Tannbørstepolsk

”CD-salget stuper” meldes det fra kilder så sikre som Maridalsvannet, men jeg stiller meg tvilende til sannhetsgehalten. Dette stemmer ikke med mine observasjoner. Mitt cd-kjøp har alltid vært jevnt høyt og en trendanalyse av meg selv viser en oppadgående tendens. Så lenge jeg holder dette tempoet vil Peter Sony, Toby Parlaphone og Carl EMI ha til salt på brødskiva. Mp-3 nedlasting? Ikke denne gutten, denne gutten vil ha plata i hylla. En fysisk manifestasjon av god smak og tilgjengelig sonisk nytelse.

Jeg kjøper gammelt og jeg kjøper nytt. Jeg kjøper musikk som er testet og godkjent av musikkpolitiet og jeg kjøper musikk som jeg likte da jeg var gutt og som aldri har bestått noen test. Queen og Kiss for eksempel. Kiss var direkte bomkjøp. Det var en grunn til at jeg gikk videre på musikalsk søk i en alder av 13 år og gjenhøret var direkte pinlig. Queen derimot har flere strenger å spille på og gir noen timer artig gjenhør, selv om det er mange gymsokker og moroa ikke varer evig.

Og slik går livet i sirkler. Bak i bilen sitter det to jenter, en på seks år og en på ni og et halvt og de synger til Bohemian Rhapsody uten å kunne andre ord enn Baby og Mama. Kostelig

Jentene bedriver det som er kjent som grunnleggende tannbørsteengelsk og der har vi vel stått nesten alle sammen? Foran speilet med sikkert grep om tannbørsten og med badminton-racket som gitar. ”HELLO OSLO!!!!”.

Da engelsken inntok språksenteret for alvor, ble tekstene vi sang mer sammenhengende, men feilene enda mer sjarmerende. Mondegreens er navnet på slike feilhøringer. “I’ve paid my jews, time after time” sang jeg. Freddy Mercury derimot flekket fortenna under barten og sang “I've paid my dues, time after time”. Tenk at jeg var mer politisk ukorrekt enn Freddy M da jeg var liten gutt.

I forrige uke tok jeg meg i å gaule tannbørstepolsk mens jeg brettet seksten tonn tøy, og hva fikk jeg da:

”Wysed jo se loncke kosic slonko swicilo przyslo ku mnie z jagodame dziewce jagnilo, nazbieralak jagud dzbon pudce jasiu to ci dom dom ci jagud dzbonecjka …..Bo ja cie kochom !!!!”

Dette lingvistiske tungekrøllet er påført meg av at et hull i cd-samlinga mi nylig har blitt tettet. Et hull skapt av etterslep i utslipp fra plateselskapene. De Press ga ut den klassiske plata ”Block to Block” i 1981 og jeg så dem i Drammenshallen natt til 1.mai det året. Stor polsk-norsk rock. Men til tross for nilytting i perioder er det litt vanskelig å få teksten riktig for oss uten ferske familiære forbindelser i Gdansk eller polsk hovedfag.

Men så er det greit da at gale, gode Andrej Nebb ikke drev det stort lenger enn tannbørsteversjonen når han skulle synge på "engelsk":

We ar bilding far a wey
We ar bilding far a tawn
Paw er is in or hends
Or hends holding the briks
Together arm to arm
We kary the plan
Together with a song
Growing blok to block

Hello Warszawa!!!!

Er du en vind?

En du en som flyr når du løper? Løper du i en sveveflukt? Jeg er alltid dypt misunnelig og hemmelig beundrende når jeg ser dere vinnende vinder trene eller konkurrere. Dere som har tynne bein, tynne kropper og lette sko med tynn såle og som aldri ser ut som om dere har bakkekontakt. Når det er bilde av dere i blad eller på nettsider så er dere alltid fanget i svevet med bare skyggen under dere.

Men det er aldri noen som fanger meg i svevet, for det er ikke noe svev å fange meg i. Jeg har ikke begge beina på jorda hele tiden, men jeg flyr ikke som en vindbåren streng av muskler og sener heller.

Jeg er alltid jordnær og når jeg treffer bakken så gjør jeg det tungt, mens du bare lar forfoten din så vidt tangere asfalten før en ny bue skyter deg fremover.

Kjenner jeg godt etter så hater jeg deg litt akkurat nå.

Uke 42: Veldig litt av hvert

Mandag: Fri
Tirsdag: Svømming 55min/2250 meter. Morrasvømming med jevn fart.Lite futt og fart.
Onsdag: Rulleski 52 min/10 km, puls 151 bpm. Så "langt" ble jeg sliten i armene av.
Torsdag: Løping 61 min/ 10 km, puls 145 bpm.
Fredag: Fri
Lørdag: Syklet med mtb 120 min/ puls 117 bpm.
Søndag: Syklet rulle 84 min/puls 131 bpm. Jobber med å holde en frekvens på ca 85. Litt terskellintervallpreg over denne økta. Vet ikke helt om det er tiden for det nå. Men det føles så deilig å jobbe litt.

Totalt: 6t12 minutter.

To treningsfire dager og 6 timer trening. En trivelig treningsuke som gir meg overskudd og aldri har gjort meg sliten. Rett og slett en flott uke!

Litt av hvert

Litt sykling inne og litt sykling ute. Litt løping og litt rulleski. Litt svømming frem og tilbake i jevnt tempo, men også litt intervallsvømming. Sånn blir en uke når rammene for treninga er ca seks timer

En gang var en time trening i uka en utenkelig tanke og nå føles seks timer i uka som så alt for lite.

Mine første treningsturer husker jeg veldig godt. Husker du dine? Med ”de første” mener jeg de første i det som skulle bli mitt nye trenende liv, ikke de første gymtimene på barneskolen eller den første av utallige timer foran et mål på en grusbane i Tangenhavna. I mange år var jeg aktiv innenfor valpefettet, men en dag stoppet den naturlige aktiviteten opp, leken forsvant og intellektualisert innaktivt mørke tok over. Når ingen aktiviserte meg, så stoppet jeg opp og bøkene og puben tok over. Fett nok det!

Så en dag ble det plutselig på tide og jeg tok på med en stripete shorts utenpå et par stillongs og en gammel blå skiforeningsanorakk utenpå en t-skjorte og på bena hadde jeg noe som lignet joggesko. I 1994 løp jeg mine første skremte skritt i Sofiesgate og helt opp til St.hans-haugen. To runder rundt parken løp jeg og guttungen som sto på toppen oppe ved bassenget lo av meg.

Latteren var han vel unt. For det er virkelig latterlig at et menneske skal bli i så dårlig form at det ikke skal klare den lille turen uten å trenge en ukes pause. Med beina høyt og drypp i armen. Innimellom ble det to ukers pause. Og slik gikk årene, litt her og litt der.

Jeg husker min første sykkeltur også. Ikke den på Hvaler. Ikke den da jeg var fem år og pappa plutselig slapp bagga og min vinglete vei gikk bortover jordet til Tom og Tullik med kurs for en høysåte. Nei, den sykkelturen i 1999 på min helt nye blå Olmo Scatto. Min første racersykkel. Blå stålsykkel med Campagnolo Veloce gruppe og ingenting er vakrere enn italienske blå stålsykler. Bortsett fra Salma Hayek når hun går ned gata i Santa Cecilia.

Jeg hadde kjøpt sykkelen en uke tidligere og jeg hadde gått rundt den mange ganger hver dag. Turte ikke å bruke den. Jeg fryktet katastrofe og fornedrelse i form av en sykkel som med blokkerte bremser og stiv gaffel kastet sin uverdige rytter ut av sadelen.

To mil syklet jeg og var overveldet av stolthet over at jeg kunne sykle så langt. Jeg husker hva jeg hadde på meg og hvor vonde oppoverbakkene var og at jeg ringte Njål etterpå for å fortelle om det hele.

Svømme har jeg alltid gjort så jeg kan ikke huske ”den første svømmeturen”. Fisk er fisk, selv om den svømmer sakte.

I mange år var 2-4 treninger i uka det mulige. Nå er en treningsuke med fem treninger i minste laget. Ikke fordi programmet sier det eller fordi det er det som er nødvendig for å bli x % bedre til neste år. Slike tanker er også oppe i hodet mitt, men det blir for lite fordi jeg har blitt avhengig av å trene. Musklene klør etter mer bevegelse.

Trening er dopet mitt og jeg må ha mer.

Mer trening.

Og mer godteri.

Koppestellsetting

Patriarkat er den normerte styringsform og de fleste kjenner den som en trygg, mild og god styringsform, til tider litt kvelende og muligens en smule hemmende, ofte litt nedlatende, men det er trygt og behagelig når ”store far” passer på? Eller?

Matriarkatet er kjerringversjonen, mye av det samme som patriarkatet, men noen av årets uker er verre enn andre.

Og så finnes det avarter og av disse er det micromatriarkatet som styrer mitt kosmos. Micromatriarkatet kjennetegnes ved at det er det yngste kvinnelige medlemmet i familien som holder tømmene og regjerer. Micromatriarken hos meg er Åse. Jeg har ikke tenkt å gå inn på hennes grep, styringsverktøy og styringssignaler, men la oss bare helt rolig informere om at hun har bukta og begge endene. Og tviholder på disse. Andre tronpretendenter er spilt solid ut over sidelinja.

Men som alle sanne og gode patriarker og matriarker så viser hun omsorg for sine undersåtter. Hadde hun vært prinsesse hadde englene hjulpet meg, men Åse bruker mer håndfast behandling enn englestøv i fjæra.

I dag ble jeg utsatt for micromatriarkens holistiske medisin, eller kvakksalveri som det strengt tatt bør kalles. Jeg mener for øvrig at de som snakker varmt om alternativ medisin og nedlatende om skolemedisin bør ta skrittet fullt ut, krølle sammen frikortet og takke nei til alle skolemedisinens goder. Så får vi la seleksjonen råde.

Mitt møte med alternativ medisin var slik den skal være. Smertene var imaginære og behandlingen noe svevende, men hun brukte god tid på pasienten og hadde tid til å prate med meg og fortelle hva hun gjorde.

Behandlingen startet ved at jeg fikk på meg et armbånd, ikke av korall, men av plastkuler. Og så trillet hun trekuler rundt på underarmene mine. Antageligvis langs noen kraftbaner, men det fortalte hun ikke. Sikkert en kvakksalvermedisinsk yrkeshemmelighet.

Siden jeg ikke følte meg syk så kunne jeg ikke svare ja på spørsmålet om jeg følte meg bedre. Så behandlingen fortsatte.

Av andre behandlingsformer som Åse turnerte med stor eleganse, fulgt av en strøm med blide ord og småsang, var f.eks ”Prikkern”. Den kunne se ut som en Playmobil-figur med ett ben og ”Snurrern” som i et tidligere liv hadde vært en liten snurrebass som Helene hadde fått hos tannlegen.

Fortsatt følte jeg meg ikke bedre.

Det er viktig med stigning i programmet og gjemme det beste til slutt. Tidligere ble årelating eller koppsetting brukt i behandlingen for å fjerne overskudd av blod. Åse har utviklet koppestellsetting som behandlingsform. Det består i å sette små kopper, asjetter og tekanner på kroppen til pasienten. Følte jeg meg bedre? Strengt tatt? Ja.

Smilet mitt gikk nesten rundt.

Uke 41: Mest svømming

Mandag: Fri
Tirsdag: 1t15 spinning. 128 bpm snitt
Onsdag: 1 t 02 m løping med innlagt bakkeøkt. 10 km. 151 bpm snitt
Torsdag: 45 min morrasvømming. 750 oppvarming for så å skru opp farten med en liten 50-100-150-200-150-100-50 og avsluttet med 500 rolige meter.
Fredag: Fri -
Lørdag: 55 minutter svømming, 2250 meter.
Søndag: Formiddag. 40 minutter svømming, 1750 meter.
Ettermiddag. 10 km løping, 1t05, 144 bpm

Det ble 5t42 min trening denne uka det. Av dette var 2t20 minutter svømming, 2t07min løping og 1t15min spinning. Den fordelinga har jeg ikke prøvd tidligere og det kommer nok ikke til å hende så mange gangene heller.

Grunnen til dette plutselige svømmefokus var rett og slett at Helene styrte mine steg til Kongstenhallen både lørdag og søndag. Helene øver seg nemmelig for å klare svømmeknappen. Og da blir det bonusminutter for meg.

Bra jobba av Coach Helene i Team Olsen!

Jeg sier det bare en gang

Til alle nye og alle gamle landsmenn. Hør skikkelig etter. Unge og gamle. Og mest trolig alle kjønn. Vi bader i samme vannet når vi er i svømmehallen. Så kunne dere være så vennlige å dusje før dere hopper ut i vannet? Det skulle da ikke være så vanskelig? Gjør du ikke det så tar du med deg hud og hår og drit og møkk ned i vannet. 50 ganger mer enn hvis du dusjer skikkelig først.

Og nei, det er ikke skikkelig kroppsvask å såpe inn badeshortsen med underbukse under. Da samler både hud og hår og drit og møkk OG såpe seg i shortsen. Denne bestemte oppfordring går også ut til gamle kjerringer. Jeg vet heldigvis ikke hva dere gjør når dere dusjer, men jeg vet at dere kommer til bassenget innsmurt med krem og oversprøytet med kjerringparfyme. Disse stoffene ligger som et lag på vannflata akkurat som bensinfilm på vannet i en båthavn.

Altså: Vask dere. Skikkelig. Makan!

Om dere ikke skulle følge opp så kommer jeg til å tilte noe så radikalt og konsekvensene vil bli relativt ubehagelige.

Det var bare det!

Iskald mørkemann

Jeg har en fot ut av døra, en liten pause og så kommer resten av kroppen etter. Jeg er kledd for en time i natt og kulde.

I hvert fall tror jeg at jeg er kledd og klar for alt hva vinterhøsten tar med seg av treningsglede og treningsubehag.

På vei ned steintrappa treffer tanken meg: ”Det er så kraftig naturstridig å trene for triatlon nå.” Vedovn og te er nærmere mitt egentlige jeg, men mitt egentlige jeg har fått konkurranse med et alternativt jeg. ”Jeg trener på å trene”. Det er det alternative jeg som sier det før mørket pakker meg inn. ”Det er nå det skal testes om jeg er klar for systematikk og økt mengde” sier jeg med samme stemme og overbevisning. ”Det er nå du prøver å blåse opp noen få timer trening til noe absurd mye større enn det egentlig er”. Det sier en liten djevel, tidligere kjent som mitt egentlige jeg. En liten djevel som sitter godt fast i refleksvesten.

En annen som sitter godt fast er det lille musekreket. Det lille musekreket som pilte inn bak bua og som så eller luktet det fristende baconstykket. Det lille musekreket sier ikke et pip. Fast, flat og veldig død sitter han i rottefella som er et ledd i den lokale skadedyrbekjempelsen. Foreløpig har det bare blitt småfangst og lite storfangst i fella. Er jeg lei meg for det? Jeg tenker at jeg er ikke sikker på om jeg gleder meg til å ta ut noe stort og dødt av fella. Tror jeg kan risikere å bli tilhenger av ”bruk og kast”. Rart det. Vri om nakken på små søte ryper er ok, men plukke ut ei helt dau rotte av ei felle byr meg i mot. Rart.

Føttene treffer mørk asfalt, musikken på øret er Rancid og jeg kjenner umiddelbart at jeg har litt lite klær på meg, jeg fryser langs pulsbeltet og jeg fryser på hendene. Medisinen til Dr. Denis Leary ringer i ørene: ”Shut the fuck up”. Kloke ord, for når jeg bare før løpt litt så blir jeg jo varm? Riktig? Nei.

Jeg har løpt ti minutter og jeg treffer dagens mål i frysende tilstand. Jeg når foten av Rødsbakken og jeg løper opp den og ned Dalebakken. Jeg løper opp Dalebakken og jeg løper ned Rødsbakken, jeg løper opp og jeg løper ned, jeg løper opp og jeg løper opp og til slutt løper jeg ned. Jeg blir svett og jeg fortsetter å fryse og er kald i kinnene. Lufta jeg puster inn føles kald og er full av røyk fra piper og en Prince som gikk forbi.

Shut the fuck up. Dette er ingenting. Om noen uker er det 10 minusgrader og snø og jeg vil fortsatt løpe ute. For det her er fortsatt helt frivillig og jeg liker det jo. Mitt nye og gamle jeg er endelig enige og synger i duett: ”Du er da ingen frossenpinn og redd litt vind og kulde på ditt kinn?” Budskapet er mottatt.

Og musemor hun sier til museflokken sin at hvis ingen går i fella, men passer seg for den, skal alle sammen snart få feire jul igjen. Men akkurat det budskapet kom litt for sent.

Uke 40: Rulleskiuka

Mandag: Rulleski 36 min/149 bpm og overgang til løp 25 min/145 bpm
Tirsdag: Svømming 46 min. 750m oppvarming og så pyramide (50+100+150+200+150+100+50) og så 750 m rolig.
Onsdag: Rulleski 35 min/145 bpm og overgang til løp 41 min/138 bpm
Torsdag: Rulleski 37 min/141 bpm og overgang til løp 43 min/134 bpm
Fredag: Fri
Lørdag: Svømming 1 time/2800 meter
Søndag: Løp rolig 1t03 min/138 bpm

Totalt: 6t 26 min

Rett og slett en glimrende treningsuke. Jeg føler at jeg har startet på veien mot Roth fordi jeg har startet å prike borti noen svakheter: For lite svømmetrening, for lite armstyrke og for lite løpetrening.

Rulleski er sabla gøy og de dagene jeg gjør andre ting starter triceps å skrike etter å få lov til å pirke asfalten med pigger. Etter fem turer starter jeg forresten å føle meg litt mer sikker på dette pussige treningsredskapet. Ikke i samme grad Bambi på rulleski som de første spede stavtak. Det vil si at snart kommer overmotet og den første lange bakken. Og så kommer det første fallet.

Det kommer til å gjøre meg mer vondt enn asfalten, men forhåpentligvis kommer det ikke til å sette varige spor på noen av oss.

Morgenfugl

Generelt er det sådd noe tvil om verdien av å være morgenfugl. ”Early bird gets the biggest worm” heter det jo. Men når jeg ligger i senga mi under en varm dyne, så er ikke den store fine marken på plenen noe som frister meg til å hoppe ut av senga, sånn rett etter at fanden har trukket på seg sin fotbekledning.

Fanden har jo som kjent en fot og en hov og da har han vel bare en sko å trekke på seg han da? Ikke no problem for han å være tidlig ute da. Være så kjepphøy, han som slipper å rote i tussmørket etter et helt sokkepar og med søvn i øya og uryddig balansepunkt knyte to skolisser. Videre utover dagen har han flere fordeler, det burde jo ligge til rette for at han var en djevel i skiftesona, god på enbent tråkk og ikke minst at han uten problemer kan stjele utstillingssko. Så fremt det er riktig sko som står fremme.

Men fuglene vet, eller fævlane væit som det egentlig heter, at jeg må opp tidlig. De har sett meg noen morgener. Transformasjonsprosessen min i forbindelse med Quelle Challenge Roth 2008 fordrer dessverre at jeg peller meg ut i verden sammen med morgentrosten og morgenskjæra. Forskjellen fra alle tidligere planer frem mot konkurransene er at jeg skal svømme. Minst en gang i uka skal jeg svømme på morran. Og så blir det lørdagssvømming når det passer slik.

Morrasvømming er brutalt. 0530 ringte klokka som skulle passe på meg slik at jeg var klappet og klar klokken 0630 foran Kongstenhallen. Tidlig start er kjent prosess. Da jeg trådde mine gummisåler i byråkratiets irrganger våknet jeg 0530 hver morgen for å ta buss klokken 0610 eller 0630. Det vil si. Jeg sto opp klokken 0530 og jeg våknet klokka 0800. Klokken åtte fikk jeg den første kaffekoppen i et tomt kontorlandskap og smilene satt ikke løst før det. Men det var ikke mange å strø smil på heller for vi som var langveisfarende og landeveisfarende kom som tidligere nevnt alltid først. Kjent fenomen.

Vi er ikke en topptrent masse vi som dukker ned i vannet klokken 0630 på Kongsten, men vi er vennlige og muntre. De gamle gutta flyter og snakker og dusjer og tar badstue og kommenterer hvem som ikke er der i dag og lurer å om noen vet hvorfor. Vi som trener slipper hverandre frem og fordeler oss og tar hensyn. Dette er den mest siviliserte treningen jeg vet om. Her er det helt fritt for kanter og spisse albuer og høye stemmer. Det er som alle er redd for at et uforsiktig ord eller en tå i siden skal kunne tirre en morragretten kæll og få han over kanten til det store utbruddet.

Det er litt godt å gå til denne treninga. Og ikke minst er det er litt godt å gå ut og se på klokka og vite at klokka 0750 er jeg ferdig med dagens trening som besto av 750 rolig svømming og så en intervalløkt som besto av 50m-100m-150m-200m-150m-100m-50m. Med ett minutts pause mellom. Dvs det kan bli noe mer for det gjelder jo å ta hensyn til de andre i banen og ikke være den som plasker for mye i morgenfuglebadet. Jeg vil ikke være katastrofegenerator i bassenget. Og så er det 750 meter rolig crawl til slutt.

Det er litt godt å gå ut og se at solen står opp og kjenne at det fortsatt er varmt om morgenen. Men snart er vintervirkeligheten her og alle morgentrekkfuglene er borte, men jeg må uansett opp. Jeg må vel hutre og fryse i felleskap med en skjelvende morgenbokfink eller blåfrossen morgenmeis. For dette må fullføres.

Men den største marken kan noen andre ta. Jeg er grei slik.