang starte med å gå for å myke opp kroppen. Ettterhvert startet jeg å løpe. Dvs det var det jeg trodde jeg gjorde, jeg gikk vel snarere på en veldig ineffektiv måte. Jeg subba og gikk, subba og gikk i 21 km og så løsna det såpass at jeg kunne "løpe" i 7-8 km/t, for jeg måtte jo passe på å holde Ellen bak meg, Ellen som løp jevnt og fint hele veien. Og så måtte jeg smile av Bjarne som tuslet sammen meg en hel runde i den tro at han hadde tatt meg igjen og nå kunne sette inn dødsstøtet. Det var ikke like morro å se på Guy hele tiden, Guy som subbet i veikanten og snakket om å bryte og seng på 10.runden og som klarte å regne seg frem til å jeg kom til å gå forbi han på slutten. Det var en trivelig lørdagskveld med gode venner, men det var liksom ikke følelsen av å prestere no særlig annet enn litt viljestyrke.

Konklusjon 1
En forklaring på at det gikk som det gikk var tempobøyla som knakk. Jeg er ikke i tvil om at jeg hadde syklet 15-30 min raskere med hel tempobøyle. Jeg føler meg også ganske sikker på at jeg da hadde prestert bedre på "løpinga". Synd det der, men så god var det jeg var. Hadde jeg vært i bedre form hadde jeg bedre klart å kompensere for problemene.

Konklusjon 2
Oslofjord triatlon er Norges største og beste og flotteste triatlonklubb/vennegjeng. Takk for at dere alle ga oss en strålende dag.

Konklusjon 3
Jeg er glad jeg ikke er bikkje. Hadde jeg vært det i går så tror jeg noen hadde tatt meg bak låven for å gjøre slutt på lidelsene mine.

Konklusjon 4
Vi hadde værgudene på vår side. I det Bjarne gikk i mål så flerret lyn himmelen og et vanvittig regnvær markerte at konkurransen var over og høsten kan begynne.

Konklusjon 5
Løpinga på IronDuck er skikkelig morro å observere med pårørende som er ute og lufter triatlene sine.

Gakk, gakk, gakk 2004

1:25:15 - 7:43:28 - 6:29:58 = 15:38:41. Jippi! Du er en IronDuck.

I 2004 ble jeg en IronDuck. Det er for meg to helt overtrufne store Oslofjordøyeblikk. Klubbøyeblikk. Det er da Erik "Goldie" møtte meg på løpinga i Kalmar i 2005. Og så var det hele Ironduckøyeblikket. Det var da jeg prøvde meg på Irondistansen for første gang. Og klarte det. Jeg og alle de andre andeheltene.

Som alltid før og alltid senere: Oppladningen kunne vært bedre. Jeg klarte rett og slett ikke å sove, selv om jeg la meg tidlig. Den rare hjerne min kjørte igjenom alt som kunne gå galt ca 200 ganger. Ikke med det jeg skulle prestere, men mest av alt ting av teknisk natur, som merking av løype og muligheten for en milliard maneter.

Klokken 0600 stappa jeg alt som skulle være med inn i bilen og kjørte 5 små km til stranda. September hadde bestemt seg for å være sensommer i steden for høst og takk og lov for det valget. Morgenen var nydelig, men tåkete, og på parkeringsplassen sto en trøtt og blid Hårek som skulle stille til start. Hårek og bakkemannskap Hege hadde kjørt halve natten fra Skien for å få være med, Hårek som hadde kost seg med NXTRI Crew-race helga før.

Det var så deilig å hoppe i vannet sammen med 10 venner og vite at på slutten av dagen skulle vi alle sammen være jernmenn og kvinner. Av en eller annen grunn hadde jeg fått det for meg at ingen skulle bryte. Hoppet? Vel det er sånt de gjør på HP Norseman Xtreme Triathlon. Hopper fra ferje midt i Eidfjord. Vi hoppet vel strengt tatt ikke, vi vasset. Og jeg var først. For første og siste gang.

Svømmingen var glimrende, selv om milde, snille, søte Hårek syntes jeg var for nærgående. Noen ganger prøvde jeg å legge meg forran og trekke fordi jeg hadde en idé om at det gikk for smått. Men jeg hadde dårlig sikt pga vannlekasje (dette var med de håpløse Seal-brillene), så resultatet var at jeg svømte på kryss og tvers hver gang jeg lå først av oss. Ikke like dårlig kurs som Kari som var på vei til Færder før hun fikk ny kurs, men kompassnåla lå ikke fjellstøtt. Maria svømte også sammen med oss nesten hele veien. Jeg prøvde meg på et rykk på tredje siste runde, men forgjeves. Isteden var det Maria som dra fra oss på på tampen.

Opp fra vannet var det tydelig at Maria hadde seriøse hensikter. Line og jeg brukte god tid i skiftesonen, det gjorde ikke Maria. Vips så var Maria ferdig og ut på tur.

Det føltes bra på starten av syklinga og i en liten "dump" var det bye bye Line, men det var ikke det siste jeg så av henne. Heldigvis. Line har vært med oss hele tiden etterpå, er nå pamp i forbundet, leder av Rye Triathlon og først og fremst rent gull.

OK. IronDuck ble solgt som relativt flat. Men den runden som virket så flat og fin da den ble prøvesyklet en gang, den fremstod litt anderledes når den skulle takles mange ganger. Det var en trist og tappende sørlig bris som var en pest og plage på sletta fra Råde. I starten startet jeg kjekt med en snittfart på 28 km/t og jeg smilte og koste meg.

Den gangen syklet jeg med min Colnago Dream B-stay. Den er litt for stor til meg og spesielt med tempobøyle på. Var alt for strekt ut så jeg fikk skikkelig vondt i ryggen og det var en ren plage å sitte på setet og å ligge i bøylen var nesten en umulighet. Det var da jeg bestemte meg for å kutte ut lange distanser. Alternativt skaffe en sykkel som passet til aktiviteten og kroppen min. Men det er fortsatt helt åpent hvorvidt kroppen min passer til aktiviteten

Vi var litt slemme mot noen under IronDuck2004. Ellen og Ivar stod mutt putters inne i skogen hele dagen og ga oss det vi trengte av mat, drikke og oppmuntrende tilrop! Og så muntert på desperate forsøk på å kle av og på seg. Selv prøvde de å holde humøret oppe, kulda ute og myggen borte. Der lærte vi noe.

Sånn blir det ikke på IronDuck 2006. Compact Games var slagordet som blant annet gjorde at dølene fikk OL i 2004. IronDuck 2006 blir Compact Games. Men det skal ikke koste 8 milliarder mer en budsjett.

På nest siste runde satt jeg rett opp og ned og vispet og i øykroken så jeg en syklist som spiste opp forspranget mitt. Og på den siste matstasjonen så jeg Line igjen og så var un bare forbi og sa ha det bra! Men helt forsvant hun ikke. Jeg kviknet til litt og klarte å holde henne avstanden til henne hele veien til farmen.

Så deilig det er å gå av sykkelen etter 18 mil! Og så vanskelig det er å løpe etterpå. Prøvde meg med løping de første tre rundene, etter det ble det mye gåing. Sammen med Hårek. Så sammen med Tom. Og så sammen med Svenske-Peter. Trivelig med 10 runder. Men det tok ett år til jeg løp der igjen.

Når du ikke kan løpe, ikke konkurrerer, ikke vet helt hva du driver med så blir en maraton en ganske surealistisk opplevelse. Gå litt. Tisse litt. En tur inn på do. Spise litt suppe. Gå tur med bikkja. Drikke litt Cola. Snakke med sekreteriatet. Gå litt igjen kanskje. Løpe noe. Til slutt var det ganske enkelt fantastisk å gå i mål. Helt nydelig å kunne slippe å bevege seg.

Skulle sitte å vente på Kari og Peter, men begynte å fryse og skjelve no helt grusomt og gikk og la med. Og dagen etter våknet jeg opp og evig og alltid ble jeg en IronDuck. Men jeg tatoverer nok ikke anda på ankelen min.

Og nå er det en drøy uke til IronDuck 2006. Jeg gleder meg. Helt sant. Kors på hjertet og to fingre i halsen.

DDE må dø!

Det finnes fint lite som er værre enn å skulle legge seg kvelden før Oslo triathlon og høre "rhaihaha vinsjan på kaia rairahlalllaa...." gjalle gjennom natten, over Glomma, busker og bergnabber. På fredag var det 1500 som hadde betalt for å høre DDE spille ute i Fredrikstad. Vi andre hørte det vi også. Vi som ikke hadde betalt for det. "rhaiahhabuhee Her blir det liv rai, rai" . Tvert i mot. Noen av oss vil faktisk være med å betale for at noen skikkelig skumle typer skulle synge "Sov dukkelise" oppe i Trønderlaghelvete der DDE bor og klekker ut den onde satanistiske musikken sin. Sov godt DDE, sov med fiskene.

Alternativt kunne jeg tenke meg å plugge diverse kroppsåpninger på "sangeren" med sykkeldeler. Og når vi kommer til "Rompa di".... å ja da... setepinne med sadel! Har du sett Pulp Fiction? Du er Zeb. Hvem Zeb er? Zeb's dead baby. Zeb's dead.

Fredrikstad har fått et harrystempel, det kan være fortjent eller ufortjent. Det finnes folk som kjører rundt med pick-up med sørstatsflagg og haglestativ i bilen her. Det er en som har en bil som er malt i amerikansk politbilfarger med sheriffstjerne og "Fredrikstad Marshall" på. Og det er 1500 på DDE-konsert. Heldigvis var det 3000 som betalte for å høre Raga Rockers spille her for noen uker siden. Den natten sovnet jeg med et smil om munnen til "Maskiner i Nirvana". Så det er tross alt håp for Fredrikstad, men for de 1500 som betalte for DDE? Et stort fett "Harry"-stempel mitt i panna! Eller brennmerket på rompa. Dere har betalt for det og bedt om det, det er deres valg, slutt å grin. Dere får i hvert fall et valg, jeg måtte høre på svineriet og våknet opp med vondt i hodet på lørdag.

For det var jo selvsagt det som gikk galt på lørdag. Jeg hadde ikke trent for lite eller feil eller var for tykk og hadde spist for mye. Det var DDE sin feil. Ikke min. De ga meg hodepine som ødela hele dagen.

sannheten er vel at det gikk ikke feil på lørdag. Ikke egentlig. Jeg håpet på 2t45 og så ble det 2t56 og noe. Det er jo ikke akkurat raskt og det er jo ikke akkurat måloppnåelse. Det er mer overskridelse av rammer a la Forsvaret, men det ble en fin liten krig av det og det var så dårlig jeg var på lørdag. Punktum.

Før starten var alt bare helt fantastisk. Det er en helt utrolig stemning i en skiftesone når man kjenner noen og i Oslofjord Triatlon kjenner vi jo mange. Det er en kjempegjeng. Og så har vi jo noen triatlonvenner etter hvert. Det er veldig hyggelig av eliten/proffene å ha en så trivelig tone med en gjeng med mosjonister. Så egentlig burde aldri norsk triatlon bli større enn at man fikk samlet alle rundt grillen nede på stranda i Stavern (stjålet fra en som sitter i forbundet).

Plutselig var det bare start. Og jeg svømte helt uten å kave eller mase eller bli kvalm eller noe annet som kan være en plage. Det var målet på svømminga etter spyrunden på Bogstad sist. Kontroll. Svømte litt på siden av alle for å ikke få juling og svelge Sognsvann, måtte spare litt vann til Tim som kom litt etterpå.

Jeg liker å heie på folk når jeg er ute å turtriatlerer med tidtagning. Jeg vet ikke om folk liker å bli heiet på og det bryr jeg meg ikke så mye om, men neste gang skal jeg vente til jeg kommer opp av vannet. Kristin L passerte meg på siste strekket og da glapp det ut av meg *blubb. blubb, blubb*, men det var ment som en "heia, heia, heia", jeg håper hun ikke tolket det i fornærmende retning. Tiden på svømmingen var 30min22sek. Jeg hadde tenkt meg under 30 og det hadde jeg klart hvis jeg ikke hadde rota bort tid på å levere fra meg badehetta som revna til dykkerbåten. Men skitt au jeg hadde en nydelig svømmetur.

1min58sek i skiftesonen. Litt lenge, men jeg tok på meg sokker for å ikke få gnagsår og fordi jeg pedalerer bedre med sokker i sykkelskoa enn uten.

Sykkel: Ikke mye å si. 1t19min04sek. Det var 5 min tregere enn jeg regnet med, men jeg fikk liksom ikke sykkelen skikkelig opp bakkene og da hjelper det ikke mye å sykle bittelitt fortere på flatene. Jeg hadde også her en nydelig tur og fikk heiet på mange!

55 sek i skiftesonen. Det er vel den raskeste skiftesonen min det tenker jeg.

Og så v a r d e t o v e r i s a k t e f a r t.

Hallo ben. Nå skal dere løpe. Våkn opp. Hallo? Husker dere hvordan det var? Hva vil dere ikke? Vil dere gå? Jammen!!!! jeg trodde vi hadde en avtale, en plan!

Ok. Det burde jeg regnet med. Dust.1t04min22sek på gåturen. Jeg hadde faktisk trodd at jeg skulle klare å holde en slags løpestil og bruke 55 min. Man blir god til det man trener på, ikke sant? Jeg har ikke trent på dette. Jeg har trent litt på å løpe rolige turer på en til en og en halv time. Uten å sykle først. Saken er lukket. Fra og med nå må alle sykkelturer avsluttes med en bitteliten løpetur. Tror jeg.

Men også gåturen var fin. Mange fine og korte samtaler med kjentfolk. Klapp på ryggen og på rumpa av folk jeg kjenner og noen jeg ikke kjenner. Spennende det. Det må være de nye triatlonbuksene våre.

Og så i mål. Og jeg hadde faktisk smilt på hele turen. Akkurat som jeg hadde tenkt. Og jeg hadde sagt takk for meg til funksjonærene rundt i løypa. Som jeg pleier. Og i målområdet var det fantastisk mange oslofjordhelter. Veldig flotte folk. Kjørte hjem lenge etterpå med et stort fett smil i fjeset (cola, burger, snickers og mars på Statoil).

Og på kvelden fikk jeg en j... hodepine. No så avsindig. Sikkert senvirkningene av DDE. DDE må dø!

Bildet har jeg stjålet fra Ståle I. Han tar det antageligvis som en mann. Dvs at jeg kan risikere juling. Her er flere bilder: http://www.flickr.com/photos/93363916@N00/sets/72157594234067738/