En ferieøy i støpeskjeen

”Ola Diger hette han, spiste mer enn hundre mann ... ”

Jeg tror jeg kan spise alt. Etter Kalmar triatlon har jeg forvandlet mitt opphold Kalmar og Öland til et etegilde. Ser det spiselig ut så forsvinner det ned i gapet mitt. Svenskene har begynt å se bekymret på matlagrene sine og frykter en hungersvinter. Jeg kommer fra Norge med Opel Vectra og bringer sveltihjel og armod.

Redd buskapen, død eller levende.

På Öland blåser det. Mer enn det gjør i Kalmar, og selv om triatleter syntes det var ille med vind og vær for kropper uten fett så var det verre før om åra. Og ille på Öland. Spesielt ille for de som ikke ville dit.

Nederst mot havet på østsiden ligger det en liten lurvete havn med plass til 8-10 små fiskebåter i værslipte og solbleika farger. Dette er arbeidsbåter og ikke leiketøy, men disse båtene ligger ved kaien og fisken får være i fred. Den fisken som er igjen i Östersjøen. Vår lokale informantinne forteller at det ikke er mye fisk å få her lenger og laxen jeg spiser på Krogen er nok import fra Norge. Heldigvis gir EU og Folkhemmet tradisjonell primærnæring i grisgrente strøk tilstrekkelig finansiell støtte. Så lenge de har denne støtten i ryggen, og med utleie av Semester-Kaniner, produksjon og salg av tvilsom Konst og ekologisk Honung som lite skattet binæring, er det i dag liten sjanse for at sultne og desperate ölendinger skal falle tilbake til en enda eldre og tradisjonell næring.

Den de praktiserte en vinterstorm for mange hundre år siden.

Utenfor den lille husklyngen i skogholtet nede ved vannet, pisker stormen havet hvit. Husklyngen ligger med ryggen til området som har fått navnet Stora Alvaret. Alvar er gammelt ölandsk og betyr ”udyrkbar mark”. De som bor ved vannet har lite jord og lite beite og må fø familien med fiske. Og lite attåt.

Havet gir og havet tar og den enes død blir den andres død. En sand- og steintunge strekker seg langt ut i sjøen og sammen med stormen kan den gi. Når stormen har lagt seg tømmes husene og de båtene som gikk på grunn har blitt deres rov og tømmes for verdier. For i husklyngen bor det vrakplyndrere.

Var det overlevende igjen på båtene og hva skjedde i så fall med dem når de lokale kom roende ut i tåka? Det sier ikke den lokalhistoriske plakaten noe om. Men jeg har fantasi nok til å fylle ut de tomme feltene og farge dem blodrøde.

Senere ble vrakplyndrerreiret til en havn. En nødhavn og en fiskehavn. Og mye senere, en varm sommerdag for noen timer siden, var den lille havnen en pittoresk liten pustepause i mitt kostbare etegilde.

Og jeg går der i trygg forvisning om at Ölendinger ikke plyndrer noen lenger. Ikke direkte i hvert fall. Og som de fleste andre foretrekker jeg at de tar litt overpris på maten og overnattingen fremfor å klaske meg med klubba om natten.

Jeg er enkel slik.

Mot Kalmar for andre gang

Tre dagers treningshvile er mye, men det var sikkert godt for meg. I dag syklet jeg en tur på 45 minutter og tråkket til fire ganger bare for å se om kroppen kan være med på mangetimersmorro på lørdag. Det virket bra.

Jeg er så spent at jeg dirrer. Av og til er jeg glad og spent og gleder meg helt utrolig mye. Andre ganger får jeg tilbake den følelsen av redd liten gutt som skal gjøre no skikkelig skummelt. En så lang konkurranse som det vi skal kose oss med på lørdag vil aldri bli en tur i parken for meg. Det vil alltid dukke opp svarte tanker, vonde perioder, barrierer som må flyttes og problemer som må løses.

Ellers hadde det jo ikke vært noe vits? En ironmandistanse skal jo være en utfordring. Og det vil det bli. Til gagns.

Men jeg regner også med store og fantastiske øyeblikk av rein idrettsglede.

Først tror jeg at jeg må snu baggen min på hodet og legge alt opp i den en gang til. Bare for å være sikker.

MMMMMMMM gleder meg!!

Føtter i vått grass

Jeg er sliten i kroppen og hodet mitt går rundt. Dreier seg om en akse. En Kalmar-akse.

Musklene har lyst på hvile og kroppen har lyst på mat. Og lyst på sukker. Til nå har jeg sagt nei, ja og ja. Ja, ja og nei hadde nok vært smartere.

Mest av alt har jeg lyst til å gå barfot i grasset. Sommerkveldkaldt grass mot treningsvarm tynn hud. Grass mellom tærne. Gå mellom trær sammen med faren min og se på eplekart, lete etter jordrottehull og finne morelltrær vi kan pode på.

Det er restitusjon av kropp og forfrisking av tankebaner.

Det er viktig det.

"For mye av det gode er for mye av det gode" som Gamlesmurf pleide å si.

Mål: Å kunne gå gjennom vegger

For over 10 år siden startet jeg å trene etter at mitt forsøk på å bli klok på Blindern hadde resultert i en undrende og famlende sjel i et forfallent og voksende legeme. Jeg måtte ta pustepause for å komme opp til lesesalen i Sophus Bugge. Den lå i andre etasje. Lesesalen altså. Pustepausen tok jeg på avsatsen under. Under et stort vevd teppe med lummert motiv. Skal tro om det teppet er der fortsatt?

Samtidig som jeg ble klok og i dårlig form på Blindern hørte jeg et foredrag av en forsker fra NIH som hadde forsket på ”bolere” på helsestudio. Ikke de som skulle bli verdensmestere, men hverdagens body-builderdopere, de som bare skulle bli store. Det var ganske fascinerende å høre fortellingen om hvordan de vokste i ego og ikke bare vokste i muskler. De ble så store og selvsikre at de hadde følelsen av å kunne ”gå gjennom vegger”. Bokstavelig talt.

I mange år har jeg trent litt hver uke. Treningen har jeg gjort når jeg har hatt lyst, følt meg utrent, har hatt behov for luft eller av andre grunner. Triatlontreningen min har til nå også vært slik.

I fjor høst justerte jeg mengdeskruen tre knepp til høyre og i januar justerte jeg metodeskruen to knepp opp. Mengden har økt fra 4-5 timer i uka til 5-8 timer i uka. Fra 20-25 timer i mnd til 25-38 timer i mnd. Metodikkjusteringen er ikke mer avansert enn at jeg har innført noen terskelintervaller på løp og sykkel. Tribentintervaller er dette kjent som i bittesmå enklaver i Fredrikstad. Jaja, enklavene om det.

Jeg vet hvor jeg vil med treningen min nå. Jeg setter meg ikke mål om tider for neste år, men jeg er ute etter en følelse. Følelsen av å være uovervinnelig? Uovervinnelig er mer enn litt sterkt for en mosjonist, men følelsen av å mestre noe som er nesten umesterlig tror jeg det er som mitt nye treningsmål. Prøve å sy sammen de enkelte triatlondelene og øvingsmomentene på en bedre måte og få følelsen av at dette kan jeg. Bli bedre trent og tro at uansett hva som kommer på vegen så kan jeg takle det.

To uker før Kalmar tenker jeg at det er det mulig å få til i løpet av et år, men de siste ukene gjør meg jo alltid rar.

Jeg har kjent det før i ukene før en lang konkurranse. Jeg puster annerledes og jeg er oppmerksom på hvordan jeg puster. Jeg går annerledes, jeg går roligere og energisparende. Mer fokusert. Det høres ut som det reneste ”New age-svada”, men i en liten luke av tid blir alt litt klarere. Målet nærmer seg og jeg blir skjerpet. En bieffekt er at jeg blir kjepphøy. Det er nå jeg risikerer å komme i slagsmål fordi jeg føler meg som Superman, men så er det stebroren hans som er satt ut i skogen jeg er.

Men til neste år plusser jeg på de tingene jeg ikke fikk tid til, ikke fikk til eller ikke prioriterte.

Til neste år går jeg gjennom vegger og opp fjellvegger.

I Kalmar går det bra eller jeg går på en smell igjen.

Uansett er det læring. Og uansett er det moro.

Andre tider

Jeg treffer asfalten litt annerledes i dag.

Foten min er ikke vant til de nye skoene ennå, men de ble kjøpt på lørdag og da er det ikke så rart. Det tar litt tid å bli skikkelig kjent både med mennesker og sko. To uker har vi sammen før den store testen. Om to uker skal de gjøre sin del av jobben i Kalmar og komme mellom meg og asfalten. Jeg håper at jeg ikke kommer til å tenke på dem en eneste gang i løpet av konkurransen. Umerkelig tilstede skal de være.

Det vil gå bra, jeg har tro på dem siden de nesten er like sine forgjengere/løpere. Eneste forskjellen er at de er et halvt nummer større, en liten, men vesentlig forskjell. Mener stortåa mi.

Kroppen min er jeg vant til, jeg har levd med den i 42 år og jeg vet sånn stort sett hva den er kapabel til og hvilke begrensninger som ligger i den og er bygget rundt den. Til tross for det kretset tankene rundt undergjerninger mens jeg løper.

For jeg er et nummer mindre. Jeg er ikke lenger den jeg var, det er syv kilo mindre av meg. Lettere kar løper raskere og det er på løpingen i Kalmar jeg drømmer om at en underlignende forandring skal skje. Jeg skal løpe flere av de 42 km enn tidligere og jeg skal løpe disse kilometerne fortere.

For endelig nærmer vi oss endetiden for sesongen 2007. Kalmar triathlon. Jeg løper i dag på varm asfalt med nye sko og i jevn fart på 6 min/km, med en puls på 140 (samme gamle terskel på 160) og tenker på at i januar var farten på terskelintervallene mine på 5,55 min/km og nå løper jeg de samme på 5,10 og 5,15 min/km.

Varmen og sola er med på løpet i dag og gir løpingen en ironman-følelse. Jeg har steikende sol i nakken og ned fra bremmen på løpelua drypper det små dråper en gang i blant og jeg visualiserer. Sola sender tankene mine på vandring. På en varm, lang og rett strekning løper jeg etter en drøm om andre tider og andre steder.

Jeg treffer bakken lettere enn noen gang, med framfoten mer enn noen gang, har kontakt med bakken kortere enn noen gang og jeg får følelsen av at føttene mine skyver fra som klør.

Det er litt mindre av meg, men jeg har større tro. Jeg føler meg sterk og klar.

Klar for Kalmar.

Seigmann Crew Race - En liten stor konkurranse

Hvor liten kan en stor konkurranse være? Tre kan være svaret. En deltager er trening, to blir litt smått, men med tre kan det bli både kniving og utvikling. Selv hvis man er enige om at det er en treningskonkurranse. I et felt bestående av tre ledet jeg etter svømming, lå som nummer to etter sykling og så endte jeg opp med å komme sist. Altså standardutvikling. Ikke det at jeg ledet etter svømming altså, men det at jeg havnet mer og mer bakpå etter hvert som timene gikk og løpinga startet.

Feltet på tre, i en av årets store norske triatlonklassikere, var Arnstein, Jørgen og meg og det var rekkefølgen i mål. Vi tre var deltagere i og arrangører av Seigmann Crew Race.

Nød lærer naken kvinne å spinne

Veldig mange norske triatleter er i slekt med de nakne kvinnene. Ikke de i bladene på øverste hylle, men de garnproduserende nakne kvinnene. For mange norske triatleter lever etter det bortkomne 11. budet ”Du får ikke annen moro enn du lager deg selv”. Eller kanskje det blir ”… lager deg selv og for andre”. Norseman Xtreme Triathlon startet som en liten gal idé med en håndfull deltagere første året og er i 2007 en fulltegnet vidgjeten konkurranse med ventelistepasienter fra hele verden. Seigmann triatlon var planlagt som en treningskonkurranse og endte opp med å være NM tre år etterpå. Proteinfabrikke Mini Epic Camp til Rælingen blir så episk at til og med dopingpolitiet vil være med.

Crew race er tilbake til triatlonrøttene

Det finnes ikke en reinere form for triatlon enn noen utøvere som bestemmer seg for en rute, starter samtidig, sørger for egen forpleining og tar tiden selv. Mer trenger vi ikke. Triatlon er tre øvelser, en til vanns og to til lands og en klokke som går og går. Det som er rundt av premier, skiftesoner, deltagere, tatoveringer, lagkonkurranse, sponsorer, deltagerposer, forbund, startnummer, tilskuere og funksjonærer er fint å ha, men ikke nødvendig for å ha det fint.

Det vi trengte var det vi hadde med oss og det vi fant under veis. Vi hadde biler som skiftesone og vi hadde utstyret vårt. Vi hadde dykkebåten og vi hadde min GPS for å måle svømmeløypa.

Årets beste svømmetur

1900 meter fra land er langt og det ser lenger ut enn langt. Blir du dumpa fra en båt 1900 meter fra land og du vet at du skal svømme hele veien inn så blir du skremt, glad eller sunt skeptisk. Alt etter som du har hue til.

Jeg hadde hue til å bli glad og oppspilt. Det var bølger og stas og etter å ha hoppa over ripa så lå vi og koste oss litt i vannet før vi bestemte oss for at startskuddet hadde gått.

Jørgen er både rask og redningsmann så jeg svømte rett inn bak føttene hans. Han skulle være fartsholder, sjefsnavigatør og om nødvendig redningsbøye. Bølgene rulla oss og jeg kilte Jørgen under føttene for hvert fjerde armtak.

Svømminga gikk som en drøm og det var lett å holde farta til Jørgen når jeg lå bak der. For lett gikk det og går det for lett så går det for sakte. Ut på siden og forbi med meg. Jeg tenkte at jeg skulle være litt fartsholder en stund, men de andre ble ikke med. Så da var vi tre små fisk som svømte hver vår skjeve og vinglete vei mot mål, med en dykkerbåtkaptein som ropte vekselvis ”for langt til høyre” og ”for langt til venstre”.

Bedre blir det ikke å bade i havet, nærmere surfing blir ikke triatlonsvømming. Jeg kom jublende og med store øyne opp av vannet etter 44 minutter.

En falsk sykkelløype

Langesonen for løp var under støtfangeren på bilene våre og syklene lå i bagasjerommet. Etter meg opp av vannet kom Arnstein og Jørgen, men før jeg fikk baken på setet var Arnstein i gang med å sykle. Slått i skiftesona. Ut på sykling på 51 minutter.

På papiret og etter første runde virker sykkelløypa rask, men jeg fikk kjenne at den ikke nødvendigvis er slik. På første runde holdt jeg meg lett bak Arnstein og lurte noen ganger på om jeg ikke skulle sykle fra han. Inntil jeg skjønte at han drev og viste meg løypa. På andre runde fikk jeg første smak på hva som skulle brenne meg. Arnstein distanserte meg i nedoverkjøringen ned mot vending. Og fortsatte å tjene meter opp mot hovedveien.

Arnstein var der fremme, jeg så han og jeg tok innpå. Hele andrerunden brukte jeg på å nærme meg Arnstein. Inntil jeg kom frem til vending. Ned og opp og borte var han. På tredje runde var Arnstein utenfor rekkevidde og det skulle bli mer på fjerde og femte.

Jørgen var bak meg og jeg var fornøyd med at han var såpass langt bak. Inntil jeg fikk høre at han måtte innom depotet for å mekke sykkel et par ganger. Takker og bukker.

Sykkeltid på 2 t 52 var tross alt ikke så galt, men bare to drikkeflasker ble for lite.

En katastrofal løpetur.

Så mye mer har jeg trent i år at jeg hadde et håp om at løpingen skulle bli løping og ikke subbing. Men så går jeg av sykkelen og jeg kjenner det ”tar” i ryggen og jeg er glad for at jeg ikke skulle sykle 9 mil til før jeg løper.

Vondten gir seg, men bakkene blir ikke borte, de blir større. Hver eneste gang. Og brattere og varmere blir de ved hver vending. Jørgen tar meg igjen. Og han tar meg igjen en gang til. Arnstein løper og er sterk som en bjørn og tar meg igjen masse ganger. En stund har jeg følelsen av å bli tatt igjen to-tre ganger pr runde.

Jeg hadde for lite drikke, men lokalkunnskapen redder meg. Jeg visste at det var en vannslange på et hjørne og for hver vending drakk jeg, spylte hue og fylte drikkeflaska.

Jørgen måtte bare bli ferdig, han skal ut å jobbe med klargjøring av konkurransen. Arnstein sitter i stol, er den entusiastiske menneskemengden og venter på meg med kald Red Bull til jeg er ferdig.

Jeg er ferdig etter 06:37:32.

Det er godt med Red Bull, vanskelig å komme opp fra bakken der jeg klappet sammen, men lett å være enige om at det hadde vært en fin tur.

Eg veit ikkje kem du e ...

.... men jeg så jo hvordan du så ut der du satt på benken din. Du så ut som du hadde tenkt å si no til meg der jeg sto og arrangerte. Kanskje du fulgte en annen deltager, hva vet jeg, men du hadde jo meninger om konkurransen som trengte seg på og som du sikkert følte jeg trengte akkurat der og da. Meninger som du trodde jeg ville ta med meg videre i livet og som ville gjøre dagen min litt bedre og lysere.

"Det er alt for lite sanitet".

"Ehh vi har sanitet med bil ved Kysthospitalet, det holder nok".

"Det er for lite, tenk om det skjer en alvorlig ulykke ute ved vending sykkel".

"Javel... akkurat".

Det føltes sikkert godt å få sagt det og jeg føler det også ganske godt å tenke på at akkurat det rådet er fjernlagret i boksen for tullprat fra mindre meningsbegavede. Hvis det skulle skje en så alvorlig ulykke at 9 km vei var for langt så skulle nok politivaktene klare å trykke nødtelefonnummeret skjønner du.

Jeg vet ikke hvem du er og ikke har jeg no særlig lyst til å vite hvem du er heller, siden du både manglet kunnskap og sosiale antenner.

Yippikayay

Tribent taler der Bent tier

Mc Gyverarrangører går på smil

Har du ikke arrangert triatlon så vet du ikke hvor fantastisk følelsen er når startskuddet går og svømmingen er i gang. Endelig i gang.

Frem mot startskuddet har det gått flere måneder med frustrasjoner og løsninger, tilbakeslag, prioriteringer, nye frustrasjoner og nye løsninger. Helt til vi har et opplegg vi tror kan gå og kan bli bra. Hvis ikke noe spesielt hender.

Men det gjør jo det og det vet vi. Det uventede vil skje og det uventede er ventet. En uke før må ny fullførertrøyeprodusent finnes, folk blir syke, været er bøtte etter bøtte med regn natten før konkurransen og de bøyene som svømmerne skulle vende rundt er plutselig ødelagt når de skal hentes. To dager før.

Derfor må arrangører på hobbybasis være i slekt med Mac Gyver. Finn frem telefon, papp, binders, tape og en tusj og så har du veiskiltet eller vendingsbøya som manglet. Du tar en tilskuer og trer over en refleksvest og vips har hun blitt transformert til kjernefunksjonæren som manglet og så er arrangementet tilbake på skinner.

For det spesielle er slett ikke alltid negativt. Det spesielle, men ikke uventede, som hender er også at funksjonærene som skal gjøre jobben, de gjør så mye mer. De gjør jobben sin og de gjør den jobben som vi ikke så. Helt av seg selv. Og de smiler. Funksjonærer med korpsånd og arrangørglede er regelen og det er deilig når det ikke er mulig å se unntak.

I timene mot start er terskelpuls et fjernt minne og makspuls en nær slektning, men når skuddet for svømmingen går så går pulsen til arrangøren noen slag ned. Det er lykke når starten går til oppsatt tid og deltagerne er der ute og sier ingenting og hører ingenting. Hvis bare alle holder seg flytende så kan neste etappe klargjøres.

Utøvere må finne rytmen og den gode følelsen, men arrangører trenger den også. Når utøverne er vel ute på ny etappe så er rytmen god, men når det nærmer seg overgang så øker stressnivået og gjenbruk og ombruk av utrolige funksjonærer og merkebånd gir inntrykk av arrangørstab som er dobbelt så stor.

Utøvere trenger energi, men arrangørene trenger den også. Noen trenger mat og drikke, men noen av oss lever lenge på andres smil, idrettsglede og deltagere som ser ut som om de har en god dag sammen med oss. Senere kommer sulten og behovet for mat, men smilet og glimtet hjelper lenge og gir den beste energi.

I Stavern var det gøy og mange smil og da er alle arbeidstimene betalt med renter og energioverskuddet skal forsøkes settes inn på konto til en regnværsdag. Og de kommer.

Når det hele er over blir det tomt. Veldig stille. Smilende stille når det har gått bra, men stille er det.

......

Jeg har no ledning, tape og cd-cover liggende på bordet. Kanskje vi kan lage NM i fotball av det? Blir det mye godsmil fra foppal-norge da?

Bildene er lånt fra Jørgen Melau og er hans eiendom.