Almost everything that floats...

Jeg fortsetter min billige kampanje for å øke lesertallene for bloggen min. Denne fant jeg i et gammelt tidsskrift og sånn reklame lages ikke mer.

Jeg jobbet en gang sammen med en gammel gris. Han fortalte alltid den samme vitsen om en engelsk reklame for bind. Den gjentar jeg ikke før jeg blir bedugget og det er alt for tidlig på dagen til det. Han hadde likt denne reklamen og ville gladelig innrømmet det.

Vi andre vender oss i avsky bort fra slike bilder og fra den slags vitser.

Men vend gjerne tilbake en annen dag, så skal det være mer gjennomtenkt og mindre suspekt stoff her.

Jeg lurer veldig på hva Ameroid er for noe da.

Vær kresen

Vær kresen står det i den nye Smart Club-avisen og under den formanende teksten skimtes det et bilde av Anne Kat Hærland. Yuhu, litt skjærings i den koblingen der eller? Noe som ikke helt stemmer? Anne Kat Hærland har vel ikke direkte profilert seg på å være kresen kanskje?

Hr. englestøvgemal Ari Behn anyone?

Undesirable! Indigestible! No one can eat it?

Fredrikstadvinter er et annet ord for tåke så tjukk som havregrøt kokt med for lite vann.

I 1958 kom Science fiction-filmen “The Blob”. En kultklassiker som vel enklest sett handler om en uformelig “varelse” fra verdensrommet som spiser opp det som kommer i dens vei og to ungdommer, blant annet en meget ung Steve McQueen, som prøver å advare de voksne og stoppe uhyret før det setter til livs hele sivilisasjonen slik vi kjenner den.

Hadde jeg gått media- og filmlinja på en folkehøyskole så hadde jeg sikkert sagt noe glupt om den filmen. F.eks. at filmen er en sjangertypisk film fra 50-tallet. Filmer der faren fra verdensrommet er en metafor for den amerikanske redsel for kommunismen, redsel for at fienden allerede var i deres midte og redsel for at de ikke skulle klare å forsvare seg når de asiatiske horder veltet over grensa. Veldig bra at jeg ikke har gått no medialinje.

Verre er det kanskje at jeg har vært i Sverige og at jeg der har laget ”Blob” på kjøkkenet. Eller havregrøt som det ellers er kjent som.

Havregrøten er ond og må dø. Det sa jeg tidligere og stjal havregryna til Arnstein og Trond i La Manga. Pilte så av gårde og gjemte grynposen bort slik at Sjuko og Dukkelise måtte true med bruk av uhensiktsmessig og stump vold for å få den tilbake.

Nå står jeg og ser beundrende på at grøtmassen i gryta si blopp, blopp, blopp og gleder meg til å spise gryn, vann, salt, rosiner, epler og sukker.

Fienden tok først over hjernen min med kvasistrukturell tilnærming til trening og nå eier den også kroppen min.

Bent ”The Blob/Havregrøten” Olsen


XX

Holiday In Cambodia

Jeg koser meg med Dead Kennedys, derfor var det stas å finne denne t-skjorta som gjør ære på klassikeren Holiday in Cambodia.

Men en ting burde jeg tenkt på. Amerikansk XL er ikke som annen XL. Japse-Xl eller hottentott-XL f.eks er sikkert mindre. Men også europeisk XL er nok foreløpig vesentlig mindre, for jammen ble ikke amerikansk XL litt stort til og med for meg.

Jeg får kokvaske den litt ekstra.

After the Flood

For flere år siden steg vannet.

Jeg tiltrekkes av passe store naturkatastrofer som er i tilstrekkelig avstand fra meg. Passe store betyr at ingen skal dø eller bli alvorlig skadet, men er det et bilde av en stor, dyr bil som seiler ned storgata, ja da smiler jeg litt. Det er godt å se at naturen har kraft. På passe avstand og i moderate doser.

I avisene var det bilder av den samlede innsatsen mot vannmassene, men jeg husker bare et bilde. Det var ikke av mennesker, biler eller bygninger, men av dyr.

To dyr. En grevling og en rev.

Flommen hadde fanget reven og grevlingen på en bitteliten øy i de svulmende vannmassene. Og de kunne ikke se hverandre. De satt der nesten skulder mot skulder og de kunne ikke se hverandre. Når de så bort, forsvant problemet. Ved å se bort forsvant en mulig livsfarlig fiende.

Jeg har vært i en flom av kunnskap og noen har vært fanget på en akademisk øy. Også der kan det å se bort være en overlevingsstrategi. Og det har også vært interessant å observere.

Men nå er vi alle av øya. Grevlingen, Reven, jeg og flere til.

Flommen har trukket seg tilbake.

Og vi fikk vårt kursbevis og vi overlevde. Denne gangen også.

Uke 44 og 45: En god uke og en fornuftig uke

Mandag: Løp til og fra Friskis og Svettis. 31 min. 10 min roing Styrketrening 40 minutter
Sit ups, rygghev, nedtrekk forran, benkpress, triceps, beinpress. Lette vekter 20-30 rep ganger tre.

Tirsdag: Syklet rulle. 60 min.

Onsdag: Syklet rulle. 78 min.

Torsdag: Tvangsmessig avhold.

Fredag: Løp 63 min/10km.

Lørdag: Svømming 55 min/2200 meter.

Søndag: Duatlon. 21 min 22 sek - 1t 01min 25 sek - 25min 14 sek.

Mandag: Tvangsmessig avhold.

Tirsdag: Løp 62 min/ 10 km.

Onsdag: Løp 62 min/ 10 km.

Torsdag: Tvangsmessig avhold.

Fredag: Løp 50 min/ 8 km.

Lørdag: Tvangsmessig avhold.

Søndag: Løp 87 min/ 13,5 km.

Frihet

Det er noe galt når jeg skriver "fri" i treningskalenderen når jeg ikke trener. Det stemmer jo ikke. Det er feil ord.

Hvis jeg er fri når jeg ikke trener, hva skulle jeg da være når jeg trener? Tvunget? Ufri?

Men jeg liker jo å trene. Det er jo mange ganger da jeg er som friest, det er da tankene spinner eller er helt borte. Vi som kan trene nesten så mye vi vil har en fantastisk frihet gitt oss og vi vet det forhåpentligvis. Det er frihet, selv om det må være snev av tvangstanker som gjør at jeg kommer meg ut av døra med joggesko på beina i minus en grad, regn og stiv kuling langs elva. Jeg ser det. Men jeg liker å trene, så da har jeg jo ikke fri fra treninga?

Jeg håper du også liker det du driver med? Det er liksom ikke no særlig grunn til det ellers.

Jeg har litt mye trenings”fri” her nede i Göteborg. På grunn av litt virustøys og lesetvang måtte det bare bli slik, men ut fra treningsfornuft må det også bare være slik.

Denne uka skulle jeg etter planen starte med å trene 7,5 time i uka, men jeg har brukt hodet mye mer enn jeg har brukt beina. Den eneste treningen jeg har tilgjengelig nå er løping. Og jeg tror ikke det er klokt å gå løs på to uker a 7,5 timer med bare løping. Det ville blitt løping hver dag og det kunne selvsagt gått bra, men jeg er nok dessverre ikke klar for den påkjenningen så det kunne også gått dårlig.

Derfor blir det flere treningsfrie dager denne uken enn jeg har hatt på lenge. Og det selv om treningsfri mer og mer blir å regne som påtvunget pest og plage. Treningsfri er mer å regne som pliktmessig avhold tenker jeg.

Skikkelig tulling! Men jeg tror jeg er en skikkelig fornuftig tulling. På langt sikt.

1 km fra mål

Det var hektisk arrangørvirksomhet på Åle denne helgen. Jentene arrangerte for seg og jeg arrangerte for meg. Både barnekonkurranse og voksenkonkurranse skal det være. Sånn er det i Stavern og slik er det på Åle.

Jentene har lært at konkurranser er ikke bare noe som ”er der” og sånn sett er de langt forut for mange voksne. Noen må arrangere og noen kan konkurrere. Hvis den konkurransen du ønsker ikke eksisterer så kan du sutre, mene og du kan klage, eller du kan gjøre noe selv.

Det hender rett som det er at junioravdelingen klager og de skal ha lov til å sutre de også, men jammen har de arrangørvilje også.

Det startet med at de skulle ha filler. Etter hvert skjønte vi at de skulle merke løypa. Far smiler. Gamle laken blir revet opp og fillene blir påtegnet med tusj slik at alle skal forstå merkingen. Entydig merking er alfa og omega. Fillene blir fastknytt på pinner og satt ut på strategiske steder for å sikre at løypa bli fulgt av alle deltagerne.

Jentene finner frem syklene og gjør seg klare. Selv føler jeg meg sikker å at det er en sykkelkonkurranse de skal arrangere, men blir korrigert av en kontant duo. Det er et Olabil-løp. Et Olabil-løp med sykler, fordi de ikke har olabiler. Akkurat. Nettopp. Knallhard logikk.

Startskudd. Innsats. Målgang. Åse vant, men det er fordi hun har så snill søster.

Jeg vant også, men det er fordi jeg var eneste deltager.

Løypa har jeg merket meg tidligere så jeg slapp å rive filler eller sette ut meg selv som løypevakt.

Første etappe er 4 km løp i en flat løype. Jeg stikker av gårde i et lett og ledig tempo og kommanderer enmannsfeltet med pulsklokka. Det er deilig å kunne ligge slik og kontrollere, justere farten slik at jeg ikke tar meg helt ut og holde alle forsøk på brudd under kontroll.

21 min 22 sek.

Jeg tok meg tid i skiftesonen, men var relativt raskt ute på veien med terrengsykkel og varme klær. Sykkelrunden er 23 km, relativt flat, men med en liten bakke i starten og en bratt bakke ved Hankø/Vikane etter 12 km. Jeg syklet jevnt, hadde kontroll på puls og kunne trille inn i T2 helt uten konkurranse fra noen.

1t 01min 21sek (inkludert en skiftesone)

Tunge bein på løping etter sykling har vi vel alle hatt og dette ble ikke noe unntak, men det eneste som kunne hindre meg i min første seier var DNF og derfor var det bare å bite tenna sammen og humpe av gårde.

1 km fra mål blir jeg alltid veldig glad i konkurranser. 1 km fra mål er nesten ingen ting igjen. Det er da smilet skal hentes frem og blankpoleres. Selv på en treningskonkurranse bare med meg selv.

25 min 14 sek på andre runden (inkludert en skiftesone)

Total tid for denne treningsduatlon for meg selv, ble 1t 49 min 01 sek. Det var en fin treningskonkurranse og jeg skal gjøre det igjen, og da må du gjerne slenge deg med på ”Farmen duatlon”. Jeg merker løypa så gjerne for deg.

Selv om jeg var fornøyd gikk jeg ikke over mål med henda over hodet og i vil jubel. Det ville nok vært å overdrive. Derfor lar jeg Åse representere jubel og seiersglede, hun er mer fotogen og naturlig jublende glad enn det jeg er.

Manipulert

Lesertallene for denne bloggen stuper og noe må gjøres for å redde stumpene. Det er mulig en ny linje må prøves.

Ekstra. Ekstra. Ekstra. Ekstra.

Dette bildet har ennå ikke sirkulert på mms med teksten "Stå på, kamerater", men det er selvfølgelig kun et tidsspørsmål.

Allerede nå vil jeg gjøre det helt klart at jeg har gjort meg ferdig med dette. Jeg kan ikke huske at jeg har hatt på meg den t-skjorta. Jeg vet ikke hvor det bildet er tatt. Og jeg har i hvert fall aldri vært der. Bildet må være manipulert og hvis jeg har hatt på meg t-skjorta så vet jeg i hvert fall ikke hva den logoen betyr! Og hvis jeg husker noe fra den kvelden så husker jeg i hvert fall mindre og mindre av det som skjedde utover kvelden.

Uke 43

Mandag: Sykling rulle 1t05 min. Gjennomsnitt 131 bpm.
Tirsdag: Fri
Onsdag: Svømming 50 min, 2050 m. 750 oppvarming og så 50-100-150-200-150-100-50
og til slutt 500 m rolig svømming.
Torsdag: Fri
Fredag: Løping. 55 min/9 km. Rolig første og siste 10 min, reten var et langt terskeldrag på 35 min. Endelig noe som ligner fart i kroppen.
Lørdag: Svømming. 1t08 min. 3000 m rolig crawl. Synes jeg ligger bedre i vannet og får mer fremdrift med mindre innsats.
Søndag: Løpetur av den typen som herder viljen. 1t30min/14km i høljregn og stiv kuling. Fyttekatta. Triatlon er sommersport!!!

Total trening i en "pappa steller hjemme"-uke: 5 t 28 min. Ikke all verden, men jeg er fornøyd med hver eneste trening og jeg tror hver trening har vært riktig.

Tannbørstepolsk

”CD-salget stuper” meldes det fra kilder så sikre som Maridalsvannet, men jeg stiller meg tvilende til sannhetsgehalten. Dette stemmer ikke med mine observasjoner. Mitt cd-kjøp har alltid vært jevnt høyt og en trendanalyse av meg selv viser en oppadgående tendens. Så lenge jeg holder dette tempoet vil Peter Sony, Toby Parlaphone og Carl EMI ha til salt på brødskiva. Mp-3 nedlasting? Ikke denne gutten, denne gutten vil ha plata i hylla. En fysisk manifestasjon av god smak og tilgjengelig sonisk nytelse.

Jeg kjøper gammelt og jeg kjøper nytt. Jeg kjøper musikk som er testet og godkjent av musikkpolitiet og jeg kjøper musikk som jeg likte da jeg var gutt og som aldri har bestått noen test. Queen og Kiss for eksempel. Kiss var direkte bomkjøp. Det var en grunn til at jeg gikk videre på musikalsk søk i en alder av 13 år og gjenhøret var direkte pinlig. Queen derimot har flere strenger å spille på og gir noen timer artig gjenhør, selv om det er mange gymsokker og moroa ikke varer evig.

Og slik går livet i sirkler. Bak i bilen sitter det to jenter, en på seks år og en på ni og et halvt og de synger til Bohemian Rhapsody uten å kunne andre ord enn Baby og Mama. Kostelig

Jentene bedriver det som er kjent som grunnleggende tannbørsteengelsk og der har vi vel stått nesten alle sammen? Foran speilet med sikkert grep om tannbørsten og med badminton-racket som gitar. ”HELLO OSLO!!!!”.

Da engelsken inntok språksenteret for alvor, ble tekstene vi sang mer sammenhengende, men feilene enda mer sjarmerende. Mondegreens er navnet på slike feilhøringer. “I’ve paid my jews, time after time” sang jeg. Freddy Mercury derimot flekket fortenna under barten og sang “I've paid my dues, time after time”. Tenk at jeg var mer politisk ukorrekt enn Freddy M da jeg var liten gutt.

I forrige uke tok jeg meg i å gaule tannbørstepolsk mens jeg brettet seksten tonn tøy, og hva fikk jeg da:

”Wysed jo se loncke kosic slonko swicilo przyslo ku mnie z jagodame dziewce jagnilo, nazbieralak jagud dzbon pudce jasiu to ci dom dom ci jagud dzbonecjka …..Bo ja cie kochom !!!!”

Dette lingvistiske tungekrøllet er påført meg av at et hull i cd-samlinga mi nylig har blitt tettet. Et hull skapt av etterslep i utslipp fra plateselskapene. De Press ga ut den klassiske plata ”Block to Block” i 1981 og jeg så dem i Drammenshallen natt til 1.mai det året. Stor polsk-norsk rock. Men til tross for nilytting i perioder er det litt vanskelig å få teksten riktig for oss uten ferske familiære forbindelser i Gdansk eller polsk hovedfag.

Men så er det greit da at gale, gode Andrej Nebb ikke drev det stort lenger enn tannbørsteversjonen når han skulle synge på "engelsk":

We ar bilding far a wey
We ar bilding far a tawn
Paw er is in or hends
Or hends holding the briks
Together arm to arm
We kary the plan
Together with a song
Growing blok to block

Hello Warszawa!!!!

Er du en vind?

En du en som flyr når du løper? Løper du i en sveveflukt? Jeg er alltid dypt misunnelig og hemmelig beundrende når jeg ser dere vinnende vinder trene eller konkurrere. Dere som har tynne bein, tynne kropper og lette sko med tynn såle og som aldri ser ut som om dere har bakkekontakt. Når det er bilde av dere i blad eller på nettsider så er dere alltid fanget i svevet med bare skyggen under dere.

Men det er aldri noen som fanger meg i svevet, for det er ikke noe svev å fange meg i. Jeg har ikke begge beina på jorda hele tiden, men jeg flyr ikke som en vindbåren streng av muskler og sener heller.

Jeg er alltid jordnær og når jeg treffer bakken så gjør jeg det tungt, mens du bare lar forfoten din så vidt tangere asfalten før en ny bue skyter deg fremover.

Kjenner jeg godt etter så hater jeg deg litt akkurat nå.

Uke 42: Veldig litt av hvert

Mandag: Fri
Tirsdag: Svømming 55min/2250 meter. Morrasvømming med jevn fart.Lite futt og fart.
Onsdag: Rulleski 52 min/10 km, puls 151 bpm. Så "langt" ble jeg sliten i armene av.
Torsdag: Løping 61 min/ 10 km, puls 145 bpm.
Fredag: Fri
Lørdag: Syklet med mtb 120 min/ puls 117 bpm.
Søndag: Syklet rulle 84 min/puls 131 bpm. Jobber med å holde en frekvens på ca 85. Litt terskellintervallpreg over denne økta. Vet ikke helt om det er tiden for det nå. Men det føles så deilig å jobbe litt.

Totalt: 6t12 minutter.

To treningsfire dager og 6 timer trening. En trivelig treningsuke som gir meg overskudd og aldri har gjort meg sliten. Rett og slett en flott uke!

Litt av hvert

Litt sykling inne og litt sykling ute. Litt løping og litt rulleski. Litt svømming frem og tilbake i jevnt tempo, men også litt intervallsvømming. Sånn blir en uke når rammene for treninga er ca seks timer

En gang var en time trening i uka en utenkelig tanke og nå føles seks timer i uka som så alt for lite.

Mine første treningsturer husker jeg veldig godt. Husker du dine? Med ”de første” mener jeg de første i det som skulle bli mitt nye trenende liv, ikke de første gymtimene på barneskolen eller den første av utallige timer foran et mål på en grusbane i Tangenhavna. I mange år var jeg aktiv innenfor valpefettet, men en dag stoppet den naturlige aktiviteten opp, leken forsvant og intellektualisert innaktivt mørke tok over. Når ingen aktiviserte meg, så stoppet jeg opp og bøkene og puben tok over. Fett nok det!

Så en dag ble det plutselig på tide og jeg tok på med en stripete shorts utenpå et par stillongs og en gammel blå skiforeningsanorakk utenpå en t-skjorte og på bena hadde jeg noe som lignet joggesko. I 1994 løp jeg mine første skremte skritt i Sofiesgate og helt opp til St.hans-haugen. To runder rundt parken løp jeg og guttungen som sto på toppen oppe ved bassenget lo av meg.

Latteren var han vel unt. For det er virkelig latterlig at et menneske skal bli i så dårlig form at det ikke skal klare den lille turen uten å trenge en ukes pause. Med beina høyt og drypp i armen. Innimellom ble det to ukers pause. Og slik gikk årene, litt her og litt der.

Jeg husker min første sykkeltur også. Ikke den på Hvaler. Ikke den da jeg var fem år og pappa plutselig slapp bagga og min vinglete vei gikk bortover jordet til Tom og Tullik med kurs for en høysåte. Nei, den sykkelturen i 1999 på min helt nye blå Olmo Scatto. Min første racersykkel. Blå stålsykkel med Campagnolo Veloce gruppe og ingenting er vakrere enn italienske blå stålsykler. Bortsett fra Salma Hayek når hun går ned gata i Santa Cecilia.

Jeg hadde kjøpt sykkelen en uke tidligere og jeg hadde gått rundt den mange ganger hver dag. Turte ikke å bruke den. Jeg fryktet katastrofe og fornedrelse i form av en sykkel som med blokkerte bremser og stiv gaffel kastet sin uverdige rytter ut av sadelen.

To mil syklet jeg og var overveldet av stolthet over at jeg kunne sykle så langt. Jeg husker hva jeg hadde på meg og hvor vonde oppoverbakkene var og at jeg ringte Njål etterpå for å fortelle om det hele.

Svømme har jeg alltid gjort så jeg kan ikke huske ”den første svømmeturen”. Fisk er fisk, selv om den svømmer sakte.

I mange år var 2-4 treninger i uka det mulige. Nå er en treningsuke med fem treninger i minste laget. Ikke fordi programmet sier det eller fordi det er det som er nødvendig for å bli x % bedre til neste år. Slike tanker er også oppe i hodet mitt, men det blir for lite fordi jeg har blitt avhengig av å trene. Musklene klør etter mer bevegelse.

Trening er dopet mitt og jeg må ha mer.

Mer trening.

Og mer godteri.

Koppestellsetting

Patriarkat er den normerte styringsform og de fleste kjenner den som en trygg, mild og god styringsform, til tider litt kvelende og muligens en smule hemmende, ofte litt nedlatende, men det er trygt og behagelig når ”store far” passer på? Eller?

Matriarkatet er kjerringversjonen, mye av det samme som patriarkatet, men noen av årets uker er verre enn andre.

Og så finnes det avarter og av disse er det micromatriarkatet som styrer mitt kosmos. Micromatriarkatet kjennetegnes ved at det er det yngste kvinnelige medlemmet i familien som holder tømmene og regjerer. Micromatriarken hos meg er Åse. Jeg har ikke tenkt å gå inn på hennes grep, styringsverktøy og styringssignaler, men la oss bare helt rolig informere om at hun har bukta og begge endene. Og tviholder på disse. Andre tronpretendenter er spilt solid ut over sidelinja.

Men som alle sanne og gode patriarker og matriarker så viser hun omsorg for sine undersåtter. Hadde hun vært prinsesse hadde englene hjulpet meg, men Åse bruker mer håndfast behandling enn englestøv i fjæra.

I dag ble jeg utsatt for micromatriarkens holistiske medisin, eller kvakksalveri som det strengt tatt bør kalles. Jeg mener for øvrig at de som snakker varmt om alternativ medisin og nedlatende om skolemedisin bør ta skrittet fullt ut, krølle sammen frikortet og takke nei til alle skolemedisinens goder. Så får vi la seleksjonen råde.

Mitt møte med alternativ medisin var slik den skal være. Smertene var imaginære og behandlingen noe svevende, men hun brukte god tid på pasienten og hadde tid til å prate med meg og fortelle hva hun gjorde.

Behandlingen startet ved at jeg fikk på meg et armbånd, ikke av korall, men av plastkuler. Og så trillet hun trekuler rundt på underarmene mine. Antageligvis langs noen kraftbaner, men det fortalte hun ikke. Sikkert en kvakksalvermedisinsk yrkeshemmelighet.

Siden jeg ikke følte meg syk så kunne jeg ikke svare ja på spørsmålet om jeg følte meg bedre. Så behandlingen fortsatte.

Av andre behandlingsformer som Åse turnerte med stor eleganse, fulgt av en strøm med blide ord og småsang, var f.eks ”Prikkern”. Den kunne se ut som en Playmobil-figur med ett ben og ”Snurrern” som i et tidligere liv hadde vært en liten snurrebass som Helene hadde fått hos tannlegen.

Fortsatt følte jeg meg ikke bedre.

Det er viktig med stigning i programmet og gjemme det beste til slutt. Tidligere ble årelating eller koppsetting brukt i behandlingen for å fjerne overskudd av blod. Åse har utviklet koppestellsetting som behandlingsform. Det består i å sette små kopper, asjetter og tekanner på kroppen til pasienten. Følte jeg meg bedre? Strengt tatt? Ja.

Smilet mitt gikk nesten rundt.

Uke 41: Mest svømming

Mandag: Fri
Tirsdag: 1t15 spinning. 128 bpm snitt
Onsdag: 1 t 02 m løping med innlagt bakkeøkt. 10 km. 151 bpm snitt
Torsdag: 45 min morrasvømming. 750 oppvarming for så å skru opp farten med en liten 50-100-150-200-150-100-50 og avsluttet med 500 rolige meter.
Fredag: Fri -
Lørdag: 55 minutter svømming, 2250 meter.
Søndag: Formiddag. 40 minutter svømming, 1750 meter.
Ettermiddag. 10 km løping, 1t05, 144 bpm

Det ble 5t42 min trening denne uka det. Av dette var 2t20 minutter svømming, 2t07min løping og 1t15min spinning. Den fordelinga har jeg ikke prøvd tidligere og det kommer nok ikke til å hende så mange gangene heller.

Grunnen til dette plutselige svømmefokus var rett og slett at Helene styrte mine steg til Kongstenhallen både lørdag og søndag. Helene øver seg nemmelig for å klare svømmeknappen. Og da blir det bonusminutter for meg.

Bra jobba av Coach Helene i Team Olsen!

Jeg sier det bare en gang

Til alle nye og alle gamle landsmenn. Hør skikkelig etter. Unge og gamle. Og mest trolig alle kjønn. Vi bader i samme vannet når vi er i svømmehallen. Så kunne dere være så vennlige å dusje før dere hopper ut i vannet? Det skulle da ikke være så vanskelig? Gjør du ikke det så tar du med deg hud og hår og drit og møkk ned i vannet. 50 ganger mer enn hvis du dusjer skikkelig først.

Og nei, det er ikke skikkelig kroppsvask å såpe inn badeshortsen med underbukse under. Da samler både hud og hår og drit og møkk OG såpe seg i shortsen. Denne bestemte oppfordring går også ut til gamle kjerringer. Jeg vet heldigvis ikke hva dere gjør når dere dusjer, men jeg vet at dere kommer til bassenget innsmurt med krem og oversprøytet med kjerringparfyme. Disse stoffene ligger som et lag på vannflata akkurat som bensinfilm på vannet i en båthavn.

Altså: Vask dere. Skikkelig. Makan!

Om dere ikke skulle følge opp så kommer jeg til å tilte noe så radikalt og konsekvensene vil bli relativt ubehagelige.

Det var bare det!

Iskald mørkemann

Jeg har en fot ut av døra, en liten pause og så kommer resten av kroppen etter. Jeg er kledd for en time i natt og kulde.

I hvert fall tror jeg at jeg er kledd og klar for alt hva vinterhøsten tar med seg av treningsglede og treningsubehag.

På vei ned steintrappa treffer tanken meg: ”Det er så kraftig naturstridig å trene for triatlon nå.” Vedovn og te er nærmere mitt egentlige jeg, men mitt egentlige jeg har fått konkurranse med et alternativt jeg. ”Jeg trener på å trene”. Det er det alternative jeg som sier det før mørket pakker meg inn. ”Det er nå det skal testes om jeg er klar for systematikk og økt mengde” sier jeg med samme stemme og overbevisning. ”Det er nå du prøver å blåse opp noen få timer trening til noe absurd mye større enn det egentlig er”. Det sier en liten djevel, tidligere kjent som mitt egentlige jeg. En liten djevel som sitter godt fast i refleksvesten.

En annen som sitter godt fast er det lille musekreket. Det lille musekreket som pilte inn bak bua og som så eller luktet det fristende baconstykket. Det lille musekreket sier ikke et pip. Fast, flat og veldig død sitter han i rottefella som er et ledd i den lokale skadedyrbekjempelsen. Foreløpig har det bare blitt småfangst og lite storfangst i fella. Er jeg lei meg for det? Jeg tenker at jeg er ikke sikker på om jeg gleder meg til å ta ut noe stort og dødt av fella. Tror jeg kan risikere å bli tilhenger av ”bruk og kast”. Rart det. Vri om nakken på små søte ryper er ok, men plukke ut ei helt dau rotte av ei felle byr meg i mot. Rart.

Føttene treffer mørk asfalt, musikken på øret er Rancid og jeg kjenner umiddelbart at jeg har litt lite klær på meg, jeg fryser langs pulsbeltet og jeg fryser på hendene. Medisinen til Dr. Denis Leary ringer i ørene: ”Shut the fuck up”. Kloke ord, for når jeg bare før løpt litt så blir jeg jo varm? Riktig? Nei.

Jeg har løpt ti minutter og jeg treffer dagens mål i frysende tilstand. Jeg når foten av Rødsbakken og jeg løper opp den og ned Dalebakken. Jeg løper opp Dalebakken og jeg løper ned Rødsbakken, jeg løper opp og jeg løper ned, jeg løper opp og jeg løper opp og til slutt løper jeg ned. Jeg blir svett og jeg fortsetter å fryse og er kald i kinnene. Lufta jeg puster inn føles kald og er full av røyk fra piper og en Prince som gikk forbi.

Shut the fuck up. Dette er ingenting. Om noen uker er det 10 minusgrader og snø og jeg vil fortsatt løpe ute. For det her er fortsatt helt frivillig og jeg liker det jo. Mitt nye og gamle jeg er endelig enige og synger i duett: ”Du er da ingen frossenpinn og redd litt vind og kulde på ditt kinn?” Budskapet er mottatt.

Og musemor hun sier til museflokken sin at hvis ingen går i fella, men passer seg for den, skal alle sammen snart få feire jul igjen. Men akkurat det budskapet kom litt for sent.

Uke 40: Rulleskiuka

Mandag: Rulleski 36 min/149 bpm og overgang til løp 25 min/145 bpm
Tirsdag: Svømming 46 min. 750m oppvarming og så pyramide (50+100+150+200+150+100+50) og så 750 m rolig.
Onsdag: Rulleski 35 min/145 bpm og overgang til løp 41 min/138 bpm
Torsdag: Rulleski 37 min/141 bpm og overgang til løp 43 min/134 bpm
Fredag: Fri
Lørdag: Svømming 1 time/2800 meter
Søndag: Løp rolig 1t03 min/138 bpm

Totalt: 6t 26 min

Rett og slett en glimrende treningsuke. Jeg føler at jeg har startet på veien mot Roth fordi jeg har startet å prike borti noen svakheter: For lite svømmetrening, for lite armstyrke og for lite løpetrening.

Rulleski er sabla gøy og de dagene jeg gjør andre ting starter triceps å skrike etter å få lov til å pirke asfalten med pigger. Etter fem turer starter jeg forresten å føle meg litt mer sikker på dette pussige treningsredskapet. Ikke i samme grad Bambi på rulleski som de første spede stavtak. Det vil si at snart kommer overmotet og den første lange bakken. Og så kommer det første fallet.

Det kommer til å gjøre meg mer vondt enn asfalten, men forhåpentligvis kommer det ikke til å sette varige spor på noen av oss.

Morgenfugl

Generelt er det sådd noe tvil om verdien av å være morgenfugl. ”Early bird gets the biggest worm” heter det jo. Men når jeg ligger i senga mi under en varm dyne, så er ikke den store fine marken på plenen noe som frister meg til å hoppe ut av senga, sånn rett etter at fanden har trukket på seg sin fotbekledning.

Fanden har jo som kjent en fot og en hov og da har han vel bare en sko å trekke på seg han da? Ikke no problem for han å være tidlig ute da. Være så kjepphøy, han som slipper å rote i tussmørket etter et helt sokkepar og med søvn i øya og uryddig balansepunkt knyte to skolisser. Videre utover dagen har han flere fordeler, det burde jo ligge til rette for at han var en djevel i skiftesona, god på enbent tråkk og ikke minst at han uten problemer kan stjele utstillingssko. Så fremt det er riktig sko som står fremme.

Men fuglene vet, eller fævlane væit som det egentlig heter, at jeg må opp tidlig. De har sett meg noen morgener. Transformasjonsprosessen min i forbindelse med Quelle Challenge Roth 2008 fordrer dessverre at jeg peller meg ut i verden sammen med morgentrosten og morgenskjæra. Forskjellen fra alle tidligere planer frem mot konkurransene er at jeg skal svømme. Minst en gang i uka skal jeg svømme på morran. Og så blir det lørdagssvømming når det passer slik.

Morrasvømming er brutalt. 0530 ringte klokka som skulle passe på meg slik at jeg var klappet og klar klokken 0630 foran Kongstenhallen. Tidlig start er kjent prosess. Da jeg trådde mine gummisåler i byråkratiets irrganger våknet jeg 0530 hver morgen for å ta buss klokken 0610 eller 0630. Det vil si. Jeg sto opp klokken 0530 og jeg våknet klokka 0800. Klokken åtte fikk jeg den første kaffekoppen i et tomt kontorlandskap og smilene satt ikke løst før det. Men det var ikke mange å strø smil på heller for vi som var langveisfarende og landeveisfarende kom som tidligere nevnt alltid først. Kjent fenomen.

Vi er ikke en topptrent masse vi som dukker ned i vannet klokken 0630 på Kongsten, men vi er vennlige og muntre. De gamle gutta flyter og snakker og dusjer og tar badstue og kommenterer hvem som ikke er der i dag og lurer å om noen vet hvorfor. Vi som trener slipper hverandre frem og fordeler oss og tar hensyn. Dette er den mest siviliserte treningen jeg vet om. Her er det helt fritt for kanter og spisse albuer og høye stemmer. Det er som alle er redd for at et uforsiktig ord eller en tå i siden skal kunne tirre en morragretten kæll og få han over kanten til det store utbruddet.

Det er litt godt å gå til denne treninga. Og ikke minst er det er litt godt å gå ut og se på klokka og vite at klokka 0750 er jeg ferdig med dagens trening som besto av 750 rolig svømming og så en intervalløkt som besto av 50m-100m-150m-200m-150m-100m-50m. Med ett minutts pause mellom. Dvs det kan bli noe mer for det gjelder jo å ta hensyn til de andre i banen og ikke være den som plasker for mye i morgenfuglebadet. Jeg vil ikke være katastrofegenerator i bassenget. Og så er det 750 meter rolig crawl til slutt.

Det er litt godt å gå ut og se at solen står opp og kjenne at det fortsatt er varmt om morgenen. Men snart er vintervirkeligheten her og alle morgentrekkfuglene er borte, men jeg må uansett opp. Jeg må vel hutre og fryse i felleskap med en skjelvende morgenbokfink eller blåfrossen morgenmeis. For dette må fullføres.

Men den største marken kan noen andre ta. Jeg er grei slik.