Ukulturlandskap

Livet består av mye mer en triatlon og trening, men treningsdelen har også gode kår denne fantastiske våren. På samme tid i fjor var det masse snø som dekket oss og tar jeg ikke feil gikk jeg på ski i Gressvikmarka. Skulle jeg vært helt sikker kunne jeg sjekket treningsdagboken min, men jeg vil ikke rippe opp i slike vonde ting.

Påskebudskapet for meg i år er derfor bar asfalt, tørre veger, tynne hjul, joggesko og trening. For å ta treningen opp ett par hakk er det også i år cybertreningsleir i Oslofjord triatlon og jeg gjør veldig lite annet enn å kle meg opp (eller ut?) i oslofjordbunad, svarte briller og legge ut på tur. Pur og ren triatlontreningsegoisme.

Det er kjent at jeg beveger meg sakte og det har sine gode sider. På sykkel og til fots går det så sakte at jeg får tid til å se, lukte og høre forskjeller i landskapet og muligens gjør høyere puls og egenprodusert fremdrift meg mer mottakelig?

For nyanser mellom gårder, grender, grøfter og vegkanter trer tydeligere frem enn til vanlig. Struktur i asfalt føles i dekk og ramme og senere på året den gode følelsen av varme som slår opp fra bakken. Spesielt på sykkel blir jeg veldig klar over små forskjeller i temperatur og vind, og allerede nå har jeg kjent den gode milde trekken som er der noen få sekunder som en bitteliten fønvind. Men skjerpede øyne, fuktig nese og en hypermotagelig hjerne er mest av alt opptatt av å registrere stedsvariasjoner.

Av og til trengs ikke skjerpede sanser, av og til kan til og med den sløveste hjerne få med seg forskjellene.

Det sies at vi trenger bønder for å ta vare på kulturlandskapet i Norge. Ja og nei. 10 minutter på sykkel er det mellom bondeskapt kulturlandskap og ukulturlandskap.

Det første bildet er hentet fra noe av det ypperste området kan by på av sykkelidyll. Denne veien er en klassiker. Velpleide åkre på hver side av en buktende og rask vei som avsluttes med 110 meter bjørkeallé opp mot Onsøy Kirke. Jeg drømmer om å fotografere og filme en lang rekke av syklende Oslofjordtriatleter i full mundur gjennom dette landskapet.

Ti minutter etter denne korte sykkelhimmelen kommer jeg til Kjennetjern. Kjennetjern er et bittelite tjern som har mye hekkende fugl og som også er landskapsvernområde. Forbi tjernet sykler jeg og vegen der heter Kjennevegen. Oppe på åsen ved vannet ligger det en gård og det skulle i forundre meg om gården heter Kjenne. Om det er bonden på Kjenne som har lagt hauger med søppel på grensen til landskapsvernområdet? Det vet jeg ikke, men han (og det er helt sikkert en han) som har gjort det er helt sikkert bonde for dette er plast fra traktoregg. Vet du ikke hva traktoregg er? Det er sånne innpakka forballer som er over alt. Dette bildet viser en liten del av det, driten flyter rundt om kring på jordet og i vannet mellom svaner og ender, så vi snakker rett og slett om en miljøsvinbonde.

Sånne saker må løses på lavest mulig nivå heter det. Er kneskåla lavt nok?

Spøk til side. Ja, det trengs nok bønder for å pleie kulturlandskapet. Men av og til så trengs det en liten mail til Fylkesmannen også.

Så ble ikke sykkelturen min ren egoisme.