Åse kom stormende inn på kjøkkenet der jeg syklet og spredde lukten av svettevått treningstøy. Barne-TV hadde nettopp startet. Åse var kjempeivrig, hun nærmest hoppet og ville aller helst bare løpe tilbake, men det var noe hun bare måtte fortelle først, selv om hun kunne gå glipp av noe viktig. Hun boblet over: "Pippi er på tv, ikke sånn tegnet, men som menneske, jeg tror Pippi er virkelig jeg!". O hvilken glede! Det var nesten som julemorgen for to år siden da Åse var den første ned i stua og så et fullt lastet juletre og vi kunne høre et høyt, klart og frydefullt: "Yes!"
Åses virkelighet fikk meg til å flire så jeg nesten ramlet av min egen virkelighet. Rullevirkeligheten min. Den treningsvirkeligheten som jeg hadde i går også.
I går var det 1t05min med terskelintervall. I og for seg det samme som på fredag, men denne gangen tok jeg på pysemotstand og økte frekvensen til 90 rpm. Ble mye mer sliten av det.
I dag var egentlig løpedag, men 10 kalde sendte klanen i Kongstenhallen. Ingenting å melde derfra annet enn 55 minutter og 2500 meter hvis jeg regnet riktig. Og mens Pippi åpenbarte seg for Åse, så syklet jeg altså 60 minutter på rulle.
Selv om jeg utrolig nok synes det er mer enn ok å sykle AT-intervall på rulle, så klarer jeg ikke å opparbeide den samme entusiasmen og gleden som Åse da hun fant Pippi. Men jeg til gjengjeld kan jeg finne tidspunktet for da hun kom inn. Det kan jeg lese ut av både puls-, watt- og frekvensgrafer.
Jeg tviler ikke på at Pippi er virkelig, Åse har sett henne, men jeg lurer av og til på om jeg er det.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar