Amatør, med fast bopel i drivhus

Glasshus og drivhus er det samme, men så er det ikke det allikevel. Drivhuset er spredd av og for alle vinder slik jeg gjettet en stormnatt for noen uker siden og jeg sitter ikke i det. Ikke nå og heller ikke til vanlig. Jentene gjør det, de bruker et hullete drivhus som lekestue og har innredet med plastblomster og leire i blomsterpotter. Det er i glasshuset jeg har tatt bolig og jeg gidder ikke en gang å påpeke hvilken adresse det glasshuset har, det er for åpenbart til at jeg vil fornærme intellektet ditt.

Amatørene, når var det vi startet å bry oss med hva de hadde å melde? Hvordan skjedde det at det de profesjonelle presterer kun skal være et bakteppe for meningen til mannen i gata? (Jeg prøver å huske hvem det var som sa: "Jeg har møtt mannen i gata. Han var stygg." Jeg kommer nok på det en gang).

Intervjuene var skikkelige i den gammelmodige ungdommen til NRK en gang på 70-tallet. Underlige herremenn, de fleste var det, eksperter i dress og med rare hårfrisyrer fikk alvorlige spørsmål fra menn med skarpe buksepresser og fikk tid og pusterom til å gi sitt nøye forberedte og dyptpløyende svar. Ingen avbrytelser, ingen sms som ruller bortover på skjermen og ingen "meningsmålinger" for å finne ut hva "mannen i gata mener".

I nettavisene besudles journalistenes artikler med påhengte meningsløse diskusjonsinnlegg "forfattet" og innsendt av "lesere" uten noen som helst form for kunnskap, norskkunnskap eller formuleringsevne.

Når begynte fallet? Kanskje da journalister sluttet å være journalister og alle ble featureskribenter, wikipedakopister og sladderspredere? Kanskje var det da Big Brother og annet meningsløst tv-fyll ga intetsigende amatører mye mer enn fem minutters berømmelse? Kanskje var det da internett, diskusjonsforum og blogger ga oss alle et rom for å spre våre trivielle og tanketomme tanker? Beklager, jeg klarte ikke å la være, jeg måtte vise deg glasshuset mitt. Stort og fint ikke sant? Jeg trives her.

Er jeg litt elitistisk? Ja, på en veldig amatørmessig måte altså, men ser jeg på tv, leser jeg aviser eller leser jeg musikkblader så driter jeg i hva mannen i mannen i gata mener, jeg vil vite hva ekspertene mener. Ellers kunne jeg jo bare kjørt rundt i taxi?

Det var bare det.


Kjør debatt? Nei, muligheten er fjernet. Hadde ikke det vært bra?

The Tribent Norseman Xperience - march 2007

It is with humble pride and without further ado, that we present to our readers this first newsletter from the “Tribent Norseman Xperience”. The letter is a multi media newsletter and is best read accompanied with the latest record of Skambankt, Clutch or Arcade Fire. Accompany this letter with any “song” of Mariah Carey, and you will most likely experience system failure. Accompany this letter with Mariah Carey in person, and you’re a lucky man. Just don’t let her sing.

Who is Tribent N’Guru, the athlete and motor of the Tribent Norseman Xperience? Tribent N’Guru (A.k.a Bent Olav Olsen) is a Norwegian Triathlete completely in a league of his own. For years he has dominated his part of the field. In his mid thirties he started with cycling after some years of rest after terminating his soccer career at the age of 11. He soon found out that cycling was not a small enough sport to make a name for himself as an athlete. He did first consider petanque, then he choose triathlon.

Neither his build nor mentality favour courses with lots of climbs, in fact it does not favour triathlon or any other sport, but absolutely not a very steep triathlon as www.nxtri.com. Since almost any Norwegian know that Tribent N’Guru is not made for the steep stuff, what has led him on this path that may or may not end on the monstrous mountain Gaustadtoppen in august 2008?

Destiny and gambling!

A lottery had a “ticket for NXTRI” as its price and he won. Therefore this lottery in order to raise money for “Include Africa” and build shelter for kids in Malawi has changed the course of this bastion of the “Flat Triathlon Society”. The Tribent staff prays that it will be for the better.

Very few athletes of his generation, commitment and integrity would skulk away from such a challenge and obligation. Tribent N’Guru could never, even if he would. Several complicated fractures and dismemberment might do the trick, but not much else.

Enough small talk you say? We can assure you that the Tribent Norseman Xperience Newsletter before long will be filled with big, bold words worthy of any over rated Swedish athlete. This time we only want to set the record straight and assure the world that in 2008 Tribent N’Guru will do the world famous Norseman Xtreme Triathlon.

For the time being let’s just inform you that TribenN’Guru has exercised through the long and cold Norwegian winter. Massive weeks with 5-8 hours training and lots of eating has reduced his weight from 97 and down to 95,7 kg.

Let’s all pray: Lord lift us up where we belong. It might just possibly be the only way

Kontekstavhengig mus

Kontekstavhengighet er vanskelig å forstå for noen. Mye godt bråk, uoverensstemmelser og ondt blod har startet med at noen ikke har grepet det store kontekstavhengighetsmysteriet. Ikke forstått at det som er grei skuring og populært på Kløfta, passer ikke i Ullernsausen. Og omvendt. Kontekstavhengighet er også et velbrukt ord i f.eks sammfunsgeografiske skriblerier. Det husker jeg fra den gang jeg ble klok på Blindern.

Jeg er ikke redd for noen ting, aller minst for mus., men en gang var jeg redd for mus. Det var forrige gang jeg så en.

Dengang da jeg skulle åpne kjøkkenskuffen og ta ut k og g og så satt det i skuffen en liten brun pelsbylt med et bittelite hjerte som banket stort og tungt og raskt. Da glapp det ut av meg et noe som blir omtalt som et feminint lite hyl. Denne reaksjonen har fulgt med siden den gang. Og så jeg som ikke klatret opp på en stol og hylte en gang.

Mus inne er jo vanligvis ikke noe vi liker og jeg husker jeg lå på gutterommet på Skjønnvik og hørte raske museføtter som sprintet rundt i natten. Likte aldri tanken på å våkne opp av at en mus skulle pile over fjeset mitt.

Mus ute derimot er en annen sak. Og i dag fant jentene og jeg en liten venn på gårdstunet. En veldig lite redd krabat. Jentene gikk fra å være skeptiske til å ville klappe (Åse) og til å bli "farmens" svar på Sverre M Fjellstad (Helene).

Kunne ikke tenke meg å krumme et eneste lite værhår på en utemus. Inne?

*Smakk!!!!*

Kontekst lille musevenn kan bety forskjellen på liv og død. Skjønn det, så kan du kanskje feire jul igjen.

Sånn er det med den saken.

Nyttårsløpet 2007

Av og til er jeg sær og tror at jeg er anderledes. I går tenkte jeg at mitt år ikke er som alle andres år. Konvensjoner og kalendere forteller at året består av tolv mnd. Det er vanlig å starte med januar og så går det videre med februar, mars, april, ma.... ja du kjenner drillen? Jeg er klar over at det finnes andre måter å holde kontroll på dager, uker osv, men vi holder oss nå for enkelhets skyld til to alternativer. Januar, februar, mars.... og min måte.

I går tenkte jeg at mitt år starter med årets første skikkelige konkurranse og slutter med den siste. Og så blir de dagene, ukene og mnd som er igjen på siden av den virkeligheten. Resten av året er som et oppmarsjområde for konkurranseåret. Sesongen.

Og da startet det nye året i år med et nyttårsløp, Fredrikstadløpet.

Noe har forandret seg fra i fjor og noe er til det bedre. Helsa er bedre og jeg bryr meg ikke lenger no særlig om hva andre i triatlon-Norge driver med f.eks. Jeg seiler min sjø og så får andre lete opp sine plaskedammer.

Men selv om noe er forandret så traff jeg løpet som jeg pleier. Tungt ned på forfoten og nytt treff på hælen. Jeg løper ikke pent, men jeg får i hvert fall maks trøkk på fotsåle, knær og hofteledd og andre kroppsdeler. Hadde det vært en konkurranse som målte støt og ikke tid så hadde jeg vunnet.

Jeg traff Fredrikstadløpet i år sammen med en hel haug av andre Oslofjordinger, men det var Ellen jeg trodde jeg skulle løpe sammen mot et felles mål.


Det var ikke Ellen sin skyld at det ikke gikk slik. For de som liker slikt så sier denne grafen en del. Jeg holdt til ca 14 km med et skjema til 2 t og bittelitt og så sprakk jeg. Igjen. Og både puls og fartsutvikling taler sitt tydelige språk (husk at min målte terskelpuls er 160, selv om jeg tror at den egentlig er et par knepp opp)

Det finnes ofte flere mål. Det målet jeg sa, var at jeg håpet på under 2t10 minutter. Det trodde jeg var realistisk. Og når fasitten sier to timer og nesten åtte minutter, ja da har jeg sånn ca peil på hvor jeg er i forhold til form.

Kunne jeg klart bedre? Kanskje og jeg håpet på en tid ned mot 2 t og derfor var det et lite stykke rundt 13 km hvor jeg snudde den smale sti og Ellen ryggen og prøvde meg på ryggen til Karl Otto i steden. Litt høyere fart ble det og skyhøyere puls også.

Og det holdt i femhundre meter, men ikke i seks. Ryggen til Karl Otto ble plutselig borte. Og så passerte to damer som jeg hadde forbannet meg på at de... de skulle jeg ikke slippe. Og så gled Ellen opp på siden av meg og så løpe vi sammen og jeg la meg bak for å herme etter steglengde og frekvens og prøvde tappert å få den forb.. pulsen ned og så klarte jeg ikke å holde følge med henne lenger heller. Ved slepebåtene var det slutt.

Og som vanlig ble den siste runden litt trist, men jeg muntret meg selv opp med å si takk for meg og takk for dem til alle funksjonærene som sto langs løypa.

Helt på slutten av puls- og fartkurven kan det sees et avvik fra den fremherskende tendens. Den ble frembrakt av en langspurt for å ta igjen han som var tredje sist. Jeg klarte ikke det heller, men jeg fikk 182 i puls og en medalje rundt halsen som jeg har mistet allerede.

Var løpet no viktig? Nei, det som var viktigst i går var at Helene, Kristin og Åse var med på barneløpet og vant skikkelig stor godtepose, at Kristin er veldig snill og flink til å ta seg av de to "små" og at Helene hadde en fantastisk fin voksen- og Kristinbursdag med Oslofjordgjengen. Tusen takk for at vi fikk kuppe bursdagen din i år Helene, men jeg tror ikke du så det som no stort offer. Det virket ikke slik på sengekantsamtalen i hvert fall.

I går tenkte jeg sånne teite tanker om året og slikt. I dag tenker jeg ikke det, men her er noen flere bilder fra Fredrikstadløpet.

Kostymeprøve eller show-time?

En uke har gått med til frakt, fart og lek. Minimalt med treningen har det blitt, men det er ok nok det for i morgen er det Fredrikstadløpet og jeg stiller nå frisk, uthvilt og treg på den første alvorlige startstrekken i år. I morgen skal en masse medlemmer fra Norges største og beste triatlonklubb sammen med noen venner løpe barneløp, 5 km eller halvmaraton. Dette er tradisjon, dette kan vi. Det er vi som kan det å farge og prege Fredrikstad. Det er vi som kan vaske støvet i gatene vekk med svette. Og vi vil kjenne at det er godt.

Våre faner skal vaie og vi skal rope, heie og smile til alle på vår veg.

Jeg har vært på tur til Alvdal og Tynset. Trafikksikkerhetskonferanse. Det er mye blodig alvor helt uten nanana i fortellinger om tunge polske vogntog på smale ustrødde vinnterveier med glatte dekk og kjettinger liggende hjemme i Polen. Det er mye skrekk i å observere vogntog som bare venter på å smelle inn i hverandre langs riksveg 3. "Aktiv skolevei" er så utenkelig å foreslå og biler som har blitt strukket ut og skjært opp etter at det gikk galt er på ingen måte no opplagt tema for en revyvise eller en skjemtsom bloggpost.

Etter skrekken lå jeg på sengen i hotellrommet midt på natten. Jeg lå på sengen og fant et nytt glimrende band som har gått meg hus forbi. Og denne gangen var det av alle underlige ting et norsk band, det skjer ikke ofte. Jeg er ikke no storforbruker av norske band: Gluecifer, The Aller Værste, Kjøtt, Raga Rockers, Turbonegro, Yum yums, Motorpsycho og bittelitt Dumdumboys og Jokke, og der stoppet lista brått og brutalt. Til nå.

Det er rart hvordan forventninger kan blokke ut virkeligheten. Jeg tenkte aldri at noe så bra kunne være norsk, så jeg hørte og så på noe jeg trodde var et jævelig kult amerikansk eller engelsk heavyband i flere minutter, før ... "hey, de synger jo på en slags norsk!"

Skambankt var gruppa jeg hørte. "Dynasti" var sangen. Fra plata "Eliksir". Hårpåbrystetmusikk. Konge!

Naturen har tatt på seg vårklær i Fredrikstad. Varmen erter frem krokus, påskeliljer og andre blomster som jeg ser, men ikke er presentert for eller kjenner navnet på. De stikker hodet opp og er plutselig tilstede, men er de trygge? For i går kveld snødde det og det vi alle spør om: Er dette for godt til å være sant? Er det grønt gress og tørr asfalt fra nå av? Er det på virkelig eller er det bare en første prøvetaking av "Vår 2007" ?

Show time for "Vår 2007" får min stemme. Jeg håper på varme fra nå av, det skulle vært så godt å løpe i kort bukse igjen.

Jeg kunne gjort det i dag. Det var varmt nok, men jeg venter litt. Jeg har hår på brystet og pels på leggene, men helt selvisolert ape er jeg ikke.

Natta, nå får jeg uthvile meg litt til før sesongen 2007 bryter løs om noen timer! Uten kortbukse men i sol og med venner. Glimrende!

Holliday in the Sun

I don't wanna holliday in the sun, I wanna go to the new Belsen. Tull!

Det finnes en nydelig Tommy og Tigern-stripe der det blir forklart at tøytigermager er solcellepanel. Jeg fant ut i dag at jeg ikke er overmedisinert og overtrent. Jeg er rett og slett undersolt og må lades opp før sesongen starter.

Derfor skred jeg til handling og i et gløtt av sol og stiv kuling pakket jeg meg inn og satt meg ut.

Litt bedre nå og i morgen går togturen til Alvdal og Tynset. Føler meg ikke helt sikker på at våren har kommet like langt der, men håpet lever.

For mye medisin? Feilmedisinert?

Det blåser storm på vestlandet i kveld, alt henger sammen med alt og vinden uler derfor også gjennom Åledalen, planker, vinduer og kledning i kveld og jeg er glad jeg har gjort unna løpetreningen tidligere i dag. Bruno og jeg lufter oss, han går rett bak meg med nesa i knehasene mine og bruker meg som skjold. Han drafter rett og slett.

Vel inne igjen tenker jeg på drivhuset som står der ute alene i natten og føler effekten av vinden. Drivhuset vil i morgen være spredd over hele plenen og på mellomlang sikt havne på søplehaugen og radikalt forværre mitt CO2-regnskap. Men siden jeg har arvet det av min søster og det er 25 år gammelt, så vil jeg ikke føle meg som et miljøsvin når forbrenningsovnen sender drivhusgassen mot himmelen. Selv føler jeg meg ikke helt i klasse med øko-Stordalen f.eks og trenger ikke trene for å fordrive demonene. Og godt er det.

For meg har trening vært medisin. Utetrening har vært glad-dop. Når humøret ikke har vært 100% happyshinythoughts, så har det hjulpet å trekke på seg tettsittende lycra som nesten blir kvitt svettelukten i vask og snøre på seg sko som aldri har luktet roser etter at de forlot Löplabbet i en pose.

Ett ben forran det andre i en takt som veksler mellom løping, jogg og tølt. Det har vært min medisin for å justere dagliglivets små varisjoner i humør

67 timer har jeg trent til nå i år og medisinberetningen er ikke bare positiv. Det kan virke som om dopet ikke lenger virker like godt. Ikke nå som jeg tar det nesten hver eneste dag. 5-8 timer i uka er ikke mye, men jeg lurer på om økt dose har medført at trening bare har blitt trening og ikke den rekreasjonen det skal være? Re.... kreasjon. Skape på nytt. Bygge opp.

it started recreational.
it ended kinda medical.

Aber wir haben andre metoden, ein rundfart im eine volkswagen.... jeg har sterkere medisin, jeg har gammalmedisinen, jeg har musikk. Jeg kan f.eks vaske sinnet med The Hold Steady - "Boys and girls in america" plata som sitatet over er fra. Plata som starter slik:

there are nights when i think that sal paradise was right. boys and girls in america have such a sad time together.

Det er lenge siden jeg har fått i hus en like helstøpt plate.The Hold Steady minner meg om et annet av verdens beste, men ikke best kjente, band - The Dream Syndicate og godt var det for musikksnobben som bor inni meg å se at Steve Wynn(senteret i The Dream Syndicate) hadde Boys and Girls in America som en av de 10 beste platene i 2006.

Det er ikke det at musikken til de to banda er veldig lik, selv om begge har levert amerikansk rock med lang tradisjon. The Hold Steady blir beskrevet som en kombinasjon av Bruce Springsteen og Hüsker Du, mens Dream Syndicate blir beskyldt for å ha hørt mye på Velvet Underground. For meg er det mest av alt en beslektet fortellerstemme som knytter disse gruppene sammen, sangene er historier som skal fortelles, det er literære tekster som kan lyttes til og leses. Igjen og igjen. Denne plata er for meg en strålende bok.

Selv om tekstene ikke bare har strålende positivt budskap og lydbildet er tett, så gjør plata meg glad. Glad fordi dette er en plate som jeg hører på gamlemåten, fra første til siste spor. Om igjen og om igjen. Dette er en plate som krever mer av meg enn bare å være en leverandør av sanger som dukker "random" frem på mp3-spilleren min.

lost in fog and love and faithless fear.
I've had kisses that make Judas seem sincere

Ikke bare gladmeldinger der altså, men nyanser i grått og svart kan også gi stor glede.

Alle barn i bevegelse er et mål

Konferansen ”Alle barn i bevegelse” var en nasjonal konferanse som ble arrangert 5. – 7. mars av Fredrikstad kommune i samarbeid med Sosial- og helsedirektoratet, Fylkesmannen i Østfold, Folkehelseprogrammet i Fylkeskommunen og Fredrikstad kommune.

Konferansen slo fast med all tydelighet og overveldende dokumentasjon at Norge står foran en inaktivitetsepidemi. Vi ligger noen år ”bak” USA, men vi er på vei mot de samme problemene. En av bivirkningene av denne inaktivitetsepidemi er økende fedme. Alle foredragsholdere slo fast at medisinen for denne samfunnssykdommen er billig, naturlig, positiv og uten store negative bieffekter: medisinen er mer fysisk aktivitet. Da må vi legge til rette for hverdagsaktivitet og vi må gjøre det for flest mulig. Vi må ikke tro at ”Alle barn i bevegelse” er en beskrivelse av situasjonen i dag, det er et mål, en visjon, ja kanskje en utopi, men vi må strekke oss.

Et bilde som ble brukt på konferansen var paradiset, det paradiset som blir tegnet med kritt på asfalt, et gammelt, men ikke avleggs bilde på barns lek og aktivitet. Paradis er barnas egen lek og ikke noe voksne behøver å bry seg med. Målet for konferansens paradis er å få alle barn i bevegelse, men skal vi nå det, må voksne bry seg og bestemme. Det er en viktig ”paradisregel” fra konferansen.

Det er viktig å være et godt forbilde, men voksne må ikke bare bestemme over egne barn. Voksne må forstå hvor viktig aktivitet er for barna. Og når vi har forstått det så må vi voksne bestemme. Vi må endre litt på det vi gjør, for at barn skal gjøre det de vil gjøre.

Hvis du har sett 5-årstrimmen, barnelek og barneidrett er du ikke i tvil: Barn vil være aktive og de vil leke. Denne helseressursen er viktig å ta vare på og støtte. Det er viktig nå og det blir viktig senere. Det er viktig fordi vi lærer og blir trygge gjennom lek og aktivitet. Vi lærer mer når vi har vært i aktivitet. Det er viktig fordi vi i dag ser at noen barn lever så feil at de utvikler det som vi tidligere kalte aldersdiabetes. Det blir viktig senere fordi aktivitet forebygger en lang rekke sykdommer, f.eks. fordi det bygger benmasse og forebygger lårhalsbrudd når vi blir eldre og fordi vi vet at de som er aktive som barn oftere blir aktive som voksne. Fysisk aktivitet er viktig hvis vi skal forebygge at den generasjonen som vokser opp blir den første som har en kortere forventet levealder enn foreldregenerasjonen.

Selv om idretten er en sentral del av tilbudet, betyr ikke fysisk aktivitet bare den organiserte idretten. Skal barn være mer i bevegelse, må de bli mer aktive på flere arenaer, vi må legge til rette for aktiv og trygg skolevei, flere turer og mer aktivitet i barnehage, skole og på skolefritidsordning. Skal barna være mer i bevegelse må vi ha flere anlegg i nærmiljøet som innbyr til uorganisert og variert fysisk aktivitet i fritiden.

Paradisreglene
Dette tror vi er de viktigste paradisreglene i etterkant av konferansen. Men våre paradisregler er som reglene for barnelek. De kan forandres på underveis, når vi har lært mer og kanskje lekt mer?

Paradisreglene fra ”Alle barn i bevegelse”

1. Start! Ikke vent - Vi skal bygge på fakta og ikke synsing, men det er handling og ikke ord som er mangelvare. Vi vet mer enn nok til å si at vi kan starte nå.
2. Bestem! - På mange nivå må voksne bestemme seg for at barn i bevegelse er viktig. Dette betyr at statlige myndigheter må gi fysisk aktivitet et nasjonalt løft og støtte kommunene. Det betyr at regionale myndigheter som fylkeskommune og fylkesmann støtter opp om dette med kunnskap og ressurser. Det betyr at kommunen, lokalsamfunnet og vi som foreldre prioriterer barns daglige aktivitet, i både ord og handling.
3. Ta med barn! Det er selvsagt viktig å ta med barn på aktiviteter. Men det er både viktig og lovpålagt at barns stemme skal høres i planlegging som angår dem.
4. Aktivitet er naturlig! Vi er skapt for bevegelse og vi trenger aktivitet for å utvikle oss og lære.
5. Gjør det enkelt. Gjør det enkelt å ta de riktige valgene ved å bygge opp tilbudet og bygg ned de fysiske og psykiske tersklene for å være med. Gjør det enkelt betyr også at det ikke bare er trening og konkurranse, men også gåtur med familien eller klassen er aktivitet.
6. Nå alle der de er! For at alle barn skal kunne være i bevegelse må tilbudet bli bedre der vi kan få med alle eller så mange vi kan. Skolen, barnehagen og SFO er kanskje de viktigste arenaene.
7. Gi plass! Gi barna plass til fysisk aktivitet. Sett av plass i arealplanen og sett av tid i skoleplanen.
8. Samarbeid og partnerskap mellom kommune, skole, idrettslag og andre frivillige lag og foreninger samt foreldre fører lettere til resultater.
9. Variasjon. Finn nye aktiviteter og finn nye samarbeidspartnere. Det er ingenting som passer for alle, så hvis alle skal være med så må vi satse breere. Fotballbinger er fint for dem som bruker dem, men det må ikke være det eneste.
10. Vi må legge til rette for alle barn i bevegelse. Hopp, gå eller løp tilbake til rute 1 og så finner vi ting vi kan gjøre bedre!

Lurt av meg selv

Jeg løp og jeg hadde en følelse av å være lett til bens i dag, jeg hadde en følelse av å bevege meg. Jeg så på pulsen og jeg så på farta og jeg mente at de digitale tallene talte om at det gikk lettere og fortere enn forrige gang jeg løp terskelintervall. Plutselig så jeg litt frem mot Fredrikstadløpet fordi her var det jo fremgang å spore.

Her er de tørre tall og øverst er grafen som viser ”fart” og puls.

Runde 1: 10:14 min Gjsn tempo 06:16, gjsn hjertefrekv 140, max 172
Runde 2: 05:08 min Gjsn tempo 05:55, gjsn hjertefrekv 141, max 144
Runde 3: 07:00 min Gjsn tempo 05:55, gjsn hjertefrekv 141, max 151
Runde 4: 01:01 min Gjsn tempo 11:02, gjsn hjertefrekv 138, max 151
Runde 5: 07:02 min Gjsn tempo 05:51, gjsn hjertefrekv 149, max 157
Runde 6: 01:01 min Gjsn tempo 10:13, gjsn hjertefrekv 145, max 158
Runde 7: 07:01 min Gjsn tempo 05:34, gjsn hjertefrekv 154, max 163
Runde 8: 24:09 min Gjsn tempo 06:35, gjsn hjertefrekv 145, max 163

Ingenting kommer av seg selv, heller ikke fart og fremgang. Men det er klart, når jeg er glemsk og roter det til og løper 3 ganger 7 minutter og ikke 4 ganger 8 minutter, det er klart da føles det som det går veldig mye fortere og lettere.

Får prøve skikkelig denne uka, jeg skal nok huske det nå.

Gamle drømmer

Jeg vil bli stjerne. Gitarhelt. Jeg har det som skal til, jeg har ti fingre og et skikkelig søkk i brystkassa. Jeg vil sitte på rommet mitt og øve. Og da vil det vel passe greit å være 16 år igjen også.

Men hvis jeg var 16 år, ville jeg ikke satsa på triatlon? Kødder du? Å nei du, det ville blitt rock, øl og sigg hver eneste gang.

25+25=40?

Jeg var dårlig i matte på skolen og fikk en solid 2 på grunnkurset eller hva det het. Og det stoppet ikke der heller. Jeg var så teit at jeg tok "vidergående" kurs i tillegg, for å pynte på karakteren. Med det resultat at jeg i matte fikk to ganger to på karakterkortet mitt. Panne!

Men 25+25=40, hva er nå meningen med et slikt regnestykke? Til tross for at han var skrekkelig blond da han hadde hår, så er ikke en gang tribent n’gurr så matteteit, sier vel du nå?Neida, enkle pluss og minusstykker hadde jeg stålkontroll på, men det har seg slik at jeg løp to ganger til jobben i forrige uke. Og løper jeg rett frem og tilbake til jobben så blir det to ganger 25 minutter. Hvor mye verdi har en slik løpetur har rent treningsmessig?

Det virker som om jeg blir uforholdsmessig slapp og sliten, men har det like mye verdi som en 50 minutters sammenhengende løpetur? Eller kanskje bare 40 minutter? Ja, nei eller vet ikke? I hvert fall er det en veldig økologisk og tidsbesparende måte å komme seg til jobben på, men som trening bør jeg kanskje plusse på noen sløyfer rundt omkring slik at det blir noen flere minutter?

Kanskje jeg skal øve meg på oppløpet i Fredrikstadløpet? Det er kort tid igjen og dere kan glede dere, for nå er gågata endelig ferdig og vi kan nok en gang fare igjennom sentrum på en visuelt tilfredsstillende måte.

Det skal snart renne svette i Fredrikstads gater! Alle mann til pumpene.

Smøring i monter - analog blog fra fjellet - del III

Åse tror det hun ser og ikke hva vi sier. Åse ligger rett ut på gulvet og ser opp i peisen. Det har hun gjort mange ganger allerede for hun prøver å se hvor langt opp pipa går. Hun tror rett og slett ikke på meg når jeg sier at pipa går hele veien opp, for hun mener at hun kan se der den slutter. Det er en god ting å tro på det du selv ser og være skeptisk til andres sannheter, men verden stopper ikke med det du selv ser og har opplev lille venn.

Det er rart med bilder jeg har i hodet. Jeg går på ski i Hemsedal og burde ha en liten komisk film i hodet mitt av fjelldanske på klossete skitur. Men nei, jeg er ikke no tilhenger av å bruke dokumentarfilmsjangern til internt bruk. For jeg har noen skihelter jeg også, men de er ikke mange og de er fra langt tilbake i klassisk tid.

Mens jeg glir frem mellom nakne bjørketrær i et tappert forsøk på å illudere skiløper, sender hjernen min et nyhetsinnslag fra Sportsrevyen. "Jouha Mieto, denne kjempen som er født i 1949 og er 196 cm høy og har spesialforsterkede staver, staker voldsomt der vi ser han forsvinne inn mellom bjørketrærne. Spenningen er ulidelig og alle spør seg hvem som kommer først ut av...." Brudd på billedsambandet med hjernen. Jeg er ikke sikker på om jeg vil vite hva som gjorde Mieto god, jeg husker ikke lenger om han var god, men han var en av mine få store helter. Hvem vil du helst invitere til middag? Torkel Ravndal, Jouha Mieto og Elvis Costello. Tror det kunne blitt en underlig konversasjon. Jeg har en følelse av at Jouha og Torkel ikke ville hengt helt med når Elvis satte pratekverna i britisk frigir. På den annen side så kunne de jo bare banka han hvis det ble for ille?

Åse er imponert over utedoen. Den er skikkelig smart altså, for her trenger vi ikke å trekke ned etterpå! Nå er det slik at vi som henger sammen med deg sånn ellers vet at du ikke regner det som 100% nødvendig der vannklosettet regjerer heller. Men det er hyggelig at du kan reflekter over slike ting. Ved refleksjon kommer en mulighet for endring atferd.

Åse klør i øynene. Det kunne vært røyken fra peisen, men all erfaring tilsier at en lang dag med frisk fjelluft også frembringer øyekløe av denne typen. Og umiddelbar søvn.

Natti!

Tribent er en spam-blog

Tilfeldige og litt mindre tilfeldige besøkende har jo sikkert vært klar over at det er noe rart med denne blogen, men nå har Le Machine også kommet til det samme. Tribent har vært stengt en stund. Jeg har kunnet lagre, men ikke publisere. Og grunnen til dette er:

Your blog is locked

Blogger's spam-prevention robots have detected that your blog has characteristics of a spam blog

Spam har blitt et stort problem i den moderne verden og truer kommunikasjon, fremgang og verdensfreden. Noe må gjøres. Som et første våpen mot de undergravende kreftene har Blogger utviklet disse "Blogspam-snifferne", som er første generasjons anti-spam-roboter.

Som førstegenerasjons av hva som helst så er de ikke helt uten feil, mangler og svakheter og derfor er det først nå de snuste de seg frem til Tribent som en spam blog. En spam blog er:

spam blogs [...] can be recognized by their irrelevant, repetitive, or nonsensical text, along with a large number of links, usually all pointing to a single site.

Leser jeg gjennom det jeg har skrevet tidligere så ser jeg at det er nesten umulig å forsvare seg mot en slik beskyldning, (og spesielt vil jeg tro at norsk tekst kan se litt meningsløs ut for en etnosentrisk amerikansktalende robot) en beskyldning som fortsetter slik:

They [spam blogs] can clog up search engines, making it difficult to find real content on the subjects that interest you. They may scrape content from other sites on the web, using other people's writing to make it look as though they have useful information of their own. And if an automated system is creating spam posts at an extremely high rate, it can impact the speed and quality of the service for other, legitimate users.

Skyldig på de aller fleste punkter, eller i hvert fall kan det se slik ut? Jeg har prøvd å klage på vedtaket og får svar:

We received your unlock request on March 3, 2007. On behalf of the robots, we apologize for locking your non-spam blog.

Siden denne nå ligger ute på blogen min så har jeg vunnet en midlertidig seier over maskinene, men jeg vet de kommer tilbake. Jeg kan gå undergrunn, men jeg vet at de kommer tilbake nye og forbedret som Robospamcop og Blogterminator og jeg regner med at det da blir tiltale, dom og terminering av spamproblemet i et olja ladegrep.

Lock'n load blogger, lock'n load.