Førstelinjetjenesten - hva kan vi hjelpe med?

I am angry, I am ill and I am ugly as sin
(A song from under the Floorboards)

En fantastisk førstelinje på en sang. Selv er jeg verken sint eller syk og resten er ikke opp til meg å vurdere. Jeg har bare vært litt lite motivert jeg. Og jeg vet ikke om det finnes fine førstelinjer om umotiverte stusselige menn? Ville kanskje blitt litt tafatt sang av det, men stusselige grupper finnes det jo mange av. Tusseladder. Så da finnes det vel da. De Lillos har sikkert en.

Førstelinjetjenesten for forfattere og tekstforfattere kunne kanskje vært en foretningsidé? Det er jo starten som er så inderlig vanskelig.

Vondt å motivere sei!

Fortsettelsen er ikke lett den heller.

Til nå i år har jeg trent 245 t; 62 t løping, 127 t sykling og 24 t svømming. Det gikk bra til Kalmar, men etter det har det vært tungt å komme seg ut, vanskelig å motivere meg til innsats. Verre enn å motivere sei. Og allment akseptert blant yrkesveiledere er det at seimotivatør er en av de tyngre jobbene du kan ha. Ikke et yrke du foreslår for andre enn de tøffeste av de tøffe.

Hvorfor skulle jeg trene nå? Målet er jo så langt fram i tid og så uendelig mye lengre og morsommere enn en å løpe en runde rundt Åledalen. Å løpe en time blir en mikroskopisk hendelse i forhold til den virkelige moroa langt der fremme. Og den virkelige moroa i denne forbindelse er selvsagt triatlon.

For to mnd siden var det gøy. Da nærmet målet seg og kroppen hadde fart og jeg kunne løpe ganske langt. For to mnd siden nærmet jeg meg et mål og kanskje måloppnåelse, men i en mnd har målet vært ufokusert og fjernt.

Motivasjonen kommer i Gøteborg og på sms

Jeg liker så inderlig godt å trene her i Gøteborg og motivasjonen ligger i det å oppleve byen, fyllon, kranene, parkene og små velpleide steder. Jeg har løpt to glade turer på 10 km i kveldssol og syklet en tur på flotte gang- og sykkelveier. Og jeg har sett på treningsdagboka at til tross for at jeg altså er litt småsei, så har jeg trent 20 timer denne mnd. Greit det, men jeg ser også at på den samme strekningen og med den samme farten så er pulsen fem slag høyere enn i vår. Så her er det rom for forbedring igjen.

Og så i går fikk jeg dette bildet på mobilen fra en anonym informant. Official Qualifiers Guide: ”Road to Kona”.

Og så gadd jeg ikke å sutre lenger, det av alle ting hjalp meg på løpeturen. Ikke det at jeg har noe mål om å kvalifisere meg til Kona, men jeg fikk byttet ut subbetankene med triatlontanker. Byttet til tanker om å legge grunnlaget for treningsinnsatsen i 2008. Legge det grunnlaget nå.

Slutte å sutre.

Eller ta konsekvensen og starte www.førstelinjetjenesten.no.

For jeg trener jo fordi jeg liker det. Det er jo ingen straff. Ingen som tvinger meg. Ikke no jeg må.

Sutreunge.

Meditasjon i det grønne

(Obs! Bildet lyver: Gerhard prøver ikke å strekke seg for å ta på Håkon.
Hva han egentlig gjør er dog litt usikkert)

Endelig skulle jeg få være med på en av kraftprøvene til Galemann Goldie. Det har ikke villet seg slik før, eller kanskje har jeg ikke villet det nok. Nå klaffet det og jeg hadde tilstrekkelig vilje igjen sånn helt på tampen av året. Og øvelsen var bare sånn passe vill.

Øvelsen i dag var å svømme langt. Veldig langt. Oslofjord triatlon med gjesteartister svømmer hver sensommer Gjersjøen på langs. Vi starter ved "Hjulet" og så svømmer vi til den andre enden. 5800 meter.

Starten i år var av den nye forbundsreglementerte typen. To stykker ligger ute i vannet et godt stykke foran resten (for uinnvidde kan det se ut som tjuvstart) og så roper starteren: " Klar ferdig gå ..... gå .... gå..... pang!"

Og borte var de andre og jeg duppet av gårde for meg selv.

Kan jeg svømme 3800 meter så kan jeg svømme 5800 meter tenkte jeg. Og jeg hadde jo rett, men det tar jo nødvendigvis litt tid for en som bruker 1t30min på 3800 meter. De andre dro av sted, men på innsiden av meg svømte Trine. Trine som snart skal til IM Wisconsin. Det er en trøst å se andre når jeg føler meg ensom, men trøsten var mager for hun skulle snu ved første odde. Da så jeg på klokka for første gang. 15 minutter hadde gått.

Dette kommer til å bli en lang tur, men det var jo også meningen, tenkte jeg.

Så fine dråper jeg lager, tenkte jeg. Sola kom inn bakfra og varmet ryggen godt. Sola lyste opp dråpene mine hver gang jeg løftet armen opp. Strakte hånda langt frem. Og satte den ned i vannet igjen.

Så fine bobler jeg lager, tenkte jeg. Under meg laget jeg bobler med hendene mine. Grønne bobler, for vannet var grønt.

Så veldig grønt også da du. Hvor mye alger er det her, tenkte jeg og jeg tenkte på skiltet der vi startet svømmingen. "Drikkevann" sto det på det skiltet. Drikkevann for små grønne menn må det være i så fall, men jeg håper virkelig det går bra med de små grønne mennene selv om jeg badet i ursuppa deres.

Så passerte jeg 35 minutter og da vet jeg jo at jeg i hvert fall har svømt 1500 meter. Svømmedistansen på Ol-distansen i triatlon. For de som starter på land altså.

Jeg gledet meg til å runde odden, men da jeg gled rundt odden fikk jeg en liten knekk. For her blåste det, bølget det og så var det strøm. Men hva var det der borte? En badehette? Hadde ikke Marit en slik? Men hva gjør hun? Kaver?

Rundt 3000 meter er Marit og jeg samlet en kort stund. Marit har vondt i en skulder og veksler mellom å svømme rygg og svømme crawl. Og prøve å få brillene til å slutte å dugge. Og så svømmer hun videre og litt i fra meg. Men fra nå har jeg henne alltid bare et lite stykke foran meg. Det er ok. Trenger ikke folk veldig tett på under svømming. Svømming er ikke så sosialt. Pratetempo er et meningsløst uttrykk i svømming, men det er veldig fint å ikke være mutt putt alene i den store drikkevannssjøen. Ursuppa.

1t35 minutter og jeg regner med at jeg har svømt 3800 meter. Det er svømmedistansen i Ironman-konkurranser det. Og der er jeg ute i ukjent farvann. Lengre har jeg aldri svømt.

I triatlon så bruker jeg nesten ikke beina, de ska l få hvile til sykkel og løp. I dag prøvde jeg å bruke beina mer. "Knekk" sa det i hofta. Og så.... "knepp". Dette var en uvant bevegelse og kroppen gir tilbakemelding.

Jeg ser land for hver gang jeg henter luft. Nesten alltid til høyre. Og så....

Og så skjer det uungåelige, jeg får en sang på hjernen.

En dag da jeg badet min velskapte kropp
Kun bakenden ragede opp
Fadderiogrei
Folk ropte der svømmer det en
A-li-ga-tor
Men så var det rompa til
The-o-dor

Og den går om igjen og om igjen. Men nå tror jeg at jeg starter å se slutten. Er de folka der våre folk som står og venter? Da har det jo gått ganske fort da.

Jeg setter opp farta, men Marit har passert dem, har hun ikke sett dem? Fiskere. Dette var ikke odden vår. Dette var ikke enden av vannet. Jeg svømmer videre en stund. Og så ser jeg til venstre for en gangs skyld. En ny odde med fiskere? Jeg sjekker bakover. Fanden.

Det er den samme odden og de samme fiskerne. Fanden, det er strøm her, jeg må svømme hardere for å skape bevegelse.

5800 meter med de samme bevegelsene. 2t44min med de samme bevegelsene før jeg endelig kan gå opp på land til blant annet Even, Hans Olav, Trine og Marit m foreldre.

Det er godt å ha gjort det. Det er litt kjedelig, men som jeg sier til Helene og Åse, dere har godt av å kjede dere av og til. Og så er det fint å jobbe litt med hodet, gjøre noe nytt, flytte en bitteliten grense. Vite at "jeg har jo svømt 5800 meter, så da er 3800 meter ingen ting".

Om jeg skal være med til neste år?

Ja.

Übergleder meg!

Det er lenge siden jeg har gledet meg til en norsk plate. Egentlig tror jeg at jeg aldri har gjort det og skulle det ha skjedd så har jeg blitt skuffa. De få gangene jeg har virkelig likt norske plater har de truffet meg i bakhodet uten forvarsel. Slik som Skambankt.

Kjøtt, The Aller Værste, De Press, Jokke og Raga Rockers har alltid vært nære og gode venner som har gitt meg mye sann glede helt uten svik.

Dum Dum Boys og Turboneger er litt løsere forbindelser, mens resten av norsk musikkliv stort sett er halvfabrikata for fjernvarmeanlegg.

Kort melding til bankkonto:27/8 vil 149.50 gå ut av konto for da kommer Raga Rockers med ny plate.

O hvilken glæde!

Tallblindt tulliball

Folk som skal etablere seg og kjøpe hus er ekstremt slitsomme. Manisk depressive reaksjoner på anbud og nestentilslag fortelles som pauseunderholdning ved lunchbordet til andre som er i samme svake sinnstilstand. Men også til oss som ikke bryr oss en dritt om huskjøp. Jeg har jobbet med mange mennesker som har det slik og blitt utsatt for slike evnesvake nestenhistorier om leiligheten som nesten glapp.

I Oslo var det helt klart verst. Og i Sosial- og helsedirektoratet totalt grusomt. Det har med demografi å gjøre. I dette sjiktet av byråkratiet er det plass til mange relativt unge og relativt nyutdannede gamle og nye byboere. Unge byråkratfugler som er klare til å bygge rede. Dvs. de skal kjøpe seg et brukt rede, bygge har de ikke trær eller kvist nok til.

Rundt private, statlige og kommunale bord i Oslo sitter det ved lunchtider unge menn og kvinner med matpakke og karbonader og forteller historier om drømmeleiligheten som de på tirsdag la inn bud på. På torsdag til pannekaker eller salat serverer de historiene om hvor nære de var å få leiligheten. På fredag før vinlotteri og is med peanøtter og Non Stop er det en ny drømmeleilighet som de bare må ha. Den forrige leiligheten de døde hvis de ikke fikk er et fjernt minne og de lever i beste velgående. Alt blir tradisjonelt krydret med detaljerte historier om meglere og tips til hverandre om hva man bare må se etter når man er på visning. På mandag er det historier om alle helgens visninger. Her blir det litt likt historiene til ”Jorden Rundt”-reisende. Alle har vært de samme stedene. For de tenker jo likt og har like mye penger. Huskjøperne minner meg om små veldresserte apekatter. Apekatter som marsjerer i kø. Apekatter som ledes av små skilt med Notar, Visning og med bilder av glatte meglermenn og snertne meglerdamer.

Men mest typisk for de fleste etablerende er at de blir tallblinde. De starter sin ferd i visningsverden med en utbasunert maxpris på 1.72 millioner og kjøper til slutt drømmeslottet sitt til 2.5. Det ser jo ikke så mye mer ut på papiret. Det er bare to små byråkratårslønner mellom.

Jeg er tallblind jeg også.

For jeg prøver å finne ut hvor mye jeg skal trene neste år. Jeg skal sette opp en plan frem mot Ironman-konkurransen i Roth. I år kommer jeg sikkert til å ende med å ha trent ca 350-400 timer. Og så ser jeg på sånne tabeller i Going Long hvor det bortover står 300 t - 350 t - 400 t - 450 t - 500 t - 550- og helt opp til mange tusen timer i året. Nedover i kolonnene står det hvor mye det blir pr uke i de forskjellige fasene av treninga. 5 t- 6 t- 7 t - 8 t…..25 t - 26 t. Og så blir jeg tallblind. Tar jeg den, så tar jeg den også.

Men pass på avstanden. 1001-1002-1003. En time mer trening i uka er veldig mye mer det. En time mer kan for eksempel være en trening mer i uka. Samtidig som jeg drømte om å kvalifisere meg til Hawaii fantaserte jeg om å trene 600 t til neste år. Øke med 200-250 timer.

Jeg har eksternalisert selvinnsikt og jeg har en plan nå. Jeg skal følge bokens opplegg for 500 timer i året frem til januar. Dvs. at jeg skal trene 8.5 timer i uka. Det er tre timer mer enn forrige høst, men det skal jeg klare.

Spørsmålet er om det er med eller uten moms, jeg mener, med eller uten styrketrening og core. Jeg tror det er med.

Så langt mitt tallblinde tulliball som er og blir tulliball, men uansett er det bedre enn et Talibant terrorball eller bolikjøpende visningsball. I hvert fall for meg.

Selvsikkerhet, stolthet og overmot

Både før og under en lang konkurranse er det fort gjort å føle seg som en jernmann. Og det er jo meningen. Det er ikke den ultimate oppskriften på en god gjennomføring å være ferdiggnagd av tvil når jeg står der og plasker med tærne i vannet eller gjemmer meg bakerst i et hjørne og håper at startskuddet ikke skal nå bort til meg. Jeg skal vite med meg selv at dette klarer jeg, jeg vil kaste meg i vannet med et frydefullt brøl og være klar for en lang og flott dag.

Dette går bra. Underveis er det en deilig følelse å ha. For uansett hvor selvsikker du ser ut eller føler deg, så ligger respekten for konkurransen inne i deg et sted. Og den respekten er bygd på en lang rekke av sanne historier som har skjedd og vil skje. En langdistansetriatlondag kan bli så forskjellig fra det du hadde tenkt. Så når det går bra er det godt å føle seg sterk.

Når du tilsynelatende løper frisk og rask over målstreken er det godt å kunne ha følelsen av ha prestert. Da jeg gikk i mål i Kalmar var følelsen av mestring virkelig. Jeg fikk et resultat jeg var fornøyd med og en gjennomføring jeg følte meg ganske stolt av, men jeg følte meg ikke som en helt. Heldigvis, for det ville vært overdrivelse av prestasjonens plass i den store sammenhengen.
Vi som fullfører en langdistansetriatlon er ikke helter. Ikke egentlig. De virkelige heltene finnes ”der ute” i det virkelig liv. Vi er ikke helter fordi vi gjør noe vi har lyst til og har betalt for, men stolthet er det plass til, jeg er stolt av å fullføre og at jeg gjorde mitt beste.

Så langt er alt vel og bra med selvsikkerhet og stolthet godt innfor det som er bærekraftig.
I en post-ironman-eufori meldte jeg meg fem dager senere på Roth 2008. Overbevist over muligheten til forbedring har jeg satt meg et tidsmål å trene mot. Under 12 timer er et hardt, men realistisk mål. Det vil kreve mer og hardere og smartere treningsinnsats, men et er mulig hvis jeg strekker meg. Det er ikke overmot.

Så startet jeg å stirre meg blind inn i krystallkula. Jeg så videre og startet å tenke at når jeg skal opp i neste aldersklasse da skal jeg trene så mye at jeg kan kvalifisere meg til….

Veldig godt at det finnes internett og at det på hver IM-konkurranse er lister over hvem som har kvalifisert seg og hvor lang tid de har brukt. For det var overmot.

Jeg får finne meg andre mål i livet. Kjøpe meg en Ford for eksempel.

Kanskje det finnes en Ford Ironman? Så kan jeg jo si at jeg har ”kjørt” den.

Markfødsel

Regnvær er godt for så mye. Av og til er det godt for grøden og av og til er det godt for erstatning. Regnvær er alltid godt vær for markplukking.

Åse fanger mark i en gul bøtte og viser frem.

Senere er bøtta tom.

”Jeg slapp dem fri da de fikk barn”
”Det var bra, men hvordan fikk de barn?”
”Jeg delte dem”

Kjære prinsesse

Du vet de historiene om julenissen? De var bare historier. Eventyr liksom.

Tenkte bare du ville vite det før du starter en "komme i kontakt med julenissen"-skole.

Det var bare det.

Kalmar triathlon? Takk bare bra.

Postscript først:
Jeg blir fortsatt dypt imponert over hvor mye stor triatlonhumor som finnes der ute i verden og kanskje spesielt i vår egen lille oslofjordverden. Det er søndag morgen etter Kalmarslaget og vi spiser frokost når en av gårsdagens Kalmarhelter finner gullkornet: ”Skal det være SM så må det være hardt”. Kalmar Triathlon var SM (Svenskt Mästerskap) og det var hardt, men det ble så bra.

Disclaimer:
Stor kunst og glimrende konkurranserapporter fødes av smerte, lidelse og grenseløst ubehag. Så bra ble det at jeg egentlig ikke har noe å fortelle fra Kalmar triathlon 2007.

Det vil si, litt er det jo alltid å berette…….

Kalmar triatletklekkeri

Sommerfugler, døgnfluer, svermere, spinnere og tilsvarende bevingede skapninger utvikles til faste mønster og i nøye tilpassede stadier. Klekking av sammensatte og kompliserte triatleter er ikke like liketil. Det kan skje litt eller litt, eller i en eneste stor transformasjonseksplosjon. Det er slett ikke sikkert hva vi blir når vi klekkes, det er ikke sikkert hvor mange stadier det er, vi kan gå tilbake til tidligere stader og det er tvilsomt om vi noen gang vet når vi er ferdigklekket. Eller om vi noensinne kan bli det.

En gang trodde jeg at jeg var ferdigklekket triatlet da jeg gjennomførte min første triatlon, så trodde jeg det samme da jeg fullførte IronDuck i 2004 og slik har det fortsatt. For hvert nytt mål har jeg funnet nye ting å lete etter, nye ting å ønske og nye ting å strekke meg etter. Aldri har jeg kunnet si at nå er jeg der, nå er jeg triatlet, nå vet jeg hva jeg vil.

I Kalmar i år så det ut som om mange jeg kjenner forandret seg litt. Kalmar ble et triatletklekkeri. Det var mange som debuterte, på en overbevisende måte, og mange som satte nye fantastiske personlige rekorder både tidsmessig og kvalitetsmessig.

For meg ble Kalmar triatlon så kvalitativt og kvantitativt annerledes enn tidligere konkurranser at jeg kom ut av det siste skallet mitt. Tror jeg. Og jeg vet når det skjedde. Det skjedde ganske sent på dagen og det startet tidlig i år.

På vei til konkurransen

Dagene før lørdagen hadde vært litt ugreie. Jeg hadde følt meg syk selvsagt. Jeg hadde hatt vondt i ledd og både natt til torsdag og fredag kunne sengetøyet mitt vris opp. Gjennomsvett. Var jeg syk, så er det greit på en måte, er det huet som roter til kroppen såpass mye, så er det litt skremmende. OK at hodet har kontroll over kjødet, men det får være grenser. Psykosomatisk svetting er en uting.

Natt til konkurransen var rolig. Jeg sov litt og våknet ganske utvilt klokken 5. Jeg spiste frokost og fikk beholde både mat og kaffe.

Det er flott å gå ned brosteinsgatene til skiftesonen. Det bildet er med meg alltid. Helt alene, men med mange triatleter foran og bak meg. Gikk der helt stille og kjente på været og balanserte en triatlonsykkel med stor bag full av triatlonmorosaker.

Alt dette hadde jeg gjort før, alt var ved det samme så langt. Usikkerheten var den samme og gleden og uroen i skiftesonen like så.

Tanken slår plutselig: ”om en time er vi i gang”. Jeg spretter opp, men så roer jeg meg ned igjen. Det er så ulidelig lenge til og det er så plutselig. Hvordan skal jeg holde ut å vente og hvordan skal jeg rekke å få gått på do. Bent var ”supercharged” sier Marius senere. Han har rett.

Startnummer 333 - En halvdjevel går i vannet

I våtdrakt og med halvparten av dyrets tegn skrevet på kinn, venstre arm og venstre legg kastet jeg meg inn i striden. Uten å ha trent svømming i år, men med tro på meg selv og naturlige anlegg traff jeg bølgene og strømmen. Bølgene og strømmen som visstnok var ille i år, men som jeg ikke kjente.

3800 meter svømming i bakre del av feltet er transport. Begivenhetsløst og deilig. Men jeg hører til den delen av menneskene som stammer fra delfinene og ikke apene, så jeg har et fortrinn der.

Svømmingen gikk på 01:31:01 og skiftesonen på 00:05:21.

Sykkel er bra, men i Kalmar var det ikke perfekt

Gjennom en lang vinter trente jeg ganske systematisk på rulle, men så slurvet jeg litt på våren og sommeren. På første runde på sykkelen passerte jeg mange. Jeg hadde litt høy puls til tider, men ikke for høy. Første runde gikk meget bra og jeg smilte så stort da jeg kom tilbake til vending etter 60 km og 1t 53 minutter at kjeften min var et eneste stort vinddrivanker. Smilet ble ekstra stort fordi jeg både kjente responsen fra kroppen og hørte ropene fra våre medbrakte supportere. Den gode følelse tok jeg med meg ut på runde to.

Den svarte himmelen som plutselig åpenbarte seg foran meg fikk meg til å flire og tråkke på mot vinden. Jeg er værpessimist på forhånd, men når det først kommer har jeg ikke noe annet valg enn å gjøre det beste ut av det.

Og mitt beste var akseptabelt. Det er ikke ofte vi som lever med spekk har en liten fordel. Når det blir 11 grader og styrtregn smiler livet til oss i forhold til våre reinspikka brødre og søstre. Det ble kaldt i Kalmar, og det gikk saktere, men regnet var der som en faktor. Ikke noe mer. Selv om det gikk saktere for hver runde så ble det aldri noen katastrofe. Og ryggen holdt.

Sykle gjorde jeg på 05:52:14 og skiftesonen var unnagjort på 00:02:31. Heller ikke her noen stor forandring fra tidligere. Ikke nok til at det skal skrives store tykke bøker om det. Dette var ikke det store hamskiftet.

Jeg løper!

I det jeg setter fra meg sykkelen og snører på meg skoene kjenner jeg det. Endelig, det er her forandringen kommer. Jeg kan løpe! Jeg ser ikke ut som Gamle Olsen på rom 333 som har rotet bort rullatoren sin og virrer rundt i vekslingsområdet. Jeg løper og jeg smiler.

Og som ved all annen klekking så er forandringen synlig også for andre. Det er stort å løpe ut og få høre at jeg ser bra ut der jeg løper. For første gang løper jeg med ganske lette ben ut til en ironman-maraton. Og for første gang gruer jeg meg ikke. For første gang har jeg ikke vondt i ryggen og for første gang vet jeg at dette skal gå bra.

Jokke smiler når han ser meg og sier at dette ser bra ut, PJ gjør det, Bjørn, Einar, Goldie og ikke minst Kristin gleder seg over mine løpesteg selv om hun ”sliter” selv. Kåre G står der ute og ser litt forbauset ut der han ser meg tidlig i forhold til skjema og klokka si og utbryter ”Dette blir jo en bra tid”. Mulig at han var inne i sine egne tanker og mente at dette blir en bra tid for å spise kveldsmat eller noe slikt, men jeg tror ikke egentlig det.

Forandringen kommer i Kalmar, men startet i vinter da treningstimene ble flere og opplegget mer systematisk. Jeg startet å bryte ut av skallet mens snøen lå da jeg satte meg målet ”å gjennomføre en Ironman med stil”. Og for meg betydde det å kunne løpe hele veien. Og å trene for å kunne klare det.

Og i Kalmar løper jeg hele veien, jeg går ikke. Det er ikke nødvendig. Sett utenfra kan min løping se ut som andres gåing, men jeg vet forskjellen og den forskjellen er viktig. For meg.

Jeg tisser

Første trededelen går unna på 1t30 og jeg kjenner meg fin, men på andrerunden kommer et uventet problem igjen og igjen. Jeg må så tisse. Hele tiden.

Dette var det urutinerte. Det urinerte. Jeg fortsatte å drikke som om det var glovarmt og når jeg ikke svettet no særlig måtte jo ”vatten, sportsdrycka och Cola” ut på en måte. 20 tissepauser hadde jeg på hele konkurransen. Det er mange minutter det.

Ferden mot mål

Ikke en gang i løpet av konkurransen hadde jeg vonde tanker. Ikke en gang i løpet av de 42 km med løping vurderte jeg å gå. Ikke en gang i løpet av 12 t 55 min og 28 sek var jeg i nærheten av å bryte, men to ganger holdt jeg på å grine.

Første gang når jeg ser målområdet og er 500 meter fra mål, men tårene stopper da jeg begynner å rette på skjorta og ta av meg lua for å gjøre meg klar for målgang og måfoto. Jeg hører speaker si noe om 12t og noe og jeg får vinger og jeg løper. Jeg flyr. I svingen får jeg Oslofjordflaget og løper med gledestårer akkurat under kontroll over mål.

Løpetiden var 05:24:21 og totaltiden ble 12:55:28. Ny PB med 55 minutter.

Jeg er fantastisk glad og stolt og sammen med venner som også er glade og stolte. En ensom konkurranse kan også ha sine veldig sosiale øyeblikk.

Forord til slutt

Dette sluttordet er et forord til min videre veg som triatlet.

Jeg har bestemt meg for min vei videre. Veien mot Kalmar triatlon 2007 har hatt flotte glimt av læring og utvikling og jeg vil ha mer av det. Jeg kan nesten ikke vente og jeg er glad for at jeg er medlem i en klubb som Oslofjord triatlon som har masse medlemmer som jeg kan lære av og utvikle meg sammen med.

Jeg tør å kalle meg triatlet nå. Ikke en eller annen bindestrekstriatlet (mosjonist-, tur-, subbemosjonist-, moro- osv). Jeg er triatlet og det har jeg tenkt å fortsette å være helt til kroppen sier stopp og da skal jeg starte med harrajakt. Med stol på post.

Men nå er jeg triatlet. Løpende. Ikke gående.

Siste Postscript til slutt:

Tusen takk til arrangørene av Kalmar Triathlon og til befolkningen i Kalmar: Dere er helt fantastiske!

Per Ardua Ad Astra

Før Kalmar følte jeg meg syk

Men så plutselig ble jeg helbredet. Av den norske prinsessen fra eventyr og engleriket.

Jeg leste avisen og så at ”Eventyrprinsessen” (Copyright ”Märtha/Det Norske Kongehus”) var helbreder og englekontaktformidler. Fine saker. Mot betaling skal hun lære bort kvakksalveriet og nærkontakt av tredje grad til en rekke godtroende fjols.

Å få blandet inn noen småklunker borgelig blod i de europeiske kongehus har blitt sett på som en klok strategi for å motvirke alt for mange morsomme blåblodete barn. Med de kongehusene vi har skal vi absolutt ikke stikke nesene våre alt for høyt opp i sky når vi fordømmer andre kulturers giftemålsskikker. Det var vel på 60-tallet det var en opphetet debatt om ”prinsen” virkelig skulle kunne velge seg den kona han ville ha? Selv om hun ikke var borgelig.

Sonja – du kom for sent inn i rekkene, eller kanskje kom du med for lite, eller feil type blod. For det ble morsommere barn en noen kunne vente, drømme om eller frykte.

Men jeg ble altså helbredet av Märtha. Jeg bærer vitnesbyrd om det. Jeg følte meg syk, leste avisen og fikk et syn. Jeg skjønte at hun var svært mye sykere enn meg. Og da følte jeg meg bedre selv.

Det er vel noen skjul på Bygdøy.

Engler daler nok ned der.

Så vanvittig deilig å ikke være royalist dere!