En ferieøy i støpeskjeen

”Ola Diger hette han, spiste mer enn hundre mann ... ”

Jeg tror jeg kan spise alt. Etter Kalmar triatlon har jeg forvandlet mitt opphold Kalmar og Öland til et etegilde. Ser det spiselig ut så forsvinner det ned i gapet mitt. Svenskene har begynt å se bekymret på matlagrene sine og frykter en hungersvinter. Jeg kommer fra Norge med Opel Vectra og bringer sveltihjel og armod.

Redd buskapen, død eller levende.

På Öland blåser det. Mer enn det gjør i Kalmar, og selv om triatleter syntes det var ille med vind og vær for kropper uten fett så var det verre før om åra. Og ille på Öland. Spesielt ille for de som ikke ville dit.

Nederst mot havet på østsiden ligger det en liten lurvete havn med plass til 8-10 små fiskebåter i værslipte og solbleika farger. Dette er arbeidsbåter og ikke leiketøy, men disse båtene ligger ved kaien og fisken får være i fred. Den fisken som er igjen i Östersjøen. Vår lokale informantinne forteller at det ikke er mye fisk å få her lenger og laxen jeg spiser på Krogen er nok import fra Norge. Heldigvis gir EU og Folkhemmet tradisjonell primærnæring i grisgrente strøk tilstrekkelig finansiell støtte. Så lenge de har denne støtten i ryggen, og med utleie av Semester-Kaniner, produksjon og salg av tvilsom Konst og ekologisk Honung som lite skattet binæring, er det i dag liten sjanse for at sultne og desperate ölendinger skal falle tilbake til en enda eldre og tradisjonell næring.

Den de praktiserte en vinterstorm for mange hundre år siden.

Utenfor den lille husklyngen i skogholtet nede ved vannet, pisker stormen havet hvit. Husklyngen ligger med ryggen til området som har fått navnet Stora Alvaret. Alvar er gammelt ölandsk og betyr ”udyrkbar mark”. De som bor ved vannet har lite jord og lite beite og må fø familien med fiske. Og lite attåt.

Havet gir og havet tar og den enes død blir den andres død. En sand- og steintunge strekker seg langt ut i sjøen og sammen med stormen kan den gi. Når stormen har lagt seg tømmes husene og de båtene som gikk på grunn har blitt deres rov og tømmes for verdier. For i husklyngen bor det vrakplyndrere.

Var det overlevende igjen på båtene og hva skjedde i så fall med dem når de lokale kom roende ut i tåka? Det sier ikke den lokalhistoriske plakaten noe om. Men jeg har fantasi nok til å fylle ut de tomme feltene og farge dem blodrøde.

Senere ble vrakplyndrerreiret til en havn. En nødhavn og en fiskehavn. Og mye senere, en varm sommerdag for noen timer siden, var den lille havnen en pittoresk liten pustepause i mitt kostbare etegilde.

Og jeg går der i trygg forvisning om at Ölendinger ikke plyndrer noen lenger. Ikke direkte i hvert fall. Og som de fleste andre foretrekker jeg at de tar litt overpris på maten og overnattingen fremfor å klaske meg med klubba om natten.

Jeg er enkel slik.