Mål: Å kunne gå gjennom vegger

For over 10 år siden startet jeg å trene etter at mitt forsøk på å bli klok på Blindern hadde resultert i en undrende og famlende sjel i et forfallent og voksende legeme. Jeg måtte ta pustepause for å komme opp til lesesalen i Sophus Bugge. Den lå i andre etasje. Lesesalen altså. Pustepausen tok jeg på avsatsen under. Under et stort vevd teppe med lummert motiv. Skal tro om det teppet er der fortsatt?

Samtidig som jeg ble klok og i dårlig form på Blindern hørte jeg et foredrag av en forsker fra NIH som hadde forsket på ”bolere” på helsestudio. Ikke de som skulle bli verdensmestere, men hverdagens body-builderdopere, de som bare skulle bli store. Det var ganske fascinerende å høre fortellingen om hvordan de vokste i ego og ikke bare vokste i muskler. De ble så store og selvsikre at de hadde følelsen av å kunne ”gå gjennom vegger”. Bokstavelig talt.

I mange år har jeg trent litt hver uke. Treningen har jeg gjort når jeg har hatt lyst, følt meg utrent, har hatt behov for luft eller av andre grunner. Triatlontreningen min har til nå også vært slik.

I fjor høst justerte jeg mengdeskruen tre knepp til høyre og i januar justerte jeg metodeskruen to knepp opp. Mengden har økt fra 4-5 timer i uka til 5-8 timer i uka. Fra 20-25 timer i mnd til 25-38 timer i mnd. Metodikkjusteringen er ikke mer avansert enn at jeg har innført noen terskelintervaller på løp og sykkel. Tribentintervaller er dette kjent som i bittesmå enklaver i Fredrikstad. Jaja, enklavene om det.

Jeg vet hvor jeg vil med treningen min nå. Jeg setter meg ikke mål om tider for neste år, men jeg er ute etter en følelse. Følelsen av å være uovervinnelig? Uovervinnelig er mer enn litt sterkt for en mosjonist, men følelsen av å mestre noe som er nesten umesterlig tror jeg det er som mitt nye treningsmål. Prøve å sy sammen de enkelte triatlondelene og øvingsmomentene på en bedre måte og få følelsen av at dette kan jeg. Bli bedre trent og tro at uansett hva som kommer på vegen så kan jeg takle det.

To uker før Kalmar tenker jeg at det er det mulig å få til i løpet av et år, men de siste ukene gjør meg jo alltid rar.

Jeg har kjent det før i ukene før en lang konkurranse. Jeg puster annerledes og jeg er oppmerksom på hvordan jeg puster. Jeg går annerledes, jeg går roligere og energisparende. Mer fokusert. Det høres ut som det reneste ”New age-svada”, men i en liten luke av tid blir alt litt klarere. Målet nærmer seg og jeg blir skjerpet. En bieffekt er at jeg blir kjepphøy. Det er nå jeg risikerer å komme i slagsmål fordi jeg føler meg som Superman, men så er det stebroren hans som er satt ut i skogen jeg er.

Men til neste år plusser jeg på de tingene jeg ikke fikk tid til, ikke fikk til eller ikke prioriterte.

Til neste år går jeg gjennom vegger og opp fjellvegger.

I Kalmar går det bra eller jeg går på en smell igjen.

Uansett er det læring. Og uansett er det moro.