21.04.2007

Halden bruløp - den beste dagen i livet

Dette har vært den beste dagen i mitt liv mente Åse (5 år). Hvorfor? Blant annet fordi hun hadde løpt barneløp i Halden. Barneløp er en fin ting og selv om barneidrettsbestemmelser følges og tidtakeren kan hvile seg, så er det konkurranser i konkurransen og stort alvor for alle impliserte.

For eksempel for alvorlige meg. Jeg var med, løp ved siden av og heiet, klappet og hojet og ikke minst ga jeg de to fine jentene veldig fine råd før start. Start forsiktig slik at dere ikke blir helt tomme på slutten. Sa jeg. Til dem.

Og denne gangen gikk det veldig bra. Åse hadde en flott duell med han gutten i grønt. 100 meter fra mål var jeg sikker på at han var offerlam, men han gikk helt ned i kjelleren, åpnet kjellerdøra og hentet frem krefter og en spurt. Og han vant. Denne gangen. Treneren og faren til Åse har planene klare for hennes trenings- og konkurranseprogram frem mot neste år. Så bare vent du din lille snik, neste år er du slakt.

Åse var preget av stundens alvor og syntes det hele var skummelt. Helene derimot løper lettere enn noen gang før og var skikkelig rask, glad og trygg.

Barneløpet hadde starter med pistol og han hadde vi voksne fått låne også. Klar .... pang.

Det er rart hvordan startnummer og menn med pistol kan endre andres planlagte atferd. Jeg hadde en plan for løpet, men da det smalt så ble planen skutt i filler.

Rett under terskel på 163 heavy hjerteslag skulle jeg ligge og så skulle jeg øke farten mot slutten. Det finnes en fasit og gjett hva? Det gikk ikke slik, det går aldri slik. Jeg spurtet av gårde og hang meg på rumper, rygger og legger som var vesentlig tynnere og spenstigere enn mine og enn det jeg pleier. Til kroppen min brølte jeg skjellsord av typen 4.40 pr km, 4.30 pr km og 5.00 pr km. Og jeg fikk svar. Stoppordre. Som jeg så vidt trosset.

Jeg håpet på å kunne klare 50-51 min og jeg løp på 53.44. Hadde ikke starteren skutt av meg hodet så hadde jeg vært nærmere målet, men den som intet vover.

Her er en kurve som viser fartsutvikling og pulsutvikling. Jeg skal liksom ha 163 som laktatterskel og det traff jeg etter 1,5-2 km. Klassisk Olsenopplegg.


Det var ikke bare barneløpet som gjorde dette til den beste dagen Åse har hatt. Hun fikk vaffel og brus etter løpet. Og Softis med strø. Og så kjørte vi som så mange andre over til Sverige for å handle. Red Bull til far og ”Evighetskuler” til Helene og Åse.

Hvis du ikke vet det, så er evighetskuler no kjempestort og rundt godteri som du kan slikke, slikke og slikke på og som holder i uker og som gjør at du og alt rundt deg blir klissete. Som gjør at barna trenger vannslange, sofaer trenger rens og far trenger no beroligende.

For å virkelig krone verket så bare fulgte vi kassakøen helt bort til Mækkern for å spise burger. I køen fikk jeg ”white trash overload".

Men jeg overlevde.

Helene i bilen på vei hjem: "Du pappa....."
Pappa i bilen med vonde ben og litt andpustenhoste: "ja?"
Helene: "Jeg klarte å la være å starte for hardt i dag jeg "
Stolt pappa: "Ja du var kjempeflink"
Undrende Helene: "Men det gjorde jo ikke du, hvorfor gjorde ikke du slik som du sa til meg?"
Svaret til pappaen drukner nesten i 22 Pistepirkko: "Jeg skrur opp musikken litt jeg, Åse liker denne sangen så godt!"

Etterpå:

Etterpå leker Helene og Åse barneløp med dukkene. Dukkene har nummerlapp og sitter i lekebilen og kjører Norge Rundt for å løpe neste barneløp. Jeg tenker at dagen i dag har gitt god ballast, jeg tenker at jeg er glad for at dukkene ikke kjører fra kjøpesenter til kjøpesenter med 10 brett cola-bokser på toppen av fleskeberget.

Og jeg tenker at neste gang skal Helene styre løpsopplegget mitt.

4 kommentarer:

Akselsen sa...

Det var en spesiell og fantastisk beskrivelse av et løp:-) Fikk nesten klump i halsen.....
Det er ennå noe som er viktigere enn tider og plasseringer. Ironi, humor og kjappe kommentarer fra barnemunn:-) Et aller så lite forbilde......

Anonym sa...

tiltrer Akselsen. Forøvrig: 22 pistepirko... yaiks! det var tiden sin det... jokke og valentinerne og 22 var fast vorspielmusikk på Bjerke studenthjem i forrige årtusen...

må ut å shoppe musikk til uken...

Ole Richard

Rub! sa...

Vi får se da vøttø...
Hvordan det går for dine 2 håpefulle neste år;-) Vi får trene litt vi også da seh... Hilsen pappa'n til Henrik, gutten i grønt, Ruben Engmo. PS Kanskje farfar maratonløpern hjelper litt også.

tribent sa...

:-) veldig bra!!