Som mosjonist trener jeg etter lystprinsippet. Det betyr ikke at jeg trener akkurat det jeg har lyst til akkuart der og da, men at jeg må ha lyst til å trene for at treningen skal være meningsfull.
Rent prinsipielt gjelder dette grunnleggende prinsippet helt absolutt. Jeg trener jo ikke for å konkurrere om penger og jeg trener ikke for å være grei med noen andre. Jeg trener fordi jeg liker å trene og har lyst til det selv.
I praksis er virkeligheten litt annerledes enn prinsippene.
Utgangspunktet er at jeg har lyst til å trene mot et sesongmål eller to og jeg har en slags plan, men i hverdagen er det ikke alltid lystbetont å trene. Med treningsmengde som i løpet av noen måneder skal opp fra 5 timer i uka til 10 -15 timer og mer så starter jeg ikke hver økt med klart hode, en vilje av stål og friske bein.
Det er da jeg må innføre en systembestemt lyst til å trene. Jeg har en generell lyst til å trene, som overstyrer den situasjonsbestemte motvilje.
Men det er faktisk ikke på våren og sommeren problemet med å finne treningslyst er størst. Når veien blir klarere, er lysten til å trene sterkere, selv om belastningene blir større.
Det er nå som jeg trener 4-5 timer i uka at utfordringene er størst. Det er nå jeg sliter med å bekjempe gravitetsfeltet til senga, sofaen eller datamaskinen. Det er nå treningslysten mangler mest.
Og det er akkruat nå kjære leser, at bloggen min sakte våkner til live som trenings- og triatlonblogg igjen.
2 kommentarer:
Kva slags trening gir deg lyst til å trena enda meir?
Oi. Det er ikke ett enkelt svar på et slikt spørsmål! Tror jammen det er en bloggpost som må til for å svare på det.
Legg inn en kommentar