Smøring i monter - analog blog fra fjellet - del II

Professor Hupps språkkurs: Antarktis = iskaldt kjønnsorgan, albatross = fortøyd fugl, oval = lovsang til verdens største pattedyr, periferien= Hvor er Per i ferien?

Det finnes sentrum og det finnes periferi. I sentrum finnes det en periferi og i periferien et sentrum. Bor du i periferien i periferien, så er du langt ut på landet eller viddene. Også kjent som Hokksund eller Vega.

Vinterferiereisen gikk fra Oslofjordperiferien (Fredrikstad) til Hemsedalperiferien (Grønndalen). Det er ingenting galt med periferien og det er glimrende å ta en periferietur ditt for å gå på ski. Mens Bruno ligger i en stol og promer Pro Plan prump stirrer jeg inn i peisen og fyrer med gammal skigard. En skigard som på ingen måte varer evig der den spraker og spruter.

På veg til Grøndalen gikk ferden gjennom Hemsedal for å legge igjen litt penger. Jeg manglet smøring. Blå, eller aller helst Grønn Swix. Skandinavisk Høyfjellsutstyr tenkte jeg, der har de smøring.

Ingenting. Hjelmer, klær, truger, klatreseler, isøkser, fjellstøvler og mye annet til et liv i Høyfjellet på en Skandinavisk måte. Men ikke smøring, ikke før helt til slutt da jeg så det. Smøring i monter. Sentralt plassert i butikken. Men jeg følte meg ikke sikker på at han som hadde koden til ”smøringsafen” var inne i dag, så jeg gikk med uforrettet sak.

I nabobutikken hadde de Swix av typen blå. Av den typen som kan henge på stativ og som man kan plukke selv. Jeg fikk ikke helt med meg hva butikken het, men det var kanskje Skandinavisk Dalbunnsutstyr eller no mer tilpasset denne kundegruppen.

Det er en overføring igjen....

Smøring i monter - analog blog fra fjellet - del I

En av de fineste innslagene fra "Øystein og jeg" er "Helpdesk i middelalderen", det er opplest og vedtatt på morramøte med kaffe.

På fjellet i vinterferien hadde jeg problemer med tilkoblingen til min digitale verden. Jeg fant en gammeldags skriveblog, eller blokk som det vel het. Jeg skrev, jeg tegnet en "send knapp" og jeg trykket, men ingenting skjedde. Og siden innholdet ble hengende fast i fjelldalen i så mange dager, så kommer innholdet først strømmende nå. Lastet ned i fragmenter.

Det finnes steder og ikke-steder jeg har problemer med, steder som gir negativ klang i meg. Jeg snakker ikke om de skikkelig gufne stedene, ikke de som gir frysninger på ryggen og kvalme på grunn av bilder og historier fra en nær fortid. Gulag. Treblinka. Dresden. Hiroshima. Og heller ikke om ekle stedene som fortærer deg, som innsiden av en krokodille eller Hennes og Mauritz. Nei jeg tenker på de kosenegative stedene som Bærum , Old Trafford og Hamburger Hbf. Det er ikke så mange av dem, jeg er romslig slik også, men jeg vet hvilke de er når jeg treffer dem.

Oslo er ikke ett sted, ikke en virkelighet, men mange parallelle og ingen av disse er lenger mine. Jeg var kjempeglad i Oslo og trodde det var oss to for alltid, men siden jeg flyttet fra tiggerstaden så trives jeg mindre og mindre, og har nå igjen "Platekompaniet", Zebra bar og NIH som positive ankerfester. Hadde det vært annerledes hvis jeg hadde bodd i Oslo? Hadde jeg gått gatelangs i Oslos gater hver dag så hadde jeg kanskje ikke enset forandringen og knapt sagt "hull" når jeg fant et nytt i de få gatene jeg kjente som min egen bukselomme? Uansett, slik det er nå liker jeg Oslo mindre og mindre for hver gang, men Oslo liker sikkert ikke meg heller.

"Og arma kan en Hemsedøl få, så han kan kara te seg peng" (Hellbillies)

"Jaha, turista? Kaffi?? Vafler? Rømme? 150 kroner". En målestokk som gjelder i Hemsedal er kroner og ører. Millionærbygda startet vel med vaffelsalg og det endte opp med å selge dalen som arena for flatfyll for sjarmerende silkeramp fra dalstroka bortenfor Majorstua. Majorstuen.

For et år siden eller så gikk alarmen i bygda. Drita småvestiser lagde fete og fulle overskrifter i Dagbladet og VG. Engstelige Hemsedøler som så for seg de andre gjestene pakke bilen og lommeboka med andre mål ropte: "Hvor er foreldrene til de fulle små, noe må gjøres!". Jeg innrømmer at jeg ikke syntes no særlig synd på dølene, for det er med dem som med meg og NXTRI. Som man reder så ligger man. Og så var dølaropet et rop som var hult, hulere og hulest. For hvor foreldrene var, det visste de så inderlig vel, de hadde regelmessig kommunikasjon med banken deres. Tenåringsflatfyll betalt med avtalegiro.

Men jeg er også hul og klar for banking fra hakkespetten, hvis jeg ljuger på meg at jeg er i mot at Hemsedølene tjener penger på "de andre". For det er denne årelatinga av "de andre", som gjør at jeg kan ha nypreparerte skispor a la trikkeskinner hver morgen og etter to timer i ti deilige minusgrader kan komme tilbake til hytta med røde kinn og is i skjegget. Og fortsette å betrakte de andre med distanse.

Fortsettelse følger nok snart....

Nedtelling NXTRI?

OK trynulf, konsentrere nå. Jeg innrømmer at den loddtrekkingen satt meg ut litt, både umiddelbart, men også i noen dager etterpå. Ikke det at det gjør noe, men jeg tenker for tiden på "Eidfjord og Gaustadtoppen 2008" og ikke "Kalmar 2007".

Egentlig burde jeg vel streng tatt tenke på helt andre ting, f.eks "legge meg 21. februar 2007", men det kan jo bli for mye tenking også?

OK, så "vant" jeg den trekningen, men så da? Så lenge jeg trener som jeg har tenkt frem mot Kalmar og videre etterpå, så legger jeg et glimrende grunnlag for å tenke trening mot NXTRI en gang i februar 2008. Ikke i februar 2007. Ferdigbehandlet sak. Sendes til arkivet. En hvit og en rosa kopi.

Og med prosjekt Kalmar går det ganske bra. Fra klubben er vi 15 som er påmeldt og det er egentlig helt overveldende. Kalmar triatlon 2007 kommer til å bli en morgen, dag og kveld det vil gå frasagn om til alle tider. Basta!

Og meg selv? 160 var tallet fra laktattesten og det tallet har forandret treningen min. Det trodde jeg ikke den søndagen for noen uker siden. Mye av treningen min har i den siste tiden vært i sone 3. Jeg lurer litt på om det er for mye, men tror egentlig at mosjonister som trener 5-7 timer i uka ikke behøver å bekymre seg. Men vet jeg det? Å nei da, jeg er min egen søte lille forsøkskanin. Eller rotte. Men jeg kommer ikke til å knerte hodet på meg selv mot bordplata når eksperimentet er over altså. Det er jeg i mot.

Før jeg i morgen stikker på fjellet for litt snø, kulde og skitrening så har denne uken sett meg trene følgende:

Mandag: 1t05 min rulle. 10 min-15 min-10min med 1 min rolig mellom.
Tirsdag: Morgensvømming 35 min. Fire hundremetere på ca 1.50 met 1 min pause. Hvorfor? Aner ikke! Hvorfor ikke?
Onsdag: 1t14 min rulle. 5 min-10 min - 15 min - 10 min- 5 min med 1 min rolig mellom

Det blir mye intervaller fordi det rett og slett er gøy å trene pulsstyrte intervaller. Og det hadde jeg jo aldri trodd at jeg skulle si.

Denne bloggen har forresten blitt en drita kjedelig treningsblogg og det må det gjøres noe med. Men hva? Aner ikke, men noe blir det.

Startnummer 2008?

Vårherre

Det kan være lurt å ikke grave graver for andre og ei heller rede. For gjør man det så kan det hende at man faller i graven eller bli liggende slik en selv har redd opp. Har man et eget grep så kan man falle for det og den gamle reggae-sannheten "The harder they come, the harder they fall" tror jeg på eller håper jeg på.

Men av alle ting så får jeg mer og mer tro på at "Vårherre er en spøkefugl", og selv om rettferdighet og slikt er vanskelig konsepter som tar litt lenger tid for den gamle høvding, så tar han sin rolle som spøkefugl seriøst og er både rask på labben og svært treffsikker.

Norseman Xtreme Triathlon er en fantastisk konkurranse. Helt sikkert vet jeg det, for jeg har sett og hørt entusiastiske folk som har vært med. Og som funksjonær i to år har jeg sett de mange rare og blide menneskene som smiler hele veien mot toppen. De går i koma eller ser ut som de har vært borret litt i hjernen med en Black&Decker, men de smiler og prøver å gi verbalt og guturalt uttrykk for at de har det bra. Og jeg skjønner at det kan være en reise i sjelen og at det selvsagt er helt fantastisk å nå toppen i solnedgang.

Jeg har sett bildene, filmen og jeg har funksjonærtrøya, men nxtri er egentlig ikke en konkurranse for meg. Kald og ensom kamp med seg selv fra klokken fireaktig om morgenen til nærmere midnatt. Kaldt vann, ingen andre mennesker så langt øyet kan se, bratte bakker, norsk fjellheim, kalde fingre og motvind. Bare meg og følgebilen. Det er liksom det diametralt motsatte av hva jeg drømte om og hadde tenkt meg. Og når noen har spurt meg om jeg har vært med på "den konkurransen som går til Gaustadtoppen" så har jeg ledd høyt og mye mer støyende enn vanlig. Hawaii har liksom vært mer trolig, der er jeg jo bare et lotteri unna. Men så var det det at jeg aldri har hatt no særlig hell i spill.

Som betaling fra NXTRI for reklame på nettsidene til Oslofjord trialton, fikk vi tre "fribilletter" til konkurransen. Styret ble enig om å lodde ut fribilletten til inntekt for Include Africa på årsmøtet og bare lodde det ut som "triatlonrelatert premie til en verdi av over 1500 kroner".

Og jeg min tulling hadde glemt Vårherre og storkoste meg med tanken på å lodde ut en "fribillett til helvete". En premie som en eller annen stakkars f... skulle få kastet på seg, han eller hun skulle smile og takke og si at "jo da, jeg stiller nok opp". Og jeg skulle le rått inni meg.

Og alle har nå skjønt hvem det er som skal jobbe og jabbe i motbakke i 2008. Takk til Vårherre, sjefen over alle "practical joke"-sjefer. Den klarte du bra! God timing.

Mer om dette med NXTRI kommer selvsagt etterhvert. Langtidsplaner må legges. Om ikke 5-årsplaner, så i hvert fall 2-årsplaner.

Bildene har jeg stjålet fra Guy og viser meg som leser årsmøtet teksten, meg som skjønner at jeg har trukket vinnerloddet og meg som står utenfor og kommuniserer min vantro.

På lørdag var jeg på spinning med Tim og den figuren under er ikke en uryddig tanngard, men pulskurva mi. Det ble to timers spinning med over en time rett under terskel og masse bra musikk, men da Timelim skulle ha oss til å bedrive både styrketråkk og spurt sånn på tampen ... da jukset jeg.

Naturlig glad i ski

Grillpølser her! Fine, varme og litt svidde griiiillpøser her. Kom og spis. To til hver og fire til dere som henger rundt grillen sånn helt på tampen av dagen.

Jeg har vært kommunal grill-chef i skogbrynet i dag fordi Årum skole vant Gåbuss-konkurransen i Fredrikstad. Hva Gåbuss er? Det finnes en nettside som forteller litt om det, men det er rett og slett et opplegg vi har i Fredrikstad kommune for å få flere barn til å gå til skolen og færre foreldre til å kjøre bil helt frem til skoledøra. Foreldre er ofte utfordringen, det finnes jo så mange grunner til å kjøre. Jeg vet, for jeg tror jeg kan nesten alle sammen og bruker dem selv.

Men det finnes også gode grunner for å ikke kjøre barna til døra. Når det er mulig. For eksempel fordi barn trenger fysisk aktivitet. Og akkurat som for oss voksne, så er den aktiviteten barna kan få på vei til og fra ”jobben” å regne som gratistrim. Og så er det jo over alt et problem at skoleveiene er farlig. Til en viss grad skapt av mor og fra som kjører og setter opp farten når poden eller poda er satt på trappen. Og så var det dette med forurensing da. Helse. Miljø. Sikkerhet. Eller mangelen på det.

Men på Årum er de flinke til å gå, foreldrene er flinke til ikke å kjøre og skoleledelsen og lærerne følger opp og derfor vant de en aktivitetsdag. En dag på ski som var glimrende satt i scene av elever fra lærerhøgskolen i Halden. Med to bak grillen og med lærere som ansvarlig for Ketchup, Sennep og Pølsebrød. Og med stålkontroll over hvem som har fått en, to eller ingen pølse. Hva er det med lærere? De holder jo tellinga hele tiden. Kanskje vi kan leie inn noen til å telle badehetter og svømmere undere Seigmann og Stavern Triatlon?

Innenfor kunstneriske uttrykksformer som film, TV-serier og tegneserier er det et poeng at han som står bak disken får høre mye fra de som sitter på den andre siden og som blir fullere og fullere og sentimentalere og sentimentalere. Vi bak grillen fikk også høre mye. Men øra falt ikke av og det var ingen ”Morra mi forstår meg ikke” eller ”Jeg å schærsten vokser lissom fra hverandre”. Det var bare rødkinnet glede over å være ute i snø og friluft og nesten fri dressur.

Tror unger er naturlig glad i snø. Og jeg prøvde meg på snø jeg også.

Eller rettere sagt på is og kunstsnø, for sporet var glatt og snølaget var tynt og jeg er ikke no smøre-chef. Men det var det godt å gå på ski i 55 minutter. Jeg tror jeg hadde veldig høy puls og jeg kjente at jeg har ikke sterke armer eller skuldre. Men jeg kjente at det var gøy de gangene jeg hadde feste og de gangene det glei.

Så jeg tror det ville vært lurt å lære å like snø igjen. For enn så lenge er Norge et vinterland og vinteren blir jo kortere hvis jeg kan lære meg til å glede meg til ski og klister. Så jeg kommer til å gjøre flere fremstøt mot det hvite stoffet.

Men det er klart. Kjører vi mye mer bil så slipper jeg jo det.

Opptur og nedtur

Jeg er medlem i Kondis og har løpt, så jeg har litt lov til å mene noe om organisasjonen. Det er litt i samme gate som at vi alle mener at vi kan mene noe om skole, barnehage eller militæret fordi vi aller har gått der eller hatt barn der. Dette er selvsagt litt slitsomt for barnehagetantene, skolefrøknene, generalfruene, løpsgeneraler og alle de andre som vet, men sånn er det bare. Menigmann mener mye om mangt og jeg kan huske at jeg har hatt meninger før en gang. Det synes jeg selv er bra, for en viktig del av meningen med livet er å ha meninger. Mange meninger og mye liv.

Det kan gjøres en relativt sterk sak ut av at jeg er litt ensporet, jeg skal ikke forkaste en slik påstand umiddelbart. Og jeg vet at det kanskje er litt stakkarslig å forsvare seg med at andre er værre, men jeg kan ikke la det være. Så for å sette min ensporethet i perspektiv og anføre noe til mitt forsvar, vil jeg hevde at f.eks deler av Kondisledelsen burde skaffe seg en sporveksler. Denne koblingen mellom løypeprofilen til et eller annet tilfeldig oppoverløpsarrangement og medlemsutviklingen i Kondis, er siste bevis i saken og et godt eksempel på litt pussig ensporet tankemessig trafikkavvikling.

"I rest my case", men det er selvsagt bare en ørliten og ubetydelig detalj, som kan blåses litt opp fordi det er vinter og fordi jeg ikke trener. Selv om jeg skulle.

Jeg hviler meg selv i dag. Jeg vet ikke om jeg har klart å selvpåføre meg et "stakkars-meg-jeg-er-syk"- virus eller om jeg er syk, men jeg tar ingen sjanser nå. I morgen skal jeg være ute fra 0830 til 1330 i skogen og grille pølser til forhåpentligvis takknemlige barn. Og på fredag er det årsmøte og årsfest og i helgen er det bursdagsfeiringer.

Så her er det beinhard prioritering. Treningen måtte vike fra meg, det har den gjort og håpet om en god treningsuke brast.

Pippi er virkelig!

Åse kom stormende inn på kjøkkenet der jeg syklet og spredde lukten av svettevått treningstøy. Barne-TV hadde nettopp startet. Åse var kjempeivrig, hun nærmest hoppet og ville aller helst bare løpe tilbake, men det var noe hun bare måtte fortelle først, selv om hun kunne gå glipp av noe viktig. Hun boblet over: "Pippi er på tv, ikke sånn tegnet, men som menneske, jeg tror Pippi er virkelig jeg!". O hvilken glede! Det var nesten som julemorgen for to år siden da Åse var den første ned i stua og så et fullt lastet juletre og vi kunne høre et høyt, klart og frydefullt: "Yes!"

Åses virkelighet fikk meg til å flire så jeg nesten ramlet av min egen virkelighet. Rullevirkeligheten min. Den treningsvirkeligheten som jeg hadde i går også.

I går var det 1t05min med terskelintervall. I og for seg det samme som på fredag, men denne gangen tok jeg på pysemotstand og økte frekvensen til 90 rpm. Ble mye mer sliten av det.

I dag var egentlig løpedag, men 10 kalde sendte klanen i Kongstenhallen. Ingenting å melde derfra annet enn 55 minutter og 2500 meter hvis jeg regnet riktig. Og mens Pippi åpenbarte seg for Åse, så syklet jeg altså 60 minutter på rulle.

Selv om jeg utrolig nok synes det er mer enn ok å sykle AT-intervall på rulle, så klarer jeg ikke å opparbeide den samme entusiasmen og gleden som Åse da hun fant Pippi. Men jeg til gjengjeld kan jeg finne tidspunktet for da hun kom inn. Det kan jeg lese ut av både puls-, watt- og frekvensgrafer.

Jeg tviler ikke på at Pippi er virkelig, Åse har sett henne, men jeg lurer av og til på om jeg er det.

Spør legen!

Spør legen står det på det treningsdagbokverktøyet som følger med Garmin 305. Ikke start et treningsprogram, eller endre et, uten først å rådføre deg med en lege står det. Og har jeg gjort det? Selvsagt ikke. Jeg er ikke stolt av at jeg knapt går til lege hvis jeg er skikkelig sjuk, det er en teit hulemanngreie, men jeg tror det vil ta en stund før jeg plager legen min med treningsopplegget mitt. Og det er fornuftig nok, for etter nøye overveielse har jeg kommet frem til at trening nok ikke er den risikoaktiviteten som amerikanske produsenter av treningsrelaterte produkter skal ha det til.

Men i Norge så er det vel bare legen min som ikke blir rådspurt, alle andre må selvsagt involveres. Derfor blir www2.oslofjordtri.com rådspurt om alt mellom himmel og jord. Og jeg får svar som er vesentlig bedre enn jeg spør. Og nok en gang er det Ketil som er snill og grei og deler noe av det han vet med oss som ikke vet:

" 10min oppvarming, rett over på
5min hardere, pulsen bygges opp rolig til 15 slag under terskel.
1min pause
Terskeldrag:
Styr dragene etter MAKSIMAL puls. Enhet: antall slag under terskel. Snittpulsen blir det den blir. Hvis du starter konservativt så bygger pulsen seg opp over en 5-6 minutters periode.
10min(10 under) +15min(5 under) +10min(0 under) (pause 1 min).
10 min rolig (dette endret jeg til 15 av en eller annen grunn) "

Her er pulsutviklingen:



Jeg var kanskje litt vel forsiktig, men jeg synes jeg var ganske flink og at det var ganske hardt. Den siste 10-minuttersbiten har en noe "urolig" kurve fordi jeg ble litt "forstyrret" av Helene. Hun kom plutselig gående ensom i mørket fra barneidretten, fordi transporten hennes var hele 7 minutter forsinket. Men hun hadde vel ikke tid til å somle mer fordi hun somler no så vanvittig om morgenen, så hun er vel på vei til å bli stor jente. Ellers holdt jeg stort sett jevnt tråkk på 63/64 rpm og aldri har 67 minutter på rulle gått så fort.

Jeg føler meg egentlig ganske kjekk og grei selv om treninga mi foreløpig har tatt en litt annen vending enn det jeg så for meg for noen få uker siden. Men hvis dette går galt og jeg havner i sykeseng så vet vi hvorfor, jeg har ikke søkt legen om råd. Men Garmin har sitt på det tørre og jeg kan ikke saksøke dem, for de har informert meg om hvor farlig trening kan være.

Men jeg velger å ikke tro på dem. Like lite som jeg tror på noe vrøvl jeg fant som en professor fra NIH har skrevet om helsegevinsten av å sykle. Men det får vente. Nå skal jeg høre på "The Decemberist" - The Crane Wife. Nydelig musikk å sovne på sofaen til.

Natti

Svømming på NIH

Svømming på NIH på onsdag pluss bittelitt filming. Eller var det filming og bittelitt svømming. Uansett må jeg lage den filmen på nytt fordi kvaliteten ble for dårlig.

Til forveksling lik

På nettsidene til SHdir står det at typiske rusvirkninger av det nye "dødsdopet" GHB er:

"Redusert konsentrasjon, endret stemningsleie, reduksjon av hukommelse og innlæringsevne, samt kritikkløshet".

Ja, eller typisk virkning av pubertet på gutter?

50 kroner til en oppsats

Damen dette skjedde med blir omtalt som å "ha litt fine venner i Bærum og Oslo vest" eller no slikt. Damen var invitert til dameselskap. Alle skulle ha med seg 50 kroner til en oppsats. ....??...

Når damen kommer til dameselskapet står det en stor blomsteroppsats på bordet som da alle har spleiset på for at de skal ha no virkelig vakkert å se på mens de konverserer.

Er så greit å være mann liksom. Hadde jeg kommet til Tim eller Einar eller Pondus eller Jokke eller Morten eller hvem som helst som har hank og vi skulle samles rundt en blomsteroppsats så... ja det er vel ikke no grunn til å fullføre tankerekka?

Team Recovery?

8 timer totalt så dette ble nok en god treningsuke dette her. I går syklet jeg mtb med piggdekk i 2t28min/45km med en gjennomsnittspuls på 125 bpm. I henhold til ”The Triathlete’s Training Bible” så er det en sykkeltur i sone 1 (Recovery) for sykkel (105-129 bpm). Sone 1 for løping er forresten 106-136. Dvs at jeg omtrent kan blåse i å ha recovery-økter i løping fordi pulsen min nesten alltid smetter opp i over 140 når jeg løper. Jeg kan vel strengt tatt droppe recovery-trening i det hele tatt så lite som jeg trener, men det er jo en annen skål.

Forresten ….. det kunne jo vært stas å sykle for sykkellaget Recovery? Tror det ville passet meg bedre en Discovery i hvert fall. Tror sjefen på Team Recovery er en trivelig kar i lenestol og de andre på laget setter stor pris på å stoppe opp på benserten for en Snickers og en cola. Synd jeg ikke spiser sjokolade lenger, men jeg får ta to cola mens resten av Recovery-laget mumser sjokkis.

Jeg vet ikke om Einar er en del av satsingen til Team Recovery, men i dag koste Einar og jeg oss no så innmari med en mtb-tur. Men med en å sykle sammen med så øker tempo litt. 2t11 og 45 km med en gjennomsnittspuls på 134 bpm. Det er altså i sone 2 for sykkel (130-143 bpm), det er altså der jeg skal sykle langturene mine. Jeg har en følelse av at de tidligere har ligget noe høyere. Vesentlig høyere til og med.

Men sone 2 er også glimrende pratetempo. Og vi snakket om puls, fart, bakker og Kalmar. Masse om Kalmar. Nesten hele tiden snakket vi om Kalmar tror jeg. Blant annet om sure og salte agurker.

For det lurer jeg litt på når det gjelder Sverige. Jeg liker Sverige og svensker veldig godt, men hva er det med svensker og gurka? På løpinga under Kalmar Triathlon er gurka en av alternativene å stappe i seg. Sure agurker er kjempegodt på leverpostei og kjøttpålegg, men sammen med sportsdrikk og energy bar? Da smaker det egentlig helt pyton og er ikke det jeg vil ha når jeg har vært i bevegelse i 12 timer. Einar kunne fylle meg inn med at det serverer de under Stockholm marathon også. Kanskje svensker rett og slett har et litt skrudd forhold til gurka?

Ellers ble jeg skuffet over musikkforetningen Rock i Göteborg. Jeg ville så gjerne ha no bra svensk rock jeg ikke hadde hørt før, altså noe annet enn Ebba Grön, Imperiet, Millencollin og Hellacopters. Og spurte etter det. Men det var ikke så lett som jeg trodde, men jeg fikk med meg den siste til Backyard Babies. People like people like people like us heter den og høres egentlig ut som en trivelig plate. Men hvis det er det tredjebeste svenskene har å slenge på disken så …. Men kanskje Stranglers hadde rett… kanskje det er ”All Quiet on the Eastern Front” ?

Stor variasjon

Hva brast så høyt der?

Jeg hadde store forhåpninger for denne løpeuka, jeg hadde plottet løpeturene inn i timeplanen for kurset og etter løp skulle det være core, men det er et ord som sier "The best layed plans of men and mice often go awry".

Onsdag var dagen da "pensumgruppa" jeg har levd med i to uker skulle flytte fra Finlandssalen til Oslorommet klokken 14.00 for å besvare utdelt oppgave. Tiden som var satt av var egentlig frem til 18.00 og oppgaven skulle besvares på en til to sider. Derfor var jeg rolig. Helt uten grunn. Av alle burde jeg vite at "optimism is the first step on the path to failure".

Fem personer med sterke meninger, høye stemmer og ulik faglig bakgrunn skulle trekke ut essensen av 800 siders pensum. Det blir veldig gøy. Og veldig sent. Sånn klokken 23 sent f.eks. Og da er det egentlig ikke så lett å overbevise seg selv om at å løpe er det rette. Spesielt ikke fordi jeg var bare sånn passe fornøyd med besvarelsen vår. Den var riktig, men ikke slagkraftig.

Hodet kokte av diskusjoner, løse tråder og Red Bull. Rundt og rundt. ”Barnevakten, jeg får ikke sove jeg”. Derfor gjorde jeg noe jeg aldri har gjort før. I to timer skrev jeg manus til en "instruksjonsvideo", et rollespill som besvarte oppgaven og pakket alt inn i en 10 minutters dialog. Rollespillet ble godt mottatt av gruppa og som vi brukte som eksamensbesvarelse i tillegg til powerpoint-presentasjonen vår. Til stor jubel. Jeg har hørt at Zapfe skrev en av sine juridiske eksamener på vers. Og til meget god karakter. Et 10 minutters rollespill på svorsk gjør meg vel ikke helt til hans ektefødte sønn, men jeg kan vel se på meg selv som en uekte inngifta tremenning eller en som bodde en kort stund i nabolaget?

På torsdag fikk jeg løpt, men det var en løpetur fra helvete. En tur jeg bare vil glemme. Gårsdagen satt i kroppen, uregelmessig spising rota til magen og mangel på søvn gjorde seg gjellende. 50 minutter løp jeg i fint vær og sol, men jeg var kvalm, tung, jeg kaldsvetta og hadde hold. Jeg løp og låste meg inne i et bittelite rom i en rar hjerne der musikken og den ene tanken ”snart ferdig” bodde og hadde full kontroll over meg. Ferdig. Dusj. Sove. Fest klokken 19.00-24.00. Hyggelig slutt på en fæl dag.

På fredag fikk jeg en lang ettermiddag på togstasjonen i Gøteborg. Jeg koste meg med musikk og svenskespotting. Faren min er jeg veldig i slekt med. Han pleide på 70- og 80-tallet å kjøre med en kompis til Fornebu i en grønn metallic Ford Taunus for å se på folk, drikke kaffe og spise et halvt rundstykke med ost. Eller et smørbrød med reker hvis de følte seg sånn passe råflotte. Tror jeg har arvet mye fra han, men jeg vet noen han ikke visste: at togstasjoner er bedre enn flyplasser og Sverige er bedre enn Norge.

Det er moro å se på svensker fordi det er så mye større variasjon i stil enn på oss nordmenn. En ting er at Svenske vestisgutter er så utrolig mye eklere enn sine norske brødre, du tror det kanskje ikke, men det er sant. Den jevne svenske, MS, er kanskje ikke veldig spennende, men det som underholdt meg i to timer var alle gjengene som drev frem og tilbake. Jeg så gjenger med noe som så ut som Mods, gothere, gammel-rockere, en ska-gjeng, heavy metal, punkere med hanekam og skatere med verdens mest fantastiske bukser der bukseræva slutta ved anklene. Og de drev alle sammen frem og tilbake. De var så flotte.

Jeg skulle hatt et kamera med vidvinkel og skikkelig lysstyrke. Det var det jeg skulle hatt! Jeg skulle vært gatefotograf. Så kunne jeg blitt gateslåttned.

Eller kanskje ikke. Blomster er jo også fine. Og ganske fredelige. De fleste.