Intet tre

Intet tre vokser inn i himmelen, i hvert fall ikke med det første, skal noe gå ned så må det først gå opp, av motgang blir man sterk osv osv.

Jeg er ikke helt sikker hvordan jeg skal konkludere etter Bogstad treningstriatlon 7. juni. Er det himmelvoksing, oppgang, nedgang, botsgang eller motgang jeg opplever nå?

For meg selv er jeg i tvil, men Bogstad treningstriatlon fortsetter sin utvetydige fremgang. Bogstad treningstriatlon, Oslofjord triatlon, venner og gjester er en lykkelig kombinasjon uten knirk. Bogstad treningstriatlon representerer noe godt. Bogstad treningstriatlon er et lavterskeltilbud for oss som ikke kan begrense oss til kun en øvelse, men bare må ha Kindereggkonkurranse.

På torsdag var det 27 som kom over flere terskler og konkurrerte i Bogstad treningskinderegg.

Konkurransen kan nesten ikke bli enklere. Alle starter på likt, noen passer på syklene og tar tidene og ellers er vi snille mot hverandre og alle følger skrevne og uskrevne regler. Kan ikke bli enklere enn det og ikke koster det 200 kroner å være med heller.

På Bogstad og i Sørkedalen har vi det fint, men vi som bor i Fredrikstadområdet synes jo litt synd på de dakkars Oslomenneskene som må slå seg til tåls med så dårlige veier og så mye biler. Vi tenkte litt på det da vi kjørte i bilen til Einar som plutselig og selvspontant transformerte seg til en rytmeboks. Og så tenkte jeg at jeg var i tvil.

Einar har litt skyld. Jeg har følt at jeg har hatt så god kontroll på Einar på svømming og sykling. Jeg hadde jo liksom ventet at Einar skulle løpe forbi meg, men det gjorde han aldri. Fordi han var foran hele tiden. Først opp av vannet, distanserte meg i skiftesonen, holdt greit unna på sykkel og fløy med vinger på løpinga. Sånn kan det gå.

Men bak skyene og tallene finnes det håp, for jeg har tross alt forbedret bestetiden min.

Jeg hadde som bestetid: 12:54 - 31:29 - 28:21= 1:12:49
Gjeldende bestetid nå: 13:42 - 31:05 - 26:42 = 1:11:29

En lavmelt starter sendte oss mildt av gårde og svømmingen var behagelig problemfri. Ikke rart den gikk uten problemer, den gikk jo så sakte. Etter vending så jeg Einar ved siden av meg og sakte seg han fra, men jeg tenkte han tar jeg igjen på sykkel.

Opp av vannet nærmest renner min nye fantastiske Sailfish One triatlonvåtdrakt av meg. Det går raskt. Men resten går så sakte. De andre blir borte. Lost in Transition. På syklingen tar jeg igjen noen, men aldri Einar. Syklingen går helt uten flyt og fart. Når jeg er i sykkelform ligger jeg i bøylen, halvstår med rumpa rett over setet, tråkker hardt og spiser småbakker. Ikke på torsdag. Verst av alt var at alt det Bogstadvannet som jeg hadde inntatt ville opp igjen.

Svømt. Sakte. Skiftesone. Rotete. Sykling. Sakte. Skiftesone – mer somling, hørt om hurtiglisser? På løpingen hadde jeg ny Bogstadkjenning rett bak meg hele veien. lars. Jeg var hellig overbevist om at han skulle ta meg igjen, men det gjorde han ikke. Så bra! Eller?

Eller hva skjer når du starter å se deg over skulderen og legger opp løpet for ikke å bli tatt igjen av han du ser? Når du tror du har ”vunnet” kommer han du ikke ser og slår deg. Richard var det denne gangen. Jeg trodde kanskje jeg skulle klare å holde han bak meg. Det gikk ikke. Så trodde jeg at jeg ikke skule sprute inntatt Bogstadvann over alle badegjestene før jeg gikk i mål. Det gikk heldigvis.

Selv om Bogstad triatlon ikke sier at jeg snart er verdensmester så får jeg trøste meg med at det er nesten to måneder til Kalmar og at i Kalmar blir det ikke en slik vond sprint, men heller en deilig lang seigpinende Irondistanse. Gleder meg. Jeg kommer til å være i knallform.