Nå gir jeg beng

I går fikk jeg vondt i halsen. Igjen. På morran i dag var det værre. Forrige gang jeg ble sjuk (uten feber), tok jeg det med ro og lot være å trene for å bli fortere frisk. Det er to uker siden.

Denne gangen trener jeg selv om jeg er sjuk, så lenge jeg ikke har feber.

Jeg kan ikke kaste bort treningsuke etter treningsuke på manneinfluensa.

Ingen feber = ok å trene

Dr. Olsen har talt!

Elsker "treningsvondt"

Jeg har trent en del dager på rad etter en ukes treningspause på grunn av "manneinfluensa". Jeg syklet langt på lørdag, jeg løp på søndag, jeg syklet to ganger 45 minutter på mandag og den siste sykkelturen fikk følge av 15 min rask løping. I går kveld løp jeg en time og i dag før frokost og jobb løp jeg førti minutter.

Og nå sitter jeg med den deilige, milde sårheten i lårmuskulaturen. Den som forteller meg at jeg er i gang med noe mer. Den som forteller meg at motivasjonen er på vei tilbake.

Jeg må bekjenne det: Jeg elsker treningsvondt. Det å være øm i muskulaturen trigger lysten min på en treningstur til. Hvile gjør meg slapp, trening gjør meg fokusert.

Sånn. Det var godt å få sagt det.

På vei til å bli gammel?

Jeg 47 år i år og jeg kjenner at jeg ikke blir like raskt i form som tidligere år. Har jeg blitt eldre? Ja, selvsagt har jeg det, men har jeg blitt så mye eldre at jeg har blitt tungtrent i tilleg til tungpustet og tung?

Fra 1999 og til 2009 trente jeg mer og mer. Jeg startet på veldig lite, men i 2007 til 2009 trente jeg ca 400-450 timer i året. Noe som for meg var mye. Og jeg ble i bedre form og jeg følte meg som en triatlet av mosjonisttypen.

Kroppen min tuklet det til i 2010 og i 2011. To forskjellige sjukdommer krevde behandling og reduserte både treningsmengde og mulighet til å planlegge trening på samme måte som tidligere. Det å legge planer for trening var bare tull, men jeg gjorde det og det skapte panikk i en lettere tvangspreget hjerne.

Til tross for det klarte jeg både Norseman i 2010 og hadde ny bestetid på Oslo triathlon og en glimrende dag på Kongsberg triathlon i 2011. Grunn: Jeg kom i form med mindre og hardere trening.

Men nå er det anderledes. Jeg finner ikke den formen som skal til for å gi gass og øke i mengde og intensitet. Tvert i mot. Jeg løper så sakte som jeg aldri har gjort før og jeg har lite overskudd.

Det er vel to muligheter?

1. Jeg har faktisk kommet til en alder der form ikke kommer like lett.

2. I 2010 og 2011 fløyt jeg til en viss grad på formen som jeg bygde opp fra 1999. Jeg putta trening i banken. Jeg brukte. Nå er banken tom.

Og så kan det selvsagt være en kombinasjon av 1. og 2.

Oslofjording igjen!

I går gjorde jeg det. Jeg betalte medlemskapet i gamleklubben. Oslofjord triatlon.

Det føles igjen riktig å være medlem i den klubben jeg var med på å starte. Det var riktig å være borte et par år, slik at de nye kreftene kunne drive i fred, uten en provoserende gamling som hang i hornet på veggen og visste alt best.

Men nå tror jeg klubben kan tåle meg og jeg kan tåle at ting gjøres anderledes.

Ser dere på slagmarken, venner!

Uke 6-10: Nå ligger jeg etter nå

Jeg trente ikke så aller værst i uke 6-9. Jeg lover på tro og ære og alt som er meg kjært, men i uke 9 gikk Garmin-klokka mi i stykker og alle lagrede økter er tapt for ettertiden. I disse ukene svømte jeg stort sett to ganger i uka, syklet en del på rulle, jeg fikk min første sykkeltur ute og jeg løp som vanlig alt for lite.

I uke 10 skulle jeg skru opp treningsmengden og jeg startet fint på mandag og tirsdag, men så var det slutt. Onsdag kjente jeg det i ledd og muskler og jeg ble sår i halsen. For en gangs skyld brukte jeg hue og lot være å trene. Og det var sikkert klokt, for på torsdagen våknet jeg opp til det som ble en langvarig manneinfluensa.

I følge treningsplanen jeg har i hodet og som jeg beskytter som en skatt, så ligger jeg langt etter. 3-4 uker etter. Det er mye, men ikke kritisk og jeg skal komme tilbake. Jeg skal stige fra asken og brukte engangsservietter som en snørrete og noe sårneset Fugl Fønix!

I'll be back!