Parahva?

Jeg lærte meg noen nye sykdommer og uttrykk og slikt kan trenges i en trengt tid. Det startet med parainfluensa og paratyfus og jeg lurte på hva det var. Jeg forsto det slik parainfluensa er en sykdom som ligner på influensa, men ikke helt er det. Samme sak med paratyfus.

Para blir trolig en medisinsk måte å si "same but no same".

Alt med para først får ikke en slik mening. Neida. Paraply: ligner på ply, men er det ikke. Neida. Paragraf: ligner på en graf, men er det ikke. Neida. Parasoll: noe de har i Bergen innimellom som ligner på sol, men ikke er det. Neida. Paradis: ligner på en dårlig norsk film, men er det ikke. Neida.

Parasitt. Det er noe måtelig dresserte hunder, slike jeg har hatt, gjør om vinteren når det er kaldt og guffent på bakken og de absolutt ikke vil lystre kommandoen. Sitt! Åhh så lang tid det tar, det ligner litt på en motvillig sitt, men helt ned går de aldri. Parasitt.

Jeg har parahanglet litt denne uka. En liten stund trodde jeg at jeg hadde en paraforkjølelse, men etter overveielse tror jeg har hatt parareisefeber.

For jeg skal til La Manga i morgen med Trond, Arnstein, Trine, Marit, Adeleid m.fl. Bussen til flyplassen går 1030. Sykkelen er pakket ned. Den manuelle skrivebloggen også. Og nå kjenner jeg at jeg ikke har parareisefeber lenger.

Nå er det skikkelig god gammeldags blomstrende reisefeber som herjer. Da rører jeg ekstra mye. Slik som nå.

Det er på mange måter litt sent, men jeg håper jeg får noe som ligner på skjønnhetssøvn i natt.

Fortid, nåtid og framtid

En drøm fra ungdommen
Jeg ligger på brygga og strekker meg ut over kanten. Frostrøyken driver over isflak som vinden har skurt utenfor Aker Brygge, rå vinterluft biter i kinnene og brygga er glatt. Glassert. Jeg kaver og glir, jeg er våt og prøver febrilsk å redde en som holder på å drukne. Han snur seg og ser på meg og da ser jeg det. Det er Carl Ivar. Ute i iskaldt vann ligger sjefen for Frp. Han tar hånden min. I det jeg trekker han opp forvandler han seg til en rotte og biter.

Jeg våknet med et lydløst skrik som går innover. Etterpå pustet jeg med hikst. Jeg var redd, skremt og fortvilet. Fordi jeg reddet ham. Rotta.

Det drømte jeg for lenge siden, før han ble populær, gammel og flyttet med Eli og all hårsprayen til Spania.

En bekymring om alderdommen
Plutselig en dag er også jeg gammel og redd for alt som er nytt og fremmed. Jeg lurer på hvordan eller om jeg kommer til å merke det. Jeg kan se at faren min blir eldre og eldre, og han ser det selv, men så er han godt over 80 år så det skulle bare mangle om han ikke skulle få lov til å ha skrukkete hud og gammelmannsbukse. Kanskje jeg får gammelmannsvåtdrakt, carbon platehjul på rullatoren og intravenøspose i Camelback?

Jeg trodde lenge at pappa hadde gammelmannsbukse. På et eller annet tidspunkt får menn den ideen at buksa ser mye bedre ut hvis de trekker den skikkelig godt opp i skrittet og snører beltet maks igjen. Slik at buksa ”deler” både forran og bak. Splitt forran og Delta bak. Eller omvendt. Gammelmannsbukse.

Men så fant jeg et bilde av pappa fra ca krigen. Og han hadde buksa slik da også. Og lange armer. Det har jeg også. Det er pappas langarmede gener som gjorde at jeg kunne redde Carl Ivar. Det skulle han visst det, den hederlige gamle selger av Friheten.

Et tegn på alderdommen?
Alle kjendisene er på Facebook sto det i en avis. Jeg er der også, men jeg skjønner ikke vitsen. Ærlig talt, den dilla der minner sterkt om fotballkort, glansbilder, samle på Valentineskort eller ha vennebok. Djeeez, det her er nettversjonen av jo-jo.

Jeg ser at det er en gruppe på Facebook for de som hadde iPod før det ble allemannseie. Oooooooo! Gratulerer. Du stilte deg opp i køen før køen eksisterte for å kjøpe en overpriset mp3-spiller. Det er stolt konsument det!

Jeg vet ikke når jeg blir gammel, men det er nok trolig at det er på technoområdet at alderdomsøksen kommer til å falle og dele livet mitt i to.

En plan for alderdommen
Jeg frykter ikke, for når alderdommen kommer skal jeg gjøre som Carl. Redningsmannen skal gjøre som den drukna rotta.

Pensjonistgruppa i Oslofjord triatlon skal sette opp lokallag i området rundt La Manga. Vi er ikke alle ungsauer så det er ikke så lenge til. Der skal vi være en pest og en bedrevitende plage for forbundet i Norge, Spania, lokale klubber og andre som vi føler oss bedre enn. Omtrent som nå med andre ord.

Om noen få dager reiser vi ned for å finpusse planen

En plan for å bli trendsetter
Hvis jeg trekker buksa opp under brystvorta. Hvis jeg starter med det nå, kanskje jeg om noen år kan starte gruppa ”Jeg hadde gammelmannsbukse lenge før det ble moderne”? Jeg og pappa.

Halden bruløp - den beste dagen i livet

Dette har vært den beste dagen i mitt liv mente Åse (5 år). Hvorfor? Blant annet fordi hun hadde løpt barneløp i Halden. Barneløp er en fin ting og selv om barneidrettsbestemmelser følges og tidtakeren kan hvile seg, så er det konkurranser i konkurransen og stort alvor for alle impliserte.

For eksempel for alvorlige meg. Jeg var med, løp ved siden av og heiet, klappet og hojet og ikke minst ga jeg de to fine jentene veldig fine råd før start. Start forsiktig slik at dere ikke blir helt tomme på slutten. Sa jeg. Til dem.

Og denne gangen gikk det veldig bra. Åse hadde en flott duell med han gutten i grønt. 100 meter fra mål var jeg sikker på at han var offerlam, men han gikk helt ned i kjelleren, åpnet kjellerdøra og hentet frem krefter og en spurt. Og han vant. Denne gangen. Treneren og faren til Åse har planene klare for hennes trenings- og konkurranseprogram frem mot neste år. Så bare vent du din lille snik, neste år er du slakt.

Åse var preget av stundens alvor og syntes det hele var skummelt. Helene derimot løper lettere enn noen gang før og var skikkelig rask, glad og trygg.

Barneløpet hadde starter med pistol og han hadde vi voksne fått låne også. Klar .... pang.

Det er rart hvordan startnummer og menn med pistol kan endre andres planlagte atferd. Jeg hadde en plan for løpet, men da det smalt så ble planen skutt i filler.

Rett under terskel på 163 heavy hjerteslag skulle jeg ligge og så skulle jeg øke farten mot slutten. Det finnes en fasit og gjett hva? Det gikk ikke slik, det går aldri slik. Jeg spurtet av gårde og hang meg på rumper, rygger og legger som var vesentlig tynnere og spenstigere enn mine og enn det jeg pleier. Til kroppen min brølte jeg skjellsord av typen 4.40 pr km, 4.30 pr km og 5.00 pr km. Og jeg fikk svar. Stoppordre. Som jeg så vidt trosset.

Jeg håpet på å kunne klare 50-51 min og jeg løp på 53.44. Hadde ikke starteren skutt av meg hodet så hadde jeg vært nærmere målet, men den som intet vover.

Her er en kurve som viser fartsutvikling og pulsutvikling. Jeg skal liksom ha 163 som laktatterskel og det traff jeg etter 1,5-2 km. Klassisk Olsenopplegg.

Det var ikke bare barneløpet som gjorde dette til den beste dagen Åse har hatt. Hun fikk vaffel og brus etter løpet. Og Softis med strø. Og så kjørte vi som så mange andre over til Sverige for å handle. Red Bull til far og ”Evighetskuler” til Helene og Åse.

Hvis du ikke vet det, så er evighetskuler no kjempestort og rundt godteri som du kan slikke, slikke og slikke på og som holder i uker og som gjør at du og alt rundt deg blir klissete. Som gjør at barna trenger vannslange, sofaer trenger rens og far trenger no beroligende.

For å virkelig krone verket så bare fulgte vi kassakøen helt bort til Mækkern for å spise burger. I køen fikk jeg ”white trash overload".

Men jeg overlevde.

Helene i bilen på vei hjem: "Du pappa....."
Pappa i bilen med vonde ben og litt andpustenhoste: "ja?"
Helene: "Jeg klarte å la være å starte for hardt i dag jeg "
Stolt pappa: "Ja du var kjempeflink"
Undrende Helene: "Men det gjorde jo ikke du, hvorfor gjorde ikke du slik som du sa til meg?"
Svaret til pappaen drukner nesten i 22 Pistepirkko: "Jeg skrur opp musikken litt jeg, Åse liker denne sangen så godt!"

Etterpå:

Etterpå leker Helene og Åse barneløp med dukkene. Dukkene har nummerlapp og sitter i lekebilen og kjører Norge Rundt for å løpe neste barneløp. Jeg tenker at dagen i dag har gitt god ballast, jeg tenker at jeg er glad for at dukkene ikke kjører fra kjøpesenter til kjøpesenter med 10 brett cola-bokser på toppen av fleskeberget.

Og jeg tenker at neste gang skal Helene styre løpsopplegget mitt.

Det starter med Svelvik

Har du vært i Svelvik noen gang? Det er en stund siden for meg, men lukker jeg øya kan jeg ane lukten, lyden og varmen på fergeleiet. Savne starten og slutten på en av verdens korteste fergeturer.

I Svelvik kom og gikk ferga hele tiden, men James Dean kom aldri. Selvsagt ikke i virkeligheten og heller ikke på kino. Selvsagt det også. Små gutter fra Svelvik hadde peil på Elvis, Kiss, Beatles, Liverpool, Rambo, Rocky og James Bond, men vi gikk fra kinoen til fam. Omdahl og hadde ingen aning om hvem James Dean var.

Så det var ikke JD som gjorde at jeg i mange år gikk i hvit t-skjorte, hvit t-skjorte og bare hvit t-skjorte. Og Levis selvsagt.

Gul Levis først fordi det var mye rimeligere, men det var jo egentlig ikke no kult. Husker jeg rett så var prisen for Gul Levis i 1980 299 kr og Rød Levis 499.

Selv en med totalt lamma klessmaksløker skjønte at jeans skulle ha sånn "vrengt søm" på lårene. Nå ja, skjønte ...... det er fult mulig at smaksløkene mine fikk et hint av et snilt jentemenneske i klassen (og da var det i hvert fall ikke Anne Peggy) da jeg kjøpte min første 501. Litt skrukkete prioritering, for dette var penger som kunne vært brukt på f.eks Ramones "Rocket to Russia", men greit nok det ga meg noen lykkelige år. Før stone washed, jævelig musikk og Ball tok makta.

Jeg hadde det helt konge i overfargede 501 og hvit t-skjorte. Og spilte i band. Jævelig dårlig musikk. Spilte gittar og sang. Fullstendig og absolutt det beste som finnes for en lyslugget, blåøyd gutt med 501, Calif sko (hvite) og hvit t-skjore.

501 i 29 tommer. I dag holder ikke det til låret mitt en gang.

Løper jeg ute og sykler jeg ute, så kan jeg tenke og trene. Som regel er hodet mitt fullt av slike små tanker. I dag værre en noen gang før. I dag har jeg løpt oppover og det mulig det var tynn luft der oppe ved Sprinkelet. Kanskje det var det som har svimla tankebanene mine. Noe er det.

Band søkes av eldre mann med hvit t-skjorte, gitar, blå jeans i størrelse større, noe ego, rusten stemme og radikalt redusert hårmanke. Må like bra musikk.

Klasse 32-34, BMI 30+ og stålsykkel

"Vanlig 1/3 premiering" står det både her og der og det gjør vondt langt inni meg når jeg leser det. Jeg har en anelse om hvor mye jobb det er mulig å legge ned i å få tigget til seg rusk og rask og tvilsomme rester fra lokale foretninger slik at det skal bli "vanlig 1/3 premiering". Og jeg har sett de glade fjesene til vinnere av enda en "vanlig-1/3- premie-bagg-fra-Nordea" og jeg ser at det er bortkastet. Gang på gang. Direkte fra produsent til søpledunk.

På den annen side er jeg kjempetilhenger av fullførertrøyer eller lignende til alle som kommer i mål. Konsekvent er jeg ikke.

1/3 premiering i NXTRI? Det kan godt hende det vil komme, men det ville fortsatt vært den svarte trøya som var det eneste som gjaldt og som folk ble observert i på Tusenfryd eller S-laget. Ikke bagen fra Nordea.

Jeg er ikke i mot premiering. Tvert i mot. Jeg har full forståelse for at de som kommer først i mål skal ha premie og premieringen bør være lik for jenter og gutter. "Nummer to er første taper" heter det i USA og slike steder, men vi bør vel være litt mer rause og dele ut premie til nummer to og tre også? Av alle kjønn. Det er liksom tradisjon for slikt og det er jo bedre å gi enn å få. Men om vi bør ha noe på bunn av kassa som vi kan bruke som premie til nummer fire i klassen 46 og tre kvart-49 og et halvt år? Sorry. Triatlon er litt for mye likt boksing der det er en halv milliard forbund, mesterskap, aldersklasser og til og med vektklasser.

Triatlon ligner også litt på musikkprisutdelinger. For der er det premie for beste mannlige vokalist, beste kvinnelige vokalist, beste feminine vokalist av motsatt kjønn, beste rock-gruppe, beste heavy-rock gruppe, beste death-metal gruppe, beste trash-metal gruppe, beste country-metal gruppe, beste pop gruppe, beste mannlige nykommer, beste kvinnelige forsentkommer, beste superstjerne som aldri gidder å komme på en slik prisutdeling og beste gruppe frontet av en vokalist som ikke tror han er Jesus. Hva med "Beste band"? Punktum. Stopp. Ville jo blitt et litt kort program da, jeg ser den, men det er den eneste klassen som er vinner. Alt annet er bare klasseseier.

Men prisutdeling triatlon? 1/3 premiering? Nei, premie til 1, 2 og 3 og t-skjorte til alle som vil ha. Værsågod. Vil du ha bag sier du? Kjøp en da vel. Djeeez.

Som ringer i tre

Intelligens er et gode det er knapt med.
Jeg lurte på om det var kjentfolk på startstreken, derfor syklet jeg bort til Stjernetråkken på søndag morgen. Kjentfolk var fraværende og det var sykkelhjelmen min også. Hvorfor jeg lot være å ta på meg hjelmen vet jeg ikke, for hjelmløs er bare tomskallet mann. Om intelligens er et knapt gode, så er den naturlige innpakkingen knappere. Tomskallet og tynnskallet. Har du først kakket intelligenskassa skikkelig i bakken så kan det være exit tankekraft og muskelkraft.

Det var uvant å sykle uten og det var lenge siden sist, men jeg klarte meg jo uten å falle og uten å miste hodet eller deler av det.

Og blir det for knapt, er det ikke no godt for noen.
Det er andre som har hatt vesentlig større mangler enn meg i forrige uke. De har rett og slett manglet vesentlige deler av den nødvendige tankekraft og kroppskontroll. Det skremmende er at det kan vise seg at de har en varig mangel. Et gammelt operativsystem, et system som kommuniserer dårlig med resten av verden, kan delforklare et rått overfall på en kvinne og ordene hennes.

Men det brutale blir utført av noen små menn. Små menn som ikke har ord, ikke stoler på sine egne ord, ikke kan godta andres ord, men argumenterer med spark og slag og tror at de gjør det på vegne av noe større. Jeg vet om et gammelt ord. Jeg tror kanskje vi må børste støv av ordet stymper. Og illgjerningsmenn. Stympere og illgjerningsmenn.

Så i en slik sammenheng blir det at jeg sykler ut uten hjelm eller med for lite klær på meg relativt uviktig. Slik det meste er.

Bagatell ja, men jeg lar meg ikke stoppe, for jeg har funnet årringene våre.

Det kan jo være vanskelig å bedømme hvilken aldersklasse som kommer syklende i Stjernetråkken og i andre veteranritt. Med utgangspunkt i observasjon har jeg formet en hypotese om at i felten kan aldersklasse beregnes matematisk ut fra feltets gjennomsnittlige felgdybde. Populærvitenskapelig blir det: Jo feitere hjul, jo eldre gubber. Jeg vet ikke om hypotesen er relevant for kvinner.

Disse økonomisk betingede årringene kan avleses hos triatlonmosjonister også. Men på søndag unngikk jeg min egen formel. Jeg syklet ikke ut med 808/404 kombinasjonen fordi jeg skulle sykle bakker. Fem ganger syklet jeg opp Vikanebakken. Fem minutter opp og to minutter ned. Aldri før har jeg gjort det.

Og aldri før har jeg tenkt på en liten norsk-somalisk kvinne med ord og mot mens jeg syklet.

Uviktige ting og viktige ting. Lag på lag. Som ringer i tre.

Nytt kurs fra idrettskretsen

Jeg får noen tilbud om kurs fra Oslo idrettskrets via e-mail og snail-mail. Det er kurs i regnskap og kurs i lover og regler og kurs til nye ledere og styremedlem.

Når jeg ikke jobber med folkehelse i Fredrikstad, så går jeg på et kurs i Folkehelsevitenskap i Göteborg, der lærer jeg andre ting enn jeg ville lært på kurs hos Oslo idrettskrets. Men det er allikevel en klar sammenheng og kanskje er det nyttigere.

Fordi: Idretten er en del av folkehelsearbeidet, i hvert fall noe av det den driver med. Noen ganger på godt og andre ganger på vondt. Spillemaskinene som står rundt omkring og samler inn blodpenger for idrettslagene er anti-folkehelsearbeid og om elitefotballen har noe som helst med folkehelse å gjøre kan vi jo strides om. Og de lærde kan jo også gå inn i striden hvis de vil.

Sentralt i folkehelsearbeidet og idrettene er frivillighet. Det er her det er mulig at det trengs et kurs for nye, gamle og eldgamle ledere og styremedlem.

I hvert fall synes jeg alltid dette er veldig vanskelig og jeg vet at jeg ikke er unik her. Ikke her. Ikke her heller.

Når noen sier ”ja det gjør jeg”, når noen sier ”det skal vi gjøre”, når noen sier ”dette kan vi klare” så er refleksbevegelsen for mange å finne innvendinger, småfeil og ikke minst stille det håpløse spørsmålet ”gjør de alt nå slik jeg vil”?

Det spørsmålet er ikke relevant når noen gjør noe frivillig.

Svaret ”ja” og ”tusen takk” er.

Fordi: Hvis noen har lyst til eller av andre grunner tar på seg å gjøre noe, la dem gjøre det slik de vil (så lenge ikke kardemommeloven blir brutt). Det er mulig det er noe som kunne vært justert og dirigert, men i utgangspunktet så hold puselankene unna.

Det er mulig at dette kurset kan kokes ned til et talekor med dette innholdet: Vær fornøyd, vær glad, si ja og si hurra.

Ikke lag en god gammeldags floke av andres frivillighet!

Narcissus triatlonklubb?

Sliten kropp etter treningsleieren min har påført meg to treningsfrie dager og nå sent på kvelden den andre dagen er jeg rastløs og selvopptatt igjen.

Jeg ble tipset om denne på NRK Oppland:

Geir Olav Iversen i trend- og analyseselskapet Experian, tror trenden med å gå langrenn og Birkebeinerrennet har mye med begrepet "Aktiv fritid" å gjøre. Det mener han blir mer og mer toneangivende både i Norge og ellers i Europa.
- Det å gjøre noe på fritida som krever en slik innsats og som synes godt, blir mer og mer viktig for ressurssterke folk i urbane områder, sier Iversen.
- Hva blir det neste?
- Jo, jeg tror dette bare bygger på seg. Det neste en kan prøve for å utfordre seg sjøl, er kanskje triatlon, sier trendanalytikeren.

Look at that big brain on Geir Olav!!! Det var en dyptpløyende analyse som hadde vasket seg det. Jeg klarer ikke noe bedre jeg altså, men typisk for slike analytikere så er de ikke videre analytiske og trendanalytikeren er selvsagt veldig snill mot "kundene" sine.

Med en trendanalytisk harelabb, berører han så vidt noen forklaringsmodeller med litt mer sting, når han sier:

Det å gjøre noe på fritida som krever en slik innsats og som synes godt, blir mer og mer viktig for ressurssterke folk i urbane områder

Men hvis han har rett og vi kan glede oss til oppsving i triatlonmarkedet, er det grunn til sann glede pga solide resultater etter utrettelig arbeid fra forbund og klubber? Er det satsingen på vintertriatlonhelvetet som har båret sommerfrukter?

Eller er det kanskje en litt bittersøt glede pga en knallhard sammenheng mellom et oppsving i triatlondeltagelse og videreutvikling av egosamfunnet? Triatlonlivsstilen blir et viktig objekt å vise frem. Med det viser du overfor de andre som "vet" at her er en som har tid, penger og jernvilje.

Fra utsiktssvaberget i Fredrikstad så ser det ut som om Norge følger de deler av verden som har vekst i triatlonproduktet. Og da er det ikke mengden av unge aktive utøvere som eksploderer, det er i ”alderskrise”- og gubbesegmentet den sterkeste økningen er.

Det er jo rimelig at det blir slik fordi triatlon er en aktivitet som nødvendiggjør en relativt stor grad av tilgjengelig fritid og økonomisk og relasjonell frihet. Altså: Du trenger mye tid og du trenger en del penger hvis du skal henge med i treningstime- og våpenkappløpet. Selv om triatlon er en fantastisk mosjonistsport så er det ikke den som kommer til å utjevne ulikheten i helse i dette langt fra egalitære landet.

Men er det slik at triatlon er en rein egosport, fjernt fra den kollektive ånden i den tradisjonelle norske idrettsbevegelsen? Det er det som er så rart. Det virker ikke slik i Norge. Triatlon-Norge består av en liten gjeng veldig trivelige folk som er mer eller mindre ego som alle andre. Vi har vel noen særtrekk og jeg i hvert fall kjenner meg igjen i at små ting av og til kan få oss til å gå fullstendig uproporsjonalt av skaftet, men det gjelder kanskje bare en bitteliten gruppe. Kanskje en enmannsgruppe. En egogruppe.

Norske triatleter ego? På noen måter selvsagt, men på andre og viktigere måter så er Norske triatleter framifrå eksponenter for en kollektiv ånd. Rett og slett: Det vrimler jo av triatleter som arrangerer, hjelper andre og gir råd og veiledning. Motstridende råd og veiledning riktignok, men det hører med.

Men så kan det vel hende at de som kommer etter oss er av en annen type da, kanskje de bare blir konsumenter og ikke deltagere? Så fint det blir når vi av første, andre og tredje generasjons triatleter kan se kritisk over sykkelbrilleglasskanten til 1500 på "de nye". De som ikke gjør dette på den riktige måten. De som ikke deler mine erfaringer. De som er med av "feil grunn".

Eller vi kan bare rett og slett glede oss over at det blir flere som finner fram til en rar og fin sport? Og se at det ikke er datostemplinga som definerer triatleten og metaliteten. Den kjøper jeg. Sammen med en ny våtdrakt og litt mer treningstid.

Liten avklaring på tampen:

Er det ikke greit å være litt ego og navlebeskuende i en individuell sport? Jodda selvsagt, men skal man være navlebeskuende i all offentlighet så vil jeg si at det kommer helt an på navlen og en flat mage. Ellers valker det seg så voldsomt. Jeg har prøvd.

Det ble liksom litt konstruert og litt lite sammenheng på dette, men når jeg har skrevet så mye ... Løpe nå? Litt for sent.

Kanskje hvis jeg trekker inn magen og bøyer meg enda litt fremover så....

Glem aldri... 8. april er vinter

Åse har funnet sin fars blader og "leser" med store øyne om Amy Winehouse og slike piker og lurer veldig på om alle jenter har så mange tatoveringer, så lange ben og så store...njaaaa kanskje ikke helt ..... Det er jo veldig bra at fars blader som ligger i sofaen, på do og under bordet, er blader som heter Q og The Word og ikke noe helt annet. Åse lurer også på hvorfor guttene i bladene har "sånt skjegg" ("goatee") og prøver å se så tøffe ut. Det er fordi de synger rock vennen min, det hører med til territoriet.

Til tross for skjegg, en stålstreng- og en nylonstrenggitar så er jeg desverre ikke tøff musiker, men bare en i økende grad mosjonerende turtiratlet. Som sådan bør jeg jo derfor melde litt fra hva som skjer på trenings- og triatlonterritoriet.

Siste dagers påsketreningsresultater

Torsdag: Svømming 1800 m- 35 min
Løping 7 km - 45 min
Fredag: Sykling 58km - 2t14min
Lørdag: Svømming 3 km - 1t02min
Sykling 45 km - 1t49 min
Søndag: Løping 16 km - 1t50 min
Mandag: Sykling 56 km - 2t10 min
Tirsdag: Løping 8 km - 56 min
Onsdag: Svømming 3800 m - 1t20min
Torsdag: Sykling 84km - 3t29min
Fredag: Løping 10 km - 1t06 min
Lørdag: Løping 7 km-50min
Sykling på rulle - 58 min
Søndag: Sykling 55 km - 2t13 min
Mandag: Sykling MTB med piggdekk - 2t15min

Passe mye trening, hver eneste dag i tolv dager uten pause der altså.

Skriblerier på en blogg går litt sine egen veger og jeg kjenner at hvis jeg vil kan jeg nå gå fra enkle tall til meta-analyse og grublifiseringer. Jeg trekkes litt i retning av å utvikle dette til overproblimatiserende kritisk depressiv navlebeskuing, eller kanskje litt egoistisk mental selvpisking. Om akkurat det blir no stas? Trukke det gitt og jeg skal prøve å holde meg på rett kjøl. Selv om det i og for seg er lett å falle ned i grublerier om hvordan og hvorfor en gubbe kan finne tid og lyst til å trene såpass mye i en ferieuke.

Rundt kaffebordet på jobben kommer de nok til å gjøre det og jeg gjør det selv innimellom, men stort sett er jeg fornøyd med hver time som er trent og derfor godt fornøyd med påsken. Og hvis påskealternativet er tv, grill, pusse båt eller å henge rundt på benserten, så er 13 treningstimer i uka helt akseptabel gammelmannsatferd.

Det har vært en en ekstra dimensjon denne påsken. En værdimensjon. Selv om jeg blåser i neseborene ved tilløp til vinter og dårlige treningsforhold, så liker jeg vær. Og det har jo vært vær for en hver smak disse treningsmettede påskedagene.
En måte jeg husker påsken 2007 på er at den startet med sol og flotte langturdager og så blåste det opp slik at det smalt.

Jeg hadde akkurat kommet inn fra en lengre langtur med Einar, det smalt ute og jeg trodde det var sykkelen som var tatt av vinden, men så var det et stort tre i hagen med dårlig ankerfeste som tok kvelden. Jeg kan huske påsken 2007 for den vinden Einar og jeg syklet i. Vi er tøffe vi!

Det startet jo så flott med sol, flotte langturdager og ville fantasier om å trekke i våtdrakt og så startet det å snø. Og det var vel til pass for oss som glemte at vi bor i Norge, glemte at Norge er et vinterland og at selv om 8.april er tidlig på våren, så kan det like gjerne være sent på vinteren.

Til tross for mye pent vær, sol og varme så tror jeg at jeg husker påsken 2007 for snøen som kom på tampen av uka. Husker mest av alt treningsleiren som ble avsluttet med å sykle i full fart i nedoverbakke på et tynt dekke av snø over opptint skauveg. Det er en glimrende øvelse i å holde tankene fokusert og sykkelen på vegen.

Glem aldri 8. april!

Og. Hadde dette vært i Sandnessjøen f.eks så hadde alt været kommet i løpet av ti minutter. Pluss torden og haglstorm. Så det er virkelig ikke no grunn til å sutre.

Bill mrk "Ikke til salgs"

Det har gått et rykte om at jeg vil kvitte meg med denne sykkelen og telefonen har nesten glødet pga desperate mulige kjøpere. Ryktet medfører ikke riktighet og må vært satt ut av noen som prøver å skade oss.

For å motvirke rykteflommen har vi i påsken sust sakte over asfalten, min kjære Colnago Dream B-Stay og jeg. Det har vært godt å være sammen igjen på denne enkle og naturlige måten. Være sammen helt uten ledninger, motstand, rulle eller datamaskin. Jeg vet hvor jeg har vært, men jeg aner ikke hva som har vært frekvensen på mine ikke helt runde tråkk og jeg har ingen idé om hvor mange watt jeg har produsert. Det var riktig nå, det var bra slik og vi skal snart møte nye vertikale og horisontale utfordringer

Bare en liten klatrekrans og så er du og jeg klar for La Manga igjen!

¡Arriba!

Fred på savannen?

Våren kommer, gresset vokser igjen på savannen og kappestridårstiden nærmer seg, men Tribent N’Guru er litt preget av problemer han trodde han var ferdig med for 12-13 måner siden.

Landet styres ikke lenger av en enehersker, men den tidligere strålende høvding er representert i de eldstes råd og fikk av gamle venner lov til å kontrollere et svært viktig departement.

Den øverste høvding viser ikke synderlig interesse for landet, kjenner ikke landet og det er ingen vet hvem han er. Han viser seg ikke for folket og det er tvilsomt om han har egne meninger. Skyggefyrsten. Marionettefyrsten.

Mange stammer er det som knyttes sammen i fredelig kappestrid. Noen få stammer er store, noe er sterke, ganske mange er nye og noen er gamle og døende. Det er de gamle stammene som har beholdt makt og blir representert av sine krigerhøvdinger.

Befolkningen i landet bryr seg absolutt ikke om hvem som leder landet. Det eneste de trenger av sentralforvaltningen er at de får utstedt sin tillatelse til å være med på lekene, at stempelavgiften er lav og involveringen minimal.

Det har blitt tydelig at landet preges av en særegen skikk som gjør det umulig å utvikle en demokratisk tradisjon og gjør alltinget til en øvelse i ord og demonstrasjon av makt. For i dette landet er det svært viktig å bli valgt til landets ting, men når deørst er valgt så forsvinner de til sitt og det er umulig å samle det valgte rådet. Makten blir utøvet av noen få. De gamle. De "uunværlige evige".

Tribent N'Guru kjenner på den gamle frustrasjonen igjen, men sverdet er godt begravd. Han vil bare være med på kappestrid og være glad. La de gamle rote med sine eldgamle stridigheter og ubetydelige diskusjoner, det er virkelig ingen som bryr seg. Og det med god grunn. Han har lært nå.

Ukulturlandskap

Livet består av mye mer en triatlon og trening, men treningsdelen har også gode kår denne fantastiske våren. På samme tid i fjor var det masse snø som dekket oss og tar jeg ikke feil gikk jeg på ski i Gressvikmarka. Skulle jeg vært helt sikker kunne jeg sjekket treningsdagboken min, men jeg vil ikke rippe opp i slike vonde ting.

Påskebudskapet for meg i år er derfor bar asfalt, tørre veger, tynne hjul, joggesko og trening. For å ta treningen opp ett par hakk er det også i år cybertreningsleir i Oslofjord triatlon og jeg gjør veldig lite annet enn å kle meg opp (eller ut?) i oslofjordbunad, svarte briller og legge ut på tur. Pur og ren triatlontreningsegoisme.

Det er kjent at jeg beveger meg sakte og det har sine gode sider. På sykkel og til fots går det så sakte at jeg får tid til å se, lukte og høre forskjeller i landskapet og muligens gjør høyere puls og egenprodusert fremdrift meg mer mottakelig?

For nyanser mellom gårder, grender, grøfter og vegkanter trer tydeligere frem enn til vanlig. Struktur i asfalt føles i dekk og ramme og senere på året den gode følelsen av varme som slår opp fra bakken. Spesielt på sykkel blir jeg veldig klar over små forskjeller i temperatur og vind, og allerede nå har jeg kjent den gode milde trekken som er der noen få sekunder som en bitteliten fønvind. Men skjerpede øyne, fuktig nese og en hypermotagelig hjerne er mest av alt opptatt av å registrere stedsvariasjoner.

Av og til trengs ikke skjerpede sanser, av og til kan til og med den sløveste hjerne få med seg forskjellene.

Det sies at vi trenger bønder for å ta vare på kulturlandskapet i Norge. Ja og nei. 10 minutter på sykkel er det mellom bondeskapt kulturlandskap og ukulturlandskap.

Det første bildet er hentet fra noe av det ypperste området kan by på av sykkelidyll. Denne veien er en klassiker. Velpleide åkre på hver side av en buktende og rask vei som avsluttes med 110 meter bjørkeallé opp mot Onsøy Kirke. Jeg drømmer om å fotografere og filme en lang rekke av syklende Oslofjordtriatleter i full mundur gjennom dette landskapet.

Ti minutter etter denne korte sykkelhimmelen kommer jeg til Kjennetjern. Kjennetjern er et bittelite tjern som har mye hekkende fugl og som også er landskapsvernområde. Forbi tjernet sykler jeg og vegen der heter Kjennevegen. Oppe på åsen ved vannet ligger det en gård og det skulle i forundre meg om gården heter Kjenne. Om det er bonden på Kjenne som har lagt hauger med søppel på grensen til landskapsvernområdet? Det vet jeg ikke, men han (og det er helt sikkert en han) som har gjort det er helt sikkert bonde for dette er plast fra traktoregg. Vet du ikke hva traktoregg er? Det er sånne innpakka forballer som er over alt. Dette bildet viser en liten del av det, driten flyter rundt om kring på jordet og i vannet mellom svaner og ender, så vi snakker rett og slett om en miljøsvinbonde.

Sånne saker må løses på lavest mulig nivå heter det. Er kneskåla lavt nok?

Spøk til side. Ja, det trengs nok bønder for å pleie kulturlandskapet. Men av og til så trengs det en liten mail til Fylkesmannen også.

Så ble ikke sykkelturen min ren egoisme.