Litt sykling inne og litt sykling ute. Litt løping og litt rulleski. Litt svømming frem og tilbake i jevnt tempo, men også litt intervallsvømming. Sånn blir en uke når rammene for treninga er ca seks timer
En gang var en time trening i uka en utenkelig tanke og nå føles seks timer i uka som så alt for lite.
Mine første treningsturer husker jeg veldig godt. Husker du dine? Med ”de første” mener jeg de første i det som skulle bli mitt nye trenende liv, ikke de første gymtimene på barneskolen eller den første av utallige timer foran et mål på en grusbane i Tangenhavna. I mange år var jeg aktiv innenfor valpefettet, men en dag stoppet den naturlige aktiviteten opp, leken forsvant og intellektualisert innaktivt mørke tok over. Når ingen aktiviserte meg, så stoppet jeg opp og bøkene og puben tok over. Fett nok det!
Så en dag ble det plutselig på tide og jeg tok på med en stripete shorts utenpå et par stillongs og en gammel blå skiforeningsanorakk utenpå en t-skjorte og på bena hadde jeg noe som lignet joggesko. I 1994 løp jeg mine første skremte skritt i Sofiesgate og helt opp til St.hans-haugen. To runder rundt parken løp jeg og guttungen som sto på toppen oppe ved bassenget lo av meg.
Latteren var han vel unt. For det er virkelig latterlig at et menneske skal bli i så dårlig form at det ikke skal klare den lille turen uten å trenge en ukes pause. Med beina høyt og drypp i armen. Innimellom ble det to ukers pause. Og slik gikk årene, litt her og litt der.
Jeg husker min første sykkeltur også. Ikke den på Hvaler. Ikke den da jeg var fem år og pappa plutselig slapp bagga og min vinglete vei gikk bortover jordet til Tom og Tullik med kurs for en høysåte. Nei, den sykkelturen i 1999 på min helt nye blå Olmo Scatto. Min første racersykkel. Blå stålsykkel med Campagnolo Veloce gruppe og ingenting er vakrere enn italienske blå stålsykler. Bortsett fra Salma Hayek når hun går ned gata i Santa Cecilia.
Jeg hadde kjøpt sykkelen en uke tidligere og jeg hadde gått rundt den mange ganger hver dag. Turte ikke å bruke den. Jeg fryktet katastrofe og fornedrelse i form av en sykkel som med blokkerte bremser og stiv gaffel kastet sin uverdige rytter ut av sadelen.
To mil syklet jeg og var overveldet av stolthet over at jeg kunne sykle så langt. Jeg husker hva jeg hadde på meg og hvor vonde oppoverbakkene var og at jeg ringte Njål etterpå for å fortelle om det hele.
Svømme har jeg alltid gjort så jeg kan ikke huske ”den første svømmeturen”. Fisk er fisk, selv om den svømmer sakte.
I mange år var 2-4 treninger i uka det mulige. Nå er en treningsuke med fem treninger i minste laget. Ikke fordi programmet sier det eller fordi det er det som er nødvendig for å bli x % bedre til neste år. Slike tanker er også oppe i hodet mitt, men det blir for lite fordi jeg har blitt avhengig av å trene. Musklene klør etter mer bevegelse.
Trening er dopet mitt og jeg må ha mer.
Mer trening.
Og mer godteri.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar