Iskald mørkemann

Jeg har en fot ut av døra, en liten pause og så kommer resten av kroppen etter. Jeg er kledd for en time i natt og kulde.

I hvert fall tror jeg at jeg er kledd og klar for alt hva vinterhøsten tar med seg av treningsglede og treningsubehag.

På vei ned steintrappa treffer tanken meg: ”Det er så kraftig naturstridig å trene for triatlon nå.” Vedovn og te er nærmere mitt egentlige jeg, men mitt egentlige jeg har fått konkurranse med et alternativt jeg. ”Jeg trener på å trene”. Det er det alternative jeg som sier det før mørket pakker meg inn. ”Det er nå det skal testes om jeg er klar for systematikk og økt mengde” sier jeg med samme stemme og overbevisning. ”Det er nå du prøver å blåse opp noen få timer trening til noe absurd mye større enn det egentlig er”. Det sier en liten djevel, tidligere kjent som mitt egentlige jeg. En liten djevel som sitter godt fast i refleksvesten.

En annen som sitter godt fast er det lille musekreket. Det lille musekreket som pilte inn bak bua og som så eller luktet det fristende baconstykket. Det lille musekreket sier ikke et pip. Fast, flat og veldig død sitter han i rottefella som er et ledd i den lokale skadedyrbekjempelsen. Foreløpig har det bare blitt småfangst og lite storfangst i fella. Er jeg lei meg for det? Jeg tenker at jeg er ikke sikker på om jeg gleder meg til å ta ut noe stort og dødt av fella. Tror jeg kan risikere å bli tilhenger av ”bruk og kast”. Rart det. Vri om nakken på små søte ryper er ok, men plukke ut ei helt dau rotte av ei felle byr meg i mot. Rart.

Føttene treffer mørk asfalt, musikken på øret er Rancid og jeg kjenner umiddelbart at jeg har litt lite klær på meg, jeg fryser langs pulsbeltet og jeg fryser på hendene. Medisinen til Dr. Denis Leary ringer i ørene: ”Shut the fuck up”. Kloke ord, for når jeg bare før løpt litt så blir jeg jo varm? Riktig? Nei.

Jeg har løpt ti minutter og jeg treffer dagens mål i frysende tilstand. Jeg når foten av Rødsbakken og jeg løper opp den og ned Dalebakken. Jeg løper opp Dalebakken og jeg løper ned Rødsbakken, jeg løper opp og jeg løper ned, jeg løper opp og jeg løper opp og til slutt løper jeg ned. Jeg blir svett og jeg fortsetter å fryse og er kald i kinnene. Lufta jeg puster inn føles kald og er full av røyk fra piper og en Prince som gikk forbi.

Shut the fuck up. Dette er ingenting. Om noen uker er det 10 minusgrader og snø og jeg vil fortsatt løpe ute. For det her er fortsatt helt frivillig og jeg liker det jo. Mitt nye og gamle jeg er endelig enige og synger i duett: ”Du er da ingen frossenpinn og redd litt vind og kulde på ditt kinn?” Budskapet er mottatt.

Og musemor hun sier til museflokken sin at hvis ingen går i fella, men passer seg for den, skal alle sammen snart få feire jul igjen. Men akkurat det budskapet kom litt for sent.