Seigmann Crew Race - En liten stor konkurranse

Hvor liten kan en stor konkurranse være? Tre kan være svaret. En deltager er trening, to blir litt smått, men med tre kan det bli både kniving og utvikling. Selv hvis man er enige om at det er en treningskonkurranse. I et felt bestående av tre ledet jeg etter svømming, lå som nummer to etter sykling og så endte jeg opp med å komme sist. Altså standardutvikling. Ikke det at jeg ledet etter svømming altså, men det at jeg havnet mer og mer bakpå etter hvert som timene gikk og løpinga startet.

Feltet på tre, i en av årets store norske triatlonklassikere, var Arnstein, Jørgen og meg og det var rekkefølgen i mål. Vi tre var deltagere i og arrangører av Seigmann Crew Race.

Nød lærer naken kvinne å spinne

Veldig mange norske triatleter er i slekt med de nakne kvinnene. Ikke de i bladene på øverste hylle, men de garnproduserende nakne kvinnene. For mange norske triatleter lever etter det bortkomne 11. budet ”Du får ikke annen moro enn du lager deg selv”. Eller kanskje det blir ”… lager deg selv og for andre”. Norseman Xtreme Triathlon startet som en liten gal idé med en håndfull deltagere første året og er i 2007 en fulltegnet vidgjeten konkurranse med ventelistepasienter fra hele verden. Seigmann triatlon var planlagt som en treningskonkurranse og endte opp med å være NM tre år etterpå. Proteinfabrikke Mini Epic Camp til Rælingen blir så episk at til og med dopingpolitiet vil være med.

Crew race er tilbake til triatlonrøttene

Det finnes ikke en reinere form for triatlon enn noen utøvere som bestemmer seg for en rute, starter samtidig, sørger for egen forpleining og tar tiden selv. Mer trenger vi ikke. Triatlon er tre øvelser, en til vanns og to til lands og en klokke som går og går. Det som er rundt av premier, skiftesoner, deltagere, tatoveringer, lagkonkurranse, sponsorer, deltagerposer, forbund, startnummer, tilskuere og funksjonærer er fint å ha, men ikke nødvendig for å ha det fint.

Det vi trengte var det vi hadde med oss og det vi fant under veis. Vi hadde biler som skiftesone og vi hadde utstyret vårt. Vi hadde dykkebåten og vi hadde min GPS for å måle svømmeløypa.

Årets beste svømmetur

1900 meter fra land er langt og det ser lenger ut enn langt. Blir du dumpa fra en båt 1900 meter fra land og du vet at du skal svømme hele veien inn så blir du skremt, glad eller sunt skeptisk. Alt etter som du har hue til.

Jeg hadde hue til å bli glad og oppspilt. Det var bølger og stas og etter å ha hoppa over ripa så lå vi og koste oss litt i vannet før vi bestemte oss for at startskuddet hadde gått.

Jørgen er både rask og redningsmann så jeg svømte rett inn bak føttene hans. Han skulle være fartsholder, sjefsnavigatør og om nødvendig redningsbøye. Bølgene rulla oss og jeg kilte Jørgen under føttene for hvert fjerde armtak.

Svømminga gikk som en drøm og det var lett å holde farta til Jørgen når jeg lå bak der. For lett gikk det og går det for lett så går det for sakte. Ut på siden og forbi med meg. Jeg tenkte at jeg skulle være litt fartsholder en stund, men de andre ble ikke med. Så da var vi tre små fisk som svømte hver vår skjeve og vinglete vei mot mål, med en dykkerbåtkaptein som ropte vekselvis ”for langt til høyre” og ”for langt til venstre”.

Bedre blir det ikke å bade i havet, nærmere surfing blir ikke triatlonsvømming. Jeg kom jublende og med store øyne opp av vannet etter 44 minutter.

En falsk sykkelløype

Langesonen for løp var under støtfangeren på bilene våre og syklene lå i bagasjerommet. Etter meg opp av vannet kom Arnstein og Jørgen, men før jeg fikk baken på setet var Arnstein i gang med å sykle. Slått i skiftesona. Ut på sykling på 51 minutter.

På papiret og etter første runde virker sykkelløypa rask, men jeg fikk kjenne at den ikke nødvendigvis er slik. På første runde holdt jeg meg lett bak Arnstein og lurte noen ganger på om jeg ikke skulle sykle fra han. Inntil jeg skjønte at han drev og viste meg løypa. På andre runde fikk jeg første smak på hva som skulle brenne meg. Arnstein distanserte meg i nedoverkjøringen ned mot vending. Og fortsatte å tjene meter opp mot hovedveien.

Arnstein var der fremme, jeg så han og jeg tok innpå. Hele andrerunden brukte jeg på å nærme meg Arnstein. Inntil jeg kom frem til vending. Ned og opp og borte var han. På tredje runde var Arnstein utenfor rekkevidde og det skulle bli mer på fjerde og femte.

Jørgen var bak meg og jeg var fornøyd med at han var såpass langt bak. Inntil jeg fikk høre at han måtte innom depotet for å mekke sykkel et par ganger. Takker og bukker.

Sykkeltid på 2 t 52 var tross alt ikke så galt, men bare to drikkeflasker ble for lite.

En katastrofal løpetur.

Så mye mer har jeg trent i år at jeg hadde et håp om at løpingen skulle bli løping og ikke subbing. Men så går jeg av sykkelen og jeg kjenner det ”tar” i ryggen og jeg er glad for at jeg ikke skulle sykle 9 mil til før jeg løper.

Vondten gir seg, men bakkene blir ikke borte, de blir større. Hver eneste gang. Og brattere og varmere blir de ved hver vending. Jørgen tar meg igjen. Og han tar meg igjen en gang til. Arnstein løper og er sterk som en bjørn og tar meg igjen masse ganger. En stund har jeg følelsen av å bli tatt igjen to-tre ganger pr runde.

Jeg hadde for lite drikke, men lokalkunnskapen redder meg. Jeg visste at det var en vannslange på et hjørne og for hver vending drakk jeg, spylte hue og fylte drikkeflaska.

Jørgen måtte bare bli ferdig, han skal ut å jobbe med klargjøring av konkurransen. Arnstein sitter i stol, er den entusiastiske menneskemengden og venter på meg med kald Red Bull til jeg er ferdig.

Jeg er ferdig etter 06:37:32.

Det er godt med Red Bull, vanskelig å komme opp fra bakken der jeg klappet sammen, men lett å være enige om at det hadde vært en fin tur.