Hvetebakst og kjærlighet
Skal man dømme et land og et folk så skal man gjøre det på basis av viktige kriterier, men man skal være forsiktig med å basere seg på kun en. Selv om et land og et folk kan feile grusomt på et område, så kan de ha andre kvaliteter som veier opp.
Brød. Svensker kan ikke lage brød. Svensk brød er vondt og etter to uker i Göteborg blir jeg kvalm av smaken på svensk brød. Brød er viktig for meg og ut i fra fraværet av kvalitet her burde Sverige kunne dømmes ned og nord. Brødet er søtt og brødet er mykt og brødet er krydret og det gjør meg kvalm nå. Jeg er enig med Åse. Jeg vil ha norsk brød (eller brød fra skikkelige brødbakerland).
Og så sitter jeg på rommet mitt i Göteborg, det er sen kveld, jeg er totalt utkjørt og jeg kaster i meg brød, bananer, rosiner, cashewnøtter og sjokolade. Drikker vann, juice og te. Og så sitter jeg og er forelsket. I svensker. Ikke i en blond, frodig, langbent og blåøyd en, ikke noe så banalt, men forelsket i hele hurven.
Jeg sitter på rommet mitt og ser ut på elven og lurer på hvordan svenskene klarer å få selv produksjonsanlegget til Göteborg Energi til å se ut som et varmt og koselig rom i Folkhemmet. Jeg har lyst til å stige inn og si god aften, slik at de SER at jeg er HER. Hva er det med svensker?
Hva har hendt?
Og hva har hendt med meg? Positiv og glad, det er meg i kveld. Det er en sterk forbedring fra trøtt, syk og lei for noen timer siden. Men så har jeg nettopp kommet tilbake fra ny PB på 10 km og fra stevnemøte med Sverige i parken. Jeg blir opprømt av slikt.
Konkurransen var Blodomloppet (www.blodomloppet.se ) som er en serie av løp i Sverige som arrangeres bl.a fordi ”… ni hjälper oss att uppmärksamma den livsviktiga blodgivningen. För utan blod och blodgivare kan inte sjukvården fungera.”. I dag hadde turen kommet til Göteborg og Slottsskogen.
I går ble jeg syk og i dag morges var jeg syk. Jeg sov to timer midt på dagen og da jeg våknet opp følte jeg meg litt bedre. Ikke bra. Bedre. Så jeg var ikke sikker på at jeg skulle klare mitt mål. Å krype ned mot, eller aller helst under 50 min på 10 km. Jeg var usikker og rett og slett litt urolig.
Stevnemøte
Fremme i Slottsskogen fikk jeg plantet et smil i ansiktet og en bitteliten folkehelsegledeståre i øyenkroken. I Slottsskogen så jeg virkelig at Sverige er et joggeland. Et smilende løpeland. Slottsskogen, som ikke er en skog, men en praktisk og lagom vakker park, ble full av mennesker i alle former og fasonger og jeg skjønte at i dag
kommer jeg ikke sist. Dette blir borteseier! Og etter tre obligatoriske dokøer foran rikelig med porta-doer så var jeg klar! Sammen med over 5000 til start på 5 km og 10 km.Jeg har ikke vært med på veldig mange løp i Norge, men flere har hatt oppvarming ledet av jenter fra det lokale helsestudio. Og det har aldri tatt helt av. Men i Slottsskogen nærmest løp alle til startområdet når oppvarming startet og alle var entusiastisk og smilende med. Bortsett fra Norgesimporten. Det ble for sterkt å være med på, men rørende vakkert var det å observere.
Løpet
Det er rart hvordan startnummer og menn med pistol kan endre andres planlagte atferd. Det skrev jeg etter Halden bruløp. Og det smalt nå også og jeg gikk knallhardt ut. Jeg stormet forelsket forbi mine kjære, mens blodet bruset og hjertet banket en sikkert alt for rask puls. Som ikke ble registrert. Pulsbeltet gikk i stykker.
To runder var det og to harde og ikke helt like runder ble det. For heller ikke denne gangen klarte je
g å løpe siste del raskere enn første del. Det ligger nok ikke helt for meg å løpe med hue. Det er rart med det, det er så mye rart hue skal brukes til om jeg ikke skal løpe med det også.Det var noen små kneiker i løpet og en var like før vending og da også like før mål. Jeg løp andre runden med den bakken i hodet. Andre gangen skulle jeg prøve å forsere den skikkelig løpende, fordi jeg merket første gangen hvor mye tid som gikk tapt der.
400 meter igjen og pulsen dunket i ørene mine, jeg klarte å løfte beina og jeg klarte å komme meg over og kan igjen kunne jeg prøve å få beina til å øke takten. Jeg måtte få taktskifte til en nedoverbakkespurt. Jeg kunne klare det, men jeg visste at marginene var små.
Nydelig oppløp, nydelig målområde og fantastisk målgang.
”Ja da!” skriker en nordmann som går i mål på 49:47.
Etterpå – fortsatt avstandsforelsket
Etterpå finner svenskene frem partytelt, pledd og poser fra ICA og er vakkert sosiale også etter konkurransen. Jeg klapper litt sammen og ser matt, alene etter hvert hutrende kald på livet rundt meg. Så tar jeg meg sammen og går til sol, vame og mat.
Bak så vondt brød dere bare vil kjæreste svensker, så lenge dere har så lysende moro før, under og etter mosjonsløp er alt tilgitt.
Neste gang skal jeg være med på oppvarmingen også. Dere er advart!
