Smøring i monter - analog blog fra fjellet - del I

En av de fineste innslagene fra "Øystein og jeg" er "Helpdesk i middelalderen", det er opplest og vedtatt på morramøte med kaffe.

På fjellet i vinterferien hadde jeg problemer med tilkoblingen til min digitale verden. Jeg fant en gammeldags skriveblog, eller blokk som det vel het. Jeg skrev, jeg tegnet en "send knapp" og jeg trykket, men ingenting skjedde. Og siden innholdet ble hengende fast i fjelldalen i så mange dager, så kommer innholdet først strømmende nå. Lastet ned i fragmenter.

Det finnes steder og ikke-steder jeg har problemer med, steder som gir negativ klang i meg. Jeg snakker ikke om de skikkelig gufne stedene, ikke de som gir frysninger på ryggen og kvalme på grunn av bilder og historier fra en nær fortid. Gulag. Treblinka. Dresden. Hiroshima. Og heller ikke om ekle stedene som fortærer deg, som innsiden av en krokodille eller Hennes og Mauritz. Nei jeg tenker på de kosenegative stedene som Bærum , Old Trafford og Hamburger Hbf. Det er ikke så mange av dem, jeg er romslig slik også, men jeg vet hvilke de er når jeg treffer dem.

Oslo er ikke ett sted, ikke en virkelighet, men mange parallelle og ingen av disse er lenger mine. Jeg var kjempeglad i Oslo og trodde det var oss to for alltid, men siden jeg flyttet fra tiggerstaden så trives jeg mindre og mindre, og har nå igjen "Platekompaniet", Zebra bar og NIH som positive ankerfester. Hadde det vært annerledes hvis jeg hadde bodd i Oslo? Hadde jeg gått gatelangs i Oslos gater hver dag så hadde jeg kanskje ikke enset forandringen og knapt sagt "hull" når jeg fant et nytt i de få gatene jeg kjente som min egen bukselomme? Uansett, slik det er nå liker jeg Oslo mindre og mindre for hver gang, men Oslo liker sikkert ikke meg heller.

"Og arma kan en Hemsedøl få, så han kan kara te seg peng" (Hellbillies)

"Jaha, turista? Kaffi?? Vafler? Rømme? 150 kroner". En målestokk som gjelder i Hemsedal er kroner og ører. Millionærbygda startet vel med vaffelsalg og det endte opp med å selge dalen som arena for flatfyll for sjarmerende silkeramp fra dalstroka bortenfor Majorstua. Majorstuen.

For et år siden eller så gikk alarmen i bygda. Drita småvestiser lagde fete og fulle overskrifter i Dagbladet og VG. Engstelige Hemsedøler som så for seg de andre gjestene pakke bilen og lommeboka med andre mål ropte: "Hvor er foreldrene til de fulle små, noe må gjøres!". Jeg innrømmer at jeg ikke syntes no særlig synd på dølene, for det er med dem som med meg og NXTRI. Som man reder så ligger man. Og så var dølaropet et rop som var hult, hulere og hulest. For hvor foreldrene var, det visste de så inderlig vel, de hadde regelmessig kommunikasjon med banken deres. Tenåringsflatfyll betalt med avtalegiro.

Men jeg er også hul og klar for banking fra hakkespetten, hvis jeg ljuger på meg at jeg er i mot at Hemsedølene tjener penger på "de andre". For det er denne årelatinga av "de andre", som gjør at jeg kan ha nypreparerte skispor a la trikkeskinner hver morgen og etter to timer i ti deilige minusgrader kan komme tilbake til hytta med røde kinn og is i skjegget. Og fortsette å betrakte de andre med distanse.

Fortsettelse følger nok snart....