Og der, akkurat der, gikk jeg i mål på min nye høyst personlige rekord på OL-distansen. 2:47:17. En liten time eller så etter Colting.
For å komme frem til mål og det tallet så svømte jeg 1500 meter på 31:34, syklet 40 km på 1:17:07 og så løp jeg 10 km på 58:34.
Akkurat det siste diskuteres fortsatt i de svenske skoger. Var det virkelig slik at denne nr. 91 Olsen løp? Eller var det en hittil ukjent gangart fra dyreriket som de så prøvd ut mellom treleggene?
For på søndag var det Göteborg triathlon. 45 minutter før fanden satt begge beina i fottøyet og sa god morgen til alle smådjevlene våknet jeg. Fanden våkner 0600 og jeg 0515. 0545 startet bilturen min fra Fredrikstad. 0625 var det omlasting og 0630 kjørte Frank Zappa, Ole Richard og jeg fra vegkrysset ved Halden. 0910 var vi fremme ved konkurransen etter masse kaffe, Red Bull, sportsdrikke, vann og bananer. Og dostopp. Og hyperskravling. Og nytt dostopp. Og mer hyperskravling.
Vi åpnet bildøra på parkeringsplassen til De Svenske Skoger og da var det knotten beit. Igjen og igjen.
En gang var jeg på militærøvelse på Andøya. Myra på Andøya lå der stor og våt i 1986 og ligger der sikkert fortsatt. Veldig våt, veldig stor myr med veldig mye molter og mygg, men enda mer knott. Der og da lærte jeg meg å hate knott. Det er den eneste lærdommen fra de 12 mnd som fortsatt sitter. Bortsett fra at jeg fortsatt kan montere AG-3 i blinde. Og så husker jeg at jeg lærte at jentene i Harstad ikke var veldig imponert av militærgutter sørfra. Fornuftige jenter.
Selv om manns minne er 14 dager så husker jeg altså knotthelvete på Andøya. For øvrig er kvinners minne vesentlig lenger. Det er med å forklare kjølige Harstadjenter.
Men jeg sporer av og siden jeg i hvert fall er mann nok til å ha manns minne, får jeg skynde meg å skrive før jeg glemmer Göteborg triathlon.
Det var stas å være mange. Det var en veldig annerledes konkurranseopplevelse enn Blodomlöppet. Det er fint å stå og sette opp skiftesonen med venner og kjente rundt. Smile. Si hei. Hjelpe litt med barnepass. Låne. Og der og da blant venner, knott og flotte sykler startet jeg å glede meg veldig til Kalmar triathlon. Jeg fikk et blaff av lykke fordi nå er vi skikkelig i gang. Nå skal vi virkelig leve triatlonlivet i uker og måneder. Dette er betalingen for rulletimer og snøslaps i vinter. Nå skal vi cashe inn sjekken.
Svømmingen fungerte bedre enn forventet. Under over alle under. Svømmetrening er overvurdert. Jeg har vel max 10 svømmetreninger frem til nå i år, men hadde Adeleid, Line, Einar og Kristin bak meg opp av vannet. Underveis trodde jeg faktisk at noe veldig galt hadde skjedd og at jeg lå bakerst, men jeg havnet bare litt langt til høyre.
Læring: Jeg må ikke ”sovne” og gli over i sightseeing i vannskorpa. Det er forskjell på snorkling og konkurranse og jeg må konsentrere meg om fremdrift for å være noe annet enn en badeand. Det er ittno som kjem tå seg sjøl. Ikke en gang fremdrift.
Og så fikk jeg en helt grei liten gåtur opp til skiftesonen. Der forsvant Kristin og jeg orket vel dagens første ”Heia Kristin”. Jeg klarte noen flere.
Ole Richard hadde vist meg sykkelløypa og den virket litt tung. Fra bil. Den var ikke lettere på sykkel. Sykkeltraseen kan rett og slett beskrives som slakt nedover på veien ut og slakt oppover på vei ”hjem”. Og etter første runde følte jeg meg som slakt og nok en gang sliter jeg litt med å holde på mageinnholdet når jeg kommer på sykkel.
Etter første vending og heiarop ble det ganske gøy. Med fem ganger frem og tilbake og masse folk så skjedde det hele tiden noe og jeg kunne følge med hvordan jeg lå i forhold til Adeleid, Line, Richard, Kristin, Einar og Colting.
Colting passerte meg og jeg holdt han helt greit. Ikke noe problem. Vel og merke i slak nedoverbakke og etter at han hadde tatt meg igjen med to eller tre runder. Men allikevel var det veldig gøy. Helt til oppoverbakken kom. Ha det bra Colting.
Einar, Richard, Line, Adeleid og jeg derimot hadde omtrent fast følge gjennom hele syklinga. Selv er jeg fornøyd med at jeg klarte å holde farta oppe i de slake oppoverb
akkene.
Observasjon: Jeg har blitt sterkere på sykkelen og fem kg mindre polstring hjelper også. Nå gjelder det å bygge på dette med noen lange turer frem mot Kalmar.
Like før T2 bare måtte jeg gjøre det. Jeg måtte passere Gerhard. Kjempeanbefalt å tråkke litt ekstra tungt like før jeg skulle ut å løpe. Eller egentlig ikke, men det gjorde nok ikke så mye fra eller til.
På løpingen forsvant Einar, Richard og Adeleid. Og Gerhard. 1 minutt mer pr km brukte jeg nå i forhold til Blodomloppet. Det gikk ikke så fort og jeg startet en smått humoristisk passiar med Tanten og Farbroren ved hver vending. Jeg tilbød dem en svättig kram den siste gangen, men de ville ikke.
Og så var konkurransen over, jeg stoppet opp og holdt på å få krampe i begge bena.
Konklusjon: Göteborg triathlon var konkurransetrening og jeg perset. Jeg er veldig fornøyd med hele dagen selv om enkelte ting ikke gikk helt som jeg ville.
Men når gjør de egentlig det?
Og til innledningen: Nei, jeg tror ikke at mine tider og løpesett blir diskutert noe som helst sted, verken i Sverige eller Norge. Mine tider er kun interessante for meg selv. Og løpesettet må jeg forverre ytterligere hvis det skal bli samtaleemne og være støtteberettiget hos Ministry of Silly Walk.
Og slik er det med de fleste og det meste. Også dette. Skal det være av interesse for andre må det enten være veldig bra eller eksepsjonelt dårlig.
Det har gått en stund, det er masse som kunne vært sagt. Blandt annet har jeg hatt gleden av å svømme helt for meg selv i blikk stille hav klokken ni på kvelden. En fantastisk lykkefølelse og trening med andre kvaliteter en tre slag under terskel. Men tiden blir knapp nå som klokka råtikker mot Stavern triatlon, Seigmann barnetriatlon, Seigmann Triatlon og NM i langdistansetriatlon. Det er mange ting på en gang. Litt for mange til å få tid til å skrive mengder rør.
