Året 2007 i små tall og store ord

Alle kanaler og programmer har en vareopptelling, uansett om kvaliteten ikke tilsier telling, men heller tømming på Grønmo av hele varebeholdningen.

Da jeg var liten gledet jeg meg til underholdningsavdelingens vareopptelling. Jeg gledet meg fra før skolen sluttet og gjennom hele julen. Endelig skulle jeg få se alle høydepunktene fra året 1975, både de jeg hadde sett og det som var usett. Og så satt jeg der i en sofa med broderte puter, delfiakake og Villa Farris og så startet det som skulle vise seg å bli .... nedtur selvsagt. Selv redusert til et 50 minutters program var det ingen frekk kryssklipping i verden som kunne skjule at det var langt mellom høydepunktene i norsk underholdning.

Forbundet har sikkert også en vareopptelling og den blir vel jevnlik med NRK sine fra det gylne tiår 1970-1979, noe er bare sorgen, det er litt å trekke på smilebåndet av, men slett ingen stormsuksesser. Et typisk eksempel på å høste som man sår.

Og jeg har vært med på min del av vareopptellinger, og kanskje en bit av din del også, da jeg jobbet i Fotoservice AS på Karl Johansgate på slutten av 80-tallet. Å telle standardvarene var greit nok. 150 stk 100 ASA Ektachrome 135, 121 stk 64 ASA Kodachrome 135, 26.995 kroner i uavhentede bilder osv. Det var da vi kom til skuffene som var litt langt nede og til høyre og på bakrommet at det var to skoler. Det var de som sa at i denne skuffen var det varer for 1.000 kroner og så var det de som satt opp liste over hver eneste trådutløser og sært filter i ukurant dimensjon for så å finne en hypotetisk pris i en tvilsom liste. Hvilken skole jeg hørte til? Jeg trengte penga, men hadde lyst til å gå hjem også.

”Det er for 945 kroner i den øverste skuffen der borte, tro meg altså, jeg har sjekka”

Men nå er det vareopptellingstid for søppel og rot fra mitt blogg- og triatlonår 2007.

En måte å se det på:

Januar: 10t27 min. 9 dager uten trening.13 blogginnlegg

Februar: 26t58 min.8 dager uten trening.14 blogginnlegg

Mars: 24t59 min. 11 dager uten trening. 13 innlegg

April: 37t33 min. 9 dager uten trening. 12 innlegg

Mai: 38t23min. 9 dager uten trening.14 blogginnlegg

Juni: 36 t. 7 dager uten trening. 8 blogginnlegg

Juli: 33t03 min. 14 dager uten trening. 8 blogginnlegg

August: 20t21 min. 15 dager uten trening. 9 blogginnlegg

September: 18t57min. 14 dager uten trening. 10 blogginnlegg

Oktober: 27 t 19 min. 7 dager uten trening. 10 blogginnlegg

November: 19 t 26 min. 12 dager uten trening. 11 blogginnlegg

Desember: 37t 52 min. 4 dager uten trening. 13 blogginnlegg

Timer trening: 331,18 Dager uten trening: 119

En annen måte å se det på

Flott treningsår og glimrende konkurranseår.

Litt mer utdypende

Januar er ikke min måned og det var den absolutt ikke i 2007 heller. Humøret, kroppen og treninga slingra i alle retninger. Jentene prøver jo rett som det er å bygge opp enn gammel far og smiger rekker alltid lengst. Så jeg trodde at jeg var helt konge. Bedre det en å være prinsesse og tro du kan snakke med engler. Jeg trodde i januar at jeg kanskje kunne gjøre det stort innenfor legemiddelutvikling. Men ingen har prøvd å kjøpe opp min know how.

Treningsmessig gikk det mye i forsøk i januar. Jeg driver med det hele tiden, så hvorfor ikke i januar også ? Svømming f.eks prøvde jeg men det forsøket holdt ikke i 2007. Ikke i 2007 heller.

Og jeg prøvde Core. ”Jeg kom til å tenke på Colonel Stuart i dag. Vet du ikke hvem Colonel Stuart er sier du? Sett Die Hard II eller? Skaff deg litt almendannelse a! Colonel Stuart er den skinnmagre og senesterke skurken som trener styrketrening på hotellrommet sitt. Naken. Og likheten mellom oss er altså at jeg har trent styrketrening på hotellrommet mitt i dag. Men jeg tror ikke jeg er no skurk og jeg vet jeg var påkledd.”

Coreforsøket holdt heller ikke ut måneden.

Helt på tampen av januar fant jeg på noe nytt igjen. ”Kan det være no glede å hente ut av en løpetur som er styrt av puls, fart og klokke og ikke av ren løpsglede, tankene og opplevelsene langs vegen? Jeg har nok hatt en mistanke om at det er glede og lykke å finne i gode systemer, men samtidig jobber treningsanarkisten, min indre Kropotkin, med å oppfordre til fri og uhemmet trening basert på lyst og glede. Det forsøket holdt og gjorde meg til en raskere løper.

I overgangen januar/februar var jeg i Gøteborg. Det var jeg fire ganger i år. Fire ganger to uker med noe trening og mye lesing og oppgaveskriving. Planene var åtte massive løpeuker lå klare. Hva brast så høyt der? Forhåpninger og planer. Også kalt virkeligheten. ”The best layed plans of men and mice often go awry".

Og så var det årsmøte i Oslofjord triatlon. Der vant jeg ledertittelen igjen. Og en gratis deltagelse i NXTRI . Men den solgte jeg senere på året. NXTRI og meg blir bare helt feil.

I mars ble bloggen min stengt. ”Tilfeldige og litt mindre tilfeldige besøkende har jo sikkert vært klar over at det er noe rart med denne blogen, men nå har Le Machine også kommet til det samme. Tribent har vært stengt en stund. Jeg har kunnet lagre, men ikke publisere. Og grunnen til dette er: Your blog is locked. Blogger's spam-prevention robots have detected that your blog has characteristics of a spam blog"

Og så var jeg på fjellet og gikk på ski og likte det virkelig. Jeg imponerte meg selv der, men Åse var kanskje mest imponert over utedoen. ”Den er skikkelig smart altså, for her trenger vi ikke å trekke ned etterpå! Nå er det slik at vi som henger sammen med deg sånn ellers vet at du ikke regner det som 100% nødvendig der vannklosettet regjerer heller. Men det er hyggelig at du kan reflekter over slike ting. Ved refleksjon kommer en mulighet for endring atferd.”

I mars var det ikke sikkert om trening lenger var medisinen min. ”Et ben foran det andre i en takt som veksler mellom løping, jogg og tølt. Det har vært min medisin for å justere dagliglivets små variasjoner i humør 67 timer har jeg trent til nå i år og medisinberetningen er ikke bare positiv. Det kan virke som om dopet ikke lenger virker like godt. Ikke nå som jeg tar det nesten hver eneste dag. 5-8 timer i uka er ikke mye, men jeg lurer på om økt dose har medført at trening bare har blitt trening og ikke den rekreasjonen det skal være? Re.... kreasjon. Skape på nytt. Bygge opp." Men jeg fant noe annet, jeg fant årets beste plate.

Og så lærte jeg noe nytt om meg selv: ”Er jeg litt elitistisk? Ja, på en veldig amatørmessig måte altså, men ser jeg på tv, leser jeg aviser eller leser jeg musikkblader så driter jeg i hva mannen i mannen i gata mener, jeg vil vite hva ekspertene mener. Ellers kunne jeg jo bare kjørt rundt i taxi?”

Men om jeg har sans for elite, så holder ikke elitedyrkningen min til ovasjoner i retning triatlonledelsen.

”Landet styres ikke lenger av en enehersker, men den tidligere strålende høvding er representert i de eldstes råd og fikk av gamle venner lov til å kontrollere et svært viktig departement.

Den øverste høvding viser ikke synderlig interesse for landet, kjenner ikke landet og det er ingen vet hvem han er. Han viser seg ikke for folket og det er tvilsomt om han har egne meninger. Skyggefyrsten. Marionettefyrsten.

Tribent N'Guru kjenner på den gamle frustrasjonen igjen, men sverdet er godt begravd. Han vil bare være med på kappestrid og være glad. La de gamle rote med sine eldgamle stridigheter og ubetydelige diskusjoner, det er virkelig ingen som bryr seg. Og det med god grunn. Han har lært nå”.

Men mest av alt var april i tegnet til Halden bruløp . Min egen konkurranse var vel så som så, men: ”Dette har vært den beste dagen i mitt liv” mente Åse (5 år). Hvorfor? Blant annet fordi hun hadde løpt barneløp i Halden. Dagen var nydelig og det var jentene også. Og så ble det Kondisartikkel av det hele.

Mai ble en av årets virkelig store måneder. Og det var ikke 17. mai sin skyld. Det startet så fantastisk glimrende med La Manga. Helt fra vi skulle prøve å få ut leiebilen vår, var vi virkelig dønn i midten av Spania.

”Det hele startet i lyset, men vi manglet svensken og derfor går alt så ulidelig sent i starten.

”Vi vet jo ikke om han er svensk, det er det kanskje bare opperasjonsleder Trond som vet. Trond K. Travel. TKT. Vi andre kjenner denne mystiske og mytiske person kun som "svensken", men vi merker alle at han er borte. Eller har gått bort. Kanskje blitt spist opp.

Vi stoler ikke på mammaschæfer, pappaschæfer og bittelillesøte hvalpeschæfer med knekk på det ene øret som ligger i et stort bur. Hodet litt på skakke. Og mette. Bittelillesøte hvalpeschæfer med hodet på hofta til mammaschæfer. Magre, men runde i buken.”

Det ble så fantastisk flott treningsleir etter hvert. Og jeg kan lese det om igjen og om igjen og kose meg med glade treningsminner og minne om glade treningsvenner.

Det var så mye god humor liksom ”…og så skal vi løpe 4 timer i sone 3”. Minibussen ryster og rister. Vill jubel og støyende latter av stand up på sitt ypperste. Stand up for triatleter. Dette er den beste vitsen vi har hørt og skjønt hele uka. Vi er triatlonnerder som revner av glede over vår egen humor. Vi er lykkelige i sekten vår."

For Tribent N'Guru var mai bare sånn passe.

”Han var icke bare språkforvirrad, han var mer enn normalt forvirrad. Och forbannad. Så inn i helvete forbannad.

För det handlade faktiskt om respekt, omtanke og vennskap tenkte Tribent'N Guru. For det var så här: ”krigerne fra dom ulika Klanane tycker faktisk mycket om varandra. Och dom bryr sig inte det dugg om Nasjonen och den Stora Skuggefyrsten, Gamla elaka narren och hans hof, men dom tycker godt om varandra. Och är villiga at gå til strid för deras skuld. Även för dom som kommer frå en annan Klan.

Det fattar inte Skuggefyrsten och hans hof, och det kan kosta dom dyrt. Nu. Eller kanskje om et lite tag. Först måste Tribent N'Guru komma ihåg var han grävde ned stridsyxken. Och komma i håg hur den andvändas. Det kan ta tid.
Men han tenker "Nu ta mig tusan, nu går jag ut och gräver upp yxen".

Och glömmer at han är i et annat land

Og så sluttet det med at jeg utviklet en konkurranserelatert formel, den kjente K(d)=FAS(d-1) før jeg gikk rett bort og ble avstandsforelsket i svensker og satte ny rekord på 10 km. Personlig rekord altså. Hvis det skulle være noen tvil.

Det ble ikke tid til så mye skriving i juni. Det var alvoret som stod for tur. Alvor som består av lek. Konkurranse i Göteborg og planlegging av Stavern og Seigmann. Det var lykkelige sommerdager før regnet slo oss flate. Og det var lykkelige dager selv om vi oppdaget til fulle hva slags folk vi blir ledet av.

Regn er regn, men Åse og Helene må leke ute selv om det regner og det hender de liker det. Andre ganger er ikke dagen god og leken er ikke no gøy og det blir bare bråk og mas. Og så får de beskjed om at de kan få lov til å gå inn og leke hvis de er "våte og blide". En litt merkelig beskjed, men det er den de får og de går umiddelbart i gang med å omforme andres ord til handling.

I døra blir de møtt av meg som ikke har hørt beskjeden ogprøver å stoppe dem med en fast neve i str XL.

Det er da Åse brøyter seg frem i køen for å snakke dem inn. "Vi kunne få komme inn hvis vi var våte og blide".

"Er dere det da?".

"Ja ...... Helene er blid og jeg er våt".

Så lenge ordene er velvalgte så er det ikke nødvendig med mange. Det skal jeg lære meg en gang.

Men før regnet gikk Seigmann Crew Race strålende. Og så gikk Seigmann og Stavern så jævelig bra. Rett og slett fordi klubben er stappfull av gode arrangører og fordi vi har masse gode triatlonvenner. Selv om du finner idioter over alt. Også sittende i Stavern sentrum.

Har du ikke arrangert triatlon så vet du ikke hvor fantastisk følelsen er når startskuddet går og svømmingen er i gang. Endelig i gang. Masse uforutsett vil skje, men det vil blir løst. Med et smil. Av alle de fantastiske Mc Gyver-arrangørene.

Utover i juli finner jeg min nye form og ser at jeg er knakende god. Til meg å være. Og så går Kalmar så fantastisk bra. Ord kan ikke uttrykke og alt det der. Men som vanlig prøver jeg på det også .

Og så regner det igjen.

Regnvær er godt for så mye. Av og til er det godt for grøden og av og til er det godt for erstatning. Regnvær er alltid godt vær for markplukking.

Åse fanger mark i en gul bøtte og viser frem.

Senere er bøtta tom.

”Jeg slapp dem fri da de fikk barn”
”Det var bra, men hvordan fikk de barn?”
”Jeg delte dem”

Ellers surra og røra jeg hele høsten, meldte meg på Roth i 2008 og startet å skrive om veien ditt i Kondis.

Høsten og vinteren er egentlig helt bortskastede årstider.

Velkommen skal du være 2008, du har litt av et år å følge opp, du vil nok klare det, men la nå våren og sommeren komme.

Det er den som teller.

Uke 51 og 52: en lett og en hard

Uke 51
Mandag: Syklet på rulle 1t05min, restitusjonssykling
Tirsdag: Løp frem og tilbake til jobben. 50 min/8km
Onsdag: Morgensvømming. 45 min/2km
Torsdag: Syklet på rulle 1t15min
Fredag: fri
Start på cybertreningsleir
Lørdag: løping 1t06min/10 km. 134 bpm
Søndag: Sykling på rulle 1t45min/117 bpm

6t47 min

Uke 52:
Mandag (julaften): langtur løp 1t52min/ 16km/137 bpm
Tirsdag: 1. økt rulleski 1t02min/10km/142 bpm
2. økt syklet rulle 1t10 min/123 bpm
Onsdag: rulleski 1t02 min/10km
Torsdag: Løp frem og tilbake til joben. 54 min/ 8 km
Roing 30 min/ 117 bpm. Core 15 min.
Fredag: Roing 30 min/ 121 bpm
Sykling rulle 2t01min/112bpm
Lørdag: Løping 1t09/10km/136bpm
Syklet rulle 1t01min/122bpm
Søndag: Syklet mtb med pigger, 2t/32km

13t25min

Håper jeg har krefter igjen til å lage min egen vareopptelling etter dette. Denne uka har jeg trent dobbelt så mye som tidligere uker. Og det er ikke no problem, jeg har ikke blitt veldig sliten av det. Jeg er fornøyd med at dette har vært en god test på mengdeukene i februar.

Men fortsatt tror jeg problemet blir å finne treningstiden. Og så er det jo selvsagt en utfordring i at slike uker skal komme som trillinger, med en stakkars liten hvileuke innimellom.

Men det blir så bra så. En dag igjen til 2008!

Kan nesten ikke vente.

Helene sier stygge ord om meg

Åse ringer meg på jobben:

"Pappa! *snufs* Helene sier stygge ord om meg"

Det var ikke pent, hva sier hun da?

"Sladrehank"

Eh ja vel, akkurat.

Mer triatletfølelse. Før julen og i julen.

Tredje søndag i advent: Vakkert hvitt rim kler Fredrikstad og erstatter deler av det behovet noen av oss måtte ha for snø. Det er umulig å bruke skiplanker på, men det lyser vakkert opp i den mørkeste tiden. Og som bonus er det ikke nødvendig å måke det vekk.

Så når det blir en strålende søndag i rimhvitt endrer jeg planen min ut fra følelse, dagsform og føreforhold. Egentlig skal jeg sykle 2,5 timer, men jeg bestemer meg for å løpe. Selv om det medfører at jeg heller ikke denne uken når mine fastsatte 7,5 ukentlige treningstimer. Men når jeg bommer på timeplanen så treffer jeg i stedet innertier med en triatletspesifikk treningsdag.

Det triatletspesifikke og det triatlonspesifikke må skilles. Hva som er triatlonspesifikt hører til en eller annen pirkete og meningsløs treningsdiskusjon, det hører ikke til her. Det triatletspesifikke gjør, fordi de triatletspesifikke treningene er viktige. Det er de øvelsene som får meg til å føle meg som en triatlet, minner meg om at det er et mål lenger fram. Det er de dagene treningen får et ekstra lag mening fordi jeg får bilder av målgang i Roth avspilt i Cinemascope på hjernebarken min. Det er de treningene da jeg starter å visualisere. Det er de dagene jeg sykler på en varm vei og forfilmen av en varm konkurransedag gir ekstra kraft og jevnhet i tråkket mitt. Det er de dagene jeg løper på rimfrost, starter å strekke meg, rette meg opp, løfte beina, trekke inn magen, skyte ut brystet og rope ”Yes SIR!”

…… ”You don't say "sir" to me, I'm a sergeant, I work for a living”.

Stryk det siste, det var en annen historie, men meld gjerne i fra hvis du kjenner filmen.

Morgensvømming gir meg alltid litt triatlonfølelse, men det mest triatletspesifikke nå er langturene.

Tredje søndag i advent og på selveste julaften har jeg løpt turer på ca 1t50 min. Kjent hvordan pust, puls og bein kommer inn i langløpsmodus. Den ene sangen går over i den andre, den en svingen svinger over i en ny og den lange, tunge oppoverbakken vender plutselig nedover og blir fire kilometer med flatt oppløp. Begge dagene har jeg storkost meg fordi beina fungerer og fordi jeg ligger langt foran i forhold til tidligere års forberedelser. Jeg gleder meg til de lange turene og jeg er bare moderat sliten når jeg er i mål. På de fleste måter har vært to nesten helt like løpeturer.

Forskjellen er været. Nå er det jul og nå er det grått, regn og vind. Men det gjør ingen ting. For med julen kommer cybertreningsleieren til Oslofjord triatlon og med den kommer den riktig gode triatlonjulestemningen.

Målet med julen blir å ha ekstra mange treningsdager og mange treningstimer. Og skryte litt av det. To timers løpetur på julaften eller to treningsøkter på 1.juledag. Det er passe deilig, passe galt, passe godt og snart skal jeg ut på ny langtur. En gang til. Med enda litt mer følelse.

Og ti på tolv første juledag skjønte jeg at all triatlontreningen og triatlonlivet vårt er en fantastisk julegave. Hver eneste dag. Hele året

Takk!

Min juletale ved juleavslutningen på jobben

Disposisjonen for denne lille talen er som følger

1. Skjemt
2. Alvor
3. Sang
4. Avslutning

Men før jeg starter så vil jeg lese opp en liten beskjed som jeg fikk fra IT. Det gjelder en ny programvare som har blitt installert på alle saksbehandler-pcer i kommunen.

IT skriver at de beklager at vi ikke har fått beskjed om dette eller opplæring i den nye programvaren, men at vi, som de intelligente og omstillingsdyktige menneskene vi nødvendigvis må være, vil finne ut av dette uten større problemer.

Hvis det er noen av dere som har arbeidet i dag, så har dere kanskje merket noen av forandringene?

Det er en slags autokorrektur som er del av en ny programvare. Denne nye programvareserien fra Microsoft har fått navnet Partiprogramvare og den vi har fått installert her i Fredrikstad heter selvsagt Fremskritspartiprogramvare.

Noen eksempler: Jeg prøvde å skrive ”avslått” og datamaskinen endret til ”godkjent”. Jeg prøvde å skrive ”konsentrert bebyggelse” og datamaskinen endret til ”spredt bebyggelse”. Jeg prøvde å skrive ”samfunnsansvar” og datamaskinen endret til ”individets frihet”, jeg prøvde å skrive ”nei” og den endret til ”ja”, jeg skrev ”helse i planlegging for å redusere de sosiale forskjellene i helse” …. Og maskinen svarte ”hæ?”.

…… i likhet med så mange andre…

Nok om det

Det er en stor glede å sitte her sammen med så mange flotte folk. Det føles veldig godt. Eller rettere sagt dere sitter, i mitt lodd ligger det å stå her og si noen ord. Men godt føles det åkke som. Lodd eller ikke.

Lodd kan være så mye. Lodd er noe man trekker og da er det som oftest gjerne knyttet en gevinst til trekningen. Man vinner noe. Vi trakk vinnerloddet sier vi og ble født i Norge eller vant en premiekone, en svibel eller en marsipangris.

Trekker man noe og taper så er det gjerne knyttet til trekking av strå som har vært utsatt for overdreven bruk av stråforkorter. Trekke det korteste strå heter det da.

Lodd kan være noe fatalistisk. ”Det var hennes lodd her i livet” sier vi. Det kan være beundrende, det kan være ment positivt, men sprudlende av lykke, nei det er det ikke.

Lodd kan også forståes som ”en klamp om foten”. Og da viser det seg gjerne at med ”klamp om foten” menes det en ”ektefelle” av typen ”hun”. Hun var en klamp om foten hans.

Apropos. Jeg skal hilse fra min kone,”ho sjøl”. Hu har bursdag i dag og minner om at da hun ble født så startet det å gå mot lysere tider. Min versjon er at hun ble født på årets mørkeste dag. Vi tolker forskjellig

Tilbake til lodd. Av andre typer lodd finner vi ”søkke”. Er du på dypt vann og får tilstrekkelig lodd om foten så kan du synke som et søkke.

På dypt vann er jeg og synke som et søkke kan det hende at denne lille talen min også gjør. Men mest har jeg lyst til å synke under bordet akkurat nå, men jeg kjemper i mot den trangen fordi jeg er redd for at noen vil misforstå hensikten og tro at jeg blander sammen julebord på Kongsten og julelunch.

Nå har jeg vrøvlet i ca 4 minutter om mitt og andres lodd og nå tror dere at vrøvlet bare skal fortsette. Det skal det ikke. VI har kommet til den delen som heter alvor.

Når vi tenker på høytider og på annet som vi liker har vi lett for å legge inn som en forutsetning at alle andre tenker likt. En liten parallell.

Jeg var på en konferanse der en sunn og frisk jente fra Sosial og helsedirektoratet skulle snake om viktigheten av, og de positive sidene av, fysisk aktivitet og skule anskueliggjøre dette for salen. Hun snakket seg varm og rødkinnet om gleden av å gå på ski i ti minusgrader i time etter time. Hun prøvde å kommunisere denne gleden til de andre i salen og hun lyktes bare sånn måtelig. Hun kommuniserte med de som allerede var frelst, vi andre reagerte annerledes på det skrekkscenarioet hun skisserte.

Sånn er det med julen også. Vi har lett for å gå ut i fra at alle deler entusiasmen for julebudskapet, slik er det selvsagt ikke. Noen er utenfor det opprinnelige budskapet, noen er utenfor det kommersielle budskapet og andre igjen har sluttet å tro på nissen.

Men julen er for veldig mange en kjær høytid og det knytter seg mange forventninger til denne. Jeg har forventninger selv, de er ikke lenger veldig sterkt knyttet til gaver, men kanskje mest til muligheten for fred, ro og lange dovne morgener. Jeg er glad for at forventningene mine er positive. Alle vi som sitter her vet at ikke alle gleder seg til julen og at julen for mange er en vanskelig tid. Julen er tiden for håp, men også tiden for brutte forhåpninger.

Søsteren min, som er veldig storesøster og jeg er veldig lillebror, har arbeidet på sosialkontoret i Drammen i mange, mange år. Julen var den tiden vi merket jobben hennes best. Det er så mange som ville at det skal være bra, i hvert fall i julen, far skulle ta seg sammen og alle skulle ha det hyggelig, men så ble det ikke slik. Ikke den gangen heller. Og søsteren min måtte gå fra sin julefeiring for å redde stumpene av julen til et lite menneske. Da jeg var liten syntes jeg det var urettferdig at søsteren min bare forsvant fra julen min, i dag tar jeg det med litt større sinnsro og er stolt av den vanskelige jobben som hun og andre gjør, som er så viktig, men som er synelig for så få. Heldigvis.

Heldige er vi som har gode kolleger, vi er heldige som har gode sjefer og vi er heldige som har et sikkerhetsnett som sikrer oss en høy grad av trygghet for arbeid og inntekt. Heldig er egentlig et helt feil ord. Gode kolleger, gode sjefer, interessante jobber og rettigheter er jo ikke noe som dumper i fanget på oss, men noe vi selv i gøy grad er med på å bidra til å skape og som må utfordres og utvikles.

”Våre tanker går til dem….” heter det i flere sammenhenger. I julen bør det være lett å la tankene streife innom de som sliter og har det vondt. Når høytiden og ferien endelig er der, streifer tanken lettere dem som må eller vil jobbe og som sørger for at også i julen får folk pleie, omsorg, medmenneskelighet og høytid.

Jeg hadde tenkt å slutte med en sang. En julesang. En litt annerledes julesang fordi jeg er glad i sanger, liker julen som kosehøytid, men ikke helt er på linje med standardjulebudskapet. Og vi er jo også en gruppe i juletiden vi med. Vi som julen egentlig ikke er til for, enten fordi vi har en annen religion eller ikke har noen religion. Vi er ikke helt med, men så må vi jo, og kanskje også vil vi jo, være med allikevel. Fordi budskapet om varme, omtanke og kjærlighet er universelt og godt.

Jeg hadde tenkt å slutte med en julesang. Pappa liker ”O helga natt”. En vakker sang, som mange har hørt og er veldig glad i. Og slik vil vi vel gjerne fortsatt ha det. Så den skal jeg ikke synge.

Jeg hadde tenkt å slutte med en litt annerledes julesang. På grunn av de politiske forhold i barndomshjemmet så er mange av de sangene jeg kan litt rare. Pappa liker også Rudolf Nilsen. Det gjorde også jeg. ”Arbeidløs jul” er et dikt av Rudolf Nilsen, men det får være måte på til brutalt avslutningsbudskap. Jeg vil heller synge noen vers av ”Fred på jord”, denne sangen synger jeg når jeg går rundt og kjenner på juleluktene og kjenner på julestemningen. Det har jeg alltid gjort. Selv om det er en 80 år gammel sang så er det i hvert fall noe av budskapet som har holdt seg. Om ikke her, så andre steder i verden.

Fred på jord

Så blev det da jul som det gjør hvert år,
og julefest holdtes i hver en gård
så langt som den hellige kristenhet når.

Og ribbe og surkål og øl og dram
man åt og drakk for å ære ham
som fødtes i armod og døde i skam.

Og prestene gjentok de eldgamle ting.
Men noe var nytt. For med radio kring
blev talene sendt - som på engleving!

I eteren bruste velsignede ord
som dengang da hyrdene hørte et kor
der sang det utrolige. Fred på jord!

Fabrikkherren likte det bibelsted
og tenkte på: hvordan slå lønnen ned
og likevel sikre sig arbeidsfred?

Politichefen syntes det også var godt,
og gudskjelov hadde han nylig slått
et oprør til jord og bragt statsskuten flott.

Rebellene satt nu bak lås og slå
og hadde det fredfullt og ventet på
den dødsdom de alle var viss på å få.

Og utenriks-statsråden var også glad
at freden var innført så fort og bra
i Samoa og Nicaragua.

De innfødte truet med litt av hvert,
men heldigvis hadde en giftgass-ekspert
til advarsel gitt dem en kraftig snert.

Hver eneste sjel i vår kristenhet
blev løftet på bølger av kjærlighet
For fred er det beste - som alle vet.

Men alle de drepte på ærens mark
de utstøtte bare et uhørlig hark,
og hemmelig gav de hverandre et spark.

Under Arc de Triomphe lå en ukjent soldat.
Han snudde sig ikke. Han var vel for lat.
Og hadde så ofte hørt lignende prat.


Jeg startet å snakke om lodd. For å avslutte så vil jeg konkludere med at jeg trakk et vinnerlodd fordi jeg fikk lov til å holde i denne lille stunden. Og så trakk vel dere det korteste strået. Men dere som har kjøpt vinlodd kan bøte noe på dette resultatet senere.

Ha en riktig god jul alle sammen.

Tenk på smånissene og småfuglene i vinter

Jeg fant disse to nissene på låvebrua og foreviget dem i deres mest stillestående lille øyeblikk. Hoppende glade var de fordi jula nærmer seg, men litt bekymret var de også. Bekymret fordi vi mennesker ikke er så flinke til å tenke på andre og holde fast ved den tanken lenge nok til at tanken gir best resultat.

En liten tallerken julegrøt på julaften holder ikke gjennom hele vinteren, og et fuglenek som julepynt blir bare .... pynt. Nissejentene ville at vi skulle tenke tanken så godt at når vi gjorde noe så skulle vi gjøre det skikkelig.

Så disse to nissejentene har snakket seg inn i tankene våre og sikret seg grøt og mandariner så lenge de vil være på gården. Og når fuglebrettet og neket henges opp, så fortsetter foringa til sevja igjen stiger.

Det var godt tenkt. Det kan vi godt tenke litt lenger på.

Merk: Disse to små nissejentene er gårdsnisser og ikke julegavenisser, så jeg "kjøper" meg ikke gaver ved "gode" handlinger.

Uke 50

Mandag: Løp 1t - 9 km - 137 bpm
Tirsdag: Løp 20 min på rulle + 40 min styrketrening
Onsdag: 1t12min sykling på rulle
Torsdag: Pliktmessig avhold
Fredag: Løpe til jobben 24:21 -4 km - 146 bpm
Løpe fra jobben 26:01 - 4 km - 142 bpm
Lørdag: 1 time svømming - 2600 meter
Søndag: Langtur løp 1t48min - 16 km - 138 bpm

Totalt: 6t51min

En flott treningsuke med langtur løp som det absolutte høydepunktet. Det gir en helt egen godfølelse å løpe langt og blir varm og svett, for så å løpe lenger og bli svett og kald.
Bra med stor varmtvannstank.

En god blogg

Ofte er det mye rør på forum og blogger. Det vet vel jeg, for jeg produserer ord etter ord med rør selv. Men av og til finner vi gull, om ikke her så der.

På Slowtwitch i dag fant jeg link til en blogg, en triatlontreningsblogg og den virker bra. Forfatteren av bloggen er "coach", en rase jeg er skeptisk til og forfatteren var ikke den mest sympatiske forumdeltager på Slowtwitch og ble til slutt utestengt. Men det han skriver på sin egen blogg synes jeg gir mening, både det han skriver om trening og alt det andre:

Internet forums are populated with what I like to call the “n=1” crowd. The ones that because they have only their own experience to relate to, cannot see beyond their own reality. You know those people as well as me: the masters athlete with over 15 years experience in coaching himself to mediocre results; the coach that only talks about his own experience as an athlete; the “coach” that uses the title without coaching a single athlete; the self-appointed expert with zero credentials since he posts anonymously.

Paulo slår spikeren der spikeren skriker etter å bli slått. For mere av dette:

http://thetriathlonbook.blogspot.com/

Bent trøtt og trå

Livet slynger seg. Det er dager jeg føler meg som triatlet. En grusomt overdrevet følelse, men det er nå slik det er for meg. Mest uttalt er triatletfølelsene de dagene jeg står opp om morgenen for å svømme 50 minutter. Samtidig som jeg følger en mørkeblå siktelinje på bunnen av bassenget, betjener andre kaffekrokmorraskiftet på jobben.

Fredag var ikke triatletfølelsen der i det hele tatt. Da våknet jeg trøtt og trå med marsipankake i nesa.

Det var juleavslutning med avdeling på torsdag. Som vanlig ble det en flott kveld med elgkjøtt, øl og sang til klokken ble akkurat passe sent for en midtukedag. Mye latter ble det også. Den latteren som på ingen måte satt i halsen, forklarer at jeg klarte å snorte en marsipankakebit slik at den satt seg godt til rette i nesa. Ekkelt. Like ekkelt var det at den satt der da jeg våknet opp.

Med marsipankake i nesa seig jeg opp av senga. Forhandlinger pågikk om hvorvidt jeg virkelig måtte opp i dag. Stå opp var et handlingsalternativ, men trekke dyna over hodet og snorke videre er et annet.

Men den protestantiske arbeidsetikken vant. Trøtt og sliten våknet jeg etter hvert i dusjen og bestemte meg for å la bilen stå. Med en liten brødskive i magen og en kakereserve i nesa løp jeg til jobben. Det er kaldt langs elva, men jeg våknet og ble friskere, kjekkere og greiere.

Et frossent snyt og så ble kaka borte. Jeg følte meg i noen sekunder som triatlet igjen og den kom tilbake enda en gang da jeg gikk for å ta dagens andre dusj, mens gubbene tar dagens femte kopp kaffe. De har et koffeinforsprang, men jeg føler meg trygg på at jeg skal ta dem igjen.

På vei hjem, flere arbeidstimer senere og med ny marsipankake i magen, løper jeg forbi biler i kø og en frostvakker Seutelv.

Jeg puster frostrå luft, smiler og gratulerer meg selv med mitt gode morravalg.

Art Gallery AS

Hei Art Gallery AS, jeg virkelig hater søplehuer, jeg hater virkelig telefonselgere og avskyr søplemail. Jeg hater det nesten like mye som reklamefaxer som ringer og ringer om natten. Fordi jeg ikke har fax ringer de om igjen og om igjen. I might snap! Jeg har nettopp sett den siste Jason Bourne, levde meg inn i den og jeg føler at vi balanserer på en tynn gesims her.

Søplemail består til 99% av utenlandsk søppel og vi vet hva temaene er: penger og sex. Art Gallery AS er nå med på denne galeien og sender kunstsøppel i innboksen min. Til meg. Tilbud om litografier av Salvador Dali, Widerberg, Storn til under halv pris. Kunne ikke vært mindre interessert om det var malerier av klovner som moona. 2008-modellen av Guru Crono ser ut som stor brukskunst. Det kunne jeg bruke penga på, men ingenting som Art Gallery AS måtte ha er i nærheten av å få det til å nappe i lommebokarmen.

Så Art Gallery AS, ikke plag meg med søppel, det vil dere ikke.

Art Gallery AS. En dag vil dere høre noen plystre "Sov dukkelise" utenfor. Jeg skulle gjerne gi dere rådet "Run and hide asshole", men det vil ikke være no poeng. En kontrakt er en kontrakt.

Ok, så tilta denne betraktelig.

Men Art Gallery AS klatert i dag inn på lista vi startet i Spania for to år siden. Høyt opp.

"Sov og bli stor"

Uke 49: En dag for lite i denne uka

Jeg tror egentlig uke 49 også hadde syv dager slik uker har for vane eller sedvane, så når dagene ble for få kan bare være min skyld. Jeg fulgte vel ikke helt med i dagene og timene og jeg fikk dermed en dag eller 1 t og 26 minutter for lite trening. Det bare ble sånn, men det ble bedre enn tidligere uker.

Dette fikk jeg gjort:

Mandag: 1t rulle. 85 rpm. 6 ganger 30 sek enbent tråkk.
Tirsdag: 20 min løp på rulle. 10 min roing. 40 min styrketrening.
Onsdag: 46 min rulle. 15 min Coretrening.
Torsdag: Julebord
Fredag: Jentepass :-)
Lørdag: 1. økt 1 time svømming, 2500 meter.
2. økt: 53 min løping, 8 km, 143 bpm.
Søndag: 1 time svøming.

6t04min trening og alt var trivelig trening.

Men jeg kommer nå ut i åpent landskap og innrømmer at jeg smågruer meg til februar, mars og april. Jeg lurer veldig på hva jeg røyka da jeg fant ut at det var en god idé å trene så mye. Det er ikke det at jeg blir sliten av 6 timers trening og ikke skjønner hvordan jeg skal orke mer. Det er ikke det. Jeg bare lurer på hvordan ukene skal se ut.

La oss ta uka som starter med 18. februar, da skal jeg trene 12 timer. Og det kan jo se slik ut:

Mandag: Løping 60 min terskelintervall
Tirsdag: 1t15 min rulle. 20 min Core.
Onsdag: Morgensvømming 50 min. Ettermiddag 40 min rolig løp.
Torsdag: 1t20 min rolig sykling. 20 min Core.
Fredag: 2o min løping oppvarming og 40 minutter styrketrening
Lørdag: 1t15 min svømming og 1 time løping
Søndag: 1t30min på mtb og 1t30 min på rulle. 20 min Core

Det ser jo mulig ut når det blir satt opp slik, men hvordan blir virkeligheten?

De gamle romerne gjorde noe riktig

Fortsatt er standhaftige deler av det lange rare landet vårt farbart i løpende og syklende form. De fragmenter av land jeg bebor er fortsatt egnet til triatlonrelatert trening. Dette til tross for ekkel vind og det våteste og kaldeste regn i hele den vide verden, kanskje bortsett fra sørlige Argentina. Været er så gunstig at jeg foreløpig slipper å dele langturen i to for å kunne utføre nødamputasjon av gangrenøse storetær med en teskje. Og jeg slipper å bruke ski.

Vinteren er en utfordring for oss triatleter og for annet rask som er fortøyd i den nordligste og kaldeste klippen i Europa. Bjørnen gjør enkelte lure ting når den ikke spiser blåbær, jakthunder og svenske elgjegere. Den går i hi og ser helt bort fra den kalde, fæle tiden. Romerne kunne ikke gå i hi, men de så bort fra vinteren.

De gamle romerne hadde peil på så mye de, selv om grekerne muligens jevnt over var smartere. Bevarte skriftruller viser at romerne stadig vekk kom som nummer to i den antikke kåringen av ”Verdens smarteste folk”. Langt bak grekerne, men milevidt foran germanerne for eksempel. Vi ble aldri påmeldt.

Grekernes dominans i samlet tankekraft, betydde ikke at romerne var tette som foccacia, de visste mer enn nok til å gi vinteren den behandling den fortjente. De skjøv den under teppet. De så bort fra den.

Hvis vi neglisjerer vinteren helt går den nok bort til slutt, tenkte de stolte romere.

Og så droppet de å telle vintermånedene. I den første romerske kalenderen regnet man rett og slett bare med 10 måneder i året. De hoppet over de to vintermånedene når intet fornuftig arbeid kunne utføres på grunn av surt vær. Smarte gamle gubber i laken skal man lære av.

For romerne visste at et fullverdig liv lever man ei i skjul og innen huset fire vegger. Et liv er kun et liv hvis det utspiller seg ute blant likemenn.

Derfor er ikke månedene vi tilbringer og det vi gjør i IKEA- og Bonytt-hjemmene virkelige. Og trening som skjer inne teller ikke? Eller?

Hold an, tull og tøys. Romerne hadde kanskje peil på kalenderbehandling av vinteren, men der stopper det.

Vintermåneder er også treningsmåneder. De skal bare behandles med litt omtanke. Og litt ”slakk”.

Og det gjør jeg.

For så klok er jeg.

Han var på byen i kveld

Er du indisk, tiger? Du var i hvert fall svært hjemme på indisk restaurant. Kringsatt av venner regjerte du vår del av bordet med mild pote. Prrrrr

Veien mot Roth 2008 – del 2: ikke helt etter planen

Bent Olav Olsen fortsetter sin slingrete vei mot den klassiske irondistansekonkurransen Quelle Challenge Roth i juli. 7,5 timer i uken var planen å trene fra 5. november. I februar er det 23 uker igjen til konkurransen og da starter grunntreningsperioden med flere timer og noe mer intensitet. Har han holdt ord, er det vel naturlig at vi spør nå?

Fornuftsbaserte løftebrudd

Som for så mange andre blir de gode planene mine tuklet til av virkeligheten. Først strandet jeg i Göteborg med bare joggesko og masse lekser og eksamener i to uker og da brukte jeg fornuften fremfor skjema. Jeg er rett og slett ikke i form til å løpe 7,5 timer i uka. Det var løftebruddet.

Gjennom hele året er det syke og smertefulle innlegg på kondisforumet og i andre virtuelle og reelle treningsrom. Innlegg om skader og sykdom. Kan jeg trene når jeg har pest? Når kan jeg løpe intervall med beinet i gips? Må jeg vente til jeg har kommet ut av narkosen før jeg starter på høydetreningen? Fortvilte rop om medynk og råd. Ja, så langt gikk det at de syke og svake fikk sitt eget forum på Kondis. Et eget skadeforum med underteksten ”Knær, Akilles, legg, hofte, rygg. Den skade du ikke har hatt er den du kommer til å få!” Jeg blir deprimert hver gang jeg ser det og setter aldri min fot der. Om foten er skadet eller ikke.

Men når jeg kjenner at det verker i ledda og snørra renner gul så dropper jeg rett og slett treninga. Målet er fortsatt ikke noe annet enn å kose meg med trening og komme frem til februar og være klar til å trene mye. Så jeg har lov til å ta det med ro hvis jeg må og jeg må ikke presse meg ut i kulda hvis blåsebælgen er sår og halsen river.

Så istedenfor 7,5 timer i uka ligger jeg på ca 5 timer og det får være greit. Jeg har uansett en så lang tilvenningsperiode at jeg kan koste på meg en del dager med pliktmessig avhold. Spesielt når jeg ikke har noe valg..

Planlegging av trening fra uke til uke

Med det store målet og en halvårs treningsplan hele tiden klart for meg, har jeg startet den sentrale øvelsen: forhåndsplanlegge treningsuka. Jeg klarer ikke å få trent 13 gode og nyttige timer i uka i februar uten å ha gode planer. Ukas treninger blir planlagt ut fra mine periodemål og kjente begrensninger og muligheter. For triatleter på 43 år, som for andre mosjonister, så er ikke uka en hvit tavle som vi fritt kan spre våre treningsønskedrømmer ut over. Treningen skal planlegges i forhold til jobb, barnas treninger, foreldresamtaler, reiser, studier osv. Treningsplanlegging er å se hva som er mulig å få til. Best mulig, det optimale er en visjon. Så hvordan prøver jeg å få ukene til å se ut nå?

Eksempeluke:

Mandag: 1 time sykkel på rulle – høy frekvens og enbent tråkk. Mål: få bedre tråkkteknikk (rundt tråkk/opptrekk) og øke tråkkfrekvens.
Tirsdag: 20 min løp som oppvarming. 40 minutter styrketrening: Sit-ups, rygghev, nedtrekk foran, triceps nedtrekk, biceps-curl, beinpress, benkpress, lår-curl og tåhev. 3 ganger 15 repetisjoner.
Onsdag: Morgensvømming: 50 min – intervalltrening.
Torsdag: Løp 1t 10 min terskelintervall eller bakkeløp.
Fredag: Fridag.
Lørdag: 1. økt: Svømming 1 t. 2. økt rask og lett 45 min løping
Søndag: Sykkel 2 timer.

Hver uke vil ikke være lik. Noen uker vil sykkelturen på søndag bli byttet ut mot en rolig langtur på 1t 30 min. Noen uker vil bare ha en svømmedag. Jeg har minst en terskeltreningstrening i uka, men ikke både sykling og løping.

I tillegg til dette kommer core-trening basisøvelser: Situps, situps skrå (sykle), pushups, ”Hunden”, ”Planken”, ”Hindu Squats”. Tåhev kommer i tillegg.

Litt halvveis om Core-trening

Jeg levde før i den tro at core var styrketrening, men så er det visst ikke det. I hvert fall ikke primært. Core-trening gjøres først og fremst for å lære å aktivisere viktige stabiliseringsmuskler og koordinere disse musklene med andre muskler. Og i mest mulig sportsspesifikke bevegelser. Dette fordi de fleste av oss ikke klarer å funksjonelt aktivisere de mest viktige stabiliseringsmusklene vi har under svømming, sykling og spesielt løping. Og det reduserer bevegelseseffektiviteten vår og bidrar til belastningsskader.

Mangelen er ikke styrke, for vi trenger ikke stor styrke for å bruke nøkkelstabilisatorene riktig. Det eneste som er nødvendig er koordinering mellom hjerne og muskler, og problemet er mangelen på neuromuskulær kommunikasjon. Helt bokstavelig kan ikke hjernen finne musklene. Muligens fordi vi er alt for stillesittende i jobb og resten av fritiden vår?

Vil du vite mer om core-trening så er det mye å finne ute på internett. Mange illustrasjonvideoer på øvelser finne du her: http://www.olympiatoppen.no/basistrening/styrke/page108.html

Legge vekt på vekt

To ord om vekt. For tung. Litt flere ord om vekt. Det er ingen hemmelighet at jeg har en byrde å bære. Og det er heller ingen hemmelighet at den byrden kommer i konflikt med målet mitt i Roth. Under 12 timer betyr at jeg ikke kan veie over 90 kg. I Kalmar veide jeg 91 og nå veier jeg 94. Det er ikke alltid populært å snakke om vekt og kallorier, men gubber som er 179 cm og veier over 90 kg må få lov til å si og bli fortalt at de kan kontrollere maten bedre uten å bli holdt ansvarlig for spiseforstyrrelser hos unge idrettsutøvere. Så jeg skal sette meg noen mål også på vektutvikling. Og jeg skal gjøre det som må til for å nå målene. En kg ned pr mnd er et greit mål. Det første blir det tøffeste og det er å veie 93 kg 1.1.2008. Ernæringsråd: Kutte godteri. Jeg er en slave av godteri og kontroll med det regner jeg med skal gjøre underverker når det kombineres med mer trening.

Jentungene får bare godteri på lørdag så hvorfor skal faren deres og folkehelsekoordinatoren ha det noe annerledes?

Liv og lære.

Åndelig coaching

Etter kjendisprat og nakenbilder krever denne siden åndelig balanse.

Jeg har tidligere vært inne på en eventuell marginal nytte av å ha Aristoteles som triatlontrener, men det finnes andre urgamle alternativer. I disse dage er det mektig populært blant mange og meg selv å henvise til ”Triathlete’s Training Bible”. Men det finnes jo en eldre bibel. Originalen liksom. Og at bibelen er relevant litteratur for å coache på området idrett, det kom som et lite sjokk.

For selv jeg med religionshistorie grunnfag, diskusjoner på puben og krampelesing før eksamen var ikke klar over Paulus’ idrettsfaglige bakgrunn. Jeg er religionshistoriens Grimberg og ser med klart blikk for meg Paulus det han sitter i sitt kalde avlukke og er trener for korinterne. Langt unna er de og coachingen må skje med skriftrull og kurer og han skriver ved en anledning en liten påminnelse til de korintiske atleter: ”Vet dere ikke at de som er med i et løp på idrettsbanen, de løper alle sammen, men bare én vinner seiersprisen. Løp da slik at dere vinner den!” (Korinterne 9,24)

”Vi er alle vinnere” og breddeidrett var tydeligvis ikke tema for Paulus. Pauli treningsord var mer enn sånn ”andreplass er første taper”-holdningen.

Han om det

Almost everything that floats...

Jeg fortsetter min billige kampanje for å øke lesertallene for bloggen min. Denne fant jeg i et gammelt tidsskrift og sånn reklame lages ikke mer.

Jeg jobbet en gang sammen med en gammel gris. Han fortalte alltid den samme vitsen om en engelsk reklame for bind. Den gjentar jeg ikke før jeg blir bedugget og det er alt for tidlig på dagen til det. Han hadde likt denne reklamen og ville gladelig innrømmet det.

Vi andre vender oss i avsky bort fra slike bilder og fra den slags vitser.

Men vend gjerne tilbake en annen dag, så skal det være mer gjennomtenkt og mindre suspekt stoff her.

Jeg lurer veldig på hva Ameroid er for noe da.

Vær kresen

Vær kresen står det i den nye Smart Club-avisen og under den formanende teksten skimtes det et bilde av Anne Kat Hærland. Yuhu, litt skjærings i den koblingen der eller? Noe som ikke helt stemmer? Anne Kat Hærland har vel ikke direkte profilert seg på å være kresen kanskje?

Hr. englestøvgemal Ari Behn anyone?

Undesirable! Indigestible! No one can eat it?

Fredrikstadvinter er et annet ord for tåke så tjukk som havregrøt kokt med for lite vann.

I 1958 kom Science fiction-filmen “The Blob”. En kultklassiker som vel enklest sett handler om en uformelig “varelse” fra verdensrommet som spiser opp det som kommer i dens vei og to ungdommer, blant annet en meget ung Steve McQueen, som prøver å advare de voksne og stoppe uhyret før det setter til livs hele sivilisasjonen slik vi kjenner den.

Hadde jeg gått media- og filmlinja på en folkehøyskole så hadde jeg sikkert sagt noe glupt om den filmen. F.eks. at filmen er en sjangertypisk film fra 50-tallet. Filmer der faren fra verdensrommet er en metafor for den amerikanske redsel for kommunismen, redsel for at fienden allerede var i deres midte og redsel for at de ikke skulle klare å forsvare seg når de asiatiske horder veltet over grensa. Veldig bra at jeg ikke har gått no medialinje.

Verre er det kanskje at jeg har vært i Sverige og at jeg der har laget ”Blob” på kjøkkenet. Eller havregrøt som det ellers er kjent som.

Havregrøten er ond og må dø. Det sa jeg tidligere og stjal havregryna til Arnstein og Trond i La Manga. Pilte så av gårde og gjemte grynposen bort slik at Sjuko og Dukkelise måtte true med bruk av uhensiktsmessig og stump vold for å få den tilbake.

Nå står jeg og ser beundrende på at grøtmassen i gryta si blopp, blopp, blopp og gleder meg til å spise gryn, vann, salt, rosiner, epler og sukker.

Fienden tok først over hjernen min med kvasistrukturell tilnærming til trening og nå eier den også kroppen min.

Bent ”The Blob/Havregrøten” Olsen


XX

Holiday In Cambodia

Jeg koser meg med Dead Kennedys, derfor var det stas å finne denne t-skjorta som gjør ære på klassikeren Holiday in Cambodia.

Men en ting burde jeg tenkt på. Amerikansk XL er ikke som annen XL. Japse-Xl eller hottentott-XL f.eks er sikkert mindre. Men også europeisk XL er nok foreløpig vesentlig mindre, for jammen ble ikke amerikansk XL litt stort til og med for meg.

Jeg får kokvaske den litt ekstra.

After the Flood

For flere år siden steg vannet.

Jeg tiltrekkes av passe store naturkatastrofer som er i tilstrekkelig avstand fra meg. Passe store betyr at ingen skal dø eller bli alvorlig skadet, men er det et bilde av en stor, dyr bil som seiler ned storgata, ja da smiler jeg litt. Det er godt å se at naturen har kraft. På passe avstand og i moderate doser.

I avisene var det bilder av den samlede innsatsen mot vannmassene, men jeg husker bare et bilde. Det var ikke av mennesker, biler eller bygninger, men av dyr.

To dyr. En grevling og en rev.

Flommen hadde fanget reven og grevlingen på en bitteliten øy i de svulmende vannmassene. Og de kunne ikke se hverandre. De satt der nesten skulder mot skulder og de kunne ikke se hverandre. Når de så bort, forsvant problemet. Ved å se bort forsvant en mulig livsfarlig fiende.

Jeg har vært i en flom av kunnskap og noen har vært fanget på en akademisk øy. Også der kan det å se bort være en overlevingsstrategi. Og det har også vært interessant å observere.

Men nå er vi alle av øya. Grevlingen, Reven, jeg og flere til.

Flommen har trukket seg tilbake.

Og vi fikk vårt kursbevis og vi overlevde. Denne gangen også.

Uke 44 og 45: En god uke og en fornuftig uke

Mandag: Løp til og fra Friskis og Svettis. 31 min. 10 min roing Styrketrening 40 minutter
Sit ups, rygghev, nedtrekk forran, benkpress, triceps, beinpress. Lette vekter 20-30 rep ganger tre.

Tirsdag: Syklet rulle. 60 min.

Onsdag: Syklet rulle. 78 min.

Torsdag: Tvangsmessig avhold.

Fredag: Løp 63 min/10km.

Lørdag: Svømming 55 min/2200 meter.

Søndag: Duatlon. 21 min 22 sek - 1t 01min 25 sek - 25min 14 sek.

Mandag: Tvangsmessig avhold.

Tirsdag: Løp 62 min/ 10 km.

Onsdag: Løp 62 min/ 10 km.

Torsdag: Tvangsmessig avhold.

Fredag: Løp 50 min/ 8 km.

Lørdag: Tvangsmessig avhold.

Søndag: Løp 87 min/ 13,5 km.

Frihet

Det er noe galt når jeg skriver "fri" i treningskalenderen når jeg ikke trener. Det stemmer jo ikke. Det er feil ord.

Hvis jeg er fri når jeg ikke trener, hva skulle jeg da være når jeg trener? Tvunget? Ufri?

Men jeg liker jo å trene. Det er jo mange ganger da jeg er som friest, det er da tankene spinner eller er helt borte. Vi som kan trene nesten så mye vi vil har en fantastisk frihet gitt oss og vi vet det forhåpentligvis. Det er frihet, selv om det må være snev av tvangstanker som gjør at jeg kommer meg ut av døra med joggesko på beina i minus en grad, regn og stiv kuling langs elva. Jeg ser det. Men jeg liker å trene, så da har jeg jo ikke fri fra treninga?

Jeg håper du også liker det du driver med? Det er liksom ikke no særlig grunn til det ellers.

Jeg har litt mye trenings”fri” her nede i Göteborg. På grunn av litt virustøys og lesetvang måtte det bare bli slik, men ut fra treningsfornuft må det også bare være slik.

Denne uka skulle jeg etter planen starte med å trene 7,5 time i uka, men jeg har brukt hodet mye mer enn jeg har brukt beina. Den eneste treningen jeg har tilgjengelig nå er løping. Og jeg tror ikke det er klokt å gå løs på to uker a 7,5 timer med bare løping. Det ville blitt løping hver dag og det kunne selvsagt gått bra, men jeg er nok dessverre ikke klar for den påkjenningen så det kunne også gått dårlig.

Derfor blir det flere treningsfrie dager denne uken enn jeg har hatt på lenge. Og det selv om treningsfri mer og mer blir å regne som påtvunget pest og plage. Treningsfri er mer å regne som pliktmessig avhold tenker jeg.

Skikkelig tulling! Men jeg tror jeg er en skikkelig fornuftig tulling. På langt sikt.

1 km fra mål

Det var hektisk arrangørvirksomhet på Åle denne helgen. Jentene arrangerte for seg og jeg arrangerte for meg. Både barnekonkurranse og voksenkonkurranse skal det være. Sånn er det i Stavern og slik er det på Åle.

Jentene har lært at konkurranser er ikke bare noe som ”er der” og sånn sett er de langt forut for mange voksne. Noen må arrangere og noen kan konkurrere. Hvis den konkurransen du ønsker ikke eksisterer så kan du sutre, mene og du kan klage, eller du kan gjøre noe selv.

Det hender rett som det er at junioravdelingen klager og de skal ha lov til å sutre de også, men jammen har de arrangørvilje også.

Det startet med at de skulle ha filler. Etter hvert skjønte vi at de skulle merke løypa. Far smiler. Gamle laken blir revet opp og fillene blir påtegnet med tusj slik at alle skal forstå merkingen. Entydig merking er alfa og omega. Fillene blir fastknytt på pinner og satt ut på strategiske steder for å sikre at løypa bli fulgt av alle deltagerne.

Jentene finner frem syklene og gjør seg klare. Selv føler jeg meg sikker å at det er en sykkelkonkurranse de skal arrangere, men blir korrigert av en kontant duo. Det er et Olabil-løp. Et Olabil-løp med sykler, fordi de ikke har olabiler. Akkurat. Nettopp. Knallhard logikk.

Startskudd. Innsats. Målgang. Åse vant, men det er fordi hun har så snill søster.

Jeg vant også, men det er fordi jeg var eneste deltager.

Løypa har jeg merket meg tidligere så jeg slapp å rive filler eller sette ut meg selv som løypevakt.

Første etappe er 4 km løp i en flat løype. Jeg stikker av gårde i et lett og ledig tempo og kommanderer enmannsfeltet med pulsklokka. Det er deilig å kunne ligge slik og kontrollere, justere farten slik at jeg ikke tar meg helt ut og holde alle forsøk på brudd under kontroll.

21 min 22 sek.

Jeg tok meg tid i skiftesonen, men var relativt raskt ute på veien med terrengsykkel og varme klær. Sykkelrunden er 23 km, relativt flat, men med en liten bakke i starten og en bratt bakke ved Hankø/Vikane etter 12 km. Jeg syklet jevnt, hadde kontroll på puls og kunne trille inn i T2 helt uten konkurranse fra noen.

1t 01min 21sek (inkludert en skiftesone)

Tunge bein på løping etter sykling har vi vel alle hatt og dette ble ikke noe unntak, men det eneste som kunne hindre meg i min første seier var DNF og derfor var det bare å bite tenna sammen og humpe av gårde.

1 km fra mål blir jeg alltid veldig glad i konkurranser. 1 km fra mål er nesten ingen ting igjen. Det er da smilet skal hentes frem og blankpoleres. Selv på en treningskonkurranse bare med meg selv.

25 min 14 sek på andre runden (inkludert en skiftesone)

Total tid for denne treningsduatlon for meg selv, ble 1t 49 min 01 sek. Det var en fin treningskonkurranse og jeg skal gjøre det igjen, og da må du gjerne slenge deg med på ”Farmen duatlon”. Jeg merker løypa så gjerne for deg.

Selv om jeg var fornøyd gikk jeg ikke over mål med henda over hodet og i vil jubel. Det ville nok vært å overdrive. Derfor lar jeg Åse representere jubel og seiersglede, hun er mer fotogen og naturlig jublende glad enn det jeg er.

Manipulert

Lesertallene for denne bloggen stuper og noe må gjøres for å redde stumpene. Det er mulig en ny linje må prøves.

Ekstra. Ekstra. Ekstra. Ekstra.

Dette bildet har ennå ikke sirkulert på mms med teksten "Stå på, kamerater", men det er selvfølgelig kun et tidsspørsmål.

Allerede nå vil jeg gjøre det helt klart at jeg har gjort meg ferdig med dette. Jeg kan ikke huske at jeg har hatt på meg den t-skjorta. Jeg vet ikke hvor det bildet er tatt. Og jeg har i hvert fall aldri vært der. Bildet må være manipulert og hvis jeg har hatt på meg t-skjorta så vet jeg i hvert fall ikke hva den logoen betyr! Og hvis jeg husker noe fra den kvelden så husker jeg i hvert fall mindre og mindre av det som skjedde utover kvelden.

Uke 43

Mandag: Sykling rulle 1t05 min. Gjennomsnitt 131 bpm.
Tirsdag: Fri
Onsdag: Svømming 50 min, 2050 m. 750 oppvarming og så 50-100-150-200-150-100-50
og til slutt 500 m rolig svømming.
Torsdag: Fri
Fredag: Løping. 55 min/9 km. Rolig første og siste 10 min, reten var et langt terskeldrag på 35 min. Endelig noe som ligner fart i kroppen.
Lørdag: Svømming. 1t08 min. 3000 m rolig crawl. Synes jeg ligger bedre i vannet og får mer fremdrift med mindre innsats.
Søndag: Løpetur av den typen som herder viljen. 1t30min/14km i høljregn og stiv kuling. Fyttekatta. Triatlon er sommersport!!!

Total trening i en "pappa steller hjemme"-uke: 5 t 28 min. Ikke all verden, men jeg er fornøyd med hver eneste trening og jeg tror hver trening har vært riktig.

Tannbørstepolsk

”CD-salget stuper” meldes det fra kilder så sikre som Maridalsvannet, men jeg stiller meg tvilende til sannhetsgehalten. Dette stemmer ikke med mine observasjoner. Mitt cd-kjøp har alltid vært jevnt høyt og en trendanalyse av meg selv viser en oppadgående tendens. Så lenge jeg holder dette tempoet vil Peter Sony, Toby Parlaphone og Carl EMI ha til salt på brødskiva. Mp-3 nedlasting? Ikke denne gutten, denne gutten vil ha plata i hylla. En fysisk manifestasjon av god smak og tilgjengelig sonisk nytelse.

Jeg kjøper gammelt og jeg kjøper nytt. Jeg kjøper musikk som er testet og godkjent av musikkpolitiet og jeg kjøper musikk som jeg likte da jeg var gutt og som aldri har bestått noen test. Queen og Kiss for eksempel. Kiss var direkte bomkjøp. Det var en grunn til at jeg gikk videre på musikalsk søk i en alder av 13 år og gjenhøret var direkte pinlig. Queen derimot har flere strenger å spille på og gir noen timer artig gjenhør, selv om det er mange gymsokker og moroa ikke varer evig.

Og slik går livet i sirkler. Bak i bilen sitter det to jenter, en på seks år og en på ni og et halvt og de synger til Bohemian Rhapsody uten å kunne andre ord enn Baby og Mama. Kostelig

Jentene bedriver det som er kjent som grunnleggende tannbørsteengelsk og der har vi vel stått nesten alle sammen? Foran speilet med sikkert grep om tannbørsten og med badminton-racket som gitar. ”HELLO OSLO!!!!”.

Da engelsken inntok språksenteret for alvor, ble tekstene vi sang mer sammenhengende, men feilene enda mer sjarmerende. Mondegreens er navnet på slike feilhøringer. “I’ve paid my jews, time after time” sang jeg. Freddy Mercury derimot flekket fortenna under barten og sang “I've paid my dues, time after time”. Tenk at jeg var mer politisk ukorrekt enn Freddy M da jeg var liten gutt.

I forrige uke tok jeg meg i å gaule tannbørstepolsk mens jeg brettet seksten tonn tøy, og hva fikk jeg da:

”Wysed jo se loncke kosic slonko swicilo przyslo ku mnie z jagodame dziewce jagnilo, nazbieralak jagud dzbon pudce jasiu to ci dom dom ci jagud dzbonecjka …..Bo ja cie kochom !!!!”

Dette lingvistiske tungekrøllet er påført meg av at et hull i cd-samlinga mi nylig har blitt tettet. Et hull skapt av etterslep i utslipp fra plateselskapene. De Press ga ut den klassiske plata ”Block to Block” i 1981 og jeg så dem i Drammenshallen natt til 1.mai det året. Stor polsk-norsk rock. Men til tross for nilytting i perioder er det litt vanskelig å få teksten riktig for oss uten ferske familiære forbindelser i Gdansk eller polsk hovedfag.

Men så er det greit da at gale, gode Andrej Nebb ikke drev det stort lenger enn tannbørsteversjonen når han skulle synge på "engelsk":

We ar bilding far a wey
We ar bilding far a tawn
Paw er is in or hends
Or hends holding the briks
Together arm to arm
We kary the plan
Together with a song
Growing blok to block

Hello Warszawa!!!!

Er du en vind?

En du en som flyr når du løper? Løper du i en sveveflukt? Jeg er alltid dypt misunnelig og hemmelig beundrende når jeg ser dere vinnende vinder trene eller konkurrere. Dere som har tynne bein, tynne kropper og lette sko med tynn såle og som aldri ser ut som om dere har bakkekontakt. Når det er bilde av dere i blad eller på nettsider så er dere alltid fanget i svevet med bare skyggen under dere.

Men det er aldri noen som fanger meg i svevet, for det er ikke noe svev å fange meg i. Jeg har ikke begge beina på jorda hele tiden, men jeg flyr ikke som en vindbåren streng av muskler og sener heller.

Jeg er alltid jordnær og når jeg treffer bakken så gjør jeg det tungt, mens du bare lar forfoten din så vidt tangere asfalten før en ny bue skyter deg fremover.

Kjenner jeg godt etter så hater jeg deg litt akkurat nå.

Uke 42: Veldig litt av hvert

Mandag: Fri
Tirsdag: Svømming 55min/2250 meter. Morrasvømming med jevn fart.Lite futt og fart.
Onsdag: Rulleski 52 min/10 km, puls 151 bpm. Så "langt" ble jeg sliten i armene av.
Torsdag: Løping 61 min/ 10 km, puls 145 bpm.
Fredag: Fri
Lørdag: Syklet med mtb 120 min/ puls 117 bpm.
Søndag: Syklet rulle 84 min/puls 131 bpm. Jobber med å holde en frekvens på ca 85. Litt terskellintervallpreg over denne økta. Vet ikke helt om det er tiden for det nå. Men det føles så deilig å jobbe litt.

Totalt: 6t12 minutter.

To treningsfire dager og 6 timer trening. En trivelig treningsuke som gir meg overskudd og aldri har gjort meg sliten. Rett og slett en flott uke!

Litt av hvert

Litt sykling inne og litt sykling ute. Litt løping og litt rulleski. Litt svømming frem og tilbake i jevnt tempo, men også litt intervallsvømming. Sånn blir en uke når rammene for treninga er ca seks timer

En gang var en time trening i uka en utenkelig tanke og nå føles seks timer i uka som så alt for lite.

Mine første treningsturer husker jeg veldig godt. Husker du dine? Med ”de første” mener jeg de første i det som skulle bli mitt nye trenende liv, ikke de første gymtimene på barneskolen eller den første av utallige timer foran et mål på en grusbane i Tangenhavna. I mange år var jeg aktiv innenfor valpefettet, men en dag stoppet den naturlige aktiviteten opp, leken forsvant og intellektualisert innaktivt mørke tok over. Når ingen aktiviserte meg, så stoppet jeg opp og bøkene og puben tok over. Fett nok det!

Så en dag ble det plutselig på tide og jeg tok på med en stripete shorts utenpå et par stillongs og en gammel blå skiforeningsanorakk utenpå en t-skjorte og på bena hadde jeg noe som lignet joggesko. I 1994 løp jeg mine første skremte skritt i Sofiesgate og helt opp til St.hans-haugen. To runder rundt parken løp jeg og guttungen som sto på toppen oppe ved bassenget lo av meg.

Latteren var han vel unt. For det er virkelig latterlig at et menneske skal bli i så dårlig form at det ikke skal klare den lille turen uten å trenge en ukes pause. Med beina høyt og drypp i armen. Innimellom ble det to ukers pause. Og slik gikk årene, litt her og litt der.

Jeg husker min første sykkeltur også. Ikke den på Hvaler. Ikke den da jeg var fem år og pappa plutselig slapp bagga og min vinglete vei gikk bortover jordet til Tom og Tullik med kurs for en høysåte. Nei, den sykkelturen i 1999 på min helt nye blå Olmo Scatto. Min første racersykkel. Blå stålsykkel med Campagnolo Veloce gruppe og ingenting er vakrere enn italienske blå stålsykler. Bortsett fra Salma Hayek når hun går ned gata i Santa Cecilia.

Jeg hadde kjøpt sykkelen en uke tidligere og jeg hadde gått rundt den mange ganger hver dag. Turte ikke å bruke den. Jeg fryktet katastrofe og fornedrelse i form av en sykkel som med blokkerte bremser og stiv gaffel kastet sin uverdige rytter ut av sadelen.

To mil syklet jeg og var overveldet av stolthet over at jeg kunne sykle så langt. Jeg husker hva jeg hadde på meg og hvor vonde oppoverbakkene var og at jeg ringte Njål etterpå for å fortelle om det hele.

Svømme har jeg alltid gjort så jeg kan ikke huske ”den første svømmeturen”. Fisk er fisk, selv om den svømmer sakte.

I mange år var 2-4 treninger i uka det mulige. Nå er en treningsuke med fem treninger i minste laget. Ikke fordi programmet sier det eller fordi det er det som er nødvendig for å bli x % bedre til neste år. Slike tanker er også oppe i hodet mitt, men det blir for lite fordi jeg har blitt avhengig av å trene. Musklene klør etter mer bevegelse.

Trening er dopet mitt og jeg må ha mer.

Mer trening.

Og mer godteri.

Koppestellsetting

Patriarkat er den normerte styringsform og de fleste kjenner den som en trygg, mild og god styringsform, til tider litt kvelende og muligens en smule hemmende, ofte litt nedlatende, men det er trygt og behagelig når ”store far” passer på? Eller?

Matriarkatet er kjerringversjonen, mye av det samme som patriarkatet, men noen av årets uker er verre enn andre.

Og så finnes det avarter og av disse er det micromatriarkatet som styrer mitt kosmos. Micromatriarkatet kjennetegnes ved at det er det yngste kvinnelige medlemmet i familien som holder tømmene og regjerer. Micromatriarken hos meg er Åse. Jeg har ikke tenkt å gå inn på hennes grep, styringsverktøy og styringssignaler, men la oss bare helt rolig informere om at hun har bukta og begge endene. Og tviholder på disse. Andre tronpretendenter er spilt solid ut over sidelinja.

Men som alle sanne og gode patriarker og matriarker så viser hun omsorg for sine undersåtter. Hadde hun vært prinsesse hadde englene hjulpet meg, men Åse bruker mer håndfast behandling enn englestøv i fjæra.

I dag ble jeg utsatt for micromatriarkens holistiske medisin, eller kvakksalveri som det strengt tatt bør kalles. Jeg mener for øvrig at de som snakker varmt om alternativ medisin og nedlatende om skolemedisin bør ta skrittet fullt ut, krølle sammen frikortet og takke nei til alle skolemedisinens goder. Så får vi la seleksjonen råde.

Mitt møte med alternativ medisin var slik den skal være. Smertene var imaginære og behandlingen noe svevende, men hun brukte god tid på pasienten og hadde tid til å prate med meg og fortelle hva hun gjorde.

Behandlingen startet ved at jeg fikk på meg et armbånd, ikke av korall, men av plastkuler. Og så trillet hun trekuler rundt på underarmene mine. Antageligvis langs noen kraftbaner, men det fortalte hun ikke. Sikkert en kvakksalvermedisinsk yrkeshemmelighet.

Siden jeg ikke følte meg syk så kunne jeg ikke svare ja på spørsmålet om jeg følte meg bedre. Så behandlingen fortsatte.

Av andre behandlingsformer som Åse turnerte med stor eleganse, fulgt av en strøm med blide ord og småsang, var f.eks ”Prikkern”. Den kunne se ut som en Playmobil-figur med ett ben og ”Snurrern” som i et tidligere liv hadde vært en liten snurrebass som Helene hadde fått hos tannlegen.

Fortsatt følte jeg meg ikke bedre.

Det er viktig med stigning i programmet og gjemme det beste til slutt. Tidligere ble årelating eller koppsetting brukt i behandlingen for å fjerne overskudd av blod. Åse har utviklet koppestellsetting som behandlingsform. Det består i å sette små kopper, asjetter og tekanner på kroppen til pasienten. Følte jeg meg bedre? Strengt tatt? Ja.

Smilet mitt gikk nesten rundt.

Uke 41: Mest svømming

Mandag: Fri
Tirsdag: 1t15 spinning. 128 bpm snitt
Onsdag: 1 t 02 m løping med innlagt bakkeøkt. 10 km. 151 bpm snitt
Torsdag: 45 min morrasvømming. 750 oppvarming for så å skru opp farten med en liten 50-100-150-200-150-100-50 og avsluttet med 500 rolige meter.
Fredag: Fri -
Lørdag: 55 minutter svømming, 2250 meter.
Søndag: Formiddag. 40 minutter svømming, 1750 meter.
Ettermiddag. 10 km løping, 1t05, 144 bpm

Det ble 5t42 min trening denne uka det. Av dette var 2t20 minutter svømming, 2t07min løping og 1t15min spinning. Den fordelinga har jeg ikke prøvd tidligere og det kommer nok ikke til å hende så mange gangene heller.

Grunnen til dette plutselige svømmefokus var rett og slett at Helene styrte mine steg til Kongstenhallen både lørdag og søndag. Helene øver seg nemmelig for å klare svømmeknappen. Og da blir det bonusminutter for meg.

Bra jobba av Coach Helene i Team Olsen!

Jeg sier det bare en gang

Til alle nye og alle gamle landsmenn. Hør skikkelig etter. Unge og gamle. Og mest trolig alle kjønn. Vi bader i samme vannet når vi er i svømmehallen. Så kunne dere være så vennlige å dusje før dere hopper ut i vannet? Det skulle da ikke være så vanskelig? Gjør du ikke det så tar du med deg hud og hår og drit og møkk ned i vannet. 50 ganger mer enn hvis du dusjer skikkelig først.

Og nei, det er ikke skikkelig kroppsvask å såpe inn badeshortsen med underbukse under. Da samler både hud og hår og drit og møkk OG såpe seg i shortsen. Denne bestemte oppfordring går også ut til gamle kjerringer. Jeg vet heldigvis ikke hva dere gjør når dere dusjer, men jeg vet at dere kommer til bassenget innsmurt med krem og oversprøytet med kjerringparfyme. Disse stoffene ligger som et lag på vannflata akkurat som bensinfilm på vannet i en båthavn.

Altså: Vask dere. Skikkelig. Makan!

Om dere ikke skulle følge opp så kommer jeg til å tilte noe så radikalt og konsekvensene vil bli relativt ubehagelige.

Det var bare det!

Iskald mørkemann

Jeg har en fot ut av døra, en liten pause og så kommer resten av kroppen etter. Jeg er kledd for en time i natt og kulde.

I hvert fall tror jeg at jeg er kledd og klar for alt hva vinterhøsten tar med seg av treningsglede og treningsubehag.

På vei ned steintrappa treffer tanken meg: ”Det er så kraftig naturstridig å trene for triatlon nå.” Vedovn og te er nærmere mitt egentlige jeg, men mitt egentlige jeg har fått konkurranse med et alternativt jeg. ”Jeg trener på å trene”. Det er det alternative jeg som sier det før mørket pakker meg inn. ”Det er nå det skal testes om jeg er klar for systematikk og økt mengde” sier jeg med samme stemme og overbevisning. ”Det er nå du prøver å blåse opp noen få timer trening til noe absurd mye større enn det egentlig er”. Det sier en liten djevel, tidligere kjent som mitt egentlige jeg. En liten djevel som sitter godt fast i refleksvesten.

En annen som sitter godt fast er det lille musekreket. Det lille musekreket som pilte inn bak bua og som så eller luktet det fristende baconstykket. Det lille musekreket sier ikke et pip. Fast, flat og veldig død sitter han i rottefella som er et ledd i den lokale skadedyrbekjempelsen. Foreløpig har det bare blitt småfangst og lite storfangst i fella. Er jeg lei meg for det? Jeg tenker at jeg er ikke sikker på om jeg gleder meg til å ta ut noe stort og dødt av fella. Tror jeg kan risikere å bli tilhenger av ”bruk og kast”. Rart det. Vri om nakken på små søte ryper er ok, men plukke ut ei helt dau rotte av ei felle byr meg i mot. Rart.

Føttene treffer mørk asfalt, musikken på øret er Rancid og jeg kjenner umiddelbart at jeg har litt lite klær på meg, jeg fryser langs pulsbeltet og jeg fryser på hendene. Medisinen til Dr. Denis Leary ringer i ørene: ”Shut the fuck up”. Kloke ord, for når jeg bare før løpt litt så blir jeg jo varm? Riktig? Nei.

Jeg har løpt ti minutter og jeg treffer dagens mål i frysende tilstand. Jeg når foten av Rødsbakken og jeg løper opp den og ned Dalebakken. Jeg løper opp Dalebakken og jeg løper ned Rødsbakken, jeg løper opp og jeg løper ned, jeg løper opp og jeg løper opp og til slutt løper jeg ned. Jeg blir svett og jeg fortsetter å fryse og er kald i kinnene. Lufta jeg puster inn føles kald og er full av røyk fra piper og en Prince som gikk forbi.

Shut the fuck up. Dette er ingenting. Om noen uker er det 10 minusgrader og snø og jeg vil fortsatt løpe ute. For det her er fortsatt helt frivillig og jeg liker det jo. Mitt nye og gamle jeg er endelig enige og synger i duett: ”Du er da ingen frossenpinn og redd litt vind og kulde på ditt kinn?” Budskapet er mottatt.

Og musemor hun sier til museflokken sin at hvis ingen går i fella, men passer seg for den, skal alle sammen snart få feire jul igjen. Men akkurat det budskapet kom litt for sent.

Uke 40: Rulleskiuka

Mandag: Rulleski 36 min/149 bpm og overgang til løp 25 min/145 bpm
Tirsdag: Svømming 46 min. 750m oppvarming og så pyramide (50+100+150+200+150+100+50) og så 750 m rolig.
Onsdag: Rulleski 35 min/145 bpm og overgang til løp 41 min/138 bpm
Torsdag: Rulleski 37 min/141 bpm og overgang til løp 43 min/134 bpm
Fredag: Fri
Lørdag: Svømming 1 time/2800 meter
Søndag: Løp rolig 1t03 min/138 bpm

Totalt: 6t 26 min

Rett og slett en glimrende treningsuke. Jeg føler at jeg har startet på veien mot Roth fordi jeg har startet å prike borti noen svakheter: For lite svømmetrening, for lite armstyrke og for lite løpetrening.

Rulleski er sabla gøy og de dagene jeg gjør andre ting starter triceps å skrike etter å få lov til å pirke asfalten med pigger. Etter fem turer starter jeg forresten å føle meg litt mer sikker på dette pussige treningsredskapet. Ikke i samme grad Bambi på rulleski som de første spede stavtak. Det vil si at snart kommer overmotet og den første lange bakken. Og så kommer det første fallet.

Det kommer til å gjøre meg mer vondt enn asfalten, men forhåpentligvis kommer det ikke til å sette varige spor på noen av oss.

Morgenfugl

Generelt er det sådd noe tvil om verdien av å være morgenfugl. ”Early bird gets the biggest worm” heter det jo. Men når jeg ligger i senga mi under en varm dyne, så er ikke den store fine marken på plenen noe som frister meg til å hoppe ut av senga, sånn rett etter at fanden har trukket på seg sin fotbekledning.

Fanden har jo som kjent en fot og en hov og da har han vel bare en sko å trekke på seg han da? Ikke no problem for han å være tidlig ute da. Være så kjepphøy, han som slipper å rote i tussmørket etter et helt sokkepar og med søvn i øya og uryddig balansepunkt knyte to skolisser. Videre utover dagen har han flere fordeler, det burde jo ligge til rette for at han var en djevel i skiftesona, god på enbent tråkk og ikke minst at han uten problemer kan stjele utstillingssko. Så fremt det er riktig sko som står fremme.

Men fuglene vet, eller fævlane væit som det egentlig heter, at jeg må opp tidlig. De har sett meg noen morgener. Transformasjonsprosessen min i forbindelse med Quelle Challenge Roth 2008 fordrer dessverre at jeg peller meg ut i verden sammen med morgentrosten og morgenskjæra. Forskjellen fra alle tidligere planer frem mot konkurransene er at jeg skal svømme. Minst en gang i uka skal jeg svømme på morran. Og så blir det lørdagssvømming når det passer slik.

Morrasvømming er brutalt. 0530 ringte klokka som skulle passe på meg slik at jeg var klappet og klar klokken 0630 foran Kongstenhallen. Tidlig start er kjent prosess. Da jeg trådde mine gummisåler i byråkratiets irrganger våknet jeg 0530 hver morgen for å ta buss klokken 0610 eller 0630. Det vil si. Jeg sto opp klokken 0530 og jeg våknet klokka 0800. Klokken åtte fikk jeg den første kaffekoppen i et tomt kontorlandskap og smilene satt ikke løst før det. Men det var ikke mange å strø smil på heller for vi som var langveisfarende og landeveisfarende kom som tidligere nevnt alltid først. Kjent fenomen.

Vi er ikke en topptrent masse vi som dukker ned i vannet klokken 0630 på Kongsten, men vi er vennlige og muntre. De gamle gutta flyter og snakker og dusjer og tar badstue og kommenterer hvem som ikke er der i dag og lurer å om noen vet hvorfor. Vi som trener slipper hverandre frem og fordeler oss og tar hensyn. Dette er den mest siviliserte treningen jeg vet om. Her er det helt fritt for kanter og spisse albuer og høye stemmer. Det er som alle er redd for at et uforsiktig ord eller en tå i siden skal kunne tirre en morragretten kæll og få han over kanten til det store utbruddet.

Det er litt godt å gå til denne treninga. Og ikke minst er det er litt godt å gå ut og se på klokka og vite at klokka 0750 er jeg ferdig med dagens trening som besto av 750 rolig svømming og så en intervalløkt som besto av 50m-100m-150m-200m-150m-100m-50m. Med ett minutts pause mellom. Dvs det kan bli noe mer for det gjelder jo å ta hensyn til de andre i banen og ikke være den som plasker for mye i morgenfuglebadet. Jeg vil ikke være katastrofegenerator i bassenget. Og så er det 750 meter rolig crawl til slutt.

Det er litt godt å gå ut og se at solen står opp og kjenne at det fortsatt er varmt om morgenen. Men snart er vintervirkeligheten her og alle morgentrekkfuglene er borte, men jeg må uansett opp. Jeg må vel hutre og fryse i felleskap med en skjelvende morgenbokfink eller blåfrossen morgenmeis. For dette må fullføres.

Men den største marken kan noen andre ta. Jeg er grei slik.

Brillejesus

Og så jeg som trodde at jeg hadde syn som en ørn. Det er jo mulig at jeg har det fortsatt. Ørner trenger nok ikke lesebriller.

Jeg besøkte byråkratiet

Og jeg kjente det igjen. Jeg husket godt på både godt og vondt fra et tidligere liv og jeg tenkte på bussen hjem. Jeg tenkte mens Oslo ble Akershus og Akershus ble Østfold og mens høstforkjølte medpassasjerer slynget smittestoff i dråpe- og vifteform.

Den gang da var jeg fersk fra skolen og gikk rett inn i makten og kontrollens tjeneste. Eller var det egentlig rette veien? En liten omvei om universitetet hadde jeg vel, men universitet lå nå allikevel på veien. Omkjøringsvei javel, men ingen blindvei. Hvis da ikke byråkratiet i min store sammenheng var en omvei.

I byråkratiet bor kunnskapen, redselen og sikkerheten.

For samfunnsamatørene og ryggmarksreflekskommentatorene er byråkrati og byråkrat negative ord, men et godt byråkrati sørger vel for at demokratiet fungerer? Demokratiet er ikke bare politikerne. Ikke bare politikerne. Demokratiet er velgerne selvsagt, men også byråkratene. Ofte kan det synes som om disse står mot hverandre, men siden politikerene heldigvis i liten grad utfører så er det byråkratiet som omgjør politikk til handling eller ikke-handling. Og uansett om politikken ved de tusner dyktige byråkratpenner blir forvandlet til handling eller nye strømmer av ord så vil noen reagere sterkt. I de 1000 hjem og på de 1000 fora så er det alltid mange som reagerer sterkt. Og sterkest reagerer de som får ”nei”.

Politikere under falskt flagg eller med manglende forståelse proklamerer at forvaltningen skal ”si Ja!” eller være ”medmenneskelige” i sitt møte med ”private” som vil bygge ut, selge, dumpe, sette opp gjerde osv. Et positivt feilaktig budskap hvis det proklamerer at alle kan få. For et ja til noen vil som oftest bety et nei til andre, og de andre burde jo også få et medmennesklig ja?

Men uansett flagg så er en positiv holdning sentral og langvarig opphold i byråkratiet kan medføre negativistiske skavanker. Et ja krever ofte oppfølging og kan også indikere manglende oppgaver, mens et nei bør være absolutt og uten behov for etterarbeid. Langvarig ansettelsesforhold i administrasjone kan gjøre at det blir lettest å si nei, mest sikkert å si nei, for da skjer det jo ingen ting og skjer det ingen ting så kan det jo ikke få negative følger? Eller? Nei.

Så kanskje sier byråkratiet for mye nei? Kanskje blir vi ikke et bedre samfunn av å tviholde på mønehøyden for garasjer i boligområder som uansett ser like grusomme ut? Kanskje det. Kanskje 10 minutter coretrening og 50 ja-øvelser om morgenen hadde gitt bedre ytelse i byråkratiet?

I byråkratiet bor kunnskapen, redselen, sikkerheten og idiotiet. Vi var mange som kom fra landets skoler og universitet og rett inn til byråkratiet. Vi kom rett inn. Vi kjente virkeligheten fra bøker, barbesøk og barndommen. I politikken går småspirene partiskolen og i byråkratiet gikk vi den ikke utalte byråkratskolen. Byråkratiet har mange gode sider i seg, men kan i sin struktur institusjonalisere angst og redsel. Borgeren kan oppfatte byråkratiet som skremmende og et velsmurt byråkrati på ville veier er en angstmaskin, men byråkratiet skaper angst også for byråkraten.

For byråkratiet er og må være hierarkisk. Det bygger på samme prinsipper som militæret og militæret må være renform av en eller annen type byrårkati. Jo flere stjerner og striper eller jo større kontor og skrivebord, jo flere under deg og jo mere makt og ansvar. Er du så langt oppe at outlook-kallenderen gjør deg skjermet fra å bli innkalt til møter er du helt sjef eller helt konge.

Men klokskap og kunnskap øker ikke med nærhet til toppen. Pyramiden fungerer ikke slik, ikke i virkeligheten. Men de som sitter ved toppen kan bestemme hva den lille byråkraten skal mene og gjøre i arbeidstiden. Og det gjør han. Når sjefen skifter mening så skifter byråkraten ofisiell mening. Innerst inne i bryårkatiselvet vet vi lite om hva som skjer, kanskje skiftes meningen så mange ganger at jeg ingen mening hadde? Ble jeg meningsløs, men med mange velformulerte nei i min munn?

Og så blir byråkratien slik på fritiden også. Mitt byråkrati har rett. For det har sjefen min sagt. Byråkrati og sann kunnskapsproduksjon hører ikke sammen. Den kunnskap som byråkratiet produserer er kombinasjonen av politikk og kunnskap. Og det kan være klokskap. Det kan være det som er riktig nå. Det som er mulig nå. Men sannhetssøkende er ikke byråkratiet. Selv ikke vi som er så utviklet at vi har et Kunnskapsdepartement. Ministry of Truth and Knowledge.

Og så kom jeg frem til Fredrikstad og så tok jeg på meg løpesko og løp i høstsolen. Langt fra nei og makt. Bekreftende løpetur i en positiv formutvikling. Litt lavere puls. Litt høyere fart. Litt lettere ben. Så blir det stort rungende ja på målstreken på søndag? Ja!

Tvilen er tilbake i dag. Den kom med trang hals. Så kanskje fikk jeg med meg noe fra Oslobesøket eller bussturen. Nei!

Jeg vil skifte dekk

Skifte dekk er ikke det beste jeg vet. Men det slår helt klart microbiologi. Har sikkert noe med kunnskap å gjøre.

Veien mot Roth (versjon 1)

Jeg har tenkt meg om en gang til. Jeg har tenkt godt og grundig og redusert planlagt treningsmengde fra 500 t til 450 t i året i forhold til tidligere planer. Det blir ca 100 timer mer enn i år og det er sterk nok økning det. Mulig å gjennomføre, men krever innkjøp av en del selvdisiplin på Smart Club til bruk i vintermørke og iskald motvind. Holder ikke det blir det pisk.

450 t i året gir en grovskisse som ser slik ut:




Knapt har jeg rukket å sette opp førsteutkastet for "Veien mot Roth" før jeg har lokalisert noen av problemukene. 11.februaruka skal jeg trene 10,5 timer, 18.februaruka skal jeg trene 12 timer, 10.marsuka skal jeg trene 11,5 timer og 17.marsuka 12,5 timer. Etter det blir det forhåpentligvis bedre selv om timene blir flere.

Etter hvert blir jo dagene lysere og varmere og asfalten vakker og tørr, men februar og mars er ikke vanligvis kjent for å bringe lys, glede, mange plussgrader og bare veier.

Løpingen skal gå greit hvis det bare ikke blir minus 15 grader uke ut og uke inn. Svømmingen skjer inne og er en frostløs fryd. Styrketreningen også. Men hva med syklingen, hva med 3 timers sykkelturer i februar? Hvordan inn i huleste svingete hakkebakkeskogen skal jeg få til nok timer på sykkelen uten at jeg tørner på rulla, hopper ut av vinduet og truer naboen med en avsaget drikkeflaske? Mulig det kan løses med å kombinere f.eks 1,5 time ute med piggdekk og frostveske i blodet og så sykle 1,5 time på rulle etterpå mens skjegget tiner?

12 timers treningsuker i midten av februar, vil jeg dette? Virkelig? Dypest sett? Jadda. Tror egentlig det hvis jeg bare går dykker dypt nok.

Av mindre problematiske problemer så har jeg også lokalisert et "navnproblem". Jeg prøvde å oversette Preparation, base, build og peak til norsk av grunner som noen kan grunne på hvis noen gidder. Det gikk greit til "build" egentlig. Noen som kan dikte opp et norsk uttrykk som på en entydig måte gir kvintessensen av "build"-perioden? Finner jeg ikke det får det bli new-norwegian igjen og det er kanskje like dumt.

Og mens jeg venter på gode forslag, meninger, heiarop og at alt dette systematiske skal komme nært og virkelig skal jeg trene 5-7 timer i uka. Jeg skal igjen bli vant til å sitte på sykkelrulle, jeg skal prøve å gå i bassenget klokken 0630 en gang i uka, løpe i nattemørket og trekke kald luft i lungene og trene styrke på gymmen.

Og jeg skal glede meg.

Glede meg til juli 2008

Kribler og klør

Det er lite lus på kortklipt kæll, men mye spent forventing i kroppen til en halvgammel gubbe. Så det kribler og klør etter å prøve noe nytt. For i går sto det en pakke i døra og sa hei. En pakke med rulleski og asfaltpigger.

De fleste typer idrett har jeg aldri bedrevet og en av disse er å renne på ski. Jeg har rett og slett en fraværende fortid som langrennsløper. I barndommens Svelvik gikk ikke jeg på ski om vinteren. Ikke mye. Om vinteren sto jeg på dudler/jet-ski i hasardiøse nedoverbakker og gikk på tryne i snøen og dukket opp etter fire minutter med snøplugger i nesa.

Vinterstid fikk jeg kondisjonstreningen min i nattlige fluktløp. Om sommeren fikk jeg ingen trening.

Jeg bodde langs en landsvei som het Svelvikveien. Rett nedenfor barndommens heim gikk veien under en skjæring. Oppe på den kunne man ligge, sitte eller stå alt etter behov. Vinterfluktløp foregikk etter at snøen hadde lagt seg og det var stupmørkt. Vi var tre eller fire gutter som lå der oppe med et lager av snøballer og ventet på at byttet skulle komme. Rutebussen. Eller en billist fra Drammen eller Svelvik. Rundt svingen kom lyskjeglene først og så kom bilen halsende etter. Raskt måtte vi vurdere om det var en bil som kunne være en mor eller far eller nær nabo og så ….. haglet snøballene. Og noen traff. Dunk. Dunk.

I biltak og på panser dunket det og hjertene våre også. De fleste vi traff kjørte videre upåvirket. Noen vinglet i skadeskutt flukt noen hårreisende tiendels sekund. Men noen få bråbremset, rev opp døra og startet et brølende motbakkeløp i djupsnø for å få takk i jævelungene på knausen.

Da løp vi. ”Vi sprer oss” ropte vi og løp. I vilt sprang mellom eiker og i steinrøys med forederisk glatt snø, løp vi så hjertet sprengtes i små guttekropper. Vi løp og vi løp. Beina ble sure og halsen sår. I sinnssvake sikksakkmønster og mye lenger enn vi visste var nødvendig.

Strengt tatt visste vi at forfølgeren ville besinne seg etter 10 meter motbakke, banne så det lyste i Svelviknatta og påkalle onde ånder over Tangenhavnarampen. Så ville han, alltid han, gå tilbake til bilen og kjøre av gårde i sin grønne metallic Ford Granada. Men vi hørte ikke det. Vi løp. For sikkerhets og moro skyld.

De fleste ganger ble det med et slikt løp i løpet av en kveld. Vi var sjelden tøffe nok til å komme tilbake til åstedet, sinnataggen kunne jo komme tilbake. Og om natten drømte vi om politiet. Og om gråtende foreldre som så pøblene sine slept av gårde til vann og brød. Og selv om vi våknet med litt dårlig samvittighet, var den alltid borte om kvelden. Klar for ny fluktløp.

Senere i livet har jeg sluttet med snøballkasting og fluktløp. Men helt uten at det har vært meningen har jeg irritert bilister med joggesko, joggevogn, hund, sykkel, sykkelvogn og nå endelig skal jeg forsinke framferden deres med to tiendels sekunder og rulleski.

Jeg er spent. Dette er noe nytt. Dette er noe jeg ikke kan og som kan ha potensiale for moro, støle muskler og skrubbsår og mer til.

Om dette siste: Mer senere.
Om min kriminelle løpebane: Case closed.

Nye muligheter

Har kjøpt meg ny mobiltelefon etter at den forrige løste seg opp. Men den har holdt to år med mange teksmeldinger og vært med på løpe- og sykkelturer som har blitt audiovisuelt distribuert så det er med et ømt klapp på et oppløst tastatur jeg sier: "Hvil deg nå".

Min nye mobil er en slik kameratype med 3.2 megapixler og sånt. Den tar faktisk ganske flotte bilder. Og så kan jeg blogge med den. Sånn som med bildet av Åse. Blogget i oppkjørselen.

Jeg føler meg veldig sikker på at jeg skal få brukt den egenskapen.

Og i morgen får jeg noe som er enda mer spennende og rart.

Og som kan bli så tøft at det synes på røntgen.

Følg med. Her kan det etter hvert komme bilder direkte fra skadestedet!