Kalmar triathlon? Takk bare bra.

Postscript først:
Jeg blir fortsatt dypt imponert over hvor mye stor triatlonhumor som finnes der ute i verden og kanskje spesielt i vår egen lille oslofjordverden. Det er søndag morgen etter Kalmarslaget og vi spiser frokost når en av gårsdagens Kalmarhelter finner gullkornet: ”Skal det være SM så må det være hardt”. Kalmar Triathlon var SM (Svenskt Mästerskap) og det var hardt, men det ble så bra.

Disclaimer:
Stor kunst og glimrende konkurranserapporter fødes av smerte, lidelse og grenseløst ubehag. Så bra ble det at jeg egentlig ikke har noe å fortelle fra Kalmar triathlon 2007.

Det vil si, litt er det jo alltid å berette…….

Kalmar triatletklekkeri

Sommerfugler, døgnfluer, svermere, spinnere og tilsvarende bevingede skapninger utvikles til faste mønster og i nøye tilpassede stadier. Klekking av sammensatte og kompliserte triatleter er ikke like liketil. Det kan skje litt eller litt, eller i en eneste stor transformasjonseksplosjon. Det er slett ikke sikkert hva vi blir når vi klekkes, det er ikke sikkert hvor mange stadier det er, vi kan gå tilbake til tidligere stader og det er tvilsomt om vi noen gang vet når vi er ferdigklekket. Eller om vi noensinne kan bli det.

En gang trodde jeg at jeg var ferdigklekket triatlet da jeg gjennomførte min første triatlon, så trodde jeg det samme da jeg fullførte IronDuck i 2004 og slik har det fortsatt. For hvert nytt mål har jeg funnet nye ting å lete etter, nye ting å ønske og nye ting å strekke meg etter. Aldri har jeg kunnet si at nå er jeg der, nå er jeg triatlet, nå vet jeg hva jeg vil.

I Kalmar i år så det ut som om mange jeg kjenner forandret seg litt. Kalmar ble et triatletklekkeri. Det var mange som debuterte, på en overbevisende måte, og mange som satte nye fantastiske personlige rekorder både tidsmessig og kvalitetsmessig.

For meg ble Kalmar triatlon så kvalitativt og kvantitativt annerledes enn tidligere konkurranser at jeg kom ut av det siste skallet mitt. Tror jeg. Og jeg vet når det skjedde. Det skjedde ganske sent på dagen og det startet tidlig i år.

På vei til konkurransen

Dagene før lørdagen hadde vært litt ugreie. Jeg hadde følt meg syk selvsagt. Jeg hadde hatt vondt i ledd og både natt til torsdag og fredag kunne sengetøyet mitt vris opp. Gjennomsvett. Var jeg syk, så er det greit på en måte, er det huet som roter til kroppen såpass mye, så er det litt skremmende. OK at hodet har kontroll over kjødet, men det får være grenser. Psykosomatisk svetting er en uting.

Natt til konkurransen var rolig. Jeg sov litt og våknet ganske utvilt klokken 5. Jeg spiste frokost og fikk beholde både mat og kaffe.

Det er flott å gå ned brosteinsgatene til skiftesonen. Det bildet er med meg alltid. Helt alene, men med mange triatleter foran og bak meg. Gikk der helt stille og kjente på været og balanserte en triatlonsykkel med stor bag full av triatlonmorosaker.

Alt dette hadde jeg gjort før, alt var ved det samme så langt. Usikkerheten var den samme og gleden og uroen i skiftesonen like så.

Tanken slår plutselig: ”om en time er vi i gang”. Jeg spretter opp, men så roer jeg meg ned igjen. Det er så ulidelig lenge til og det er så plutselig. Hvordan skal jeg holde ut å vente og hvordan skal jeg rekke å få gått på do. Bent var ”supercharged” sier Marius senere. Han har rett.

Startnummer 333 - En halvdjevel går i vannet

I våtdrakt og med halvparten av dyrets tegn skrevet på kinn, venstre arm og venstre legg kastet jeg meg inn i striden. Uten å ha trent svømming i år, men med tro på meg selv og naturlige anlegg traff jeg bølgene og strømmen. Bølgene og strømmen som visstnok var ille i år, men som jeg ikke kjente.

3800 meter svømming i bakre del av feltet er transport. Begivenhetsløst og deilig. Men jeg hører til den delen av menneskene som stammer fra delfinene og ikke apene, så jeg har et fortrinn der.

Svømmingen gikk på 01:31:01 og skiftesonen på 00:05:21.

Sykkel er bra, men i Kalmar var det ikke perfekt

Gjennom en lang vinter trente jeg ganske systematisk på rulle, men så slurvet jeg litt på våren og sommeren. På første runde på sykkelen passerte jeg mange. Jeg hadde litt høy puls til tider, men ikke for høy. Første runde gikk meget bra og jeg smilte så stort da jeg kom tilbake til vending etter 60 km og 1t 53 minutter at kjeften min var et eneste stort vinddrivanker. Smilet ble ekstra stort fordi jeg både kjente responsen fra kroppen og hørte ropene fra våre medbrakte supportere. Den gode følelse tok jeg med meg ut på runde to.

Den svarte himmelen som plutselig åpenbarte seg foran meg fikk meg til å flire og tråkke på mot vinden. Jeg er værpessimist på forhånd, men når det først kommer har jeg ikke noe annet valg enn å gjøre det beste ut av det.

Og mitt beste var akseptabelt. Det er ikke ofte vi som lever med spekk har en liten fordel. Når det blir 11 grader og styrtregn smiler livet til oss i forhold til våre reinspikka brødre og søstre. Det ble kaldt i Kalmar, og det gikk saktere, men regnet var der som en faktor. Ikke noe mer. Selv om det gikk saktere for hver runde så ble det aldri noen katastrofe. Og ryggen holdt.

Sykle gjorde jeg på 05:52:14 og skiftesonen var unnagjort på 00:02:31. Heller ikke her noen stor forandring fra tidligere. Ikke nok til at det skal skrives store tykke bøker om det. Dette var ikke det store hamskiftet.

Jeg løper!

I det jeg setter fra meg sykkelen og snører på meg skoene kjenner jeg det. Endelig, det er her forandringen kommer. Jeg kan løpe! Jeg ser ikke ut som Gamle Olsen på rom 333 som har rotet bort rullatoren sin og virrer rundt i vekslingsområdet. Jeg løper og jeg smiler.

Og som ved all annen klekking så er forandringen synlig også for andre. Det er stort å løpe ut og få høre at jeg ser bra ut der jeg løper. For første gang løper jeg med ganske lette ben ut til en ironman-maraton. Og for første gang gruer jeg meg ikke. For første gang har jeg ikke vondt i ryggen og for første gang vet jeg at dette skal gå bra.

Jokke smiler når han ser meg og sier at dette ser bra ut, PJ gjør det, Bjørn, Einar, Goldie og ikke minst Kristin gleder seg over mine løpesteg selv om hun ”sliter” selv. Kåre G står der ute og ser litt forbauset ut der han ser meg tidlig i forhold til skjema og klokka si og utbryter ”Dette blir jo en bra tid”. Mulig at han var inne i sine egne tanker og mente at dette blir en bra tid for å spise kveldsmat eller noe slikt, men jeg tror ikke egentlig det.

Forandringen kommer i Kalmar, men startet i vinter da treningstimene ble flere og opplegget mer systematisk. Jeg startet å bryte ut av skallet mens snøen lå da jeg satte meg målet ”å gjennomføre en Ironman med stil”. Og for meg betydde det å kunne løpe hele veien. Og å trene for å kunne klare det.

Og i Kalmar løper jeg hele veien, jeg går ikke. Det er ikke nødvendig. Sett utenfra kan min løping se ut som andres gåing, men jeg vet forskjellen og den forskjellen er viktig. For meg.

Jeg tisser

Første trededelen går unna på 1t30 og jeg kjenner meg fin, men på andrerunden kommer et uventet problem igjen og igjen. Jeg må så tisse. Hele tiden.

Dette var det urutinerte. Det urinerte. Jeg fortsatte å drikke som om det var glovarmt og når jeg ikke svettet no særlig måtte jo ”vatten, sportsdrycka och Cola” ut på en måte. 20 tissepauser hadde jeg på hele konkurransen. Det er mange minutter det.

Ferden mot mål

Ikke en gang i løpet av konkurransen hadde jeg vonde tanker. Ikke en gang i løpet av de 42 km med løping vurderte jeg å gå. Ikke en gang i løpet av 12 t 55 min og 28 sek var jeg i nærheten av å bryte, men to ganger holdt jeg på å grine.

Første gang når jeg ser målområdet og er 500 meter fra mål, men tårene stopper da jeg begynner å rette på skjorta og ta av meg lua for å gjøre meg klar for målgang og måfoto. Jeg hører speaker si noe om 12t og noe og jeg får vinger og jeg løper. Jeg flyr. I svingen får jeg Oslofjordflaget og løper med gledestårer akkurat under kontroll over mål.

Løpetiden var 05:24:21 og totaltiden ble 12:55:28. Ny PB med 55 minutter.

Jeg er fantastisk glad og stolt og sammen med venner som også er glade og stolte. En ensom konkurranse kan også ha sine veldig sosiale øyeblikk.

Forord til slutt

Dette sluttordet er et forord til min videre veg som triatlet.

Jeg har bestemt meg for min vei videre. Veien mot Kalmar triatlon 2007 har hatt flotte glimt av læring og utvikling og jeg vil ha mer av det. Jeg kan nesten ikke vente og jeg er glad for at jeg er medlem i en klubb som Oslofjord triatlon som har masse medlemmer som jeg kan lære av og utvikle meg sammen med.

Jeg tør å kalle meg triatlet nå. Ikke en eller annen bindestrekstriatlet (mosjonist-, tur-, subbemosjonist-, moro- osv). Jeg er triatlet og det har jeg tenkt å fortsette å være helt til kroppen sier stopp og da skal jeg starte med harrajakt. Med stol på post.

Men nå er jeg triatlet. Løpende. Ikke gående.

Siste Postscript til slutt:

Tusen takk til arrangørene av Kalmar Triathlon og til befolkningen i Kalmar: Dere er helt fantastiske!

Per Ardua Ad Astra