Tallblindt tulliball

Folk som skal etablere seg og kjøpe hus er ekstremt slitsomme. Manisk depressive reaksjoner på anbud og nestentilslag fortelles som pauseunderholdning ved lunchbordet til andre som er i samme svake sinnstilstand. Men også til oss som ikke bryr oss en dritt om huskjøp. Jeg har jobbet med mange mennesker som har det slik og blitt utsatt for slike evnesvake nestenhistorier om leiligheten som nesten glapp.

I Oslo var det helt klart verst. Og i Sosial- og helsedirektoratet totalt grusomt. Det har med demografi å gjøre. I dette sjiktet av byråkratiet er det plass til mange relativt unge og relativt nyutdannede gamle og nye byboere. Unge byråkratfugler som er klare til å bygge rede. Dvs. de skal kjøpe seg et brukt rede, bygge har de ikke trær eller kvist nok til.

Rundt private, statlige og kommunale bord i Oslo sitter det ved lunchtider unge menn og kvinner med matpakke og karbonader og forteller historier om drømmeleiligheten som de på tirsdag la inn bud på. På torsdag til pannekaker eller salat serverer de historiene om hvor nære de var å få leiligheten. På fredag før vinlotteri og is med peanøtter og Non Stop er det en ny drømmeleilighet som de bare må ha. Den forrige leiligheten de døde hvis de ikke fikk er et fjernt minne og de lever i beste velgående. Alt blir tradisjonelt krydret med detaljerte historier om meglere og tips til hverandre om hva man bare må se etter når man er på visning. På mandag er det historier om alle helgens visninger. Her blir det litt likt historiene til ”Jorden Rundt”-reisende. Alle har vært de samme stedene. For de tenker jo likt og har like mye penger. Huskjøperne minner meg om små veldresserte apekatter. Apekatter som marsjerer i kø. Apekatter som ledes av små skilt med Notar, Visning og med bilder av glatte meglermenn og snertne meglerdamer.

Men mest typisk for de fleste etablerende er at de blir tallblinde. De starter sin ferd i visningsverden med en utbasunert maxpris på 1.72 millioner og kjøper til slutt drømmeslottet sitt til 2.5. Det ser jo ikke så mye mer ut på papiret. Det er bare to små byråkratårslønner mellom.

Jeg er tallblind jeg også.

For jeg prøver å finne ut hvor mye jeg skal trene neste år. Jeg skal sette opp en plan frem mot Ironman-konkurransen i Roth. I år kommer jeg sikkert til å ende med å ha trent ca 350-400 timer. Og så ser jeg på sånne tabeller i Going Long hvor det bortover står 300 t - 350 t - 400 t - 450 t - 500 t - 550- og helt opp til mange tusen timer i året. Nedover i kolonnene står det hvor mye det blir pr uke i de forskjellige fasene av treninga. 5 t- 6 t- 7 t - 8 t…..25 t - 26 t. Og så blir jeg tallblind. Tar jeg den, så tar jeg den også.

Men pass på avstanden. 1001-1002-1003. En time mer trening i uka er veldig mye mer det. En time mer kan for eksempel være en trening mer i uka. Samtidig som jeg drømte om å kvalifisere meg til Hawaii fantaserte jeg om å trene 600 t til neste år. Øke med 200-250 timer.

Jeg har eksternalisert selvinnsikt og jeg har en plan nå. Jeg skal følge bokens opplegg for 500 timer i året frem til januar. Dvs. at jeg skal trene 8.5 timer i uka. Det er tre timer mer enn forrige høst, men det skal jeg klare.

Spørsmålet er om det er med eller uten moms, jeg mener, med eller uten styrketrening og core. Jeg tror det er med.

Så langt mitt tallblinde tulliball som er og blir tulliball, men uansett er det bedre enn et Talibant terrorball eller bolikjøpende visningsball. I hvert fall for meg.